Vedlegg 3
- Brev fra høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 20. desember 2007.
Vitners navn er anonymisert.
Det vises til komiteens likelydende brever av 14. november 2007 til undertegnede hvor anmeldelse av 18. september 2006 oversendes for eventuell uttalelse. Etter å ha innhentet dokumentene i straffesakene og gjenopptakelsessaken, vil vi her gi en felles redegjørelse for vårt syn.
Frostating lagmannsrett dømte 29. mai 1978 Fritz Moen til fengsel i 20 år for drap og voldtekt av Torunn Finstad. I tillegg ble det med hjemmel i den dagjeldende straffeloven § 39 gitt bemyndigelse til sikring for et tidsrom av ti år. Etter anke reduserte Høyesterett i dom 15. september 1978 (inntatt i Norsk Retstidende 1978 side 997) fengselsstraffen til fengsel i 16 år. Den 18. desember 1981 dømte Frostating lagmannsrett Fritz Moen til fem års fengsel for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Straffen var en tilleggsstraff til den straff som var utmålt i den første saken.
Fritz Moen begjærte i januar 2000 begge saker gjenopptatt. Sakene ble overført til Hålogaland lagmannsrett, som i kjennelse 12. februar 2002 ikke tok begjæringene til følge. Avgjørelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjennelsen 14. oktober 2003 (inntatt i Norsk Retstidende 2003 side 1389) tok kjæremålsutvalget kravet om gjenopptakelse av saken om Sigrid Heggheim til følge. I saken om Torunn Finstad ble kravet om gjenopptakelse ikke tatt til følge.
Vedlegg 1: Ikke-anonymisert utskrift av kjennelse 14. oktober 2003 i sak nr. 2002/522.
Borgarting lagmannsrett frifant i oktober 2004 Fritz Moen for drapet på Sigrid Heggheim.
Fritz Moen døde 28. mars 2005. Like før sin død i desember 2005 erkjente en mann at han hadde drept to unge kvinner i Trondheim i de aktuelle tidsrom.
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker besluttet 15. juni 2006 å gjenoppta saken om Torunn Finstad. Borgarting lagmannsrett frifant i august 2006 Fritz Moen også for dette drapet.
I begge sakene var grunnlaget for begjæringen om gjenopptakelse straffeprosessloven § 391 nr. 3 som gjelder når det "opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse". Selv om disse vilkår ikke er oppfylt, kunne straffeprosessloven § 392 andre ledd gi grunnlag for gjenopptakelse. Denne bestemmelse ble endret ved lov 11. juni 1993 nr. 80, hvilket medførte at vilkårene for gjenopptakelse var forskjellige i de to sakene, jf. 1993-lovens ikrafttredelses-bestemmelse, V sjuende ledd. I "Torunn-saken" kunne gjenopptakelse bare finne sted såfremt "særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig". I "Sigrid-saken" var det tilstrekkelig at særlige forhold "gjør det tvilsomt om dommen er riktig". I begge tilfeller var det dessuten et krav at "tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny". Disse bestemmelsene er behandlet i kjennelsen avsnittene 96-104 og særskilt for "Torunn-saken" i avsnittene 140-143.
Anmeldelsen gjelder forbrytelse mot straffeloven § 110 første ledd, som lyder:
"En Dommer, et lagrettemedlem eller en Skjønsmand, der som saadan handler mod bedre Vidende, straffes med Fængsel indtil 5 Aar."
Om forståelsen av denne bestemmelsen uttaler Håkon Wiker i Bratholm/Matningsdal:
Straffeloven med kommentarer, Anden Del, Forbrydelser side 102:
"Å handle 'mod bedre Vidende' betyr at gjerningspersonen opptrer subjektivt uriktig. Han må etter sin egen oppfatning handle galt. Om en dommer legger en lovtolking til grunn som han feilaktig går ut fra er uriktig, eller han bygger på et faktum som han mener er uriktig uten at det er det, vil han være skyldig i straffbart forsøk. Vurderingstemaet er mao. om dommeren har villet handle illojalt."
