Vedlegg 22
Jeg ønsker med dette å komme med innspill når det gjelder hendelsesforløpet under terrorangrepet mot Serena Hotell i Kabul, 14. januar i år. Når det gjelder synspunkt på tiltak som bør iverksettes ved liknende besøk i terrorutsatte områder, viser jeg til utvalget som er opprettet av Norsk Presseforbund for å se på nettopp dette. Jeg sitter selv i utvalget, som vil ha første møte tirsdag 4. mars, samt møte utenriksminister Jonas Gahr Støre 5. mars. Utvalget har som mål, i forståelse med departementet, å lage retningslinjer for journalister som følger offentlige delegasjoner.
Alle tidspunkt er Kabul-tid, dvs norsk tid + 3,5 timer. Noen tider, som tidspunkt for angrepet og telefonsamtaler er nøyaktig loggført ved hjelp av utskrift fra Telenor og kameraklokken på TV 2s kamera.
Men. Kaoset som rådet i minuttene og timene til Carsten Thomassen ble evakuert, bidrar til at andre tidspunkt jeg opererer med her kan avvike veldig fra virkeligheten.
Mens angrepet pågikk, og til vi ble evakuert ned i kjelleren til utenriksministerens delegasjon, var jeg bindeleddet mellom de norske journalistene i lobbyen og UDs delegasjon i kjelleren, den norske ambassaden, Politiets Sikkerhetstjeneste og Forsvaret.
Min Logg1812: | Angrepet startet. Jeg befant meg på mitt hotellrom i 3. etasje. Jeg er på telefon med TV2, og melder fra om skyting utenfor hotellet. |
1813: | Jeg ringer TV2 opp igjen, og melder fra om at hotellet er under angrep. Telefonforbindelsen blir liggende åpen i 6 minutter. |
1815: | Skuddsalven avtar i styrke. Sammen med TV2 fotograf Aage Aune, gjør jeg et første forsøk på å ta meg ned i respsjonsområdet, men tvinges tilbake på rommet da skytingen kommer nærmere. |
1818: | Skytingen stanser mer eller mindre helt opp. Den neste halvtimen hører jeg en og annen skuddsalve, men disse er ikke i umiddelbar nærhet. |
18:23: | Aage og jeg tar oss ned i resepsjonsområdet via branntrappen. |
18:24: | Jeg finner en bunke norske pass og norske dokumenter på gulvet i resepsjonen. Jeg plukker opp passene og følger blodsporene. |
18:25: | Vi kommer fram til Bjørn Svenungsen, UD, samtidig med ambassaderåd Merete Dyrud, en irsk og en britisk sikkerhetsvakt. Briten, Paul Grant, tar kontroll over situasjonen. Sammen med Dyrud og en av hotellets ansatte bistår jeg med førstehjelp mens Aage Aune henter førstehjelpsutstyr. I løpet av de neste minuttene kommer første SMS fra Anne Lene Sandsten (UD). Den lyder omtrent slik: -Er dere i sikkerhet. |
18:35: | Jeg løper til resepsjonen for å forsøke å skaffe ambulanse. I resepsjonen ligger det en drept person. Det er ingen hotellansatte tilstede. Per Olav Ødegård (VG) og Hans Henrik Torgersen (ABC-nyheter) kommer fra hotellets andre fløy, i samme ærend. De forteller at Carsten er skutt. Jeg løper tilbake til stedet der Svenungsen ligger nede. Aage kommer med førstehjelpsutstyr. Etter at vi har forvisset oss om at Svenungsen får kyndig hjelp, tar oss over til området der Carsten ligger. Der har VGs Harald Henden tatt kommandoen over førstehjelpen. Vi bistår. |
18:43: | Ny tekstemelding fra Sandsten: - Jonas i sikkerhet i kjelleren, hvor er dere? |
18:44: | Jeg ringer Sandsten og sier at to av våre er skadet. Jeg sier at situasjonen ser svært dårlig ut for Bjørn Svenungsen – han hadde mistet mye blod. Jeg videreformidler muligens mitt inntrykk om at situasjonen er verre for Svenungsen enn for Carsten. Men jeg gir beskjed om at Carsten er skutt og skadet. Det bør altså ikke herske noen tvil om at situasjonen var svært alvorlig og at begge trengte legebehandling. Jeg stod ved siden av Carsten da jeg snakket med Sandsten. Carsten var ved bevissthet og responderte bra på spørsmål, det var derfor viktig for meg ikke å dramatisere situasjonen. Men det ble altså gitt melding om at han var skutt. Jeg gir også melding om at alle vi sju andre journalistene i følget på dette tidspunktet var samlet rundt Carsten, og at Sandsten ikke trenger bruke tid på å ringe rundt. Vi avtaler at jeg skal være bindeleddet mellom oss og dem. |
