1.1 Bakgrunn

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 134/2007 av 26. oktober 2007 ble det besluttet å endre EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære og plantesanitære forhold) og vedlegg II (Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering) ved innlemmelse av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 178/2002 av 28. januar 2002 om fastsettelse av allmenne prinsipper og krav i næringsmiddelregelverket, om opprettelse av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet og om fastsettelse av fremgangsmåter i forbindelse med næringsmiddeltrygghet (EUs matlovsforordning).

Innlemmelsen av EUs matlovsforordning med gjennomføringsbestemmelser innebærer at Norge knytter seg til EUs generelle prinsipper for å sikre et høyt nivå når det gjelder mattrygghet, og blir medlem i Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (European Food Safety Authority - EFSA).

Forordningens prinsipper har senere blitt fulgt opp gjennom flere forordninger, blant annet om næringsmiddelhygiene og kontroll. Forordning (EF) nr. 852/2004, forordning (EF) nr. 853/2004, forordning (EF) nr. 854/2004 og forordning (EF) nr. 882/2004 samt tilhørende rettsakter, er innlemmet i EØS-avtalen ved en egen EØS-komitébeslutning. Anmodning om Stortingets samtykke til innlemmelse i EØS-avtalen av disse rettsaktene er fremmet i egen proposisjon, St.prp. nr. 46 (2007–2008).

Gjennom denne proposisjonen anmodes det om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 134/2007 av 26. oktober 2007. Samtykke er nødvendig fordi norsk deltakelse i Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet innebærer årlige økonomiske forpliktelser, jf. Grunnloven § 26 annet ledd og artikkel 103 i EØS-avtalen.

EØS-komiteens beslutning i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykt vedlegg til proposisjonen. Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 178/2002 i uoffisiell norsk oversettelse følger som utrykt vedlegg og finnes elektronisk på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stprp.

1.2 Nærmere om EUs matlovsforordning

Hovedformålet med matlovsforordningen er å sikre et høyt vernenivå for menneskers helse og for forbrukerinteresser når det gjelder næringsmidler, samt sikre at det indre marked fungerer effektivt. Lovgivningen er basert på et helhetssyn, som dekker hele spekteret av ulike forhold fra jord/fjord til bord.

Ett av forordningens grunnleggende prinsipper er at lovgivningen skal baseres på vitenskapelige vurderinger av høy kvalitet, som utarbeides av uavhengige eksperter etter en risikoanalyse. Ved innføring av midlertidige tiltak skal det legges vekt på føre-var-prinsippet (forsiktighetsprinsippet). Det skal også sikres sporbarhet av fôr og næringsmidler, samt av ingredienser, dyr og innsatsvarer som benyttes i fôr- og næringsmiddelproduksjonen. Det primære ansvaret for næringsmiddel- og fôrtryggheten ligger hos virksomhetene, mens medlemsstatene har ansvaret for å sikre håndhevelse av næringsmiddellovgivningen.

Forordningen fastsetter også prosedyrer til bruk ved vurdering av helsefare og innfører et eget hurtig varslingssystem for helsefarlige næringsmidler og fôr (Rapid Alert System for Food and Feed – RASFF).

1.3 Nærmere om Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA)

I innledningen til forordningen pekes det på at det vitenskapelige og tekniske grunnlaget for fellesskapslovgivningen på fôr- og næringsmiddelområdet stadig blir mer viktig og komplisert. EU har derfor valgt å opprette en europeisk myndighet for næringsmiddeltrygghet, kalt European Food Safety Authority (EFSA). Matlovsforordningen oppretter denne myndigheten og stiller krav til dens organisering, oppgaver og ansvar.

EFSAs hovedoppgave er å være et sentrum for fremskaffelse av uavhengige vitenskapelige vurderinger i saker som har en direkte eller indirekte virkning på næringsmiddeltryggheten, herunder risikovurderinger knyttet til dyrehelse, dyrevelferd og plantehelse. I tillegg skal EFSA foreta risikovurderinger knyttet til GMO, på generell basis, og på ernæringsmessige spørsmål knyttet til fellesskapslovgivningen.

EFSA er gitt et vidt virkeområde slik at myndigheten kan dekke alle leddene i næringsmiddelproduksjonen fra primærproduksjonen av trygt fôr, og helt frem til overlevering av maten til forbrukerne. EFSA skal innhente informasjon fra hele verden, og følge den vitenskapelige utviklingen nøye. EFSAs vitenskapelige vurderinger vil danne grunnlaget for utvikling av regelverk i regi av Europakommisjonen. Kommisjonen vil være EFSAs primære oppdragsgiver, men EFSA vil også kunne behandle spørsmål fra Europaparlamentet og medlemsstatene. I tillegg kan EFSA selv ta initiativ til å foreta risikovurderinger.

EFSA er organisert med et styre, en daglig leder med sekretariat, et rådgivende utvalg, en vitenskapskomité og en rekke vitenskapsgrupper.

1.4 EØS-komiteens beslutning

I vedlegg til EØS-komiteens beslutning nr. 134/2007 av 26. oktober 2007 angis hvilke tilpasningstekster som er inntatt. Den generelle tilpasningsteksten regulerer EFTA-statenes mulighet til deltakelse i EFSA, som er følgende:

• Anledning til å delta i EFSAs rådgivende utvalg.

• Deltagelse i en kriseenhet som etableres i henhold til artikkel 56 nr. 2, når krisen berører en EFTA-stat direkte.

