Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til at målet med undersøkelsen har vært å belyse i hvilken grad stat og kommune sørger for at vanskeligstilte på boligmarkedet gis tilstrekkelig hjelp i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger. Komiteen legger vekt på at det å ha et sted å bo er grunnleggende for å kunne fungere i dagens samfunn. Vanskeligstilte på boligmarkedet som de boligpolitiske virkemidlene skal rette seg mot, er personer som er avhengige av hjelp og støtte for å etablere seg i og beholde en bolig. Boligsosialt arbeid er krevende, og ofte er det nødvendig med samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivå.

Komiteen viser til at retten til en rimelig levestandard, blant annet retten til et tilfredsstillende sted å bo, er omhandlet i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som er inkorporert i norsk lov i lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) av 21. mai 1999. Menneskerettighetene generelt, og dermed også retten til en rimelig levestandard, er gitt grunnlovsvern i Grunnloven § 110 c, om at statlige myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.

Komiteen viser til at det er brei enighet om å føre en boligpolitikk som gir alle en sjanse til å få egen bolig, selv om det er ulike syn på hva slags virkemidler som skal benyttes.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for 2007, ble framlagt en handlingsplan mot fattigdom. I denne planen er det et mål at flest mulig skal eie sin egen bolig. "Boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet" er ett av fire hovedmål for norsk boligpolitikk. For dette hovedmålet er det satt opp fire arbeidsmål:

• 1. Forebygge og bekjempe bostedsløshet.

• 2. Flyktninger skal kunne etablere seg i bolig.

• 3. Personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig.

• 4. Personer med svak økonomi skal kunne etablere seg i bolig.

Flertallet har merket seg at Riksrevisjonens undersøkelse viser at de offentlige virkemidlene som skal hjelpe de vanskeligstilte til å få seg bolig, ikke fungerer godt nok. De boligsosiale virkemidlene når ikke fram til alle vanskeligstilte. Mange av de kommunale boligene har for dårlig standard og bomiljø. Det er lang ventetid og flere av kommunene i undersøkelsen opplyser at de har for få boliger tilpasset personer med rus- og/eller psykiatriproblem, store barnefamilier og personer med nedsatt funksjonsevne. Flertallet har merket seg at cirka 40 prosent av kommunene i undersøkelsen ikke gir skriftlige vedtak på søknad om kommunal bolig. Dette er brudd på forvaltningsloven når det gjelder vedtak i enkeltsaker, og dette medfører blant annet at mange søkere ikke får anledning til å klage. Flertallet forventer at Regjeringen griper fatt i dette og tar forholdet opp med kommunesektoren.

Flertallet viser til at det følger av sosialtjenesteloven § 4-5 en forpliktelse for sosialtjenesten til å finne midlertidig husvære for den som ikke klarer det selv. Midlertidig husvære skal bare benyttes i akutte situasjoner, for eksempel brann, utkastelse og familiebrudd. Ved behandling av St.meld. nr. 23 (2003–2004) sier kommunalkomiteen i sin innstilling at ingen skal tilbys midlertidig bolig i mer enn tre måneder og kommunene anbefales å utarbeide en plan for boligetablering av de vanskeligst stilte. I handlingsplanen mot fattigdom blir det sagt at varig bolig skal tilbys framfor hospits og andre midlertidige boligtilbud. For at kommunene skal kunne yte gode boligsosiale tjenester, trengs det et spekter av boliger som kan tilbys de vanskeligstilte.

Undersøkelsen viser at Kommunal- og regionaldepartementet og Husbanken ikke har god nok oversikt over behovet de vanskeligstilte har for bolig og om de boligsosiale virkemidlene fungerer etter formålet.

Flertallet vil understreke behovet for å ha en slik oversikt fordi det uten denne ikke er mulig å tilpasse virkemiddelbruken slik at målene på det boligsosiale området blir nådd.

Flertallet viser til at Husbanken de senere årene har fått endret sin rolle fra å være en finansieringsinstitusjon til et kompetansesenter for boligsosialt arbeid. Dette innebærer blant annet et utstrakt ansvar for veiledning og kompetanseheving på området. Undersøkelsen viser imidlertid at Husbanken ikke i tilstrekkelig grad har klart å ivareta sine oppgaver når det gjelder å veilede kommunene i det boligsosiale arbeidet. Flertallet har merket seg statsrådens tildelingsbrev for 2008 der det blant annet fremgår at Husbankens viktigste oppgave er å støtte kommunene på dette viktige feltet. Flertallet forventer at departementet sørger for at Husbanken prioriterer oppgavene i tråd med dette.

Flertallet viser til at departementet og Husbanken er kjent med at det finnes vanskeligstilte som faller utenfor virkemidlene. Husbanken har blant annet rapportert at vanskeligstilte personer som har over 200 000 kroner i årsinntekt, kan være i en gråsone og at høye boligpriser kan gi en ny gruppe som ikke har mulighet til å etablere seg i egen bolig.