18:45(?) | Amerikanske soldater kommer til. De bistår med førstehjelp, og bestiller MEDEVAC (evakuering). Vi blir noe beroliget av dette. På et eller annet tidspunkt gir jeg beskjed om at evakueringssituasjonen er under kontroll, at amerikanerne har sagt de vil hjelpe oss med å få Carsten til sykehus. Dette kan ha bidratt til å berolige delegasjonen/ambassaden noe. |
18:50 | Amerikanerne sier de må forlate bygningen fordi det fortsatt skal være selvmordbombere der. De går fra oss, men lover å komme tilbake for MEDEVAC så raskt som mulig. Vi får beskjed om at det er farlig også på utsiden av bygningen. Carsten har store blødninger, vi har klippet av ham det meste av klærne, det er derfor uaktuelt å frakte ham ut. Ute er det rundt null grader. Jeg mottar en rekke telefonsamtaler de neste to timene, flere av disse er kun registrert som innkommende fra Afghanistan. Disse er ringt fra lokale nummer, og kan være fra telefoner tilhørende ambassaden eller Forsvaret. Disse er nedenfor kalt ukjent. 19:18 Ukjent Innkommende 19:20 Ukjent Innkommende 19:21 TV 2 Innkommende (norsk mobil) 19:22 Ukjent innkommende 19:27 Ukjent innkommende 19:38 Anne Lene Sandsten Innkommende (norsk mobil) 19:43 PST Innkommende (norsk mobil) 19:48 PST Innkommende (norsk mobil) I en eller flere av disse samtalene gjør jeg oppmerksom på at den amerikanske evakueringen lar vente på seg. Jeg får også beskjed om at en norsk SISU er på vei. Først etter at SISU'en har reist fra Serena, får jeg beskjed om at den har vært ved hotellet. Evakueringsmannskapene fikk med seg Bjørn Svenungsen, som på dette tidspunktet var fraktet ut i borggården. Vi var inne på hotellet, ca 20 meter unna stedet der Bjørn lå, da han ble fraktet vekk. Hadde vi visst at en norsk SISU var på stedet, ville vi fraktet Carsten ut til denne. Vi hadde båre, og ville klart dette på under ett minutt. |
19:40 | Amerikanerne kommer tilbake. Vi får beskjed om at MEDEVAC er ok. Et helikopter står på en fotballbane i nærheten og kan frakte Carsten til amerikanernes feltsykehus ved Bagram. Transporten vil ta ca en halv time. Situasjonen har forverret seg betydelig for Carsten. Han har den siste timen klaget over tiltagende smerter og vanskeligheter med å puste. Han er helt åpenbart i ferd med å gå i sjokk som følge av blodtap. Vi pakker ham inn i tepper og håndklær, og bærer ham ut i borggården sammen med en av de amerikanske soldatene. Mens vi venter på videre instrukser der, kommer en norsk soldat. Han sier at de kan ta med seg Carsten, og at det tsjekkiske feltsykehuset ved KAIA (Kabul International Airport) kun er ti minutters kjøretur unna. |
19:50 | Vi forvisser oss om at det er kirurger ved KAIA, før vi sender Carsten av gårde med SISU'en. Harald Henden blir med for å informere om skadene og førstehjelpen som er gitt. Vi andre holder oss ved en av hotellets sideinnganger. Vi er samlet, og gir beskjed til UD/ambassaden at Carsten er evakuert og at vi, på grunn av den svært spente og uoversiktelige situasjonen, raskest mulig ønsker å komme oss i sikkerhet der de er. Jeg er fortsatt bindeleddet. Utvalgte telefonsamtaler den neste timen: 19:59 Ukjent innkommende 20:00 PST, Utgående 20:03 PST, Utgående 20:07 Anne Lene Sandsten, Utgående 20:10 Anne Lene Sandsten, Utgående 20:40 Andreas Løvold, Ambassade-, Innkommende (norsk mobil) 20:48 Anne Lene Sandsten, Innkommende (norsk mobil) |
En gang etter 2100 blir vi seks journalistene som fortsatt befinner oss på Serena evakuert til det sikre rommet i kjelleren. Andreas Løvold fra ambassaden og en av politiets livvakter følger oss ned.
Mellom 2230 og 2300 evakuere norske soldater utenriksministerens følge vekk fra Serena, og til den norske leiren ved KAIA. Vi journalister evakueres samtidig av vakter fra det amerikanske selskapet Blackwater.
Det tok veldig lang tid før Carsten Thomassen ble evakuert, og fikk medisinsk behandling - ca halvannen time. Det tok over en time fra UD ble varslet, til en norsk SISU kunne frakte ham vekk. Det er likevel noen momenter jeg mener er viktige, når man nå skal vurdere om noe sviktet.
Jeg trodde at evakueringen var i det beste hender allerede 18:45, da jeg hørte amerikanerne bestille MEDEVAC. Det gikk lang tid før jeg forstod at vi måtte forsøke andre alternativer. Det var en svært farlig og uoversiktelig situasjon på hotellet i hele denne perioden. Væpnede menn, noen sivile, noen uniformerte løp gjennom hotellgangene med skuddklare våpen. Etter at Carsten ble evakuert pågrep amerikanske og afghanske styrker en mann, Muhammed Ramadan. Han var ifølge afghansk politi en av angriperne og var tidligere på kvelden iført et selvmordsbelte. Han oppholdt seg visstnok en trapp opp fra der vi behandlet Carsten i to timer.
Det har vært lagt vekt på at det ikke er plass til mer enn en båre i en SISU. Dette er riktig. Da Carsten ble hentet, sa noen av soldatene i evakueringslaget dette til noen som forsøkte å sende vekk en død kvinne på båre. Men det er åpenbart at to dødelig sårede pasienter ville fatt plass i den norske SISU'en.
Det har også blitt vektlagt at evakueringslaget ikke fikk vite hvor på Serena Carsten befant seg. Jeg vet ikke om det ble gjort, men det ville ikke vært vanskelig for meg å forklare UD/ambassaden hvor på hotellet vi var. Vi var i første etasje ved heisen i delegasjonens fløy. Men. Det ville vært kompliserende, og kanskje forsinkende, om et evakueringslag som ikke kjente hotellet skulle ta seg fram via instrukser gitt av en tredjepart. Det ville tatt meg få sekunder å springe ut i borggården hvis jeg visste at evakueringslaget var på plass. Jeg vet ikke om utenriksministerens følge var klar over at de norske soldatene var på Serena da Svenungsen ble evakuert. Jeg vet heller ikke om de var klar over at vi ikke befant oss på en plass som ikke var lett synlig for evakueringslaget. Hadde en direkte forbindelse vært opprettet mellom meg og de norske soldatene før de ankom Serena, ville vi fått Carsten med på den første evakueringen til feltsykehuset ved KAIA. Denne forbindelsen var ikke opprettet i tide. Kommunikasjonssvikten kan kanskje lastes både meg og de som satt sammen med utenriksministeren i hotellets kjeller.
Det er ikke slik at jeg som journalist på reiser til krigssoner forventer at norske myndigheter skal ta ansvar for evakuering. Heller ikke på delegasjonsreiser som dette. Vi ventet derfor ikke på at UD eller ambassaden skulle agere, men ba amerikanerne om hjelp.
Jeg forventer at alle ledd gjør det de kan for å hjelpe til i en situasjon som dette. Det håper jeg også ble gjort på hotell Serena 14. januar.
Jeg håper at deler av dette kan være til hjelp for Kontroll- og konstitusjonskomiteen når dere nå skal gå gjennom saken. Jeg har reagert sterkt på at ingen myndighetsinstanser har tatt kontakt med oss journalister som var sammen med Carsten, i de snart to månedene som har gått siden angrepet. Verken norsk eller afghansk politi har kontaktet oss. Jeg ønsker å bidra på best mulig måte for at omstendighetene rundt Carstens død skal bli gransket, og stiller selvfølgelig opp for å svare på spørsmål ved en høring.