• Mulighet til deltagelse i vitenskapskomiteen/vitenskapsgruppene.

• Informasjonsutveksling bl.a. om EFSAs vitenskapelige undersøkelser.

Medlemmer til vitenskapskomiteen velges ut fra personlig, faglig kompetanse. EFTA-statene kan ikke på eget initiativ be EFSA om vitenskapelige uttalelser, slik det er nedfelt i artikkel 29 at Kommisjonen, Europaparlamentet og medlemsstatene kan. For å kunne be EFSA om en vitenskapelig uttalelse, må EFTA-statene ta kontakt med Kommisjonen, som kan videresende forespørselen hvis den er av interesse for Fellesskapet.

Norge vil ha rett til deltakelse i komiteer under Kommisjonen, det vil si i Standing Committee on The Food Chain and Animal Health (SCFCAH), som ble etablert ved forordningens ikrafttredelse i februar 2002, og hvor Norge har deltatt som observatør.

I og med at handelspolitikk ikke er en del av EØS-avtalen, er det tatt inn en tilpasningstekst til denne artikkelen, som slår fast at varer som er trukket tilbake fra markedet i EU ikke kan eksporteres til en tredjestat via en EFTA-stat.

Videre er det inntatt en tilpasningstekst som regulerer hvilke prosedyrer som skal gjelde for EFTA-statene i nødssituasjoner. Med slike nødssituasjoner menes situasjoner som kan oppstå dersom det er åpenbart at næringsmidler eller fòr, med opprinnelse i Fellesskapet eller importert fra en tredjestat, sannsynligvis vil utgjøre en alvorlig risiko for menneskers/dyrs helse eller for miljøet.

I nødssituasjoner som ikke omfatter flere ledd i kjeden, som for eksempel rene dyresykdommer, vil de sikkerhetsklausuler som i dag finnes i de ulike vedlegg til EØS-avtalen fortsatt bestå, og gjelde for situasjoner som kun oppstår i forhold til de enkelte vedleggene.

Tilpasningsteksten regulerer videre framgangsmåte ved behov for mekling. Dette innebærer at dersom EFTA-statene har behov for mekling vedrørende tiltak truffet av en EU-stat, skal EØS-komiteen trekkes inn i saken.

Tilpasningsteksten ivaretar også funksjonen til EFTAs overvåkningsorgan (ESA), som overvåker av EFTA-statenes forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. ESA vil få anledning til å be om vitenskapelig og teknisk assistanse, og kan stille vitenskapelige spørsmål vedrørende forholdsregler for beskyttelsestiltak.

1.5 Vurdering/konklusjon

Forordningens generelle prinsipper skal danne utgangspunktet for fremtidig lovgivning på matområdet i EU, og er slik sett å sammenligne med nasjonale rammelover.

Norske fagmiljøer og myndigheter ser positivt på helhetssynet, som dekker hele spekteret av ulike forhold fra fjord/jord til bord, og de faglige prinsippene som ligger til grunn for forordningen. I den norske matloven, lov om matproduksjon og mattrygghet mv., ble vedtatt av Stortinget 15. desember 2003 og iverksatt 1. januar 2004, er de samme prinsippene lagt til grunn.

Det har vært viktig for Norge å få anledning til å delta i Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) for å kunne være med å påvirke i fora som bidrar til regelverksutviklingen på næringsmiddelområdet. Det har videre vært viktig å få videreført deltakelse i SCFCAH under Kommisjonen. Norge har i SCFCAH og i de forberedende arbeidsgruppene gode muligheter til å legge frem sitt syn på saker, noe som gir oss innflytelse og påvirkningsmuligheter selv om vi ikke har stemmerett.

Tilpasningene til rettsakten vedrørende nødssituasjoner som omtalt i punkt 4.1 i proposisjonen, gjør at gjeldende prosedyrer for beskyttelsestiltak i EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære og plantesanitære forhold), utvides til også å gjelde for fôr- og næringsmiddelområdet.

Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet finner at forordningen med de avtalte tilpasninger ivaretar norske interesser på en tilfredsstillende måte, og tilrår at EØS-komiteens beslutning nr. 134/2007 av 26. oktober 2007 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) nr. 178/2002 om næringsmiddelregelverket og om opprettelse av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) mv., godkjennes. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.

1.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

EFSA skal finansieres av bidrag fra EU og fra enhver annen stat som EU har inngått avtaler med. EFSA vil også kreve inn gebyr for ulike tjenester den yter, herunder utgivelse av publikasjoner, konferanser og utdanning.

Dette innebærer også en årlig økonomisk forpliktelse i form av et norsk bidrag til EFSA. EFSAs budsjett for 2008 er om lag 65 mill. euro. Med bakgrunn i EØS-avtalens artikkel 82 nr. 1(a) og protokoll 32 til EØS-avtalen, vil EØS/EFTA-statene i 2008 til sammen bidra med om lag 1,5 mill. euro for deltakelse i myndigheten. Dette tilsvarer 2,37 pst. av det totale budsjettet. Av denne summen vil Norges bidrag være om lag 1,43 mill. euro (med dagens valutakurs 11,3 mill. kroner) i 2008, stigende til ca. 1,7 mill. euro i 2013.

Denne utgiften vil bli dekket over budsjettet til Helse- og omsorgsdepartementet (kap. 703 Internasjonalt samarbeid).