Vedlegg 24
Dette er det jeg vet om hendelsesforløpet
Cirka 18.30: Jeg blir klar over at Carsten Thomassen er skuddskadet. Jeg ser at skadene er alvorlige. Noen av mine kolleger er allerede på plass og gir ham førstehjelp.
Cirka 18.35: Jeg blir klar over at Bjørn Svenungsen er skadet. Jeg oppfatter at skadene hans er alvorlige og at han får førstehjelp av noen andre personer på hotellet.
Cirka 19.00: De første amerikanske soldatene kommer dit vi er på hotellet. En sanitetssoldat begynner å hjelpe oss med førstehjelpen til Carsten Thomassen.
Cirka 19.40: TV2s Fredrik Græsvik forklarer for ambassadeansatte Andreas Løvold hvor Carsten Thomassen befinner seg på hotellet. Græsvik får beskjed om at en norsk SISU vil komme og hente Thomassen.
Cirka 19.50-20.00: En amerikansk sanitetssoldat undersøker Carsten Thomassen og sier at han må evakueres raskt. Pressefolkene bærer Carsten Thomassen ut av hotellet. Et alternativ er å få ham med helikopter til Bagram-basen, men vi velger å få ham inn i den norske SISUen som kjører ham til feltsykehuset ved flyplassen.
Jeg tror Fredrik Græsvik kan si mye mer om kontakten med UDs folk i kjelleren, siden det var han som holdt telefonkontakten med dem. Den første timen etter angrepet var det få mennesker som tok seg inn i hotellet for å hjelpe. De som tok seg inn på hotellet, både av amerikanske og afghanske soldater, syntes å ha lite fokus på å få de skadede til sykehus. Jeg er enig i det jeg har sett Fredrik Græsvik uttale til media, om at dersom vi hadde fått vite at det var en norsk SISU på vei eller at den faktisk stod rett utenfor hotellbygningen, så ville det ha tatt svært kort tid for oss å få Carsten Thomassen ut dit hvor SISUen sto. Det ideelle hadde vært om de i UD eller PST som hadde kontakt med personellet i den norske SISUen hadde gitt Græsvik et kontaktnummer, slik at Græsvik og SISU-personellet hadde hatt mulighet for direkte kontakt fra et så tidlig tidspunkt som mulig.
Om Carsten Thomassen kunne ha vært reddet om han hadde kommet til feltsykehuset med SISUen på første tur, og ikke 28 minutter senere, kan kanskje legene som foretok obduksjonen uttale seg om. De kan kanskje også si noe om den behandlingen Thomassen fikk på feltsykehuset, særlig sett i forhold til dødstidspunktet, som så vidt jeg vet var et par timer senere.
Når det gjelder sikkerhetsopplegget for turen og oppholdet i Afghanistan, var det ikke noe spesielt jeg reagerte over før angrepet. Vi pressefolkene var vel ikke særlig fornøyd med å bli satt i en sliten minibuss som så vidt holdt følge med resten av kolonnen på vei fra flyplassen til hotellet, men vi regnet med at det gikk bra, og det gjorde det jo også, i første omgang. En annen ting er at våre skuddsikre vester da lå igjen sammen med resten av bagasjen på flyplassen, og ankom hotellet først senere.
Like etter at vi kom til hotellet holdt Bjørn Svenungsen, som hadde ansvaret for kontakten med pressen, en briefing for pressefolkene. Han nevnte da at vi av sikkerhetsgrunner ikke burde gå til fots i byen, men sa ikke noe om trusselen som kan ha ligget til grunn for at han sa dette. Jeg tror det ville ha vært en fordel om vi hadde fått vite om terrortrusselen mot hotellet, men jeg tror ikke at det nødvendigvis hadde hatt noe å si for utfallet av angrepet.
I ettertid kan man si at det hadde vært en fordel om den norske sisuen og noen norske soldater hadde blitt på hotellet etter at delegasjonen kom fra flyplassen, både med tanke på muligheten for å slå et angrep tilbake, og med tanke på en snarlig evakuering av skadede nordmenn, men man kan spørre seg om det er rimelig at UD og Jonas Gahr Støre burde sett for seg at det var behov for at norske soldater sto permanent ved hotellet. Jeg antok også at jeg var trygg på hotellet, men overvurderte altså sikkerhetstiltakene på hotellet.
Spørsmålet er om fremtidige delegasjoner som besøker Afghanistan må belage seg på å bo i en av militærleirene i landet.