4. Endringar i skattar
- 4.1 Konjunkturavhengig skattelette
- 4.2 Andre næringsretta tiltak som har vore vurdert
- 4.3 Skattefunn
- 4.4 Andre merknader og forslag framkomne under behandlinga i komiteen
Regjeringen er opptatt av at skattetiltak for næringslivet skal være målrettede og godt tilpasset omfanget av den konjunkturnedgangen vi nå står overfor. Med målrettethet menes at skattetiltak må være innrettet for å hjelpe levedyktige bedrifter som nå får vanskeligheter. Dette innebærer at eventuelle tiltak ideelt sett må treffe nettopp de bedriftene som rammes av virkningene av finanskrisen og den etterfølgende lavkonjunkturen, men som i en normal situasjon i kredittmarkedene og en normal konjunktursituasjon er lønnsomme. Generelle lettelser i bedriftsbeskatningen vil også komme bedrifter til gode som ikke rammes spesielt av konjunkturnedgangen. Derimot kan et mer målrettet skattetiltak være rettet mot å bedre likviditeten for utsatte bedrifter i en periode hvor behovet for likvide midler er stort og tilgangen på finansiering er vanskelig.
Regjeringen foreslår å innføre adgang til å tilbakeføre underskudd i 2008 og 2009 mot skattlagt overskudd to foregående år for aksjeselskaper mv. Dette gjelder etterskuddspliktige selskaper og innretninger definert i skatteloven § 2.2, jf. Ot.prp. nr. 30 (2008–2009). En slik ordning gjelder i dag ved opphør av virksomhet og ved oppløsning av selskap eller annen skattepliktig innretning. En midlertidig utvidelse av denne tilbakeføringsadgangen er både målrettet og godt tilpasset konjunktursituasjonen. Forslaget gir bedret likviditet til mange av bedriftene det er ønskelig å nå, og omfanget av tiltaket avhenger direkte av hvor alvorlig situasjonen blir, og dermed hvor store underskuddene blir de nærmeste årene. Lignende tiltak er iverksatt i andre land, blant annet i Storbritannia. Tiltaket har likhetstrekk med forslaget fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti om et konjunkturfond. Både dette forslaget, og forslag om endrede avskrivningsregler, har en periodiseringseffekt som gir lavere skatt nå mot høyere skatt i framtiden.
Dagens skatteregler gir muligheter til å framføre underskudd mot senere års overskudd i samme selskap. Det er imidlertid begrensninger i adgangen til fradrag for underskudd, noe som svekker symmetrien i skattesystemet. Underskudd blir ikke framført med renter, noe som svekker realverdien av tapsfradraget. Videre har ikke bedriftene full sikkerhet for å kunne realisere skatteverdien av underskuddene ved konkurs. Denne mangelen på symmetri er isolert sett uheldig fordi den øker risikoen ved å investere og svekker skattesystemets konjunkturutjevnende funksjon.
I petroleumsbeskatningen og i grunnrenteskatten i kraftverksbeskatningen er hensynet til symmetri tillagt særlig stor vekt ved at selskapene er sikret at skatteverdien av fradrag for underskudd bevares og utbetales dersom virksomheten opphører. Renteframføring av underskudd, ev. utbetaling av skatteverdien av fradraget det året underskuddet oppstår, vil innebære gjennomgripende endringer i den generelle selskapsbeskatningen, og anses ikke som aktuelle tiltak på permanent basis.
En ordning med tilbakeføring av underskudd mot tidligere års overskudd er, som et midlertidig tiltak, langt mindre gjennomgripende. Samtidig er det prinsipielt godt forankret fordi en større del av underskuddene vil kunne realiseres med full verdi. Den viktigste virkningen av tiltaket er at det tilfører likviditet i en periode med vanskelig tilgang på lån.
Tilbakeføring av underskudd gir et kontanttilskudd tilsvarende skatteverdien av det underskuddet som kan føres mot overskudd de to foregående årene. Generelt er det en fare med skattetiltak at det også kommer bedrifter til gode som ikke er egnet til å gå med overskudd, eller som i utgangspunktet ikke driver næring. Dette kan være selskaper som er opprettet for å plassere investeringsobjekter til privat konsum (hytter, båter mv.), eller der aktiviteten i selskapet i større eller mindre grad bærer preg av å være hobbyvirksomhet. En ordning med tilbakeføring av underskudd sikrer at selskapene som nyter godt av tiltaket, også er egnet til å gå med overskudd.
Ordningen vil kunne styrke egenkapitalen for en del bedrifter. En sikker, snarlig utbetaling av skatteverdien av underskudd kan regnskapsføres som egenkapital i balansen. Framførbare underskudd kan derimot kun føres som egenkapital i balansen dersom det er sannsynlig at bedriften vil få et framtidig overskudd å føre dette mot. Mange småbedrifter vil ikke kunne sannsynliggjøre en slik framtidig inntekt. For disse bedriftene vil tiltaket kunne gi en umiddelbar styrking av egenkapitalen.
Det er stor usikkerhet knyttet til hvor mange selskaper som vil gå med underskudd, og hvor store underskuddene vil bli i 2008 og 2009. En fordel med tiltaket er at omfanget av utbetalinger til selskapene avhenger direkte av hvor alvorlig situasjonen er. Forslaget bidrar således til å forsterke skattesystemets rolle som stabiliserende element for å dempe nedgangen. Regjeringen anser det likevel som nødvendig med en viss kontroll med hvor stort provenytap ordningen kan medføre, og foreslår derfor at det innføres et tak på 5 mill. kroner per år for hvor stort underskudd det enkelte selskapet skal kunne tilbakeføre. Taket er forholdsvis romslig og vesentlig høyere enn for eksempel taket på £50 000 som er innført i den britiske ordningen. Basert på inntektsstatistikk for selskaper fra 2006 hadde godt over 95 prosent av selskapene med underskudd et underskudd som var lavere enn 5 mill. kroner. Det relativt høye taket sikrer at de fleste små og mellomstore bedrifter med underskudd og tilstrekkelig tidligere overskudd kan benytte ordningen fullt ut.
