4. Muligheter og utfordringer som følger av arbeidsinnvandring
- 4.1 Muligheter og utfordringer for arbeidsinnvandrere
- 4.2 Muligheter og utfordringer for arbeidsgivere
- 4.3 Muligheter og utfordringer for avsenderlandet
- 4.4 Muligheter og utfordringer for Norge
Meldingen viser til at en av de sterkeste drivkreftene bak arbeidsmigrasjon er muligheten den enkelte ser for å bedre sin og familiens levestandard. Den individuelle gevinsten kan være størst for mennesker med liten eller ingen fagutdanning som kommer fra land med høy arbeidsledighet og lavt lønnsnivå. For disse kan også risikoen være høy, ikke minst når de ved opphold over lengre perioder møter krav om språkkunnskaper og tilpasning til ukjente forhold i arbeids- og samfunnsliv. Arbeidsledighet og avhengighet til velferdsstaten kan bli resultatet dersom man ikke klarer denne tilpasningsprosessen.
I en del innvandrergrupper som opprinnelig kom til Norge som arbeidsinnvandrere i første halvdel av 1970-tallet, er deltakelsen i arbeidslivet, særlig blant kvinner, relativt lav, og bruken av velferdsytelser høy. At medfølgende ektefelle deltar i arbeidslivet er viktig, blant annet for å hindre at disse husholdningene gjennomgående får en lavere inntekt enn resten av befolkningen. Arbeidsledigheten blant innvandrerne fra de nye EU-landene er liten og bruken av velferdsordninger er så langt beskjeden. Utviklingen på dette området må likevel følges nøye med sikte på å forebygge at den enkelte faller ut av arbeidslivet.
Komiteen viser til meldingens problematisering rundt utviklingseffektene av arbeidsmigrasjon fra fattige avsenderland og mener Regjeringen må være svært oppmerksom på at fattige mennesker, særlig kvinner, er sårbare overfor utnyttelse, tvangsarbeid og i verste fall menneskehandel, i en migrasjonssituasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener Regjeringen må være opptatt av de spesielle forholdene som enkelte arbeidsmigranter i landet vårt lever under, og ber Regjeringen iverksette ytterligere tiltak.
Komiteen viser til at polske arbeidstakere i Norge mener at språkvansker er den største hindringen for å komme inn på det norske arbeidsmarkedet.
Komiteen mener det er viktig å unngå at mennesker blir utnyttet og brukt som billig, ufaglært arbeidskraft. Det gjelder for eksempel hvis en au pair brukes som underbetalt hushjelp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at stiftelsen Atlantis, som driver Norges største au pair-formidling, er bekymret fordi mange unge jenter selv ordner sitt au pair-opphold via nettformidling. Representant for stiftelsen mener alle som kommer til Norge som au pair, bør komme gjennom en seriøs formidler. Disse medlemmer er kjent med at dette gjøres i USA. Disse medlemmer er også kjent med at UDI har blitt kontaktet om dette, men at det av kapasitetshensyn ikke har blitt hensyntatt.
Disse medlemmer viser til sitt forslag under punkt 6.1.2 om å be Regjeringen vurdere godkjenningsordninger og regelverk med hensyn til det å være au pair i Norge.
For arbeidsgivere ligger det store potensielle gevinster knyttet til mulighetene for å rekruttere arbeidskraft fra utlandet. Arbeidsinnvandring betyr først og fremst at næringslivet får økt tilgang til arbeidskraft og kompetanse. Samtidig tar arbeidsgivere et ansvar og en risiko når de rekrutterer og ansetter arbeidskraft fra utlandet. Det kan for eksempel være vanskelig å vurdere den utenlandske kompetansen. Det er i mange tilfeller også kostnadskrevende å rekruttere fra utlandet, selv om en forventning om å begrense veksten i lønnskostnadene kan være en grunn til å bruke utenlandsk arbeidskraft. I de fleste tilfellene vil derfor rekruttering av arbeidskraft fra utlandet framstå som en alternativ strategi som først prøves ut etter at det har vist seg umulig å besette en ledig stilling med innenlandsk arbeidskraft.
