Vedlegg 1: Brev fra Fiskeri- og kystdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 20. mai 2008
Jeg viser til brev datert 8. mai 2008 hvor det bes om en uttalelse til ovennevnte dokument.
Forslaget lyder:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak for en bærekraftig vekst i havbruksnæringen, gjennom at fremtidig vekst fordeles mellom en økning i maksimalt tillatt biomasse (MTB) og tildeling av nye konsesjoner. Samtidig bør en gradvis avvikling av konsesjonssystemet utredes."'
MTB-systemet, som trådte i kraft 1. januar 2005 under regjeringen Bondevik II, var forutsatt å ligge fast over tid. Systemet gjelder på to nivåer; konsesjons- og lokalitetsnivå. En konsesjon er i denne sammenheng muligheten til å ha stående en gitt biomasse (normalt 780 tonn) til en hver tid. Mens omfanget av biomassen et selskap kan inneha først og fremst er avhengig av type og antall konsesjoner, er begrensninger på lokalitetsnivå først og fremst avhengig av hvilken bærekraft lokaliteten har. Konsesjonene er bundet til Fiskeridirektoratets regioner. De 10 konsesjonene som ble tildelt i 2006 i Finnmark er i tillegg bundet til etableringskommunen i 10 år.
Med bærekraft siktes det blant annet til fiskehelse-/velferd og miljøhensyn. Disse hensynene ivaretas gjennom sektormyndighetenes (Kystverket, Mattilsynet og fylkesmannen) tillatelser og er basert på forundersøkelser som igjen gir grunnlag for fastsettelse av lokalitetens MTB. For eksempel er utslippstillatelsen fra fylkesmannen basert på søkers søknad om MTB på lokalitetsnivå. Videre må hva som er forsvarlig beredskap i forbindelse med rømming og eks. sanitetsutslakting, destruksjon eller håndtering av større mengder dødfisk vurderes ut fra hvor mye biomasse som det er tillatt å ha på lokaliteten.
Innføringen av MTB, kombinert med at fôrkvotesystemet ble opphevet, medførte at myndighetene i praksis ikke påla næringen en direkte markedsregulering. Etter hvert som produksjonen har økt har næringen imidlertid nærmet seg det nasjonale produksjonstaket, og man antar at dette kan nås i 2009/2010. Enkelte selskap er imidlertid nærmere taket enn gjennomsnittet.
I august 2007 presenterte jeg Regjeringens strategi for en konkurransedyktig norsk havbruksnæring. Av denne strategien fremgår det at produksjonsvekst i laksenæringen i utgangspunktet kan skje gjennom tildeling av nye konsesjoner eller ved økt produksjon innenfor eksisterende konsesjoner. En økning av produksjonen innenfor eksisterende konsesjoner vil gi bedre produksjonsvilkår for allerede etablerte aktører, mens tildeling av nye konsesjoner også åpner for nyetableringer.
Det vil bli gjennomført en ny runde med laksekonsesjoner i 2009. Videre tas det sikte på årlige konsesjonstildelinger tilpasset veksten i markedet, for å skape forutsigbare rammebetingelser for næringen.
En generell økning av MTB på konsesjonsnivå forutsetter at akvakulturlokalitetene i tilstrekkelig grad ivaretar ulike miljøperspektiver. På dette området har kunnskapen og teknologien utviklet seg mye i de senere år, og det er ikke gitt at alle eksisterende lokaliteter har samme potensial. En generell økning av MTB uten restriksjoner vil derfor i utgangspunktet ikke kunne ivareta miljøhensynet fullt ut, mens en konsesjonsrunde i større grad muliggjør en geografisk fordeling av MTB tilpasset miljøforholdene.
Regjeringen Bondevik II la i mars 2005 frem Ot.prp. nr. 61 (2004-2005) om lov om akvakultur. På s. 31 uttales det blant annet: "Departementet finner grunn til å fremheve at for eksempel begrensningene i antallet tillatelser på laks og ørret ikke er en konsekvens av kravet om tillatelse, men en politisk beslutning om å begrense antallet nye tillatelser." Bakgrunnen for å begrense antallet tillatelser, er at næringen skal kunne få en fortsatt balansert utvikling med tanke på produksjon som står i forhold til markedet og miljøet. Videre har antallsbegrensningen vært et sentralt virkemiddel for utvikling av ulike regioner på kysten da det gjennom tildelingen kan foretas geografisk plassering av tillatelsene i regionene. Under behandlingen av loven i næringskomiteen sluttet samtlige medlemmer seg til forslaget om antallsbegrensing, med unntak for komiteens medlemmer fra Fremskrittpartiet.
Komiteen, med unntak for komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, sluttet seg videre til forslaget om å opprettholde muligheten for tilpassing av produksjonen på bakgrunn av følgende begrunnelse: "I en normalsituasjon har den enkelte næringsutøver et selvstendig ansvar for å regulere produksjon og utbud i forhold til markedet. Norsk oppdrettsnæring lever imidlertid i en svært krevende og vanskelig handelspolitisk virkelighet. Denne situasjonen krever et godt og samstemt samarbeid med norske myndigheter. Flertallet slutter seg derfor til å gi en hjemmel til regulering av produksjon", jf. Innst.O. nr. 99 (2004-2005) innstilling fra næringskomiteen om lov om akvakultur. Jeg mener næringskomiteens argument er godt, og at rekkevidden av det går utover forholdene knyttet til § 7 i akvakulturloven, og styrker behovet for en konsesjonsordning. Jeg har også merket meg at under høringen av forslag til ny akvakulturlov, var det næringens ønske at myndighetene skulle ha mulighet til å innføre produksjonsregulerende tiltak.
Norsk havbruksnæring lever fortsatt i en vanskelig handelspolitisk virkelighet og møter kontinuerlig trusselen om beskyttelsestiltak, blant annet i fra EU. MTB er som et produksjonsregulerende redskap, et system som bidrar til å redusere handelspolitiske vanskeligheter i form av anklager om dumping og subsidier. Jeg vil minne om at Norge nettopp har vært gjennom en krevende panelsak mot EU i WTO, og at vi fremdeles avventer EU-kommisjonens gjennomgang av anti-dumpingtiltakene mot norsk laks og ørret. Videre har jeg merket meg at forslagsstillerne uttaler at "Økning i MTB bør baseres på den samlede etterspørselsveksten etter sjømat, men samtidig hensynta de handelspolitiske utfordringer som havbruksnæringen har, ettersom havbruk faller utenfor EØS-avtalen." Jeg slutter meg til denne vurderingen, men kan vanskelig se hvordan disse hensynene skal ivaretas dersom konsesjonsordningen avvikles.
Etter min oppfatning gir dagens konsesjonsordning næringen stabile forutsetninger for drift ved at utbudet av laks er relativt kontrollert, slik at effekten av markedssvingninger dempes. Det gir rom for en balansert næringsstruktur, nyskaping og diversitet, samtidig som næringens konkurranseevne styrkes.
Til slutt antar jeg at en utredning om avvikling av konsesjonssystemet vil svekke bankenes tillitt til verdien av konsesjonene, og dermed undergrave den nylig innførte adgangen til pantsettelse og overføring av tillatelser. Konsekvensen vil være at næringens kredittverdighet samt tillit til at forvaltningen gir stabile og forutsigbare rammebetingelser svekkes.
Jeg ser det således ikke tjenlig å igangsette en utredning om avvikling av konsesjonssystemet.