Vedlegg 1
Jeg viser til brev fra finanskomiteen av 9. desember 2008, der det bes om en uttalelse om det nevnte forslaget.
I forskriftsbestemmelsene om ordningen med fond for miljøtiltak mv. (jf. §§ 8-20-1 til 8-20-8 i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14) er det gitt vide rammer for hva slags tiltak som kvalifiserer til fradrag i fondene. Fristen for å gjennomføre miljøtiltak er satt til utløpet av 2021. Slik Regjeringen ser det, er det gode muligheter for å få brukt hele fondet til miljøformål innen denne fristen, for rederier som har planer om miljøsatsing.
For Regjeringen har det vært viktig å lage regler som legger til rette for at en del av skatteforpliktelsene som er opparbeidet i den tidligere rederiskatteordningen skal kunne føres som egenkapital. Samtidig måtte vi ivareta hovedformålet med miljøfondsordningen, nemlig å bidra til å redusere de store miljøproblemene knyttet til skipsfarten.
Blant annet Norges Rederiforbund og Den norske Revisorforening har anført at latente skatteforpliktelser knyttet til fond for miljøtiltak mv ikke kan klassifiseres som egenkapital i rederienes regnskaper, selv om rederiene kan sannsynliggjøre at midlene skal brukes til miljøtiltak.
Det foreligger en grundig utredning om spørsmålet av 16. mai 2008 fra professorene Frøystein Gjesdal og Atle Johnsen, begge Norges Handelshøyskole. De slår fast at miljøfondene kan klassifiseres som egenkapital, dersom rederiene har planer om miljøsatsing. Ekspertene påpeker at såkalte grønne målsetninger i seg selv kan gi grunnlag for egenkapitalklassifisering.
Utformingen av reglene medfører etter Finansdepartementets oppfatning at miljøfondet kan klassifiseres som egenkapital i den grad rederiet har planer om miljøtiltak. Jeg er kjent med at denne oppfatningen ikke deles av alle, og at rederienes revisorer foreløpig i stor grad har valgt å legge til grunn samme konklusjon som Norges Rederiforbund og Den norske Revisorforening på dette punktet. Dette kan imidlertid ikke gi grunnlag for endringer som svekker miljøprofilen i ordningen. En fjerning av tidsfristen for å gjennomføre miljøtiltak er ikke i samsvar med intensjonene ved vedtagelsen av reformen av rederiskatteordningen høsten 2007. Uten tidsfrist vil incentivet til å gjennomføre miljøtiltak være lite.
Den regnskapsmessige egenkapitalreduksjonen i selskapene er uansett lavere enn det som er lagt til grunn av representantene Svein Flåtten, Torbjørn Hansen og Elisabeth Røbekk Nørve i begrunnelsen for sitt forslag i Dokument 8:20 (2008–2009). I representantforslaget er det angitt at fond for miljøtiltak mv må klassifiseres som gjeld i rederienes regnskaper, og at egenkapitalen i rederiene dermed svekkes med til sammen 7 milliarder kroner. Dette er ikke riktig. Skatteforpliktelsene kan i alle tilfelle neddiskonteres til en nåverdi. Dette innebærer at skatteforpliktelser knyttet til fond for miljøtiltak i regnskapene reduseres til om lag halvparten, også for selskaper som ikke har noen planer om å gjennomføre miljøtiltak. (For eksempel vil den samlede skatteforpliktelsen knyttet til fond for miljøtiltak mv reduseres til om lag 2,9 milliarder kroner med en diskonteringsrente på 6 prosent.)
Det er heller ikke riktig, som lagt til grunn av representantene Svein Flåtten, Torbjørn Hansen og Elisabeth Røbekk Nørve i Dokument 8:20 (2008–2009), at reformen av rederiskatten i sum gir en skattebelastning mot egenkapitalen på 21 milliarder kroner (hvis en ser bort fra at en tredjedel av skatteforpliktelsen kan avsettes til miljøformål). Den totale skatteforpliktelsen per 1. januar 2007 på om lag 21 milliarder kroner kan, uavhengig av synet på de regnskapsmessige spørsmålene for øvrig, og uavhengig av rederienes planer om miljøtiltak, neddiskonteres til nåverdi i rederienes regnskaper. For eksempel vil den maksimale totale regnskapsmessige svekkelsen i egenkapitalen for regnskapsåret 2007 med en diskonteringsrente på 6 prosent være på om lag 13,2 milliarder kroner.
Når det gjelder rederiskatteordningens forbud mot lån og sikkerhetsstillelse til nærstående, er det etter min mening ikke riktig å fjerne dette for selskaper som har gjenstående skattekreditter fra den tidligere rederiskatteordningen. Det var en klar forutsetning ved omleggingen av rederiskatteordningen at skattekredittene ikke skulle kunne deles ut eller disponeres av eierne uten beskatning. En avvikling av låneforbudet for selskaper med skattekreditter fra den tidligere rederiskatteordningen vil føre til at ligningsmyndighetene må sette inn ressurser for å kontrollere om lån og sikkerhetsstillelser er reelle, eller om det i realiteten dreier seg om et utbytte. En avvikling av forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse kan også åpne for tilpasninger i forbindelse med overgangen fra gjeldende til ny rederiskatteordning. Slike tilpasninger kan for eksempel gjøres ved at det meste av innmaten i et selskap innenfor rederiskatteordningen selges til et beslektet selskap, mot vederlag i form av en usikret fordring på det kjøpende selskapet. I slike tilfeller kan det også tenkes å oppstå problemer med hensyn til mislighold av skatteforpliktelsen knyttet til oppgjøret ved overgang til den nye rederiskatteordningen.
Begrunnelsen for forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse gjør seg ikke gjeldende for selskaper som trer inn i rederiskatteordningen fra ordinær beskatning i 2007 eller senere, eller for selskaper som ble lignet innenfor den tidligere rederiskatteordningen, men som ikke har skattekreditter. I forhold til disse selskapene ble forbudet derfor fjernet i forbindelse med vedtagelsen av statsbudsjettet for 2009, jf. Ot.prp. nr. 1 (2008–2009) kapittel 7. I denne sammenhengen var det også et moment at forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse kunne vanskeliggjøre en inntreden i ordningen fra ordinær beskatning for selskaper som har ytt lån eller stilt sikkerhet i strid med forbudet i skatteloven § 8-12.
Jeg bemerker for øvrig at forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse bare gjelder i forhold til nærstående selskaper eller personer utenfor rederiskatteordningen. Rederier med gjenstående skattekreditter er ikke avskåret fra å yte lån eller stille sikkerhet overfor uavhengige långivere.