Komiteen viser til at i Norge eier 77 prosent av husholdningene sin egen bolig, enten som selveier eller som andelseier. Vanskeligstilte på boligmarkedet er en sammensatt gruppe. Den omfatter både personer som har behov for tett oppfølging for å klare å bo, og personer som hovedsakelig har økonomiske utfordringer knyttet til boligmarkedet. De mest sentrale individrettede boligsosiale virkemidlene er startlån, boligtilskudd, bostøtte og kommunal bolig. I tillegg til de statlige individrettede virkemidlene bevilger kommunene midler til de vankeligstilte på boligmarkedet over sine budsjetter. Flere kommuner har også egen bostøtteordning.

Komiteen mener at det er viktig at de ulike virkemidlene skal ses i sammenheng. Undersøkelsen viser at for mange faller utenfor støtteordningene og at streng behovsprøving gjør at f.eks. kommunal bolig i realiteten ikke er et tilgjenglig virkemiddel. For startlån er det avgjørende at man har betjeningsevne. Kravene som stilles for å få bostøtte, er strenge og det er kun de vanskeligstilte med lavest inntekt som får støtte. Undersøkelsen tyder også på at det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder tilbudet som gis.

Komiteen vil peke på alvoret i at en del vanskeligstilte ikke fanges opp av det samlede virkemiddelapparatet.

Komiteen har merket seg at departementet ser alvorlig på Riksrevisjonens undersøkelse og at tilbudet til de vanskeligst stilte på boligmarkedet ikke er godt nok. Komiteen mener departementet må følge opp undersøkelsen og se til at det blir et sterkt nasjonalt fokus for å løse disse oppgavene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker økt kommunalt handlingsrom i boligpolitikken. Disse medlemmer mener bostøtte er mer hensiktsmessig enn investeringsstøtte, fordi husleien den enkelte betaler uansett ikke nødvendigvis vil reflektere subsidiene. Det er heller ikke noe mål i seg selv at kommune/stat skal eie utleieboliger. Tvert imot kan en omlegging fra investeringsstøtte til direkte bostøtte gjøre det mulig å frigjøre kommunale utleieboliger til eierboliger til beste for kommunenes innbyggere. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til Innst. O. nr. 35 (2007–2008) som innebærer at kommuner kan overføre en kommunalt eid borettslagsandel til den som leier den tilhørende borettslagsboligen, uten at forkjøpsrett kan gjøres gjeldende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at Fremskrittspartiet i denne saken gikk ett skritt lenger enn de andre partiene, og fremmet forslag om å fjerne hele ordningen med forkjøpsrett ved omsetning av boliger og leiligheter. Disse medlemmer viser til at dagens høye boligpriser i stor grad skyldes barrierer mot nybygging, og da særlig mangel på nye utbyggbare tomter som følge av negative statlige og kommunale vedtak og kunstige begrensninger på bruk av eksisterende tomter. Disse medlemmer påpeker at man ved å legge til rette for økt nybygging, og derved også lavere priser, ville gjort det lettere for bostedløse å etablere seg på boligmarkedet, og at de nevnte barrierene kan reduseres uten at man behøver å bevilge mer penger over statsbudsjettet.

Disse medlemmer registrerer at Kommunal- og regionaldepartementet innførte endringer i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven (TEK) og forskrift om saksbehandling og kontroll (SAK) fra 1. januar 2007. Disse medlemmer vil uttrykke skepsis til endringer som kan bidra til økte byggekostnader, da ytterligere barrierer mot nybygging vil føre til et mindre dynamisk boligmarked. Disse medlemmer viser til at representanten Per-Willy Amundsen i Stortinget 4. oktober 2007 i et spørsmål til kommunal- og regionalministeren påpekte at Regjeringen på den ene siden sier de vil bygge boliger til bostedsløse, og på den annen side har innført byggeforskrifter som gjør det 15 prosent dyrere å bygge nytt.

Disse medlemmer ønsker en sunn balanse mellom tilbud og etterspørsel i markedet, og vil poengtere at et marked ikke kan betraktes som fritt hvis det er rigide barrierer mot etablering av ny kapasitet på tilbudssiden av markedet. For disse medlemmer er det viktig at folk skal kunne kjøpe sin egen bolig.

Komiteens medlem fra Høyre mener bolig er ett av fundamentene i velferdspolitikken. I fattigdomspolitikken fremstår boligtiltak som ett av de viktigste virkemidlene for å hjelpe folk ut av fattigdom. For at boligtiltak skal nå flere av dem som har behov for det, er det nødvendig med en gjennomgripende modernisering av boligtiltakene, og da særlig ordningene for bostøtte. Dette medlem viser til at regjeringen Bondevik II hvert år gjennomførte betydelige forbedringer i ordningen. I en situasjon hvor man siden 2005 har fått inn 160 mrd. kroner mer i skatteinntekter, bør det derfor være rom for å prioritere at en forbedring av bostøtteordningene skal videreføres. Bostøtten er ett av de mest målrettede virkemidlene for å sikre at husstander med svak økonomi skal kunne skaffe seg en passende og nøktern bolig. Dette medlem viser derfor til representantforslag fremmet av Bent Høie og Martin Engeset om å modernisere og forbedre bostøtteordningen (Representantforslag nr. 117 (2007–2008)), Dokument nr. 8:117 (2007–2008)).