Fritz Moen ble 11. april 1978 satt under tiltale ved
Frostating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §§ 233
første og annet ledd og 192 første ledd annet straffalternativ for
drap og voldtekt av Torunn Finstad.
Ved dom 29. mai 1978 ble Fritz Moen dømt til 21
års fengsel for drapet på Torunn Finstad. Etter anke til Høyesterett
ble fengselsstraffen redusert til 16 år.
Fritz Moen ble 15. september 1981 på ny satt
under tiltale ved Frostating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven
§§ 233 første og annet ledd og 192 første ledd annet straffalternativ,
jf. § 49 for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. 18. desember
1981 ble han dømt til fengsel i fem år i tillegg til dommen i Torunn-saken.
Dommen ble anket til Høyesterett. Ankegrunnen var at det var begått
saksbehandlingsfeil under lagmannsrettens behandling. Anken ble
avvist ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 21. januar
1982.
Fritz Moen innga 2. januar 2000 begjæring til Frostating
lagmannsrett om gjenopptakelse av begge sakene. I begjæringen ble
det opplyst at Tore Sandberg hadde arbeidet med sakene siden 1997/1998.
Den påberopte hjemmelen for begjæringen var for det første straffeprosessloven § 391
nr. 3 som gir grunnlag for gjenopptakelse når det opplyses om
"en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis
som synes egnet til å føre til frifinnelse".
Begjæringen ble for det annet begrunnet i straffeprosessloven
§ 392 annet ledd som tillater gjenopptakelse der
"særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig,
og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir
prøvd på ny."
I forhold til Torunn-saken ble det anført at
Moen hadde tilnærmet alibi på drapstidspunktet, og at to sentrale
vitner ikke ble ført under hovedforhandlingen i 1978. Begjæringen
om å gjenoppta Sigrid-saken ble i hovedsak begrunnet med at Moen
hadde alibi på drapstidspunktet, og at drapsmannen hadde en blodtype
som utelukket Moen.
Med hjemmel i domstolloven § 38 besluttet Frostating
lagmannsrett 20. november 2000 å overføre begge sakene til Hålogaland lagmannsrett,
som 12. februar 2002 avsa kjennelse om at begjæringen om gjenopptakelse
av de to sakene ikke ble tatt til følge.
Fritz Moen påkjærte lagmannsrettens kjennelse til
Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevnte ny sakkyndig
vedrørende blodtypebeviset i Sigrid-saken. Den sakkyndige anså det
ikke som sannsynlig at Fritz Moen kunne være sædavgiveren.
Kjæremålet ble avgjort ved kjennelse 14. oktober
2003. Begjæringen i Sigrid-saken førte frem, mens Torunn-saken ble
nektet gjenopptatt.
Fritz Moen ble frikjent for drapet på Sigrid
Heggheim i oktober 2004.
13. oktober 2004 begjærte Fritz Moen gjenopptakelse
av Torunn-saken for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.
Fritz Moen avgikk ved døden 28. mars 2005.
Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker bestemte
15. juni 2006 at Torunn-saken skulle gjenopptas. Hovedgrunnen til
dette var at en mann på dødsleiet i desember 2005 erkjente å ha drept
Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.
Ved Borgarting lagmannsretts dom av 24. august
2006 ble Fritz Moen frikjent for drapet på Torunn Finstad.
I statsråd 8. september 2006 ble det oppnevnt
et utvalg for å granske straffesakene mot Fritz Moen. Utvalget ble
ledet av professor Henry John Mæland. Formålet med granskingen var
å undersøke hvorfor Moen ble uriktig domfelt og vurdere behovet
for endringer for å forhindre uriktige domfellelser i fremtiden.
Granskingen skulle omfatte straffesakene mot Fritz Moen fra starten
på politiets etterforskning til Borgarting lagmannsrett avsa den
siste frifinnelsesdommen 24. august 2006.