Mulighetene for arbeidsinnvandring påvirker næringslivets rammevilkår og bedriftenes valg og strategier på kort og lang sikt. Alternativt til å rekruttere og ansette arbeidstakere fra utlandet, kan bedriftene velge å kjøpe tjenester fra utlandet eller å flytte ut hele eller deler av virksomheten til utlandet.
Komiteen viser til at for visse grupper faglærte er det et skjerpet kompetansekrav. For tiden gjelder dette religiøse ledere som imamer og nasjonalitetskokker.
Når det gjelder nasjonalitetskokker, er komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, kjent med at enkelte arbeidsgivere har møtt store hindringer og opplevd mye frustrasjon i møtet med norske myndigheter når det gjelder både saksbehandlingstid og vurdering av om kriterier er oppfylt. Flertallet mener det bør åpnes for større grad av fleksibilitet i forvaltningen av slike saker.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at ulike lands fagutdanningstradisjoner bør tillegges vekt. Disse medlemmer er i tvil om meldingen tar tilstrekkelig hensyn til disse faktorene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er imot at enhver restaurant og enhver moské fritt skal kunne importere arbeidskraft fra ikke-vestlige land uten at de samtidig påtar seg den finansielle risikoen knyttet til dette. Disse medlemmer viser til at ordningen med nasjonalitetskokker har vært gjenstand for omfattende misbruk, og mener enhver arbeidsinnvandringsordning skal bygge på norske interesser, og ikke være et smutthull for innvandrere som ønsker å hente hele storfamilien til Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sitt forslag under punkt 6.1.2 om å be Regjeringen endre reglene for arbeidstillatelse som faglært/spesialist, slik at kravene til kompetanse i større grad bestemmes av arbeidsgiverne.
Disse medlemmer viser til Regjeringens forslag om at høyt kvalifiserte spesialister og nøkkelpersonell defineres som personer med tilbud om lønn over et visst nivå. Disse medlemmer viser til at enkelte organisasjoner mener at lønnsnivået som er blitt antydet fra Regjeringens side, ligger på et altfor høyt nivå.
Disse medlemmer er ikke enige i Regjeringens forslag og viser til sitt alternative forslag under punkt 6.1.2 om å be Regjeringen sørge for at de krav som stilles til arbeidsgivere, må fyller vilkårene etter lov om offentlige anskaffelser, dvs. at de kan fremlegge attester for merverdi og skatt, og som overholder lovbestemte krav innen helse, miljø og sikkerhet.
Arbeidsmigrasjon bidrar ikke nødvendigvis til å tappe avsenderlandene for arbeidskraft som de selv har behov for. I mange tilfeller vil det kunne bidra til redusert arbeidsledighet og til å dempe negative effekter som følger av et stort overskudd på arbeidskraft. Det kan hevdes at innlemmelsen i det felles europeiske arbeidsmarkedet i 2004 ga de nye medlemslandene en mulighet for bedring av nasjonale arbeidsmarkeder.
I tillegg bidrar arbeidsmigrasjon med inntekter i utenlandsk valuta som sendes til hjemlandet, etablering av samarbeid og nettverk mellom avsenderland og mottakerland, og teknologioverføring og høyere kunnskapsnivå når innvandrere returnerer eller setter i gang virksomhet i sine hjemland.
Enkelte avsenderland opplever at viktig kompetanse forsvinner ut av landet. Problemer knyttet til hjerneflukt er særlig alvorlig innenfor helse- og omsorgssektoren og på grunn av de akutte behovene for denne typen arbeidskraft i en del fattige land. Det er tatt en rekke internasjonale initiativer de siste årene for å motvirke at det globale underskuddet av helsepersonell får særlig negative utslag for fattige land. Norge deltar aktivt i denne prosessen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til forslag om arbeidsinnvandring fra tredjeland og synspunktene som er knyttet til utviklingsperspektivet i meldingen. Flertallet er opptatt av utviklingseffektene av arbeidsmigrasjon fra fattige avsenderland. Flertallet støtter meldingens synspunkter på de positive og de negative sidene som avsenderlandene kan oppleve med hensyn til arbeidsmigrasjon, og er enig i at problemer knyttet til hjerneflukt er særlig alvorlig innenfor helse- og omsorgsyrkene.
