Vedlegg 23
Som en av journalistene som var til stede under terrorangrepet 14. januar i år har jeg blitt bedt om å komme med en skriftlig redegjørelse. Hensikten med redegjørelsen er å prøve å kaste lys over Utenriksdepartementets håndtering av situasjonen i de første timene etter terrorangrepet.
Redegjørelsen min blir gjort etter min egen hukommelse, og i en tidslinje som løper fra jeg hørte de første smellene rett utenfor hotellet.
14. januar 2008, klokken 18.05 lokal tid befant jeg meg på mitt hotellrom i tredje etasje av Hotel Serena i Kabul. Nøyaktig på dette tidspunktet hadde jeg satt på alarm for å vekke meg selv etter en lur jeg tok da jeg kom til hotellet. Etter planen skulle jeg, og de syv andre pressefolkene på hotellet møte utenriksminister Jonas Gahr Støre 18.15.
Kl. 18.08: Jeg hører to smell utenfor hotellet, og kommer meg raskt ut av sengen. Jeg går bort til vinduet, og ser at folk løper på plassen utenfor. Så høres det mye automatgevær-ild fra plassen. Jeg ringer redaksjonene hjemme i Norge og sier kjapt at hotellet Støre bor på er under angrep. Samtidig løper jeg til inngangsdøren til hotellrommet, åpner denne, og ser ut i gangen. Der ser jeg ryggen til en av PST-folkene mens han løper med et tohåndsvåpen i den ene hånda, mens han slenger på seg en skuddsikker vest med den andre. Jeg husker ikke navnet på vedkommende, men det var den samme politimannen som var med flyet fra Islamabad tidligere på dagen.
Kl. 18:10-18:12: Jeg ringer Stian Solum, mest fordi han er den eneste av pressefolkene jeg har telefonnummeret klart til. Han forteller at han er nede i lobbyen, og at det smeller noe voldsomt. Samtidig som jeg snakker med Solum går jeg bort til vinduet. Da smeller det en voldsom eksplosjon utenfor vinduet, og jeg ser en svær ildkule som begynner nede på plassen i borggården av hotellet. Stian gjør det klart for meg at han akkurat har sett Carsten Thomassen, og at Solum selv prøver å komme seg opp på rommet igjen. I bakgrunnen høres mer skyting. Plutselig brytes kontakten mellom meg og Solum. Deretter ringes vi opp igjen, og Solum forteller at han er blitt skutt på av det han mener var en afghansk politimann.
Kl. 18:13-18:20: Solum kommer seg opp i tredjeetasje, og mens han får fortalt mer om hva han så nede, finner vi også ut at vi må ta oss ned igjen for å finne ut hva som skjer. Vi tar på oss skuddsikre vester og hjelmer, før vi tar oss ned til førsteetasje.
Kl. 18:20-18:45: Med en gang vi kommer ned finner vi Carsten Thomassen liggende på gulvet. Ved hans side sitter Harald Henden og Per Olav Ødegård og gir førstehjelp. Etter å ha bistått kort med dette ber Henden om at noen forsøker å skaffe mer førstehjelpsutstyr. Jeg sjekker telefonen på dette tidspunktet, og ser at Anne Lene Dale Sandsten har sendt en tekstmelding eller to, der hun sier at de befinner seg i kjelleren på hotellet, og spør hvor vi journalistene er. Jeg prøver å ringe henne, men nettverket er opptatt. Jeg tar meg ut i lobbyen, der jeg treffer Fredrik Græsvik. Han kommer fra motsatt side av hotellet, og har så langt bistått i førstehjelpen til Bjørn Svenungsen. Jeg blir med dit, og etter en rask diskusjon finner vi ut at TV2 har førstehjelpsutstyr, og fotograf Aage Aune henter dette, mens Fredrik Græsvik blir med bort til Carsten. Her prøver vi å stoppe blødningene, spesielt den i benet, og på ryggen er vanskelig. Selv med koagulerende pulver klarer vi ikke å få kontroll på blødningen i ryggen. Kort tid etter kommer Aune med førstehjelpsutstyr. På dette tidspunktet sender jeg en melding til Sandsten, og deretter får Græsvik kontakt med henne på telefon. Han forteller da om begge skadde, deretter er jeg ikke sikker på hva kommunikasjonen gikk i.
Kl. 18:40-19:00: På dette tidspunktet er situasjonen fortsatt kaotisk. Afghanske politimenn og militære strømmer inn i hotellet, men ingen prøver å kommunisere med oss. En liten gruppe amerikanere, fem totalt, kommer inn i vår fløy. De har med seg en førstehjelpsmann som med en gang prøver å bistå Carsten. Han har med seg utstyr som får stoppet blødningen i ryggen på Carsten. Hele tiden kommuniserer Fredrik Græsvik med UD i kjelleren på hotellet. De amerikanske soldatene blir ikke lenge. De er alene, og utfra informasjonen de har befinner det fortsatt seg en selvmordsbomber i bygningen. Når de forlater, så vet jeg ikke om det blir formidlet til UD.
Kl. 19:00-19:20: Mens vi står nokså ensom i denne perioden, så snakkes det om evakuering. Vi vet ikke om noen muligheter, og vi vurderer situasjonen umiddelbart utenfor hotellet som for farlig til at vi tar sjansen på å ta Carsten ut dit. I allefall når vi ikke har en konkret avtale om at noen plukker opp båren.
Kl. 19:20-19:40: Nye amerikanske soldater kommer til. De har med seg en lege. Han prøver å behandle Carsten, men utfra det vi forstår er det snakk om indre blødninger. Kort tid etter at han kom så prater amerikanerne om mulighet for å fly Carsten til Bagram flyplass. Likevel tar det tid. Cirka klokken 19:30 har vi fått Carsten over på en båre, og er klare til å flytte han når vi får beskjed om at transport er klar. Den beskjeden kommer, og vi er i ferd med å flytte Carsten når vi får beskjed om at en norsk Sisu er på vei fra KAIA. Græsvik får beskjeden fra ambassadesekretæren, og prøver å finne ut om det finner kirurg på KAIA. Det gjør det, og vi går for å frakte Carsten dit.
Kl. 19:40-20:00: Carsten bæres ut på båre umiddelbart utenfor hotellet. En norsk løytnant kommer inn i borggården, og seks fem av pressefolkene sammen med en annen person bærer båren ut til Sisuen.
Kl. 20:00-20:20: Det går fortsatt litt tid, mens vi venter på samme sted som vi har behandlet Carsten, men så kommer ambassadesekretæren og en av PSTs menn til der vi er, og vi evakueres ned i kjelleren hvor utenriksministeren og hans stab befinner seg.
PS! Denne redegjørelsen er som sagt tatt ut fra hukommelse, og kan fravike noe fra de faktiske tidspunktene. Ber om at det tas høyde for det. Utenom det er alt så presist som mulig, snart to måneder etter hendelsen.