5. Mål og strategi for arbeidsinnvandringspolitikken
- 5.1 Behovet for arbeidskraft
- 5.2 Behov for bedre informasjon
- 5.3 Behov for integreringstiltak
- 5.4 Behov for reguleringer
- 5.5 Reguleringene overfor tredjelandsborgere
- 5.6 Nøytralitet mellom tredjeland
Et hovedmål for arbeidsmarkedspolitikken er å bidra til høy yrkesdeltakelse og god utnyttelse av arbeidskraften. Utformingen av arbeidsmarkedspolitikken tilpasses norske bedrifters og virksomheters behov for arbeidskraft. For å sikre at arbeidsinnvandring bidrar til å fylle behovet for arbeidskraft, ønsker Regjeringen å videreføre en arbeidsinnvandringspolitikk hvor det er bedrifter og virksomheter som avgjør hvem som rekrutteres fra utlandet. Der det er nødvendig å ha særskilt regelverk, må det utformes slik at arbeidsgivere som har behov for det, kan rekruttere arbeidskraft på en enklere og mer effektiv måte enn i dag. Saksbehandlingstiden bør være så kort som mulig for alle typer tillatelser for arbeid. Det er i denne sammenhengen ønskelig å utvikle ordninger som gir arbeidsgivere større ansvar for å vurdere arbeidstakernes kompetanse og bedre muligheter til å ansette utenlandsk arbeidskraft uten at myndighetene vurderer kompetansen på forhånd.
Der innvandringen er regulert, skal virksomhetenes behov for arbeidskraft fortsatt danne grunnlag for tillatelser til arbeid, innenfor rammer fastlagt av myndighetene. Det vil på denne bakgrunnen være naturlig å videreføre hovedprinsippet i dagens regelverk for tredjeland om at det skal foreligge et konkret arbeidstilbud fra en arbeidsgiver før tillatelse for arbeid innvilges. Søknad om tillatelse bør kunne fremmes fra Norge i større grad enn i dag.
Komiteen er enig i at det er et hovedmål for arbeidsmarkedspolitikken å bidra til høy yrkesdeltakelse og god utnyttelse av arbeidskraften. Komiteen mener det er viktig å videreføre prinsippet i dagens regelverk for tredjeland om at det skal foreligge et konkret arbeidstilbud fra en arbeidsgiver før tillatelse for arbeid innvilges.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det er ulike måter å søke om arbeidstillatelse på, og at de som kan søke fra Norge, fremmer søknaden til politiet der de bor. Flertallet er kjent med at søkerne kan bli bedt om å møte personlig ved fremsettelse av søknaden. Flertallet mener det skaper unødvendig frustrasjon og tidsspille for mange søkere og arbeidsgivere når denne praksisen håndheves strengt. Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere bestemmelsen om personlig oppmøte ved fornyelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sitt forslag under punkt 6.1.2 hvor Regjeringen bes om å utrede muligheten for visum med lang varighet for ansatte i bedrifter som er lokalisert både i Norge og i utlandet.
Disse medlemmer viser videre til sitt forslag samme sted om å be Regjeringen se nærmere på de skatte- og avgiftsmessige utfordringene som knytter seg til flytting av personell over landegrensene.
Det eksisterer i dag mange nettsteder som inneholder informasjon om det norske arbeidsmarkedet og om søknadsprosessen. Mange arbeidstakere og arbeidsgivere synes likevel at informasjonen som gis på nettet er fragmentert og uoversiktlig, at den ikke er utfyllende nok og er på for få språk. Det er behov for å utvikle en strategi for samordnet og utvidet informasjon til utenlandske arbeidstakere eller tjenesteleverandører som ønsker seg til Norge, og til norske arbeidsgivere eller oppdragsgivere som ønsker å benytte utenlandsk arbeidskraft eller tjenesteleverandører.
Det er et mål å presentere relevant informasjon på en bedre tilgjengelig og mer helhetlig og brukervennlig måte. Bedre og mer samordnet informasjon forutsetter innsats på flere områder, også utover det som gjelder rettigheter og plikter for arbeidstakere og arbeidsgivere. Det er en utfordring for alle berørte instanser når en legger til grunn at informasjonsansvaret skal følge sektoransvaret.