Flertallet vil fremheve at Norge må jobbe for omfattende internasjonale retningslinjer når det gjelder migrasjon og rekruttering spesielt av helsepersonell. Flertallet er opptatt av at ressursfordelingen mellom fattige og rike i verden ikke må gjøres enda skjevere av norsk arbeidsinnvandringspolitikk, men at den heller må bidra til å finne tiltak som kan være med å utjevne forskjellene.
Flertallet viser til de tiltak som er implementert i EU om forsvarlig rekruttering av nøkkelpersonell og mener disse bør følges også i Norge. Flertallet mener det også er viktig at fokus rettes mot midlertidig arbeidsinnvandring (sirkulær migrasjon).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen i meldingen trekker frem tre grunner til at Norge bør satse på egen rekruttering av helsepersonell fremfor rekruttering fra tredjeland, nemlig den globale situasjonen med mangel på helsepersonell i en rekke land, det planleggingsmessige perspektivet som tilsier at vi har god nok tid til å legge til rette for innenlandsk rekruttering, og at Norge bør unngå å dekke varige behov for en yrkesgruppe fra utlandet. Disse medlemmer tolker dette som at masseimport av utenlandsk helsepersonell ikke er en aktuell problemstilling.
Innenlands bidrar arbeidsinnvandring i første rekke til å dekke etterspørsel etter arbeidskraft, fjerne flaskehalser i produksjonen og begrense pressproblemer i økonomien. På lengre sikt kan mangfold i arbeidslivet også bidra til å vitalisere arbeidsmarkedet og økonomien gjennom å tilføre ny kompetanse, nye perspektiver og økt kreativitet. Samtidig fører økt sysselsetting til økte inntekter. Dette, sammen med en vekst i befolkningen som følge av innvandring, gir økt etterspørsel etter varer og tjenester, som igjen øker behovet for arbeidskraft. I et langsiktig perspektiv kan det tenkes at etterspørselen etter arbeidskraft øker like mye som den ekstra tilgangen av arbeidskraft. Bruttonasjonalproduktet vil øke, men virkningen på bruttonasjonalprodukt pr. person kan bli tilnærmet nøytral.
De økonomiske virkningene av arbeidsinnvandring over tid vil være forskjellig avhengig av om arbeidsinnvandrerne bare blir her midlertidig eller bosetter seg permanent og eventuelt sammen med familie. Midlertidig arbeidsinnvandring som følger konjunkturene og som bidrar til å fylle kortsiktige behov i arbeidsmarkedet, bidrar til økt fleksibilitet og økt kapasitet i arbeidsmarkedet. Avgjørende for de langsiktige samfunnsmessige effektene av permanent arbeidsinnvandring er først og fremst utviklingen i langsiktig yrkesaktivitet og produktivitet hos arbeidsinnvandrerne som velger å bli her, samt graden av familiegjenforening og yrkesfrekvensen til eventuelle familiemedlemmer. Økt varig arbeidsinnvandring vil gi en økning i befolkningen, men høyere folketall gir ikke økt velstand i seg selv. Større befolkning innebærer at flere må forsørges, og flere har behov for varer og tjenester som eldreomsorg og helsevesen etter hvert som de blir eldre.
Produktiviteten vil blant annet avhenge av hvilke kvalifikasjoner innvandrerne har. Jo mer kvalifisert arbeidskraften er, jo større vil produktivitetseffekten kunne være. Erfaringer viser at høyt faglig kvalifiserte innvandrere takler de integreringsmessige utfordringene på en bedre måte enn innvandrere med lavere fagkompetanse. Det reduserer de sosiale kostnadene knyttet til arbeidsinnvandring. Hvor lett innvandrerne integreres i arbeidslivet vil avhenge av mange forhold, blant annet hvilken type kompetanse som allerede finnes innenlands.
