Vitners navn er anonymisert.
Det vises til komiteens likelydende brever av 14. november
2007 til undertegnede hvor anmeldelse av 18. september 2006 oversendes
for eventuell uttalelse. Etter å ha innhentet dokumentene i straffesakene
og gjenopptakelsessaken, vil vi her gi en felles redegjørelse for
vårt syn.
Frostating lagmannsrett dømte 29. mai 1978 Fritz
Moen til fengsel i 20 år for drap og voldtekt av Torunn Finstad.
I tillegg ble det med hjemmel i den dagjeldende straffeloven § 39
gitt bemyndigelse til sikring for et tidsrom av ti år. Etter anke
reduserte Høyesterett i dom 15. september 1978 (inntatt i Norsk
Retstidende 1978 side 997) fengselsstraffen til fengsel i 16 år.
Den 18. desember 1981 dømte Frostating lagmannsrett Fritz Moen til
fem års fengsel for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Straffen
var en tilleggsstraff til den straff som var utmålt i den første
saken.
Fritz Moen begjærte i januar 2000 begge saker gjenopptatt.
Sakene ble overført til Hålogaland lagmannsrett, som i kjennelse
12. februar 2002 ikke tok begjæringene til følge. Avgjørelsen ble påkjært
til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjennelsen 14. oktober 2003
(inntatt i Norsk Retstidende 2003 side 1389) tok kjæremålsutvalget kravet
om gjenopptakelse av saken om Sigrid Heggheim til følge. I saken
om Torunn Finstad ble kravet om gjenopptakelse ikke tatt til følge.
Vedlegg 1: Ikke-anonymisert
utskrift av kjennelse 14. oktober 2003 i sak nr. 2002/522.
Borgarting lagmannsrett frifant i oktober 2004 Fritz
Moen for drapet på Sigrid Heggheim.
Fritz Moen døde 28. mars 2005. Like før sin
død i desember 2005 erkjente en mann at han hadde drept to unge
kvinner i Trondheim i de aktuelle tidsrom.
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker besluttet
15. juni 2006 å gjenoppta saken om Torunn Finstad. Borgarting lagmannsrett
frifant i august 2006 Fritz Moen også for dette drapet.
I begge sakene var grunnlaget for begjæringen om
gjenopptakelse straffeprosessloven § 391 nr. 3 som gjelder når det
"opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som
synes egnet til å føre til frifinnelse". Selv om disse vilkår ikke
er oppfylt, kunne straffeprosessloven § 392 andre ledd gi grunnlag
for gjenopptakelse. Denne bestemmelse ble endret ved lov 11. juni 1993
nr. 80, hvilket medførte at vilkårene for gjenopptakelse var forskjellige
i de to sakene, jf. 1993-lovens ikrafttredelses-bestemmelse, V sjuende
ledd. I "Torunn-saken" kunne gjenopptakelse bare finne sted såfremt
"særlige forhold gjør det meget tvilsomt om
dommen er riktig". I "Sigrid-saken" var det tilstrekkelig at særlige
forhold "gjør det tvilsomt om dommen
er riktig". I begge tilfeller var det dessuten et krav at "tungtveiende
hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny".
Disse bestemmelsene er behandlet i kjennelsen avsnittene 96-104
og særskilt for "Torunn-saken" i avsnittene 140-143.
Anmeldelsen gjelder forbrytelse mot straffeloven
§ 110 første ledd, som lyder:
"En Dommer, et lagrettemedlem eller en Skjønsmand,
der som saadan handler mod bedre Vidende, straffes med Fængsel indtil
5 Aar."
Om forståelsen av denne bestemmelsen uttaler Håkon
Wiker i Bratholm/Matningsdal:
Straffeloven med kommentarer, Anden Del, Forbrydelser
side 102:
"Å handle 'mod bedre Vidende' betyr at gjerningspersonen
opptrer subjektivt uriktig. Han må etter sin egen oppfatning handle
galt. Om en dommer legger en lovtolking til grunn som han feilaktig
går ut fra er uriktig, eller han bygger på et faktum som han mener
er uriktig uten at det er det, vil han være skyldig i straffbart
forsøk. Vurderingstemaet er mao. om dommeren har villet handle illojalt."
Anmeldelsen gjelder også overtredelse av straffeloven
§ 325 som rammer "den Embeds- eller Bestillingsmand, der 1. viser
grov Uforstand i Tjenesten, ...". I Norsk Retstidende 1986 side
670 på side 671 uttaler Høyesterett at dette straffebudet krever
at det er utvist "kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger
sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet".
Det er "dommernes behandling av en sentral del av
vitnet As observasjoner i åstedsområdet og dommernes vurdering av
hvorfra A hørte en mann og en kvinne snakke sammen" som anmeldelsen
gjelder. Grunnlaget er at dommerne:
"i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene
kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de – under forutsetning
av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977
og Moens begjæring om gjenopptakelse – må ha visst at en slik flytting
av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt."
Kjennelsen har følgende oppbygning: I avsnittene
1 til 16 gis det en oversikt over utviklingen i de to sakene. Deretter
inneholder avsnittene 17 til 30 et kortfattet resymé over saksforholdet. Partenes
anførsler og påstander er gjengitt i avsnittene 31 til 94. Anførselen
vedrørende det forholdet som anmeldelsen gjelder, er gjengitt i avsnitt
42. I avsnittene 96 til 104 redegjøres det for de rettslige utgangspunktene
i saken. I "Torunn-saken" behandles begjæringen om gjenopptakelse
begrunnet i straffeprosessloven § 391 nr. 3 i avsnittene 106 til
138, hvor konklusjonen var at bestemmelsen ikke ga grunnlag for gjenopptakelse.
Det forholdet anmeldelsen gjelder, behandles i avsnittene 106 til
122. Avsnittene 139 til 174 beskriver utviklingen i etterforskningen
i "Torunn-saken". Deretter behandles fra og med avsnitt 175 til
og med avsnitt 271 "Sigrid-saken", hvor gjenopptakelse ble tillatt
med hjemmel i straffeprosessloven § 392 andre ledd. Resten av kjennelsen
– fra og med avsnitt 272 – inneholder en vurdering av bevismaterialet
i "Torunn-saken" i relasjon til straffeprosessloven § 392 andre
ledd. Konklusjonen her var at heller ikke denne bestemmelsen ga
grunnlag for gjenopptakelse.
Etter at kjæremålet kom inn til Høyesterett
våren 2002, foregikk en forberedende behandling hvor Fritz Moens
forsvarer, advokat Elden, fremla ytterligere materiale. Deretter
utarbeidet en utreder i juridisk sekretariat et omfattende notat.
Etter at saken var blitt fordelt til de aktuelle
dommerne 4. desember 2002, innledet vi vårt arbeide med saken i
januar 2003. Vi hadde alle saksdokumenter tilgjengelig og i tillegg
dokumentutdrag. Ved vår fornyete gjennomgang mener vi å ha observert
at det nå er lagt inn ytterligere en del 0-dokumenter blant sakens
dokumenter uten at vi kan se at dette har betydning for det spørsmål anmeldelsen
gjelder. I begge saker er det et meget omfattende bevismateriale
fra etterforskningen begynte umiddelbart etter drapet av Sigrid
Heggheim i september 1976 fram til og med lagmannsrettens avgjørelse
i gjenopptakelsessakene i februar 2002. I tillegg kommer det materiale
som ble framlagt for, eller innhentet av, kjæremålsutvalget.
Ved behandlingen av kjæremålet brukte vi mye tid
på å gå gjennom bevismaterialet, og vi var etter tur i perioder
fritatt for annet dommerarbeid. Vi gjennomgikk sakens dokumenter
i sin helhet, og de sentrale dokumenter ble lest og drøftet mange
ganger. Vi var selvsagt kjent med de deler av As politiforklaring
fra 5. oktober 1977 som er trukket frem i anmeldelsen.
Etter at vi hadde satt oss inn i saken, oppnevnte vi
11. april 2003 overlege dr.med. Henning Sørensen, Blodbanken ved
Rigshospitalet i København, som sakkyndig i "Sigrid-saken", jf. kjennelsen
avsnitt 248 flg. Da den sakkyndiges rapport forelå i slutten av
mai, hadde vi flere møter for å gjennomgå denne og for å drøfte
utkast til avgjørelse. Utkastet hadde flere hundre noter med kildeangivelser.
Ved behandlingen av gjenopptakelse etter straffeprosessloven
§ 391 nr. 3 om nye omstendigheter og bevis og § 392 andre ledd om
særlige forhold gjennomgikk vi og vurderte samtlige foreliggende
bevis og sammenholdt disse. Utvalgets konklusjoner for vitnene som
er omtalt i anmeldelsen, fremgår av avsnitt 120.
I anmeldelsen gjengis utdrag av de politiforklaringene
som vitnene A og B ga til politiet i 1977. Forklaringer som vitnene
ga til politiet 7. juni 2000, er ikke nevnt i anmeldelsen. Vi vedlegger kopier
av samtlige dokumenter som vi hadde tilgang til for de aktuelle
vitnene, og som var en del av grunnlaget for avsnittene 107-122
i kjennelsen, og spesielt avsnittene 113-120:
Vedlegg 2: Bs politiforklaringer
av 5. og 6. oktober 1977 samt As politiforklaring av 5. oktober
1977.
Vedlegg 3: Vitneforklaring
fra de samme personene avgitt til Tore Sandberg 23. september 1999.
Vedlegg 4: Politiforklaring
fra de samme avgitt 7. juni 2000.
Vedlegg 5: Utdrag
av bevisanalyse fra Tore Sandberg AS datert 16. mars 2001.
Verken Høyesterett eller kjæremålsutvalget foretar
åstedsbefaring. Vi hadde imidlertid tilgang til en rekke fotografier
fra området fra 1977 slik at vi kunne danne oss et inntrykk av åstedet
og tilliggende områder. Det fremgår blant annet av forklaringene
til ektefellene A og B at vegetasjon og andre forhold gjør at åstedet
og området rundt så annerledes ut da saken ble gjenopptatt. Vi vedlegger
et oversiktsfotografi fra området tatt fra øst mot vest – altså
i Torunns gangretning.
Vedlegg 6: Oversiktsfotografi
fra etterforskningsdokumentene - inntatt i bevisanalyse
av 16. mars 2001 fra Tore Sandberg AS.
Den kraftige, svarte streken på bildet med tilhørende
tekst er påført av Sandberg som ledd i hans bevisanalyse.
I teksten til fotografiet heter det at det ligger "skotthyllbaner"
på grassletten nord for Stavnebroen.
Anmeldelsen gjelder konkret vår bemerkning i avsnitt
116 i kjennelsen, som er foranlediget av avsnitt 115, som delvis
gjengir vitnet As politiforklaring av 5. oktober 1977. I forklaringen
sier han øverst på side 2 at han hørte rop. "I vitnets gangretning
ble dette på høyre side." I det som ble gjengitt av forklaringen,
heter det til slutt at det for ham syntes "som om skrikene og 'mumlingen'
kom fra skotthyllbanen som ligger der".
"Skotthyllbanen" lå på venstre side i As gangretning.
Bemerkningen i avsnitt 116 var ment å klargjøre dette. Vi ser i
ettertid at avsnitt 116 kunne ha vært noe utdypet, ettersom A klart
ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning,
som er sørsiden av gangstien. Det samme gjorde B, jf. avsnitt 117.
Når det gjelder den nærmere plassering av hvor stemmene kom fra,
viste imidlertid forklaringene en viss usikkerhet. I denne sammenheng
viser vi til følgende uttalelse i B’s politiforklaring fra 7. juni
2000:
"Vitnet ville også bemerke at hun siden det aktuelle
skjedde i 1977, har vært uenig med sin mann, A, på to punkter. Det
ene er hvor stemmen/stemmene kom fra, og det andre var stedet hvorfra
de hørte forannevnte."
I tilknytning til dette nevner vi at A i politiforklaringen
7. juni 2000 ikke utelukket muligheten for at stemmene kunne komme
fra den andre siden av elven. Bevisbildet på dette punkt var altså
sammensatt.
Vår konklusjon var at opplysningene fra A/B
sett i sammenheng med andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet
til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B hørte. Vi var imidlertid
klar over at stemmene som de hørte, var lokalisert et eller annet
sted sør for gangstien.
Anførslene i anmeldelsen har – etter det vi forstår
– sammenheng med en teori om at Torunn Finstad på vegen hjem fra
Studentersamfundet ca. kl. 02.00 drapsnatten kan ha truffet en ukjent
mann som hun ble med under Stavnebroen på vestsiden av Nidelven
– eventuelt nedenfor skråningen på sørsiden like vest for broen.
Vår bedømmelse av og konklusjon på dette punkt framgår også av avsnitt
120.