Komiteen er kjent med at mange arbeidsinnvandrere synes det er vanskelig å finne tilgjengelig og god informasjon om det norske arbeidsmarkedet og søknadsprosessen. Komiteen viser til det nylig etablerte servicesenteret for utenlandske arbeidstakere i Oslo og mener opprettelsen av dette fører til at både arbeidsgivere og arbeidstakere slipper å gå fra det ene offentlige kontoret til det andre. Komiteen mener det er behov for flere slike kontor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ber Regjeringen i den forbindelse særlig vurdere å etablere et servicesenter for arbeidsinnvandrere i Stavanger, etter modell fra servicesenteret i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at UDI har et eget servicesenter for utenlandske arbeidstakere på Tøyen i Oslo, der Politiet, Utlendingsdirektoratet (UDI), Arbeidstilsynet og Skatteetaten er representert. Dette senteret har blitt en stor suksess, og Rogaland fylkeskommune og Stavanger-regionen Næringsutvikling har bedt om at det opprettes et tilsvarende senter i Stavanger. Disse medlemmer viser til at Rogaland er den regionen etter Oslo som har flest arbeidsinnvandrere, og ønsker at det opprettes et servicesenter etter Tøyen-modellen i Rogaland.
Disse medlemmer viser til sitt forslag under punkt 6.2.2 om å be Regjeringen etablere et servicesenter for arbeidsinnvandrere i Stavanger, etter modell fra servicesenteret i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til forslag samme sted hvor Regjeringen bes om å vurdere oppretting av en Internett-portal etter mønster av www.workindenmark.dk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at de bedrifter som ønsker å rekruttere utenlands, må stå for markedsføringen av dette selv. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at Norge i løpet av de siste årene har mottatt mye arbeidskraft fra blant annet Polen, uten at det offentlige i nevneverdig grad har involvert seg i markedsføringen av landet.
En målrettet integreringspolitikk vil være en viktig del av Regjeringens strategi for framtidig arbeidsinnvandring. Det grunnleggende målet er å fremme og styrke arbeidsinnvandrernes tilpasning til arbeidslivet og mulighet for deltakelse i samfunnslivet for øvrig. Særlig viktig er det at de arbeidsinnvandrerne som ønsker å bli i landet, har samme mulighet til deltakelse i arbeidslivet som befolkningen for øvrig.
Kjennskap til rettigheter og plikter i arbeidslivet spesielt og i det norske samfunnet generelt, og kunnskaper i norsk er viktige forutsetninger for å kunne delta på ulike arenaer. Det vil øke den enkeltes omstillingsevne ved konjunkturendringer, forebygge utstøting fra arbeidslivet og på den måten bidra til mer stabil utnyttelse av arbeidskraften.
Integreringstiltakene må tilpasses arbeidsinnvandrernes behov.
Gode arbeidsforhold er en vesentlig del av det som skal til for at arbeidsinnvandrerne skal bli godt integrert i det norske arbeidslivet og i samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig i at det er viktig å satse på god integrering av arbeidsinnvandrere. Flertallet mener at deltakelsen i norsk samfunnsliv er svært viktig, og at forutsetningen for dette er å ha gode språkkunnskaper. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en utredning om behovet for språkopplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at språkundervisning og andre offentlige integreringstiltak er svært kostbare, og mener at det er galt hvis skattebetalerne skal måtte betale integreringskostnadene knyttet til enkeltbedrifters arbeidskraftimport. Disse medlemmer vil for øvrig vise til at svært mange arbeidsinnvandrere forlater landet etter å ha jobbet her i en periode, og at integreringstiltak for disse gruppene dermed vil vise seg å være bortkastet. Disse medlemmer mener at enkeltbedrifter må dekke eventuelle integreringskostnader knyttet til egne arbeidstakere. Disse medlemmer viser videre til sine merknader om integrering i innstillingens kapittel 2.3.2 og 2.4.2.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil påpeke at det er viktig at de som kommer til landet som arbeidsinnvandrere, kjenner sine rettigheter og plikter. Dette medlem mener det er behov for at staten tar ansvar for å sørge for at arbeidsinnvandrere og deres familier får tilbud om norskopplæring.
Rekruttering innenfor det europeiske arbeidsmarkedet kan påvirkes, blant annet gjennom informasjon, rekrutteringskampanjer og andre tiltak med sikte på å gjøre Norge kjent som et attraktivt sted å jobbe og bo. Integreringstiltak, herunder tiltak som legger til rette for ektefeller og barn til arbeidsinnvandrere, vil også kunne ha en positiv virkning på rekrutteringen.
Mulighetene for rekruttering fra land utenfor EØS/EFTA-området (tredjeland) kan påvirkes gjennom de samme virkemidlene. I tillegg kan myndighetene styre innvandringen av tredjelandsborgere mer direkte gjennom fastsettelse av nasjonale regler for arbeidsinnvandring. Regjeringen legger til grunn at arbeidsinnvandringen fra tredjeland fortsatt skal være regulert.
Reguleringen av innvandring fra tredjeland skal balansere målet om fleksibel tilgang på arbeidskraft til virksomhetene samtidig som en beholder en samfunnsmessig kontroll på innretningen og antallet. Dette skal sikre en stabil og bærekraftig økonomisk og sosial utvikling. Hensynet til fleksibilitet krever at unødige hindre for rekruttering fjernes. Hensynet til samlet kontroll tilsier at myndighetene regulerer hvilken innvandring som er begrunnet, og foretar volummessige begrensninger for å regulere antallet. Med dagens reguleringer utgjør arbeidsinnvandring fra tredjeland en svært liten del av den totale innvandringen, og kvoten for faglærte utnyttes ikke fullt ut. Selv om dette kan endres over tid og arbeidsinnvandring fra tredjeland får økende betydning, foreligger det ikke nå noen motsetning mellom virksomhetenes behov for arbeidskraft og myndighetenes behov for en regulering av tilgangen.
Reguleringene skal sikre at rekruttering av utenlandsk arbeidskraft
ikke fortrenger ledig innenlandsk arbeidskraft,
ikke svekker avtaler og regelverk i norsk arbeidsliv,
ikke medfører alvorlige konsekvenser for fattige avsenderland.
Komiteen er enig i at reguleringen av innvandring fra tredjeland generelt sett skal balansere målet om fleksibel tilgang på arbeidskraft til virksomhetene, samtidig som en beholder en samfunnsmessig kontroll på innretningen og antallet. Komiteen mener dette er viktig for å skape en stabil og bærekraftig økonomisk og sosial utviking.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener stortingsmeldingen har mange gode enkelttiltak som vil hjelpe norske bedrifter et stykke på veien for å skaffe seg sårt tiltrengt kompetanse. Flertallet vil fremheve viktigheten av at arbeidsgivere nå skal kunne ansette arbeidssøkere fra tredjeland før arbeidstillatelse blir gitt. Flertallet mener dette vil bidra til å gjøre det lettere for bedriftene i rekrutteringen av høykompetent arbeidskraft til Norge. De andre tiltakene vil etter flertallets mening også bidra i positiv retning.
Norge, som alle andre EØS-land, har regulering av arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS/EFTA-området. Innenfor rammene av reguleringer er det avgjørende å sikre tilgang til viktig ressurspersonell for norske bedrifter og virksomheter. Både saksbehandlingssystemer og rammebetingelser den enkelte møter i Norge, er viktige i denne sammenhengen.
I utformingen av reguleringene av arbeidsinnvandring fra tredjeland vil Regjeringen legge følgende til grunn:
Regulert arbeidsinnvandring fra tredjeland skal ta utgangspunkt i behovet for arbeidskraft og legge til rette for at virksomhetene har adgang til å rekruttere nødvendig arbeidskraft.
Det legges i hovedsak til rette for rekruttering av arbeidskraft på faglært nivå eller høyere.
Det skal legges volummessige begrensninger på arbeidsinnvandringen fra tredjeland. Antallet som kan komme, vurderes ut fra den aktuelle arbeidsmarkedssituasjonen.
Regelverket for rekruttering av arbeidskraft fra tredjeland skal i størst mulig grad utformes med henblikk på nøytralitet mellom land, dvs. uten spesialavtaler med enkeltland.
Den volummessige reguleringen skjer gjennom kvoteordninger og individuelle arbeidsmarkedsvurderinger. Dette er nødvendig for å ivareta felleskapsfortrinnsretten, som er et prinsipp om fortrinnsrett til ledige stillinger for EØS/EFTA-borgere innenfor det felles europeiske arbeidsmarkedet.
To typer kvoteordninger praktiseres i dag; den generelle nasjonale kvoten for faglærte/spesialister og en spesiell fylkesbasert kvoteordning i landbruket. Kvotenes størrelse er gjenstand for kontinuerlig vurdering ut fra behovene i arbeidsmarkedet, tilgangen på innenlandsk arbeidskraft og tilgangen på arbeidskraft fra EØS/EFTA-arbeidsmarkedet.
Regjeringen legger til grunn at tilgangen på ufaglært arbeidskraft fra utlandet til norsk arbeidsliv i dag er dekket innenfor eksisterende regelverk. Ufaglærte EØS/EFTA-borgere har fri tilgang til det norske arbeidsmarkedet. Det er et fleksibelt regelverk for arbeidstakere fra tredjeland som ønsker å ta sesongarbeid blant annet i landbrukssektoren. I tillegg er det betydelig innvandring fra tredjeland basert på beskyttelsesbehov og familieinnvandring. Mange av disse er ufaglærte. Faren for at økt arbeidsinnvandring skal fortrenge innenlandsk arbeidskraft og svekke avtaler og regelverk i norsk arbeidsliv er størst når det gjelder ufaglært arbeidskraft. Arbeidsinnvandring fra tredjeland bør derfor i hovedsak begrenses til arbeidskraft på minst faglært nivå, samt sesongarbeid og tjenesteleveranser, hvor det ikke stilles krav til kompetanse.