Det fremgår av utvalgets mandat:
"... Også domstolene har vært sentrale i straffesakene
mot Fritz Moen. Granskning av uavhengige domstoler av et regjeringsoppnevnt
utvalg reiser konstitusjonelle spørsmål som det er behov for å avklare
før granskningsmandatet kan ferdigstilles på dette punktet. Justisdepartementet
vil snarest foreta de nødvendige avklaringer, og komme tilbake med
et tilleggsmandat til utvalget om granskning av domstolene."…
Ved brev av 22. november 2006 ble utvalget gitt et
tilleggsmandat. I brevet heter det blant annet:
"En gransking av domstolenes rolle i Fritz Moen-sakene
må ikke fremstå som et forsøk på å overprøve domstolenes avgjørelser
i strid med det konstitusjonelle og grunnlovsfestede prinsippet
om at domstolene dømmer i siste instans. Det vil i denne sammenheng
være av stor betydning om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser
som senere er opphevet eller endret innenfor domstolssystemet, eller
om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser som fortsatt reelt
eller formelt står ved lag. Hensynet til domstolenes selvstendighet
veier dessuten generelt tyngre jo kortere tilbake i tid de aktuelle
domstolsavgjørelsene ligger. For at man i størst mulig utstrekning
skal kunne trekke lærdom av granskingen av straffesakene mot Fritz
Moen, er det på den annen side viktig at utvalget gransker domstolenes
rolle ved domfellelsen av Fritz Moen i 1978 og 1981 i tillegg til
granskingen av politiet, påtalemyndigheten og andre aktørers behandling
av sakene. På denne bakgrunn bes utvalget også granske Frostating
lagmannsretts behandling av straffesakene mot Fritz Moen frem til
domfellelsene i henholdsvis 1978 og 1981."…
Tilleggsmandatet omfattet ikke lagmannsrettens kjennelse
av 12. februar 2002 om å nekte gjenopptakelse av begge sakene, og
heller ikke Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. oktober
2003.
Utredningen fra utvalget som gransket straffesakene
mot Fritz Moen, NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie,
ble lagt frem 25. juni 2007.
I forbindelse med fremleggelsen av utredningen uttalte
justisminister Knut Storberget:
"Det er ikke mulig å gjøre ugjort den urett som samfunnet
begikk mot Moen. Men det påhviler oss som et ansvarlig rettssamfunn
å trekke mest mulig lærdom ut av denne saken for å unngå at noe
lignende kan skje igjen. Utvalgets rapport viser at det er begått
graverende feil som har gitt et graverende resultat."
I pressemeldingen fra Granskningsutvalget ble det
blant annet vist til at politiet ikke fremla et fullstendig og objektivt
bevisbilde overfor den høyere påtalemyndighet, forsvarer og domstol. Utvalget
uttalte:
"Det er alene politiet som har muligheten til å foreta
etterforskningsarbeidet med den nødvendige grundighet. På grunn
av rammevilkårene for den høyere påtalemyndighet, forsvareren og domstolen
må disse ha tillit til at politiet fremlegger en fullstendig og
objektiv fremstilling av bevisbildet. Nøkkelen for å unngå uriktige
domfellelser ligger derfor etter utvalgets mening i å sikre at politiet
etterlever objektivitetsprinsippet. Utvalget har foreslått enkelte
regelendringer som har til formål å sikre slik etterlevelse."
Som medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg
behandlet dommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin
Bruzelius Fritz Moens kjæremål over Hålogaland lagmannsretts kjennelse
av 12. februar 2002. I kjennelsen nektet lagmannsretten gjenopptatt
de to drapssakene Fritz Moen var dømt for – drap på Sigrid Heggheim
høsten 1976 og Torunn Finstad høsten 1977.
Kjæremålsutvalget avsa kjennelse 14. oktober 2003.
Torunn-saken ble nektet gjenopptatt, mens begjæringen i Sigrid-saken
førte frem. Kjennelsen er inntatt i Norsk Retstidende 2003 s. 1389.
Det fremgår av avsnitt 14 i kjennelsen at Fritz Moen
begjærte kjæremålet behandlet av Høyesterett etter reglene for partsforhandling. Kjæremål
avgjøres vanligvis uten muntlig forhandling, jf. straffeprosessloven
§ 385. Slik foregikk det også i denne saken, ettersom kjæremålsutvalget
avslo begjæringen om å behandle kjæremålet etter reglene om partsforhandling.
I Sigrid-saken fant kjæremålsutvalget under
tvil at vilkårene for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3 ikke var
oppfylt, men at vilkårene etter § 392 annet ledd var til stede.
Begrunnelsen for det siste var at det var mest sannsynlig at de
biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet, ikke kunne
tilbakeføres til Moen. Hvis da ikke de biologiske sporene stammet
fra en annen enn gjerningsmannen – noe kjæremålsutvalget fant svært
lite sannsynlig – var det strafferettslige beviskravet ikke oppfylt
for Moens vedkommende.