Anmeldelsen gjelder også overtredelse av straffeloven § 325 som rammer "den Embeds- eller Bestillingsmand, der 1. viser grov Uforstand i Tjenesten, ...". I Norsk Retstidende 1986 side 670 på side 671 uttaler Høyesterett at dette straffebudet krever at det er utvist "kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet".
Det er "dommernes behandling av en sentral del av vitnet As observasjoner i åstedsområdet og dommernes vurdering av hvorfra A hørte en mann og en kvinne snakke sammen" som anmeldelsen gjelder. Grunnlaget er at dommerne:
"i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de – under forutsetning av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977 og Moens begjæring om gjenopptakelse – må ha visst at en slik flytting av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt."
Kjennelsen har følgende oppbygning: I avsnittene 1 til 16 gis det en oversikt over utviklingen i de to sakene. Deretter inneholder avsnittene 17 til 30 et kortfattet resymé over saksforholdet. Partenes anførsler og påstander er gjengitt i avsnittene 31 til 94. Anførselen vedrørende det forholdet som anmeldelsen gjelder, er gjengitt i avsnitt 42. I avsnittene 96 til 104 redegjøres det for de rettslige utgangspunktene i saken. I "Torunn-saken" behandles begjæringen om gjenopptakelse begrunnet i straffeprosessloven § 391 nr. 3 i avsnittene 106 til 138, hvor konklusjonen var at bestemmelsen ikke ga grunnlag for gjenopptakelse. Det forholdet anmeldelsen gjelder, behandles i avsnittene 106 til 122. Avsnittene 139 til 174 beskriver utviklingen i etterforskningen i "Torunn-saken". Deretter behandles fra og med avsnitt 175 til og med avsnitt 271 "Sigrid-saken", hvor gjenopptakelse ble tillatt med hjemmel i straffeprosessloven § 392 andre ledd. Resten av kjennelsen – fra og med avsnitt 272 – inneholder en vurdering av bevismaterialet i "Torunn-saken" i relasjon til straffeprosessloven § 392 andre ledd. Konklusjonen her var at heller ikke denne bestemmelsen ga grunnlag for gjenopptakelse.
Etter at kjæremålet kom inn til Høyesterett våren 2002, foregikk en forberedende behandling hvor Fritz Moens forsvarer, advokat Elden, fremla ytterligere materiale. Deretter utarbeidet en utreder i juridisk sekretariat et omfattende notat.
Etter at saken var blitt fordelt til de aktuelle dommerne 4. desember 2002, innledet vi vårt arbeide med saken i januar 2003. Vi hadde alle saksdokumenter tilgjengelig og i tillegg dokumentutdrag. Ved vår fornyete gjennomgang mener vi å ha observert at det nå er lagt inn ytterligere en del 0-dokumenter blant sakens dokumenter uten at vi kan se at dette har betydning for det spørsmål anmeldelsen gjelder. I begge saker er det et meget omfattende bevismateriale fra etterforskningen begynte umiddelbart etter drapet av Sigrid Heggheim i september 1976 fram til og med lagmannsrettens avgjørelse i gjenopptakelsessakene i februar 2002. I tillegg kommer det materiale som ble framlagt for, eller innhentet av, kjæremålsutvalget.
Ved behandlingen av kjæremålet brukte vi mye tid på å gå gjennom bevismaterialet, og vi var etter tur i perioder fritatt for annet dommerarbeid. Vi gjennomgikk sakens dokumenter i sin helhet, og de sentrale dokumenter ble lest og drøftet mange ganger. Vi var selvsagt kjent med de deler av As politiforklaring fra 5. oktober 1977 som er trukket frem i anmeldelsen.
Etter at vi hadde satt oss inn i saken, oppnevnte vi 11. april 2003 overlege dr.med. Henning Sørensen, Blodbanken ved Rigshospitalet i København, som sakkyndig i "Sigrid-saken", jf. kjennelsen avsnitt 248 flg. Da den sakkyndiges rapport forelå i slutten av mai, hadde vi flere møter for å gjennomgå denne og for å drøfte utkast til avgjørelse. Utkastet hadde flere hundre noter med kildeangivelser.
Ved behandlingen av gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 om nye omstendigheter og bevis og § 392 andre ledd om særlige forhold gjennomgikk vi og vurderte samtlige foreliggende bevis og sammenholdt disse. Utvalgets konklusjoner for vitnene som er omtalt i anmeldelsen, fremgår av avsnitt 120.