Dersom det i framtiden skulle bli vanskeligere å dekke behovet for ufaglært arbeidskraft innenlands eller fra EØS/EFTA-området, kan reglene for arbeidsinnvandring endres slik at det åpnes for mer innvandring også av denne typen arbeidskraft fra tredjeland.
Komiteen viser til at Regjeringen legger til grunn at tilgangen på arbeidskraft fra utlandet til norsk arbeidsliv i dag er dekket innenfor eksisterende regelverk. Komiteen slutter seg til dette. Komiteen er enig i at faren for at økt arbeidsinnvandring skal fortrenge innenlandsk arbeidskraft og svekke avtaler og regelverk i norsk arbeidsliv, er størst når det gjelder ufaglært arbeidskraft.
Komiteen minner om at innvandrerbefolkningen har en vesentlig høyere arbeidsledighet, og lavere yrkesdeltakelse, enn resten av befolkningen. Dette skyldes flere forhold, men utdanningsbakgrunn og utdanningsnivå er en viktig forklaring. Komiteen mener derfor at flere ressurser må settes inn mot denne delen av befolkningen for å øke arbeidsdeltakelsen. Grunnlaget for den sterke økonomiske veksten fra 60-tallet var først og fremst kvinnenes økte deltakelse i arbeidslivet. Komiteen vil understreke at utfordringen framover blir å øke arbeidsdeltakelsen fra innvandrerbefolkningen. På lengre sikt er det et bedre alternativ å kvalifisere den delen av befolkningen som står utenfor arbeidslivet, enn å gjøre seg avhengig av arbeidsinnvandring. Komiteen mener dette dreier seg om kompetanse, men i like stor grad er et spørsmål om holdninger. Komiteen mener derfor at det må settes klare mål om hvorledes arbeidsledigheten blant ulike grupper av innvandrere skal reduseres, og at nødvendige tiltak må settes inn slik at målene kan nås.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er riktig at arbeidsinnvandring fra tredjeland i hovedsak bør begrenses til arbeidskraft på minst faglært nivå, samt sesongarbeid og tjenesteleveranser, hvor det ikke stilles krav til kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er riktig at arbeidsinnvandring fra tredjeland i hovedsak bør begrenses til arbeidskraft på minst ekspertnivå, samt sesongarbeid og tjenesteleveranser, hvor det ikke stilles krav til kompetanse.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen mener at behovet for ufaglært arbeidskraft fra utlandet er dekket.
Meldingen viser til at for å sikre likebehandling av enkeltindivider bør regelverket for rekruttering av arbeidskraft fra tredjeland i størst mulig grad utformes med henblikk på nøytralitet mellom land. På denne måten sikrer en at mobile arbeidssøkere behandles likt uavhengig av opprinnelsesland og at den enkelte virksomhet selv kan bestemme hvilke land den skal rekruttere fra.
Målene i utviklingspolitikken tilsier at arbeidsinnvandringsstrategien i enkelte sammenhenger bør ta spesielle hensyn til arbeidskraftsbehovene i fattige land. Prinsippet om nøytralitet mellom tredjeland i utformingen av regelverket bør ikke være til hinder for slike hensyn. Dette gjelder blant annet muligheten for å legge inn migrasjon som et moment i utviklingssamarbeidet med enkelte land. Det forhindrer heller ikke en bevisst holdning til å unngå aktiv rekruttering av nøkkelpersonell som det er knapphet på i andre land. Dette er blant annet bakgrunnen for at Regjeringen understreker at det ikke er aktuelt med en målrettet rekruttering av helse- og sosialpersonell fra fattige land.
Prinsippet om nøytralitet mellom tredjeland bør heller ikke være til hinder for å legge godt til rette for mobilitet i våre nærområder. Siden alle våre naboland med unntak av Russland omfattes av det nordiske arbeidsmarkedet og EØS/EFTA-arbeidsmarkedet, vil det særlig være tiltak som kan stimulere mobiliteten mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland som her er aktuelle. Regjeringens nordområdestrategi legger til rette for økt økonomisk samkvem over den norsk-russiske grensen. Av den grunn mener Regjeringen det er behov for en noe videre mulighet for arbeidstillatelser uten krav til kompetanse til russere enn i dag, for arbeid i Nord-Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig i at migrasjon kan være del av et utviklingssamarbeid med enkelte land.
Komiteen vil likevel understreke at det ikke er aktuelt med en målrettet rekruttering av helse- og sosialarbeidere fra fattige land.