I Torunn-saken førte ikke påstanden om gjenopptagelse
etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 frem. I forhold til § 392
annet ledd fant kjæremålsutvalget at Moens gjentatte tilståelser i
saken samsvarte godt med åstedsfunnene. Skulle saken bli gjenopptatt,
måtte dette eventuelt skyldes "den tvil om tilståelsens troverdighet som
kan ha oppstått ved at dommen i Heggheimsaken tillates gjenopptatt".
I denne vurderingen la kjæremålsutvalget vekt på at Moens forklaringer
hadde utviklet seg forskjellig i de to sakene, og at forskjellen
mellom politiets funn og Moens forklaringer var mindre i Torunn-saken. Kjæremålsutvalget
la videre vekt på at Moens situasjon var annerledes i 1980 enn i
1977, ved at han i 1980 allerede var domfelt i Torunn-saken. Tilståelsen
i Torunn-saken ble derfor ansett å ha større troverdighet, og kravet
om gjenopptagelse førte ikke frem.
Tore Sandbergs anmeldelse av 18. september 2006
følger som vedlegg 1 til innstillingen.
Bakgrunnen for anmeldelsen var at de tre høyesterettsdommerne
Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius, i egenskap
av medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg, den 14. oktober 2003
avsa kjennelse om å nekte gjenopptakelse av "Torunn-saken".
Anmeldelsen fra Sandberg gjelder dommernes behandling
av en sentral del av en vitneobservasjon i åstedsområdet og dommernes
vurdering av hvorfra vitnet hørte en mann og en kvinne som snakket
sammen. Forklaringen fra vitnet er omhandlet i avsnittene 42, 88
og 106-122 i kjennelsen fra kjæremålsutvalget.
Komiteen har i sin innstilling valgt å anonymisere
fremstillingen av hensyn til de aktuelle vitnene. Det samme gjelder
for vedleggene til innstillingen.
Vitnet (heretter kalt A) og hans ektefelle (heretter
kalt B) forklarte seg for politiet under etterforskningen, men ikke
under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Aktor frafalt dem som
vitner, og forsvareren samtykket til dette (jf. avsnitt 107 i kjennelsen
fra kjæremålsutvalget). I avsnitt 121 i kjennelsen er det bemerket
at selv om retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning,
er forsvarerens standpunkt et viktig moment ved vurderingen av hvilken
betydning et bevis har og dermed for omfanget av bevisførselen.
Sandberg anfører at de tre anmeldte dommerne
i kjennelsen
"i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene
kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de – under forutsetning
av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977
og Moens begjæring om gjenopptakelse - må ha visst at en slik flytting
av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt."
Sandberg viser til at kjæremålsutvalgets sitat
fra As politiforklaring (avsnitt 115 i kjennelsen), mangler en setning,
som etter hans mening gjør at sitatet gir et feilaktig inntrykk
av forklaringen sett i sammenheng med kjæremålsutvalgets bemerkning
i avsnitt 116. Sandberg har i sin anmeldelse gjengitt utsnitt av
vitnet As politiforklaring 5. oktober 1977. Høyesterettsdommerne
har sitert fra denne i avsnitt 115 i kjennelsen. I avsnittet vises
det til at vitnet hørte rop ca. 20 meter før broen og at ropet ble
beskrevet som et "kvinneskrik". Det som nedenfor er uthevet, er
ikke sitert i avsnitt 115.
"Like før de kom til brua, ca.
20 meter, er det en åpning i trerekken på ca. 5-10 meter. Da de var
der, hørte vitnet på også rop. I vitnets gangretning ble dette på
høyre side.
Dette var et kvinneskrik. Det
hørtes ut som et kvin – omtrent som om noen blir kilet – og var ganske
kraftig. Deretter hørte de prat. Det hørtes ut som om det var en
mann og kvinne som pratet sammen. Det var ikke mulig å skille ut
ordene skikkelig. Imidlertid hørtes det ut som om kvinnen sa noe
slikt som at "de ser oss" eller lignende. Ut fra dette mener vitnet
at det er mulig at kvinnen ikke var trønder idet trønderne sier "dem"
og ikke "de". Etter et nytt skrik var det på ny "mumlende" stemmer.
På
"mumlingen" å dømme, var ikke situasjonen så alvorlig, og vitnet
og hans forlovede gikk videre. De hadde da stanset mellom 1/2 og
1 minutt. For vitnet syntes det som om skrikene og "mumlingen" kom
i fra skotthyllbanen som ligger der. Han mener
i alle fall at de kom fra den siden av elven (byåsensiden)."