Departementet har vurdert mulighetene for tilpasninger i tilknytning til ordningen. For å fjerne motivet til fisjon av selskaper slik at samlet beløpsgrense for tilbakeførbart overskudd øker, foreslås det å fordele beløpsgrensen på 5 mill. kroner forholdsmessig på de fisjonerte selskapene etter fordelingen av selskapskapital ved fisjonen, jf. nærmere omtale i Ot.prp. nr. 30 (2008–2009). Resterende tilpasningsmuligheter er først og fremst knyttet til en økt skattemotivasjon til å framskynde tidfesting av kostnader og realisere latente tap, for eksempel på aksjer der fritaksmetoden ikke får anvendelse, og på fast eiendom. Videre vil det blant annet kunne oppstå incentiver til å kjøpe opp og innfusjonere underskuddselskaper. Lønnsomheten av slike tilpasninger vil imidlertid begrenses av beløpsgrensen og transaksjonskostnader knyttet til omorganisering mv. Skatteetaten vil også etter forholdene kunne sette skattyters påstander til side, blant annet etter ulovfestede regler om skattemessig gjennomskjæring. Omfanget og virkningene av eventuelle tilpasninger må derfor anses som begrenset.
Prinsippet om likebehandling av ulike organisasjonsformer taler for at en eventuell tilbakeføringsadgang også bør gjelde personlig næringsdrivende, dvs. enkeltpersonforetak og deltakerlignede selskaper. Regjeringen foreslår likevel at det midlertidige tiltaket kun skal gjelde etterskuddspliktige selskaper. Behovet for et slikt tiltak antas å være vesentlig mindre for personlig næringsdrivende, ettersom disse allerede i dag i stor grad kan samordne underskudd i næring mot annen alminnelig inntekt på personens hånd. Effekten av en tilbakeføringsadgang ville dermed være beskjeden. Tall for 2007 viser at det samlede næringsunderskuddet er lavt (2 mrd. kroner mot nærmere 90 mrd. kroner for etterskuddspliktige skattytere). Store deler av dette fradragsføres det året det oppstår gjennom samordningsadgangen med annen alminnelig inntekt. I tillegg er en tilbakeføringsadgang vesentlig mer komplisert å innføre for personlig næringsdrivende enn for selskaper, blant annet som følge av vanskelige avgrensninger mellom den næringsdrivendes virksomhet og personlige økonomi. En tilbakeføringsadgang for personlig næringsdrivende ville derfor være svært ressurskrevende og legge beslag på uforholdsmessig store ressurser i skatteetaten, samtidig som både behovet for tiltaket og effekten av det må anses som beskjedent.
Det bokførte provenytapet i 2009 av tilbakeføring av underskudd opptil 5 mill. kroner fra inntektsåret 2008 mot overskudd i 2006 og 2007 kan på svært usikkert grunnlag anslås til om lag 3 1/4 mrd. kroner. Anslaget er svært følsomt for hva en antar om størrelsen på underskuddene i 2008. Dersom nedgangskonjunkturen rammer hardere enn antatt og gir seg utslag i økte underskudd, vil det bokførte provenytapet i 2009, og dermed størrelsen på tiltaket, øke.
Effekten av ordningen er midlertidig, fordi det blir mindre underskudd til framføring, og dermed økt skatt når selskapet igjen går med overskudd. Den direkte besparelsen for selskapet tilsvarer renteeffekten av å få framskyndet skattefradraget for underskuddet. Kostnaden for staten av et slikt tiltak er derfor langt lavere enn likviditetstilskuddet til bedriftene.
Det foreslås at ordningen gjelder for inntektsårene 2008 og 2009. Dette innebærer at ordningen også har bokført virkning i 2010-budsjettet. Det er svært vanskelig å anslå utviklingene i underskuddene framover, men det er grunn til å anta at samlede underskudd vil bli minst i samme størrelsesorden i 2009 som i 2008. En kan imidlertid forvente at provenytapet som knytter seg til inntektsåret 2009, blir noe dempet av at selskapene allerede har redusert overskuddene i 2006 og 2007 med underskudd som er oppstått i 2008. Samlet omfang av ordningen for næringslivet antas å beløpe seg til minst 7 mrd. kroner over de to årene.
Det er av tekniske og administrative grunner ikke mulig å etablere en generell adgang for tilbakeføring av underskudd i 2008 og 2009 basert på en ordning med endring av ligning. Det ville føre til en kraftig økning i antall endringssaker, noe som ville være svært ressurs- og tidkrevende. Det foreslås derfor en enklere modell hvor selskapene får et skattefradrag ved ligningen for 2008 og 2009 på grunnlag av årets underskudd, begrenset til inntekten for de to foregående årene. Verdien av fradraget utbetales som et kontanttilskudd. Tiltaket vil kreve ressurser, særlig i forbindelse med kontroll. Det vises til nærmere omtale av administrative sider og teknisk gjennomføring i Ot.prp. nr. 30 (2008–2009).
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner at ei mellombels tilbakeføringsordning for underskot er eit målretta tiltak som er godt tilpassa ei usikker konjunkturutvikling framover. Tiltaket vil tilføre likviditet til bedrifter som har fått svekt lønsemda og går med underskot.
Taket på 5 mill. kroner for årleg underskot som skal kunne tilbakeførast, gjer at ordninga først og fremst kjem små og mellomstore bedrifter til gode. Eit høgare tak ville føre til at ordninga verkar breiare og får større verdi for mellomstore og store bedrifter.
For at tiltaket skulle treffe dei største underskotsbedriftene, måtte taket setjast svært høgt eller fjernast heilt.
Fleirtalet erkjenner at fjerning av taket kan opne for skatteplanlegging, og at det er vanskeleg heilt å sjå konsekvensane av dette. Det ville m.a. forsterke motiva for å realisere latente tap i 2009, for eksempel på eigedom, og til realisering og fusjon i interne konsernforhold utan noka endring i konsernet sin reelle disponeringsrett over dei involverte eigendelar i transaksjonane. Ei fjerning av taket ville dermed gjere provenyverknaden svært uføreseieleg, både som følgje av dei nemnde motiva til skatteplanlegging og at store underskot i enkeltselskap kan gi sterke utslag på provenyet. Fleirtalet tek også til etterretning at Storbritannia har innført ei tilsvarende ordning med eit relativt lågt tak, og reknar med at tilsvarande uro kan liggje til grunn for dette.
Fleirtalet meiner at desse innvendingene ikkje gjer seg gjeldande i same grad ved ein auke av taket, og vil foreslå at det blir sett opp til 20 mill. kroner årleg for underskot oppstått i 2008 og 2009. Det bokførte provenytapet i 2009 er stipulert til å auke med 1 1/4 mrd. kroner samanligna med forslaget frå Regjeringa på 3 1/4 mrd. kroner. Ordninga vil dermed bli styrkt vesentleg og kunne verke positivt for fleire mellomstore og også nokre store selskap.