Det kan også være grunn til å spørre om arbeidsinnvandringen bidrar til produktivitetsendringer i økonomien samlet. Selv om det er vanskelig å si noe spesifikt om størrelsen av en slik effekt, er det likevel grunn til å tro at arbeidsinnvandring, som handel på tvers av grensene, bidrar til en mer effektiv global arbeidsdeling og dermed en større samlet produksjon.
De innenlandske virkningene av arbeidsinnvandring kan fordele seg ulikt mellom ulike innenlandske grupper. For bedrifts- og kapitaleiere vil økt innvandring være et gode, ettersom økt tilgang på arbeidskraft generelt vil begrense veksten i lønnsnivået. Blant innenlandske arbeidstakere vil noen grupper kunne oppleve økt konkurranse om jobbene som følge av arbeidsinnvandring, mens andre grupper kan oppleve økende etterspørsel etter egen kompetanse, for eksempel som følge av at flaskehalser fjernes.
Generelt er det slik at de gruppene som likner mest på arbeidsinnvandrerne, vil være mest utsatt for konkurranse. Ufaglært arbeidskraft kan relativt lett erstattes med lavt kvalifiserte arbeidsinnvandrere. Det er derfor særlig i den delen av arbeidsmarkedet hvor det rekrutteres ufaglært arbeidskraft at det kan være utfordringer knyttet til fortrengning av ledig innenlandsk arbeidskraft.
Høy yrkesdeltakelse blant arbeidsinnvandrere som blir i landet, vil også være avhengig av at arbeidsinnvandrere får god informasjon om det norske samfunnet, muligheter for å lære norsk og at de bruker de mulighetene som finnes. Behovet vil variere mellom ulike grupper arbeidsinnvandrere, og tiltak bør tilpasses de enkelte gruppenes behov. Tiltak som informasjon og norskopplæring bidrar til å legge grunnlaget for en mer stabil utnyttelse av arbeidskraften for de som blir i landet gjennom å bidra til å øke den enkeltes omstillingsevne ved konjunkturendringer og framtidige strukturelle endringer. Et flertall av dem som familiegjenforenes med arbeidsinnvandrere, er kvinner. Det er viktig at også disse kvinnene får mulighet til å bidra i samfunnet gjennom deltakelse i arbeidslivet. Barna til arbeidsinnvandrerne som blir i landet, må gis samme muligheter og rettigheter som andre barn.
Sosial dumping kan følge i kjølvannet av økt arbeidsinnvandring. Etter Regjeringens vurdering er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både ved brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når lønn og andre ytelser er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder. Sosial dumping er i tillegg uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge fordi det kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidete rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer, og fordi seriøse bedrifter kan tape oppdrag og kunder til useriøse aktører.
Flere forhold tilsier at en i forbindelse med økt arbeidsinnvandring også må rette oppmerksomhet mot svart arbeid og illegal innvandring. For det første viser erfaring at det i tilknytning til store legale arbeidskraftsstrømmer også vil kunne følge en illegal innvandringsstrøm. For det andre vil de illegale innvandrerne kunne være villige til å ta arbeidsoppgaver til en lavere lønn enn nordmenn. For det tredje vil det, dersom svart arbeid og illegal arbeidsinnvandring får lov til å utvikle seg over tid, kunne skapes grunnlag for annen kriminalitet. Gjennom handlingsplanen mot sosial dumping arbeides det på bred front for å motvirke slike mulige utviklingstrekk. Tiltak for å motvirke og avsløre svart arbeid er også en viktig del av Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet, med vektlegging av samarbeid mellom de berørte etatene.
I meldingen legges det til grunn at politikken for arbeidsinnvandring utformes innenfor rammene av det norske velferdssamfunnets institusjoner og ordninger. Store migrasjonsstrømmer over lang tid vil kunne kreve en vurdering av innrettingen både på inntektssikringsordninger og velferdstjenester. Den utviklingen vi har sett så langt, tilsier imidlertid ikke at det er behov for å drøfte dette nå.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Econ og Menons beregninger av hvordan næringsstrukturen vil utvikle seg fram mot 2025. Flertallet peker på at deres framskriving kun tar utgangspunkt i at arbeidsstyrken ikke vil vokse vesentlig fremover. Med dette utgangspunktet erkjenner flertallet at omstillingsbehovet i mange næringer vil kunne bli påvirket av omfanget av arbeidsinnvandringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at andelen arbeidsinnvandrere innen helse- og omsorgstjenester er beskjeden, da bare 1 pst. av de samlede arbeidstillatelsene ble gitt til personer som har tatt arbeid innen helse- og omsorgstjenester. Disse medlemmer mener Regjeringen må intensivere arbeidet med å få flere av arbeidsinnvandrerne i Norge til å ta jobb innenfor helse- og omsorgsyrkene.
Disse medlemmer viser til sine forslag under punkt 6.4.2
om å be Regjeringen arbeide aktivt overfor land med overskudd på helsearbeidere i Øst-Europa for å gjøre det enklere for disse å ta arbeid innenfor helse- og omsorgsyrkene.
om å innføre opplæringsprogram for innvandrere i forlengelsen av introduksjonsordningen, der disse etter norsk-, samfunns- og arbeidslivsopplæring kan fortsette direkte inn i opplæring som for eksempel helsefagarbeidere.
Komiteen vil peke på at mange av arbeidsinnvandrerne som har bosatt seg her, har flyttet fra Norge etter en tid. Bare en fjerdedel av arbeidsinnvandrerne som kom fra EU-land på 1990-tallet har blitt boende. Komiteen vil bemerke at forholdene etter EU-utvidelsen nok har endret dette bildet siden arbeidsinnvandringen nå vesentlig har kommet fra EU-land med lavere levestandard enn Norge. Komiteen er enig i at hvor mange som vil bli boende er avhengig av forholdene på arbeidsmarkedet, men at det må antas at et betydelig antall vil etablere seg i Norge uansett.
Komiteen mener det er viktig at Norge greier å tiltrekke seg arbeidsinnvandrere med de ønskede kvalifikasjoner og med høy yrkesdeltakelse. Komiteen mener det er avgjørende at Regjeringen på ulike måter bereder grunnen for en god integrering i arbeidsmarkedet og fører en velferdspolitikk som oppmuntrer til arbeid.
Komiteen vil peke på at mangfold og impulser fra utenlandske arbeidstakere i seg selv kan være med på å fremme nyskaping, innovasjon og næringsutvikling. Komiteen er positiv til at meldingen trekker frem gründere i Silicon Valley som et eksempel på dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen Bondevik II igangsatte prosjekt med å gi bidrag til arbeidsledige innvandrere som ville starte egen virksomhet. Disse medlemmer mener gründersenteret i Drammen har ført til mange positive etableringer og ønsker at slik virksomhet skal stimuleres ytterligere.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres opplegg ved behandlingen av statsbudsjettet for 2007, der bevilgningen til dette formålet ble foreslått hevet med 30 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slår fast at impulser fra noen kulturer er mer positive enn andre. Disse medlemmer viser til rapporten "America’s New Immigrant Entrepreneurs" fra Duke-universitet som på den ene siden viser at innvandrergründere står for en betydelig andel av gründervirksomheten i Silicon Valley, mens rapporten på den annen side slår fast at innvandrergründerne i dalen i all hovedsak kommer fra India, Kina og Taiwan. Disse medlemmer viser til at Norge også har innvandrergrupper som utmerker seg i positiv og negativ retning, og de innvandrergruppene som potensielt kunne tilført Norge viktige impulser, foretrekker andre land enn Norge. Etter disse medlemmers syn fremstår det klart at innvandrere fra land som tilhører den islamske kulturkrets er blant de innvandrerne som er vanskeligst å integrere i Norge, som i Europa for øvrig. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til sine merknader om dette i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) om ny norsk utlendingslov.