Setningen "i vitnets gangretning ble dette på høyre
side" var ikke sitert i kjennelsen. Den manglende setningen går
ut på at A mente kvinneskriket kom fra høyre side av stien i hans
gangretning, dvs. fra sørsiden av stien. Ut fra kjæremålsutvalgets
gjengivelse av As forklaring er det ifølge Sandberg naturlig å trekke
den slutning at han mente skriket kom fra nordsiden av stien. A
sa at det hørtes ut til at skriket kom fra Skotthyllbanen, og kjæremålsutvalget
konstaterer at Skotthyllbanen ligger på nordsiden av stien (avsnitt
116).
Avsnitt 116 i kjennelsen lyder:
"Skotthyllbanen ligger på en grasslette på nordsiden
av gangstien og en jernbanelinje som fører over Stavnebroen. Finstad
ble funnet på sørsiden – altså på motsatt side av stien."
Sandberg viser til at det fremgår av en forklaring A
har gitt til ham at A trodde at Skotthyllbanen lå på sørsiden av
stien, hvilket altså var feil. I avsnitt 117 i kjæremålsutvalgets
kjennelse står det at vitnet B, som gikk i følge med A, oppga nøyaktig
samme sted hvor de hørte kvinnestemmen, men hun mente å høre den
fra sørsiden av stien. Liket av Torunn ble funnet på sørsiden.
Sandberg anfører at effekten av kjæremålsutvalgets
konklusjon i avsnitt 116 er at As vitneutsagn er uinteressant i
forhold til drapet på Torunn Finstad idet observasjonen dermed ville
være "flyttet ut" av åstedsområdet. Sandberg viser til sin bevisanalyse,
der fotodokumentasjonen av vitnet A entydig viser at A peker rett
inn i åstedsområdet sør for gangstien og jernbanelinjen.
Det anføres videre at dersom de tre dommerne hadde
begynt sitt sitat fra As politiforklaring en setning tidligere,
så kunne dommerne umulig trekke den konklusjon de gjør i avsnitt
116.
Sandberg anfører at det avgjørende må være hvor
vitnet A selv mente "Skotthyllbanen" var. Om dommerne likevel skulle
være i tvil om hva vitnet la i uttrykket "Skotthyllbanen", måtte
det ifølge Sandberg i så fall være deres plikt å søke dette avklart
med A selv før de trakk sin konklusjon. Det ble ikke gjort.
Sandberg anfører at kjæremålsutvalgets medlemmer
har gjort seg skyldige i straffbart forhold hva enten de har kjent
til den manglende setningen fra politiforklaringen og bevisst har utelatt
den uten å søke dette avklart med vitnet selv, eller de ikke har
kjent til setningen fordi de har unnlatt å sette seg inn i politiforklaringen.
På denne bakgrunn hevder Sandberg at dommerne
kan ha overtrådt bestemmelsen i straffeloven § 110 om som dommer
å handle mot bedre vitende/eller som embetsmann å vise grov uforstand
i tjenesten, jf. straffeloven § 325 nr. 1. Sandberg viser også til
ansvarlighetsloven, særlig § 17 punkt c.
I sin anmeldelse begjærer Sandberg de tre høyesterettsdommerne
avhørt for å søke avklart om det subjektive skyldkravet er oppfylt.
Han har formulert følgende spørsmål som han ønsket stilt til dommerne:
"Spørsmål 1: Var De kjent med – under hensyntagen
til Kjæremålsutvalgets korrekte angivelse av at A/B gikk i østlig
regning – at A gjennom setningen "… I vitnets
gangretning ble dette på høyre side …" har angitt hvorfra
de omtalte lyder kom (fra sør)?
Spørsmål 2: Hvis De
var kjent med setningen "… I vitnets gangretning
ble dette på høyre side …" – hva er da Deres begrunnelse for
å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14.10.2003?
Spørsmål
3: Var De kjent med dokumentasjonen som fremgår av Tore Sandbergs
"Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" s. 56-60 og særlig s.
59, der vitnet A peker rett mot åstedsområdet sør for gangstien
som han og hans daværende forlovede befant seg på natt til 02.10.1977?
Spørsmål
4: Om De var kjent med den angitte dokumentasjon s. 56-60, - hva
er da Deres begrunnelse for å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets
kjennelse av 14.10.2003?