Fleirtalet viser elles til Innst. O. nr. 43 (2008–2009), og forslag til løyving på kap. 5501 post 72.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til den betydelige usikkerhet som svært mange bedrifter innenfor de aller fleste næringsområder nå opplever. Nedgangen i realøkonomien vil ramme bredt ,og generelle virkemidler som kan forhindre at arbeidsplasser unødvendig tapes eller legges ned for godt eller at bedrifter unødvendig går konkurs må nøye vurderes. Utviklingen i realøkonomien fra budsjettet ble lagt frem for 4 md. siden, viser at heller ikke Regjeringen har hatt oversikt over hvor raskt og bredt nedgangen ville ramme næringslivet. De fleste relativt optimistiske spådommer både ved budsjettfremleggelsen og senere fra Regjeringen har raskt vist seg ikke å stemme med virkeligheten.
Disse medlemmer mener at forslaget fra Regjeringen om adgang til å tilbakeføre underskudd i 2008 og 2009 mot skattlagt overskudd de to foregående år for aksjeselskaper er et tiltak som isolert sett vil virke positivt for en del bedrifter. Ulempen er at ordningen bare vil gjelde for selskaper med underskudd i 2008, et år som er resultatmessig godt for mange bedrifter, slik at det også burde vært vurdert ordninger som gjorde at bedriften kunne beholde mer av dette overskuddet som ekstra likviditet i de meget usikre tider vi er inne i. Det er videre en ulempe at ordningen vil gi et maks skattefradrag på 1,4 mill. kroner og være mindre egnet som virkemiddel for større bedrifter og at enkeltmannsforetak ikke er omfattet av ordningen.
Disse medlemmer foreslår derfor å utvide ordningen ved å oppheve taket for tilbakeføring av underskudd og viser til sitt forslag om å fjerne takregelen som fremmes i Innst. O. nr. 43 (2008–2009). En slik fjerning av taket gjør at ordningen virker for bedrifter av alle størrelser som har underskudd i 2009 og som har tidligere overskudd de to siste år. Disse medlemmer vil sterkt understreke at ordningen med tilbakeføring av underskudd er å betrakte som en låneordning til bedriftene og en periodisering av statens inntekter for å bedre bedriftenes likviditet. Kostnaden for staten og virkningen for økonomien er i det vesentlige begrenset til rentetapet, noe som gjør at den reelle kostnaden for å fjerne taket ligger på ca. 750 mill. kroner for 2009. Disse medlemmer viser til at denne ordningen, uansett tak på tilbakeføringsadgangen eller ikke, kan åpne for tilpasninger. Disse medlemmer forutsetter at i den nærmere utforming av regelverket må Regjeringen sørge for at uønsket tilpasning ikke kan skje.
Disse medlemmer foreslår videre i denne innstilling at innbetaling av utskrevet forskuddsskatt for selskaper blir utsatt fra våren 2009 til 1. august for etterskuddspliktige og henviser til omtale og forslag under kap. 4.4. når det gjelder dette. Disse medlemmer vil også be Regjeringen fremme forslag i Revidert nasjonalbudsjett for 2009 om et bedriftenes konjunkturfond lik det Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre foreslo i sine innspill til Regjeringen før tiltakspakken ble lagt frem og henviser til denne innstillings kap. 4.2 for nærmere omtale av dette forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positiv til forslaget om at selskaper som får underskudd skal få tilbakebetalt skattekreditten uten å måtte vente til selskapet igjen kommer i skatteposisjon. Disse medlemmer er imidlertid negativ til flere av de begrensningene som er foreslått. Dette gjelder blant annet begrensningen om at selskapet må ha hatt overskudd i minst ett av de to foregående årene før underskuddsåret og begrensningen på 5 mill. kroner. Disse medlemmer konstaterer at for eksempel nyoppstartede bedrifter dermed ikke får nyte godt av denne ordningen, tiltross for at disse selskapene får minst like store utfordringer fremover pga. "finanskrisen" som etablerte selskaper får. Disse medlemmer ser heller ingen fornuftig grunn til at ikke også større bedrifter med større underskudd enn 5 mill. kroner skal komme inn under denne ordningen. Disse medlemmer mener derfor at ordningen bør utvides slik at alle selskaper med underskudd i 2008 og/eller 2009 får nyte godt av ordningen uavhengig av om selskapet har hatt overskudd eller ikke de to foregående årene og at ordningen også må omfatte underskudd over 5 mill. kroner.
Disse medlemmer registrerer at regjeringspartiene nå har foreslått å øke taket til 20 mill. kroner. Dette er et skritt i riktig retning, men ikke tilstrekkelig. Disse medlemmer viser til forslag i Innst. O. nr. 43 (2008–2009).
Regjeringen har vurdert ordningen med tilbakeføring av underskudd opp mot alternative skattetiltak direkte rettet mot næringslivet, herunder redusert arbeidsgiveravgift, økte avskrivningssatser, redusert skattesats på alminnelig inntekt slik bl.a. Næringslivets Hovedorganisasjon har tatt til orde for, og innspillet fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om et "konjunkturfond".
Lavere arbeidsgiveravgift reduserer bedriftenes arbeidskraftskostnader og vil dermed kunne øke etterspørselen etter arbeidskraft. Sysselsettingseffektene antas å være sterkere enn ved andre skattelettelser ettersom lavere arbeidsgiveravgift bidrar til både lavere lønnskostnader og lavere priser, som øker reallønnen og etterspørselen. Makroøkonomiske beregninger peker imidlertid generelt i retning av at effektene av endringer i arbeidsgiveravgiften er svakere enn ved endringer i offentlig etterspørsel og virker inn på produksjon og sysselsetting med et klart større tidsetterslep.
Det forventes at en økning i arbeidsledigheten på kort sikt særlig vil ramme enkelte bransjer. I dagens situasjon er dermed redusert arbeidsgiveravgift neppe det mest treffsikre tiltaket sett i forhold til den store provenyvirkningen (om lag 8 mrd. kroner med ett prosentpoengs reduksjon i alle soner unntatt nullsonen).
I den grad det fortsatt er stramhet i deler av arbeidsmarkedet, vil en reduksjon i arbeidsgiveravgiften dessuten kunne forsterke et eksisterende lønnspress i sektorer som fortsatt har problemer med å få tak i kvalifisert arbeidskraft. Dette kan spre seg til de delene av næringslivet som blir særlig berørt av nedgangskonjunkturen. Det er derfor særlig viktig å gjennomføre en eventuell reduksjon i arbeidsgiveravgiften på riktig tidspunkt i forhold til utviklingen i ledigheten. Regjeringen har kommet til at dette ikke er et riktig tiltak nå.