I anmeldelsen gjengis utdrag av de politiforklaringene som vitnene A og B ga til politiet i 1977. Forklaringer som vitnene ga til politiet 7. juni 2000, er ikke nevnt i anmeldelsen. Vi vedlegger kopier av samtlige dokumenter som vi hadde tilgang til for de aktuelle vitnene, og som var en del av grunnlaget for avsnittene 107-122 i kjennelsen, og spesielt avsnittene 113-120:
Vedlegg 2: Bs politiforklaringer av 5. og 6. oktober 1977 samt As politiforklaring av 5. oktober 1977.
Vedlegg 3: Vitneforklaring fra de samme personene avgitt til Tore Sandberg 23. september 1999.
Vedlegg 4: Politiforklaring fra de samme avgitt 7. juni 2000.
Vedlegg 5: Utdrag av bevisanalyse fra Tore Sandberg AS datert 16. mars 2001.
Verken Høyesterett eller kjæremålsutvalget foretar åstedsbefaring. Vi hadde imidlertid tilgang til en rekke fotografier fra området fra 1977 slik at vi kunne danne oss et inntrykk av åstedet og tilliggende områder. Det fremgår blant annet av forklaringene til ektefellene A og B at vegetasjon og andre forhold gjør at åstedet og området rundt så annerledes ut da saken ble gjenopptatt. Vi vedlegger et oversiktsfotografi fra området tatt fra øst mot vest – altså i Torunns gangretning.
Vedlegg 6: Oversiktsfotografi fra etterforskningsdokumentene - inntatt i bevisanalyse av 16. mars 2001 fra Tore Sandberg AS.
Den kraftige, svarte streken på bildet med tilhørende tekst er påført av Sandberg som ledd i hans bevisanalyse.
I teksten til fotografiet heter det at det ligger "skotthyllbaner" på grassletten nord for Stavnebroen.
Anmeldelsen gjelder konkret vår bemerkning i avsnitt 116 i kjennelsen, som er foranlediget av avsnitt 115, som delvis gjengir vitnet As politiforklaring av 5. oktober 1977. I forklaringen sier han øverst på side 2 at han hørte rop. "I vitnets gangretning ble dette på høyre side." I det som ble gjengitt av forklaringen, heter det til slutt at det for ham syntes "som om skrikene og 'mumlingen' kom fra skotthyllbanen som ligger der".
"Skotthyllbanen" lå på venstre side i As gangretning. Bemerkningen i avsnitt 116 var ment å klargjøre dette. Vi ser i ettertid at avsnitt 116 kunne ha vært noe utdypet, ettersom A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning, som er sørsiden av gangstien. Det samme gjorde B, jf. avsnitt 117. Når det gjelder den nærmere plassering av hvor stemmene kom fra, viste imidlertid forklaringene en viss usikkerhet. I denne sammenheng viser vi til følgende uttalelse i B’s politiforklaring fra 7. juni 2000:
"Vitnet ville også bemerke at hun siden det aktuelle skjedde i 1977, har vært uenig med sin mann, A, på to punkter. Det ene er hvor stemmen/stemmene kom fra, og det andre var stedet hvorfra de hørte forannevnte."
I tilknytning til dette nevner vi at A i politiforklaringen 7. juni 2000 ikke utelukket muligheten for at stemmene kunne komme fra den andre siden av elven. Bevisbildet på dette punkt var altså sammensatt.
Vår konklusjon var at opplysningene fra A/B sett i sammenheng med andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B hørte. Vi var imidlertid klar over at stemmene som de hørte, var lokalisert et eller annet sted sør for gangstien.
Anførslene i anmeldelsen har – etter det vi forstår – sammenheng med en teori om at Torunn Finstad på vegen hjem fra Studentersamfundet ca. kl. 02.00 drapsnatten kan ha truffet en ukjent mann som hun ble med under Stavnebroen på vestsiden av Nidelven – eventuelt nedenfor skråningen på sørsiden like vest for broen. Vår bedømmelse av og konklusjon på dette punkt framgår også av avsnitt 120.