Det fremgår av avsnittene 120 til 122 i kjæremålsutvalgets
kjennelse av 14. oktober 2003:
"(120) Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten
i at det er uklart hva ekteparet A/B hørte. Utvalget er videre enig
i at deres forklaringer "ville verken isolert sett, eller i sammenheng
med K’s forklaringer og de beviser som for øvrig forelå for Frostating
lagmannsrett, gitt grunnlag for å frifinne Moen eller rimelig mulighet
for slik frifinnelse." Etter utvalgets vurdering er det lite sannsynlig
at det var Finstad de hørte. Forklaringene fra de som møtte eller
var sammen med henne på Studentersamfundet, særlig venninnen J,
gir ikke holdepunkter for at hun var sammen med noen gutt som hun
hadde foranledning til å forlate Studentersamfundet sammen med.
Og som fremstillingen foran viser, kan hun tidligst ha forlatt stedet
kl 02.00. At hun da i det korte tidsrommet fram til kl 02.40 til 02.45
skulle møte en gutt som hun gikk sammen med ned i skråningen vest
for Stavnebroen for å innlede intime forbindelser med, har en sterk
formodning mot seg.
I kjennelsen kalt ekteparet
D.(121) I denne sammenheng vises det
også til at forsvareren som nevnt samtykket i at de to vitnene ble
frafalt. Selv om retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning,
er forsvarerens standpunkt et viktig moment ved vurderingen av hvilken
betydning et bevis har, og dermed for omfanget av bevisførselen.
Forsvareren som hadde fulgt saken fra et tidlig stadium av etterforskningen,
og bl.a. deltatt under begge rekonstruksjonene, hadde et godt grunnlag
for å vurdere betydningen av de tilbudte bevis. Hans standpunkt
viser etter utvalgets oppfatning at A’s observasjoner hadde liten
interesse i det totale bevisbildet, og i beskjeden utstrekning kunne
utdype forklaringene fra de tre andre vitnene som hadde hørt skrik,
og som forklarte seg for lagmannsretten.
(122) Dette
nye beviset gir isolert sett klart ikke grunnlag for gjenopptakelse
etter § 391 nr. 3."
Som nevnt foran, har granskingsutvalget verken gransket
lagmannsrettens kjennelse av 12. februar 2002 om å nekte gjenopptakelse
av begge sakene eller Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av
14. oktober 2003.
Det fremgår at granskningsutvalget har hatt samtale
med Tore Sandberg om sentrale spørsmål av betydning for granskningen.
I NOU 2007:7 omtales vitnene A og B i flere sammenhenger.
Det fremgår under punkt 6.2.3 (s. 152):
"Tore Sandberg har i sin bevisanalyse fra år 2000
kritisert at vitnene B og A ble frafalt. Ifølge Sandberg gjorde
disse vitnene "de mest detaljerte observasjonene – og dermed de
observasjoner som … [var] tettest opp mot drapsåstedet."
Utvalget uttaler om vitnestevning av A og B blant
annet:
".. I intervju med A og B har utvalget fått opplyst at
de ikke ble stevnet til hovedforhandlingen. Utvalget vet ikke om
lensmannen i Porsanger mottok anmodningen, og forsøkte å stevne
dem, men legger til grunn at B og A ikke ble stevnet, og at dette
var årsaken til at de ble frafalt.
For utvalget reiser
dette spørsmål både om politi og påtalemyndighet gjorde en tilstrekkelig innsats
for å stevne dem, og om det var forsvarlig under hovedforhandlingen
å frafalle dem som vitner.
Utvalget antar at politiet,
da innkallingen ble sendt, brukte adressene som var registrert i
Folkeregisteret. Tiltalen ble tatt ut 11. april 1978. At stevningen
først ble sendt 3. mai, vel fire uker etter, er neppe uvanlig. Den
opprinnelige utsendelsen av stevningen må derfor antas å ha vært forsvarlig.
Oversendelsen til lensmannen i Porsanger skjedde 15 dager før de
skulle avgi forklaring. Normalt skulle dette også være tilstrekkelig
til å få dem stevnet. Utvalget har ikke funnet forklaringen på hvorfor
B og A ikke ble stevnet. Utvalget finner ikke grunnlag for å rette kritikk
mot politi og påtalemyndighet for håndteringen av stevningen.
Når
disse vitnene ikke var stevnet, sto aktor overfor valget mellom
å begjære saken utsatt, eller frafalle vitnene."
Det vises avslutningsvis til at utvalget ikke finner
vitneforklaringene fra A og B så sentrale at de ville fått nevneverdig
betydning for bevisbedømmelsen. Utvalget kan derfor ikke se at det er
grunnlag for kritikk mot aktor for å ha frafalt dem.