Avskrivninger på driftsmidler skal sikre en korrekt periodisering av investeringskostnadene. For å oppnå dette må avskrivningene følge verdifallet på kapitalen. Avskrivningssatsene for ulike grupper av driftsmidler er dermed bestemt ut fra anslag for et sannsynlig gjennomsnittlig verdifall for driftsmidlene. Høyere avskrivningssatser enn verdifallet innebærer en fordel for selskapene som da vil få periodisert kostnadene tidligere enn de faktisk påløper.
Regjeringen ønsker å holde fast ved prinsippet om at avskrivningssatsene skal gjenspeile faktisk økonomisk verdifall. Et midlertidig unntak for å redusere den effektive selskapsskatten i en lavkonjunktur vil gjøre det vanskeligere å gå tilbake til, og fastholde, dette prinsippet i framtiden. Over tid er det en fare for at skattegrunnlaget uthules ytterligere. Så vel Norge som andre land har erfart de samfunnsøkonomiske kostnadene og de dårlige fordelingsvirkningene som følger av et smalt og tilfeldig utformet skattegrunnlag for bedriftene.
I tillegg til de generelt uheldige virkningene ved å ha smalere skattegrunnlag enn de reelle økonomiske forholdene tilsier, er det enkelte særlige problemer knyttet til for høye avskrivningssatser. Skattelempninger gjennom økte avskrivninger vil favorisere kapitalintensive bedrifter framfor arbeids- og kunnskapsintensive bedrifter. Videre vil den skattepliktige gevinsten ved salg av driftsmidler øke, noe som kan bidra til enten skattemotiverte salg eller innlåsning av kapital. Dersom avskrivningene sett i forhold til verdifallet er gunstigere for enkelte typer driftsmidler enn for andre, vil investeringene vris, og kapitalen ikke kanaliseres dit den kaster mest av seg for samfunnet.
Økte avskrivningssatser vil treffe bedrifter i ulike bransjer og ulike situasjoner ulikt, uten sammenheng med i hvilken grad bedriftene er berørt av konjunkturnedgangen. For eksempel vil økte avskrivninger på kort sikt bare være en fordel for bedrifter med overskudd. Selskaper som de nærmeste årene får skattemessig underskudd, vil først kunne dra nytte av høyere avskrivningssatser dersom de senere får overskudd. I bransjer hvor det i den siste høykonjunkturen er blitt bygd opp en overkapasitet, kan ikke tiltaket ventes å ha stor effekt på etterspørselen eller investeringene.
Endringer i avskrivningsreglene er derfor ikke et egnet konjunkturpolitisk virkemiddel, men et strukturspørsmål som ev. må vurderes i den ordinære budsjettprosessen.
Selskapsoverskudd skattlegges som alminnelig inntekt med 28 prosent Den effektive skattesatsen bestemmes imidlertid av kombinasjonen av den formelle satsen og grunnlaget for beskatningen. Eventuelle reduksjoner i den effektive selskapsskatten bør skje i form av lavere formell skattesats og ikke ved uthuling av skattegrunnlaget.
Redusert selskapsskattesats er imidlertid et lite treffsikkert tiltak i dagens situasjon. Problemene en del bedrifter møter, er knyttet dels til redusert etterspørsel og lavere priser, dels til tilstramming i tilgangen til kreditt. Disse forholdene håndteres mer målrettet gjennom øvrige tiltak i denne pakken og tiltak rettet mot finansmarkedet enn gjennom en generell skattelette på bedriftenes overskudd. Videre er det grunn til å tro at virkningen av konjunkturnedgangen vil være ulik for ulike bransjer, mens redusert selskapsskatt i utgangspunktet vil treffe alle bransjer likt og dermed være et svært kostbart tiltak. Samtidig vil det ikke ha noen virkning på kort sikt for selskaper som går med underskudd, i motsetning til Regjeringens forslag.
I en slik vurdering bør en også ta i betraktning at en satsreduksjon kan være vanskelig å reversere. Selskapsskattesatsen har ligget uendret på 28 prosent siden skattereformen i 1992, har bidratt til stabilitet og forutsigbarhet i selskapsbeskatningen og anses fortsatt å være godt tilpasset selskapsskattesatsene internasjonalt. Det kreves derfor svært sterke grunner for å redusere denne satsen, særlig som et midlertidig tiltak som kan skape usikkerhet om framtidige rammebetingelser.
En eventuell reduksjon i selskapsskattesatsen reiser enkelte særlige problemstillinger i forholdet til personbeskatningen. I det norske skattesystemet blir alle typer nettoinntekter (fra arbeid, virksomhet og kapital) for alle skattytere (personer, næringsdrivende og selskaper) først skattlagt flatt som alminnelig inntekt med 28 prosent. Deretter ilegges brutto personinntekt (lønn, pensjon og beregnet personinntekt fra næring) trygdeavgift og eventuell toppskatt. Den flate skattleggingen av alminnelig inntekt sikrer viktige hensyn til nøytralitet og symmetri gjennom lik skatteverdi av fradrag og tap for alle skattytere, bidrar til likebehandling av personlig næringsdrivende og aksjeselskaper og hindrer tilpasninger mellom person og selskap. En lavere sats for selskapsoverskudd enn for annen alminnelig inntekt ville bryte denne sentrale koblingen mellom de ulike elementene i det norske skattesystemet, og åpne for forskjellsbehandling og skattemotiverte tilpasninger. For eksempel ville det oppstå motiver til å få ulike fradrag (renter mv.) trukket fra mot en høy sats i personbeskatningen, mens ulike inntekter ble skattlagt under selskapsbeskatningen med en lavere sats.
Med en generell reduksjon i skattesatsen på alminnelig inntekt ville ikke disse problemene oppstå. Et slikt omfattende tiltak anses imidlertid som uaktuelt som ledd i en tiltakspakke, jf. også at Regjeringen ikke har funnet grunn til å foreslå brede tiltak rettet mot husholdningene nå. Det ville dessuten være et svært lite treffsikkert tiltak i forhold til den store provenyvirkningen. En reduksjon i skattesatsen på alminnelig inntekt med ett prosentpoeng, slik NHO har foreslått, anslås å redusere skatteinntektene med 10 mrd. kroner. Tiltaket ville også ha uønskede fordelingsvirkninger: En person med en inntekt på 300 000 kroner ville få en lettelse på inntil om lag 1 900 kroner (avhengig av fradrag mv.), mens en person med en inntekt på 1 mill. kroner ville få en lettelse på inntil om lag 8 900 kroner. En slik innretning på skatteletten ville trolig også gi en høy sparelekkasje, i den grad personer med høye inntekter sparer mer enn personer med lave inntekter.