Det fremgår av NOU 2007:7, punkt 4.9.2.2.6,
at B i intervju med utvalget har bekreftet sin forklaring under
avhørene i 1977 om at hun hørte skrik og stemmer rett nede i skråningen
ved gangstien. Observasjonen ble altså ikke knyttet til bueskytterbanen
og brinken. A anga i 1977 ikke nøyaktig hvor han hørte skrik fra.
I forbindelse med gjenopptakelsesprosessen har både Sandberg og
politiet avhørt A om dette. Sandberg konkluderte med at A hørte
lydene fra det "høyaktuelle området". I intervju med granskningsutvalget
fortalte A at han hørte lyder fra bueskytterbanen, og at det virket
som om det var et stykke fra stien.
Det fremgår videre (s. 126):
"Utvalget finner det usikkert om A og B hørte Torunn
og drapsmannen (eller noen andre i området), om de hørte to forskjellige
personer og hva som ble sagt/hvilke lyder som ble utstøtt. Utvalget
finner derfor ikke å kunne tillegge disse vitnenes forklaringer
noen vekt ved bedømmelsen av tilståelsens troverdighet."
Komiteen sendte 14. november 2007 brev til de tre
høyesterettsdommerne Bruzelius, Matningsdal og Stang Lund, der de
ble forelagt henvendelsen fra Sandberg for eventuell uttalelse. Brevet
følger som vedlegg 2 til innstillingen.
20. desember 2007 mottok komiteen et felles svarbrev
fra høyesterettsdommerne. Brevet følger som vedlegg 3 til innstillingen.
I brevet vises det til at straffeprosessloven
§ 392 andre ledd ble endret ved lov 11. juni 1993 nr. 80, hvilket
medførte at vilkårene for gjenopptakelse var forskjellige i de to
sakene. I Torunn-saken kunne gjenopptakelse bare finne sted såfremt
"særlige forhold gjør det meget tvilsomt om
dommen er riktig", mens i Sigrid-saken var det tilstrekkelig at
særlige forhold "gjør det tvilsomt om
dommen er riktig". I begge tilfeller var det dessuten et krav at
"tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir
prøvd på ny".
I brevet blir det redegjort for kjæremålsutvalgets behandling
av saken. Dommerne uttaler blant annet:
"Vi gjennomgikk sakens dokumenter i sin helhet, og
de sentrale dokumenter ble lest og drøftet mange ganger. Vi var
selvsagt kjent med de deler av As politiforklaring fra 5. oktober
1977 som er trukket frem i anmeldelsen."
Anmeldelsen blir nærmere kommentert i punkt
4 i svarbrevet. Det fremgår:
"Anmeldelsen gjelder konkret vår bemerkning i avsnitt
116 i kjennelsen, som er foranlediget av avsnitt 115, som delvis
gjengir vitnet As politiforklaring av 5. oktober 1977. I forklaringen
sier han øverst på side 2 at han hørte rop. "I vitnets gangretning
ble dette på høyre side." I det som ble gjengitt av forklaringen,
heter det til slutt at det for ham syntes "som om skrikene og 'mumlingen'
kom fra skotthyllbanen som ligger der."
"Skotthyllbanen"
lå på venstre side i As gangretning. Bemerkningen i avsnitt 116
var ment å klargjøre dette. Vi ser i ettertid at avsnitt 116 kunne
ha vært noe utdypet, ettersom A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder
fra sin høyre side i sin gangretning, som er sørsiden av gangstien.
Det samme gjorde B, jf. avsnitt 117. Når det gjelder den nærmere
plassering av hvor stemmene kom fra, viste imidlertid forklaringene
en viss usikkerhet."
Dommerne viser i denne sammenheng til følgende
uttalelse i B’s politiforklaring fra 7. juni 2000:
"Vitnet ville også bemerke at hun siden det aktuelle
skjedde i 1977, har vært uenig med sin mann, A, på to punkter. Det
ene er hvor stemmen/stemmene kom fra, og det andre var stedet hvorfra
de hørte forannevnte."
I tilknytning til dette nevner dommerne at A
i politiforklaringen 7. juni 2000 ikke utelukket muligheten for
at stemmene kunne komme fra den andre siden av elven. Bevisbildet
på dette punkt var altså sammensatt.
Dommernes konklusjon var at opplysningene fra A/B
sett i sammenheng med andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet
til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B hørte. Dommerne
var imidlertid klar over at stemmene som vitnene hørte, var lokalisert
et eller annet sted sør for gangstien.
Dommerne uttaler avslutningsvis:
"Anførslene i anmeldelsen har – etter det vi forstår
– sammenheng med en teori om at Torunn Finstad på vegen hjem fra
Studentersamfundet ca kl. 02.00 drapsnatten kan ha truffet en ukjent
mann som hun ble med under Stavnebroen på vestsiden av Nidelven
– eventuelt nedenfor skråningen på sørsiden like vest for broen.
Vår bedømmelse av og konklusjon på dette punkt framgår også av avsnitt
120."
I brev til komiteen av 3. januar 2008 har Tore Sandberg
knyttet kommentarer til brevet fra de tre høyesterettsdommerne.
Brevet følger som vedlegg 4 til innstillingen. Ifølge Sandberg er
en konklusjon om at opplysningene fra A/B, sett i sammenheng med
andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet til å føre til frifinnelse,
uten betydning for vurderingen av hans anmeldelse. Det avgjørende
er etter hans syn om dommerne visste at de beskrev et sentralt faktum
feil da de skrev kjennelsen 14. oktober 2003.
Sandberg skriver blant annet:
"I dommernes skriv til komiteen skriver de i sin konklusjon
på s. 7 at "… Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B
hørte .." . Etter min oppfatning kan ikke dommerne høres med et
slikt standpunkt når det er de selv som har skapt inntrykk av at
lydene/stemmene kom fra nordsiden av gangstien – til tross for at
de selv nå bekrefter at de var vel kjent med at A forklarte det
stikk motsatte, at lydene kom fra sørsiden.
Det fremstår
som meningsløst at de tre dommerne vil "dokumentere" at "skotthyllbanen" ligger
nord for gangstien når de samtidig bekrefter at de var kjent med
at lydene kom fra As høyre side i gangretningen som de visste var sør
for gangstien – samtidig som de i kjennelsen 14.10.2003 ikke sier
et ord om at det var nettopp det A forklarte".
Sandberg trekker den konklusjon at de tre dommerne
har handlet mot bedre vitende, jf. straffeloven § 110, 1. ledd,
når de i sin kjennelse av 14.10.03, avsnitt 116 fremstiller det
som om de lyder/stemmer vitnet A hørte kom fra nordsiden av den
gangsti han og hans forlovede befant seg på, - til tross for at
de i brevet til komiteen bekrefter at de var kjent med at A klart ga
uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning
som er fra sørsiden. Sandberg anfører videre at dette også må være
i strid med straffeloven § 325 nr. 1.
Ved brev av 19. februar 2008 fikk de tre høyesterettsdommerne
oversendt Sandbergs brev til komiteen av 3. januar 2008 for eventuell
uttalelse.
I et felles svarbrev datert 21. februar 2008
uttaler dommerne:
"Som det fremgår av vårt brev av 20. desember 2007,
var vi klar over at A opplyste å ha hørt lyder fra sørsiden av gangstien.
Vi aksepterer at avsnitt 116 kan ha fått en noe uklar utforming. Det
sentrale for kjæremålsutvalget var imidlertid, som det fremgår av
avsnittene 120 og 121, at vi anså det helt usannsynlig at Torunn
Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann i skråningen
ved elva. Spørsmålet om lokalisering av lydene fremsto dermed ikke
som relevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen. Etter vår
mening er den vesentligste begrunnelsen for at Kommisjonen for gjenopptakelse
av straffesaker i 2006 tok gjenopptakelsesbegjæringen til følge,
at en mann tilsto drapet på dødsleiet i desember 2005.
Vi
viser for øvrig til vårt brev av 20. desember 2007 som vi mener
besvarer de spørsmål som ble stilt i anmeldelsen."
Brevet følger som vedlegg 5 til innstillingen.
Det følger av Grunnloven § 86 første ledd at
det kan anlegges riksrettssak mot medlemmer av Høyesterett for
"strafbart eller andet retstridigt Forhold, naar
de have brudt deres konstitutionelle Pligter".
I forbindelse med endringen i Grunnloven § 86 er
det presisert at det konstitusjonelle ansvaret avgrenses til brudd
på konstitusjonelle plikter som påhviler statsråder, stortingsrepresentanter og
høyesterettsdommere.
Høyesterettsdommere skal på linje med statsråder
og stortingsrepresentanter ansvarliggjøres i de tilfeller de har
begått rettsstridige handlinger. Ansvarsområdet skal kun omfatte
det særlige ansvaret som følger av å inneha landets øverste verv
og embeter. Lovbrudd av annen karakter skal håndteres på samme måte
som for andre borgere, det vil si etter de ordinære straffebestemmelser.