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har i sitt innspill til budsjettpolitisk stimulansepakke for norsk økonomi foreslått at selskapene skal kunne sette av deler av overskuddet for 2008 på et "konjunkturfond", slik at det ikke kommer til beskatning våren 2009, men at skatten kan skyves ett til tre år framover. Det betyr at selskaper som hadde overskudd i 2008, vil få tilført likviditet i 2009 gjennom det som kan likestilles med et kortsiktig, rentefritt lån fra staten. Selskapene får dermed en skattekreditt, som gir en generell reduksjon i den effektive skattesatsen på selskapsoverskudd i 2008.
Forslaget har likhetstrekk med Regjeringens forslag om tilbakeføring av underskudd. For det første vil begge forslagene tilføre selskapssektoren likviditet, og for det andre vil begge ordningene være midlertidige med tanke på å møte bedriftenes utfordringer under nedgangskonjunkturen. Det er også noen forskjeller. Konjunkturfondet gir størst skattelette og likviditet til de selskapene som hadde størst overskudd i 2008, siden fordelen øker proporsjonalt med overskuddet, og selskaper med underskudd i 2008 ikke vil omfattes. Regjeringens forslag treffer selskaper som har underskudd i 2008 eller 2009 som følge av midlertidige problemer.
Regjeringens forslag har den innebygde egenskapen at utbetalingen av skatteverdien av underskuddet vil motsvares av økt skatt når bedriften igjen begynner å gå med overskudd (siden mindre underskudd vil framføres enn med dagens regler). Det må antas at forslaget om konjunkturfond er tenkt å virke på lignende måte, selv om en med denne modellen aktivt må beslutte når skatten for 2008 skal innbetales. Det er vanskelig i dagens situasjon å forutsi når konjunktursituasjonen vil ha bedret seg tilstrekkelig. Dersom en skal holde tidsrammen for ordningen åpen og avhengig av konjunkturutviklingen framover, kan det skape usikkerhet om framtidige rammebetingelser, og en må forvente stort press for at ordningen skal trekke ut i tid, eventuelt også for særordninger og lempninger i innbetalingen. Selv om konjunkturene generelt er bedret, vil dessuten enkelte selskaper kunne være i en vanskelig situasjon i innbetalingsåret.
Den bokførte provenyvirkningen i 2009 er avhengig av hvor stor andel av overskuddet i 2008 som skal kunne avsettes. Dersom tiltaket skal ha en tilsvarende ramme som Regjeringens forslag (3 1/4 mrd. kroner), gir det rom for en avsetning på anslagsvis 4 prosent av overskuddet i 2008 (basert på 2007-tall for samlet skattepliktig overskudd på 280 mrd. kroner). Den relativt lave andelen skyldes at man sprer tiltaket ut over mange flere bedrifter enn Regjeringens forslag. På samme måte som i Regjeringens forslag er størsteparten av provenyvirkningen knyttet til en endret periodisering av skatteinntektene.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, sluttar seg til at endringar i dei ordinære avskrivingssatsane ikkje er eit eigna konjunkturpolitisk verkemiddel. Avskrivingssatsane skal så langt som mogleg gjenspegle det faktisk økonomiske verdifallet på driftsmidla, slik at skattegrunnlaget viser reelle økonomisk forhold. Fleirtalet meiner det er viktig å halde fast ved denne prinsipielle forankringa for avskrivingsreglane. Eventuelle endringar i dei ordinære avskrivingssatsane eller inndelinga i saldogrupper bør vurderast i lys av informasjon om det faktiske verdifallet på driftsmidla, og ikkje vere ein del av ein tiltakspakke der eit viktig omsyn er at tiltaka skal vere enkle å reversere når konjunkturane blir betre. Fleirtalet vil derfor ikkje gå inn for å auke dei ordinære avskrivingssatsane.
Innvendingane mot auka ordinære avskrivingssatsar gjer seg i mindre grad gjeldande for såkalla startavskrivingar. Startavskrivingar inneber ei ekstraavskriving for driftsmiddel det året dei blir erverva. Det gjeld dermed bare nye investeringar og påkostingar som skal aktiverast, og kan gjennomførast som eit mellombels tiltak bare for 2009. På den måten kan startavskrivingar vere eit målretta tiltak som oppfyller kriteriet om å vere reverserbart og som i liten grad bryt med den prinsipielle forankringa for avskrivingssatsane.
Fleirtalet meiner det vil vere mest treffsikkert å innføre startavskrivingar i saldogruppe d. Dette er ei svært brei saldogruppe som også i stor grad har å gjere med dei store industribedriftene. På denne bakgrunnen foreslår fleirtalet startavskrivingar på 10 prosent for nye investeringar og aktiverbare påkostingar i saldogruppe d i 2009. Det vil seie at samla 30 prosent (20 prosent ordinær avskriving pluss 10 prosent startavskriving) av nyinvesteringar innanfor denne saldogruppa kan frådragsførast i 2009. Frå og med 2010 vil heile saldogrunnlaget i gruppe d igjen bli avskrive med den ordinære satsen på 20 prosent.
Provenytapet blir stipulert til 1 070 mill. kroner påløpt og 280 mill. kroner bokført i 2009. Auka avskrivingar i 2009 vil redusere avskrivingsgrunnlaget for seinare år, og den reelle skattefordelen tilsvarer skattekreditten ved å få utsett skatt. Elles vil det vere "samspelseffektar" mellom startavskrivingar og ordninga med tilbakeføring av underskot. Det skuldast både den direkte effekten ved at auka frådrag i investeringsåret kan auke underskota, og den indirekte effekten ved at det gir incentiv til å framskunde investeringar til 2009. Dette vil auke provenytapet.
Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, foreslår at det blir innført ein rett til startavskrivingar for driftsmiddel i saldogruppe d erverva i 2009. Dette fleirtalet viser til Innst. O. nr. 43 (2008–2009), kapittel 3.2, med fleirtalet sine merknader og forslag til lovtekst om innføring av slike startavskrivingar.
Dette fleirtalet viser òg til forslag til løyving på kap. 5501 post 72.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at tiltak som gjør at bedriftene kan komme langsiktig styrket ut av krisen, må prioriteres. Forbedring av avskrivningssatser vil være et viktig bidrag til slik styrking både på kort og lengre sikt. Disse medlemmer foreslår derfor økning i avskrivningssatsen for maskiner, redskap mv. med 5 prosent og en økning i avskrivningssatsen for faste installasjoner i bygg med 2 prosent, og viser til sine forslag om dette i Innst. O. nr. 43 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i Regjeringens synspunkt om at midlertidig lavere arbeidsgiveravgift vil kunne øke etterspørselen og ha positive sysselsettingseffekter. Derfor mener disse medlemmer at eventuell reduksjon av arbeidsgiveravgiften burde vært bedre utredet nå slik at man var forberedt på å sette slike tiltak raskt i verk. Disse medlemmer viser også til at selv om ikke økende ledighet har nådd alle bransjer slik Regjeringen skriver i proposisjonen, bør omfanget av nedgangstidene nå være så vidt klare at midlertidig reduksjon av arbeidsgiveravgift bør fremtre som et godt alternativ for å hjelpe særlig arbeidsintensive bedrifter som allerede er i vanskeligheter og for å bidra til at færrest mulig kommer i vanskeligheter.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2009 legge frem en bredere vurdering av behovet og virkningene av en midlertidig reduksjon i arbeidsgiveravgiften for den private sektor."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig i at en generell reduksjon av arbeidsgiveravgiften både er kostbart, og ikke nødvendigvis effektivt virkemiddel i dagens situasjon. Men dette medlem vil peke på at en reduksjon av arbeidsgiveravgiften for lærlinger kan være et velegnet, midlertidig tiltak for å hindre at ikke finanskrisen fører til kraftig reduksjon i antallet lærlingeplasser som bedriftene tilbyr. I en vanskelig tid kan dette bli det første man kutter ned på. Det er viktig å motvirke at terskelen inn i arbeidslivet nå blir vesentlig større for førstegangs arbeidstakere. Dette medlem foreslår derfor at arbeidsgiveravgiften halveres for alle nye lærlinger med virkning fra og med 1. april 2009, noe som har en provenyvirkning på 265 mill. kroner i 2009, og fremmer følgende forslag:
"I Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2009 gjøres følgende endring:
I
Ny bokstav n skal lyde:
n. Arbeidsgiveravgift for lærling som det ytes tilskudd for etter forskrift til opplæringslova 23. juni 2006 § 11-4, betales med halvparten av de satser som ellers gjelder. Satsene avrundes oppad til nærmeste tidel.
II
Endringen under I gjelder for avgiftsgrunnlag opptjent fra og med 1. april 2009."
Dette medlem mener også at økte avskrivningssatser kan være et godt virkemiddel for å stimulere til mer aktivitet og styrke konkurransebetingelsene for næringslivet, og viser til forslag i Innst. O. nr. 43 (2008–2009) om:
å øke avskrivningssatsene på maskiner, utstyr mv. med 5 prosentpoeng
å øke avskrivningssatsene på skip, fartøyer og rigger med 2 prosentpoeng
å øke avskrivningssatsene på driftsbygninger på landbruket med 2 prosentpoeng
å innføre ekstraavskrivninger på investeringer i fornybar energi med 7,5 prosentpoeng over en fireårsperiode.
Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre i denne innstilling fremmer forslag om halvering av arbeidsgiveravgiften fra 1. april 2009.
Dette medlem fremmer på den bakgrunn følgende forslag:
"I Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2009 gjøres følgende endring:
I
Ny bokstav n skal lyde:
n. Arbeidsgiveravgift for lærling som det ytes tilskudd for etter forskrift til opplæringslova 23. juni 2006 § 11-4, betales med halvparten av de satser som ellers gjelder. Satsene avrundes oppad til nærmeste tidel.
II
Endringen under II gjelder for alle lærlinger for avgiftsgrunnlag opptjent fra og med 1. april 2009."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har i sitt felles innspill til den finanspolitiske stimuleringspakke foreslått at selskapene skal kunne sette av hele eller deler av overskuddet for 2008 til et "konjunkturfond" slik at beskatningen skyves ut i ett til 3 år fremover. Disse medlemmer viser til at det er mangel på likviditet og en betydelig usikkerhet for fremtiden som nå er karakteristisk for store deler av norsk næringsliv og at generelle tiltak som kan bidra til å unngå at sunne bedrifter og trygge arbeidsplasser blir borte, vil bli helt påkrevet.
Disse medlemmer mener derfor at det er viktig å tilrettelegge for at også bedrifter som hadde gode resultater i 2008 kan ta del i generelle forbedringstiltak for næringslivet. Disse medlemmer vil understreke at dette ikke er noen skattelettelse, men en skatteutsettelse. Dette fremgår tydelig av departementets svar på spørsmål nr. 43 fra finanskomiteen/Høyres fraksjon hvor statens effektive rentetap beregnes til 7,3 mrd. kroner ved at all skatteinnbetaling av overskuddene fra 2008 utsettes inntil 2012 ,og tilsvarende lavere beløp hvis bare deler av de skyldige skattebeløp utsettes. Disse medlemmer mener dette viser at et slikt tiltak har en akseptabel reell kostnadsside når oppsiden er en likviditetstilgang til norsk næringsliv på opp mot 80 mrd. kroner og at statens regnskapsteknikker ikke kan være avgjørende i den situasjon norsk næringsliv etter hvert vil befinne seg i.
Disse medlemmer viser til sine merknader og til proposisjonens omtale av forslaget om "konjunkturfond for bedriftene" fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2009 vurdere og eventuelt legge frem et forslag om opprettelsen av et bedriftenes konjunkturfond som gir bedriftene anledning til å sette av hele, eller deler av overskuddet fra 2008 slik at det ikke kommer til beskatning i 2009, men at skatten kan skyves ett til tre år fremover."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under kapittel 2.2 i denne innstilling, samt forslag i Innst. O. nr. 43 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at situasjonen nå kaller på løsninger som slår raskt inn i folks privatøkonomi. Skattelettelser er et av de mest hensiktsmessige virkemidler i nedgangstider, og reduksjoner i personskattene for særlig lavere og vanlige inntekter skaper både økt kjøpekraft og stimulerer til arbeid. I nedgangstider er det viktigere enn noen gang å stimulere til arbeid for å skape ny vekst i økonomien.
Disse medlemmer vil derfor øke minstefradraget med kr 3 500 til kr 73 850 for inntektsåret 2009, og fremmer derfor følgende forslag:
"Stortingets skattevedtak for 2009 endres slik at øvre grense for minstefradrag i lønnsinntekt settes til kr 73 850."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at arbeidsplassene sikres best gjennom å styrke bedriftene. Utviklingen under den rød-grønne regjeringen har gått i motsatt retning, ved systematiske skatteøkninger på private bedrifter og deres eiere. Totalt er skatteøkningene for næringslivet hittil i denne perioden på ca. 10 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at tidene er svært usikre og at Regjeringens anslag på arbeidsledigheten ved slutten av året fort kan vise seg å være for lave. Da må alle muligheter for å ta vare på bedriftene prøves og disse medlemmer mener at redusert skatt på arbeidende kapital også i en slik situasjon kan være et godt virkemiddel for å styrke egenkapitalen i bedriftene og sikre arbeidsplassene.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake i Revidert nasjonalbudsjett for 2009 med en vurdering og et eventuelt forslag om et midlertidig fritak for formuesskatt på arbeidende kapital, avgrenset slik at det primært skjermer små og mellomstore familiebedrifter."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine forslag til forbedring av bedriftenes likviditet både i denne innstilling og i Innst. O. nr. 43 (2008–2009).
Disse medlemmer viser til at nettopp manglende likviditet og et kredittmarked som ikke har fungert normalt siden i september 2008, er en av næringslivets største utfordringer.
Disse medlemmer konstaterer at usikkerheten er stor om hva som kan bli omfanget og resultatet av de nedgangstider norske bedrifter nå står på terskelen til, og mener at en slik situasjon kaller sterkt på politisk pragmatisme og løsningsorienterte tiltak for å ta vare på flest mulig av normalt levedyktige norske bedrifter og arbeidsplasser.
Disse medlemmer forutsetter at i en så usikker situasjon så vil arbeidet med å vurdere nye aktuelle tiltak for bedriftene måtte foregå fortløpende i Regjeringen, og mener at slike vurderinger burde omfatte eksempelvis utsettelser med innbetalinger av skatter og avgifter til staten. Både arbeidsgiveravgift og merverdiavgift er da aktuelle områder. Utsatte innbetalinger kan gi mange bedrifter et nødvendig pusterom og statens rentekostnader vil være beskjedne i et samfunnsøkonomisk totalbilde.
Disse medlemmer vil videre peke på rekken av kanselleringer av bestilte skip fra norske rederiselskaper både ved norske verft og andre steder i verden. Årsakene er flere, men manglende garantier, finansiering og likviditet er nøkkelord også i det problemområdet. Disse medlemmer mener at i en slik situasjon bør det være aktuelt med en vurdering av utsettelse av innbetaling av de gamle skattekredittene i forbindelse med overgangsreglene til ny rederiskatteordning. Her beskattes et beløp på 1,4 mrd. kroner pr. år i 10 år som kunne vært anvendt direkte til eller vært stilt som garantier for nye investeringer som kunne skapt nye arbeidsplasser.
Disse medlemmer viser til at krisen ennå ikke har nådd norsk olje- og gassvirksomhet på annen måte enn at oljeprisene har sunket dramatisk fra sine toppnivåer på grunn av lavere etterspørsel på verdensmarkedet. Risikoen for at krisen slår inn også på dette området, er til stede. Disse medlemmer mener at det også løpende bør vurderes proaktive tiltak som kan gjøre leting og utvinning mer attraktivt, ikke minst for mindre selskaper, og vil vise til at for eksempel en endring av petroleumsskatteloven slik at utbyggingskostnader blir skattemessig behandlet som letekostnader, dvs. direkte utgiftsføring kombinert med løpende tilbakebetaling av årlige underskudd, vil være et kraftig incitament for økt aktivitet. En slik ordning betyr at innbetaling av skatt vil begynne raskere fra selskapene og vil bare være en periodisering av oljeinntekter for staten.
I forbindelse med tiltakspakken ønsker Regjeringen å stimulere næringslivets innsats på forskning og utvikling. Alle opposisjonspartiene har foreslått lignende tiltak i sine innspill til tiltakspakken. Regjering foreslår å øke fradragsgrunnlaget i ordningen med særskilt skattefradrag for næringslivets kostnader til forskning og utvikling (Skattefunn). Formålet med ordningen er å stimulere næringslivets egen FoU-innsats.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har gjennomført en bred evaluering av Skattefunn for perioden 2002–2006, jf. omtale i St.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. De fant at ordningen i hovedsak virket etter hensikten. Ordningen utløser mer FoU i foretakene, og avkastningen av denne er positiv og ikke klart mindre enn for annen FoU. Skattefunn bidrar trolig til å utvikle nye produksjonsprosesser og i noen grad til produkter som er nye for foretaket selv, men ser ikke ut til å bidra til innovasjon i form av nye produkter for markedet og foretakenes patentering.
Fradragsgrunnlaget er etter gjeldende regler maksimalt 4 mill. kroner for egenutført FoU, og opp til 8 mill. kroner dersom foretaket kjøper tjenester fra godkjent FoU-institusjon. Foretakene gis et fradrag på 18 og 20 prosent av godkjent fradragsgrunnlag for henholdsvis store foretak og små og mellomstore foretak. Dersom beregnet skattefradrag er høyere enn utliknet skatt, blir det overskytende beløpet utbetalt til selskapet ifm. skatteoppgjøret. Det har vist seg at utbetalingene utover utliknet skatt utgjør omtrent tre firedeler av samlet støtte. Det betyr at Skattefunn i stor grad benyttes av foretak som ikke er i skatteposisjon.
Etter 2004 har bruken av Skattefunn gått noe tilbake. Næringslivet mottok om lag 950 mill. kroner i støtte for inntektsåret 2007. Vel 80 prosent av foretakene som mottok støtte, falt innenfor ordningens definisjon av små og mellomstore bedrifter. Omtrent hvert femte foretak som fikk støtte fra ordningen, utnyttet beløpsgrensen for egenutført FoU fullt ut. Videre var det svært få av foretakene som utnyttet beløpsgrensen for innkjøpte FoU-tjenester.
Regjeringen foreslår at beløpsgrensen for fradragsgrunnlaget for egenutført FoU heves fra 4 til 5,5 mill. kroner og for innkjøpt FoU fra 8 til 11 mill. kroner. Høyere beløpsgrenser kan bidra til at noen flere prosjekter blir gjennomført, og at noen FoU-prosjekter blir gjennomført raskere (over færre kalenderår) enn ellers planlagt. Økte beløpsgrenser for støtte gjennom Skattefunn styrker behovet for klarere målavgrensing av ordningen, jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009). Av hensyn til stabilitet og tillit til Skattefunn er det videre nødvendig at økonomistyringen er god, slik at misbruk unngås. Regjeringen vil derfor følge opp arbeidet som er gjort med å bedre økonomistyringen.
Provenyvirkningen av forslaget om å øke takene anslås på usikkert grunnlag til om lag 180 mill. kroner påløpt i 2009 og bokført i 2010.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar til etterretning at Regjeringen endelig har foreslått å styrke Skattefunn-ordningen på enkelte punkter. Tidligere har Regjeringen og regjeringspartiene dessverre svekket ordningen ved flere tilfeller. Disse medlemmer viser også til at Regjeringen og regjeringspartiene senest i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:102 (2007–2008) og St.prp. nr. 1 (2008–2009) i Stortinget 27. november 2008 gikk i mot en tilsvarende styrking av Skattefunn-ordningen slik en samlet opposisjon da foreslo.
Disse medlemmer mener at kunnskapsutvikling, herunder forsknings- og teknologiutvikling, er blant de viktigste drivkreftene for økonomisk utvikling. Å styrke bedriftenes konkurransekraft er av stor betydning for å sikre fremtidig velferd gjennom økonomisk vekst, spesielt når vi er på vei inn i en tid med enda tydeligere kunnskaps- og tjenesteøkonomi og i en tid hvor mange bedrifter må omstilles og/eller utvikle nye produkter for å overleve.
Disse medlemmer ønsker å styrke Skattefunn-ordningen utover Regjeringens forslag og viser derfor til forslag om å gjeninnføre tilskuddsordningen for ulønnet arbeid som ikke omfattes av den ordinære Skattefunn-ordningen, forslag om å øke grensen for egenutført FoU til 8 mill. kroner, forslag om å fjerne regelen om maksimal timesats på 500 kroner og fjerne regelen om at kostnader ved personal og indirekte kostnader antall timer for egne ansatte begrenses til maksimalt 1 850 timer pr. år og forslag om å etablere en ordning som indeksreguleres beløpene for hhv. egenutført og innkjøpt FoU i Skattefunn-ordningen hvert år nærmere omtalt i Innst. O. nr. 43 (2008–2009).
Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen, i svar til Høyres stortingsgruppe, varsler at provenytapet av å utvide Skattefunn-ordningen skal kompenseres med andre skatte- og avgiftsskjerpelser i 2010. Det betyr i klartekst at heller ikke dette forslaget betyr noen netto skattelette for næringslivet, noe disse medlemmer beklager, ikke minst sett i lys av den konjunktursituasjonen som vi nå er inne i.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner det kan vere grunnlag for å vurdere grensa på 600 kroner for skattefrie gåver i tilsetjingsforhold. Fleirtalet viser til at beløpsgrensa bare er blitt auka med 100 kroner sidan 1996 og påpeiker at det ikkje er ønskjeleg at arbeidsgivar og skattestyresmaktene skal måtte operere med bagatellmessige beløp. Beløpsgrensa bør fastsetjast ut frå kva som blir rekna som eit rimeleg nivå på vanlege gåver frå arbeidsgivar til tilsette. Fleirtalet ber derfor Regjeringa om å vurdere beløpsgrensa for gåve i Revidert nasjonalbudsjett 2009.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen valgte å fremme flere forslag i St.prp. nr. 1 (2008–2009) som betydde en økt skattebyrde for næringslivet. Mange bedrifter vil få økt formuesskatt som følge av de økte ligningsverdiene for næringseiendom og avskaffelse av 80-prosentregelen. Mange familieeide bedrifter vil måtte betale økt arveavgift ved generasjonsskifte på grunn av de isolerte avgiftsskjerpelsene som inngikk i Regjeringens samlede forslag om endringer i arveavgiftssystemet.
Disse medlemmer viser til de respektive partiers merknader om disse forslagene i Innst. O. nr. 1 (2008–2009) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009). Forslagene fra Regjeringen var feilaktige virkemidler, benyttet på et særdeles ugunstig tidspunkt for næringslivet. I en tid da næringslivet opplever betydelige utfordringer på grunn av finanskrisen, forsterker Regjeringen problemene gjennom disse skatte- og avgiftsskjerpelsene. Disse medlemmer mener at Regjeringen i tiltakspakken burde utsatt eller reversert disse delene av det vedtatte skatte- og avgiftsopplegget, og viser til disse medlemmers forslag om dette i Innst. O. nr. 43 (2008–2009). Dersom disse forslagene hadde blitt vedtatt, ville det betydd en skatte- og avgiftslettelse for næringslivet på i alt 800 mill. kroner i 2009, og 1,7 mrd. kroner som påløpt effekt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke den alvorlige situasjon mange norske bedrifter vil stå overfor de nærmeste måneder og hvor økt likviditet er helt sentralt for at næringslivet skal fungere bedre. I påvente av at Regjeringen følger opp disse medlemmers forslag om et "bedriftenes konjunkturfond" jf. forslaget under kap. 4.2, er det nødvendig med andre tiltak i mellomtiden.
Disse medlemmer viser til at en utsatt frist for innbetaling av utskrevet forskuddsskatt for selskaper for inntektsåret 2008 som forfaller vinter/vår 2009 også vil skape en betydelig økt likviditet og en redusert usikkerhet i den kritiske tiden vi nå går inn i. En utsettelse inntil 1. august vil gi en forbedret likviditet i nærmere et halvår og vil kunne danne en naturlig overgang inn mot en ordning med videreføring av skatteutsettelsen i et "bedriftens konjunkturfond" slik disse medlemmer har bedt Regjeringen vurdere nærmere og eventuelt komme tilbake til Stortinget med. Disse medlemmer viser for øvrig til sitt forslag om dette i Innst. O. nr. 43 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at Regjeringen i langt sterkere grad burde lagt inn tiltak i tiltakspakken for å stimulere til raskere overgang til mer miljøvennlige transportformer. Disse medlemmer viser i den forbindelse til den svenske ordningen, foreslått og gjennomført av den ikke-sosialistiske samarbeidsregjeringen, hvor alle kjøpere av nye biler med CO2-utslipp under 120 g/km får utbetalt en miljøbilpremie. Dette har resultert i en langt raskere overgang til biler med lave CO2-utslipp enn hva som er tilfelle i Norge. Disse medlemmer mener at et lignende tiltak bør gjennomføres også i Norge. Det bør kunne være mulig å gjennomføre dette med virkning fra 1. juli 2009, noe som med en miljøbilpremie på 25 000 kroner ville medføre et provenytap på anslagsvis 125 mill. kroner i 2009.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen forberede innføringen av et system med en utbetaling av miljøbilpremie på 25 000 kroner til alle som kjøper nye biler med CO2-utslipp lavere enn 120 g/km, med virkning fra 1. juli 2009, og fremme forslag om dette i forbindelse med fremleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett 2009."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
"I statsbudsjettet for 2009 gjøres følgende endring:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
1330 | Særskilte transporttiltak | ||
75 | (NY) Miljøbilpremie, bevilges med | 125 000 000" |