I utgangspunktet vil alle handlinger foretatt
som ledd i en høyesterettsdommers dømmende virksomhet, høre under
Riksrettens arbeidsområde.
Lov 5. februar 1932 nr. 1 om straff for handlinger
som påtales ved riksrett (ansvarlighetsloven) gir særlige straffebestemmelser for
de konstitusjonelt ansvarlige, dvs. høyesterettsdommere, stortingsrepresentanter
og statsrådets medlemmer. Straffelovens alminnelige regler supplerer
ansvarlighetsloven og gjelder således i tillegg til de forhold som
er omhandlet i ansvarlighetsloven, jf § 1 annet ledd.
Tore Sandbergs anmeldelse gjelder straffeloven § 110
første ledd og § 325 nr. 1.
I tillegg viser Sandberg til ansvarlighetsloven § 17.
Etter denne bestemmelsen kan et medlem av Høyesterett
straffes med bøter eller fengsel i inntil 10 år dersom vedkommende:
"a) meddeler
nogen part råd eller veiledning i en sak som står for Høiesterett
eller kan komme inn for Høiesterett,
b) eller i nogen betenkning, eller innstilling
medvirker til noget som er i stridende mot Grunnloven,
c) eller i sin embedsgjerning for øvrig
ved handling eller undlatelse bevirker eller medvirker til noget
som er stridende mot Grunnlov eller lovgivning."
Straffeloven § 110 første ledd lyder:
"En Dommer, et lagrettemedlem eller et skjønnsmedlem,
der som saadan handler mod bedre Vidende, straffes med Fængsel indtil
5 Aar".
Sandberg viser i sin anmeldelse til "Straffeloven Kommentarutgave
– Anden del. Forbrydelser" redigert av Anders Bratholm og Magnus
Matningsdal (Universitetsforlaget 1995) s. 101, pkt. 1, der det
fremgår:
"(…) Straffebudet verner den enkelte og samfunnet
mot tjenestehandlinger som en dommer (...) foretar mot bedre vitende..
(…)
Straffetrusselen bidrar dermed også til å sikre at det treffes materielt
riktige avgjørelser, men det er ikke noe vilkår for straffansvar
at handlingen har hatt betydning for innholdet av den rettslige
avgjørelsen. (...)"
Sandberg viser videre til pkt. 3.1 (s. 102)
i samme kommentarutgave der det fremgår:
"Den straffbare handling er å handle "mod bedre Vidende".
Det kreves ikke at handlingen skal være av en bestemt art eller
at noen bestemt følge skal inntre, (…)"
Når det gjelder forståelsen av straffeloven
§ 110 første ledd, viser de tre høyesterettsdommerne til at Håkon
Wiker i Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, Anden
Del, Forbrydelser side 102 uttaler:
"Å handle 'mod bedre Vidende' betyr at gjerningspersonen
opptrer subjektivt uriktig. Han må etter sin egen oppfatning handle
galt. Om en dommer legger en lovtolking til grunn som han feilaktig
går ut fra er uriktig, eller han bygger på et faktum som han mener
er uriktig uten at det er det, vil han være skyldig i straffbart
forsøk. Vurderingstemaet er mao. om dommeren har villet handle illojalt."
Det fremgår av Ståle Eskeland "Strafferett"
2. utgave, s. 313:
"Også ellers forekommer det at straffebud tolkes slik
at det kreves forsett med hensyn til ulovligheten. Et eksempel er
strl. § 110 som gjør det straffbart for bl.a. dommere å handle "mot
bedre vitende". Den dommer som uaktsomt tolker loven feil, kan ikke
straffes etter denne bestemmelsen".
Straffeloven § 325 nr. 1 lyder:
"Med Bøder straffes den Embeds- eller Bestillingsmand,
der viser grov Uforstand i Tjenesten (…)"
Tore Sandberg viser til "Straffeloven Kommentarutgave
– Tredje del. Forseelser" redigert av Anders Bratholm og Magnus
Matningsdal (Universitetsforlaget 1995), s. 7 der det blant annet fremgår:
"(…) Å vise "grov Uforstand" vil si grovt å unnlate
å bruke sin forstand, jfr. Kierschow s. 781 (…)"
Når det gjelder straffeloven § 325 viser høyesterettsdommerne
i sitt brev til komiteen av 20. desember 2007 til Norsk Retstidende
1986 s. 670, der Høyesterett på s. 671 uttaler at dette straffebudet
krever at det er utvist "kvalifisert klanderverdig opptreden som
foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet."