2. Sammenfatning av saken
- 2.1 Bakgrunn
- 2.2 NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie
- 2.3 Nærmere om kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg
- 2.4 Nærmere om anmeldelsen fra Tore Sandberg
- 2.5 Omtalen av vitneobservasjoner m.m. i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. oktober 2003 og i NOU 2007:7
- 2.6 Komiteens behandling
- 2.7 Straffansvaret etter riksrettsordningen
Fritz Moen ble 11. april 1978 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §§ 233 første og annet ledd og 192 første ledd annet straffalternativ for drap og voldtekt av Torunn Finstad.
Ved dom 29. mai 1978 ble Fritz Moen dømt til 21 års fengsel for drapet på Torunn Finstad. Etter anke til Høyesterett ble fengselsstraffen redusert til 16 år.
Fritz Moen ble 15. september 1981 på ny satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §§ 233 første og annet ledd og 192 første ledd annet straffalternativ, jf. § 49 for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. 18. desember 1981 ble han dømt til fengsel i fem år i tillegg til dommen i Torunn-saken. Dommen ble anket til Høyesterett. Ankegrunnen var at det var begått saksbehandlingsfeil under lagmannsrettens behandling. Anken ble avvist ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 21. januar 1982.
Fritz Moen innga 2. januar 2000 begjæring til Frostating lagmannsrett om gjenopptakelse av begge sakene. I begjæringen ble det opplyst at Tore Sandberg hadde arbeidet med sakene siden 1997/1998. Den påberopte hjemmelen for begjæringen var for det første straffeprosessloven § 391 nr. 3 som gir grunnlag for gjenopptakelse når det opplyses om
"en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse".
Begjæringen ble for det annet begrunnet i straffeprosessloven § 392 annet ledd som tillater gjenopptakelse der
"særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny."
I forhold til Torunn-saken ble det anført at Moen hadde tilnærmet alibi på drapstidspunktet, og at to sentrale vitner ikke ble ført under hovedforhandlingen i 1978. Begjæringen om å gjenoppta Sigrid-saken ble i hovedsak begrunnet med at Moen hadde alibi på drapstidspunktet, og at drapsmannen hadde en blodtype som utelukket Moen.
Med hjemmel i domstolloven § 38 besluttet Frostating lagmannsrett 20. november 2000 å overføre begge sakene til Hålogaland lagmannsrett, som 12. februar 2002 avsa kjennelse om at begjæringen om gjenopptakelse av de to sakene ikke ble tatt til følge.
Fritz Moen påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevnte ny sakkyndig vedrørende blodtypebeviset i Sigrid-saken. Den sakkyndige anså det ikke som sannsynlig at Fritz Moen kunne være sædavgiveren.
Kjæremålet ble avgjort ved kjennelse 14. oktober 2003. Begjæringen i Sigrid-saken førte frem, mens Torunn-saken ble nektet gjenopptatt.
Fritz Moen ble frikjent for drapet på Sigrid Heggheim i oktober 2004.
13. oktober 2004 begjærte Fritz Moen gjenopptakelse av Torunn-saken for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.
Fritz Moen avgikk ved døden 28. mars 2005.
Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker bestemte 15. juni 2006 at Torunn-saken skulle gjenopptas. Hovedgrunnen til dette var at en mann på dødsleiet i desember 2005 erkjente å ha drept Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.
Ved Borgarting lagmannsretts dom av 24. august 2006 ble Fritz Moen frikjent for drapet på Torunn Finstad.
I statsråd 8. september 2006 ble det oppnevnt et utvalg for å granske straffesakene mot Fritz Moen. Utvalget ble ledet av professor Henry John Mæland. Formålet med granskingen var å undersøke hvorfor Moen ble uriktig domfelt og vurdere behovet for endringer for å forhindre uriktige domfellelser i fremtiden. Granskingen skulle omfatte straffesakene mot Fritz Moen fra starten på politiets etterforskning til Borgarting lagmannsrett avsa den siste frifinnelsesdommen 24. august 2006.
Det fremgår av utvalgets mandat:
"... Også domstolene har vært sentrale i straffesakene mot Fritz Moen. Granskning av uavhengige domstoler av et regjeringsoppnevnt utvalg reiser konstitusjonelle spørsmål som det er behov for å avklare før granskningsmandatet kan ferdigstilles på dette punktet. Justisdepartementet vil snarest foreta de nødvendige avklaringer, og komme tilbake med et tilleggsmandat til utvalget om granskning av domstolene."…
Ved brev av 22. november 2006 ble utvalget gitt et tilleggsmandat. I brevet heter det blant annet:
"En gransking av domstolenes rolle i Fritz Moen-sakene må ikke fremstå som et forsøk på å overprøve domstolenes avgjørelser i strid med det konstitusjonelle og grunnlovsfestede prinsippet om at domstolene dømmer i siste instans. Det vil i denne sammenheng være av stor betydning om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser som senere er opphevet eller endret innenfor domstolssystemet, eller om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser som fortsatt reelt eller formelt står ved lag. Hensynet til domstolenes selvstendighet veier dessuten generelt tyngre jo kortere tilbake i tid de aktuelle domstolsavgjørelsene ligger. For at man i størst mulig utstrekning skal kunne trekke lærdom av granskingen av straffesakene mot Fritz Moen, er det på den annen side viktig at utvalget gransker domstolenes rolle ved domfellelsen av Fritz Moen i 1978 og 1981 i tillegg til granskingen av politiet, påtalemyndigheten og andre aktørers behandling av sakene. På denne bakgrunn bes utvalget også granske Frostating lagmannsretts behandling av straffesakene mot Fritz Moen frem til domfellelsene i henholdsvis 1978 og 1981."…
Tilleggsmandatet omfattet ikke lagmannsrettens kjennelse av 12. februar 2002 om å nekte gjenopptakelse av begge sakene, og heller ikke Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. oktober 2003.
Utredningen fra utvalget som gransket straffesakene mot Fritz Moen, NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie, ble lagt frem 25. juni 2007.
I forbindelse med fremleggelsen av utredningen uttalte justisminister Knut Storberget:
"Det er ikke mulig å gjøre ugjort den urett som samfunnet begikk mot Moen. Men det påhviler oss som et ansvarlig rettssamfunn å trekke mest mulig lærdom ut av denne saken for å unngå at noe lignende kan skje igjen. Utvalgets rapport viser at det er begått graverende feil som har gitt et graverende resultat."
I pressemeldingen fra Granskningsutvalget ble det blant annet vist til at politiet ikke fremla et fullstendig og objektivt bevisbilde overfor den høyere påtalemyndighet, forsvarer og domstol. Utvalget uttalte:
"Det er alene politiet som har muligheten til å foreta etterforskningsarbeidet med den nødvendige grundighet. På grunn av rammevilkårene for den høyere påtalemyndighet, forsvareren og domstolen må disse ha tillit til at politiet fremlegger en fullstendig og objektiv fremstilling av bevisbildet. Nøkkelen for å unngå uriktige domfellelser ligger derfor etter utvalgets mening i å sikre at politiet etterlever objektivitetsprinsippet. Utvalget har foreslått enkelte regelendringer som har til formål å sikre slik etterlevelse."
Som medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet dommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius Fritz Moens kjæremål over Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12. februar 2002. I kjennelsen nektet lagmannsretten gjenopptatt de to drapssakene Fritz Moen var dømt for – drap på Sigrid Heggheim høsten 1976 og Torunn Finstad høsten 1977.
Kjæremålsutvalget avsa kjennelse 14. oktober 2003. Torunn-saken ble nektet gjenopptatt, mens begjæringen i Sigrid-saken førte frem. Kjennelsen er inntatt i Norsk Retstidende 2003 s. 1389.
Det fremgår av avsnitt 14 i kjennelsen at Fritz Moen begjærte kjæremålet behandlet av Høyesterett etter reglene for partsforhandling. Kjæremål avgjøres vanligvis uten muntlig forhandling, jf. straffeprosessloven § 385. Slik foregikk det også i denne saken, ettersom kjæremålsutvalget avslo begjæringen om å behandle kjæremålet etter reglene om partsforhandling.
I Sigrid-saken fant kjæremålsutvalget under tvil at vilkårene for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3 ikke var oppfylt, men at vilkårene etter § 392 annet ledd var til stede. Begrunnelsen for det siste var at det var mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet, ikke kunne tilbakeføres til Moen. Hvis da ikke de biologiske sporene stammet fra en annen enn gjerningsmannen – noe kjæremålsutvalget fant svært lite sannsynlig – var det strafferettslige beviskravet ikke oppfylt for Moens vedkommende.
I Torunn-saken førte ikke påstanden om gjenopptagelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 frem. I forhold til § 392 annet ledd fant kjæremålsutvalget at Moens gjentatte tilståelser i saken samsvarte godt med åstedsfunnene. Skulle saken bli gjenopptatt, måtte dette eventuelt skyldes "den tvil om tilståelsens troverdighet som kan ha oppstått ved at dommen i Heggheimsaken tillates gjenopptatt". I denne vurderingen la kjæremålsutvalget vekt på at Moens forklaringer hadde utviklet seg forskjellig i de to sakene, og at forskjellen mellom politiets funn og Moens forklaringer var mindre i Torunn-saken. Kjæremålsutvalget la videre vekt på at Moens situasjon var annerledes i 1980 enn i 1977, ved at han i 1980 allerede var domfelt i Torunn-saken. Tilståelsen i Torunn-saken ble derfor ansett å ha større troverdighet, og kravet om gjenopptagelse førte ikke frem.
Tore Sandbergs anmeldelse av 18. september 2006 følger som vedlegg 1 til innstillingen.
Bakgrunnen for anmeldelsen var at de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius, i egenskap av medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg, den 14. oktober 2003 avsa kjennelse om å nekte gjenopptakelse av "Torunn-saken".
Anmeldelsen fra Sandberg gjelder dommernes behandling av en sentral del av en vitneobservasjon i åstedsområdet og dommernes vurdering av hvorfra vitnet hørte en mann og en kvinne som snakket sammen. Forklaringen fra vitnet er omhandlet i avsnittene 42, 88 og 106-122 i kjennelsen fra kjæremålsutvalget.
Komiteen har i sin innstilling valgt å anonymisere fremstillingen av hensyn til de aktuelle vitnene. Det samme gjelder for vedleggene til innstillingen.
Vitnet (heretter kalt A) og hans ektefelle (heretter kalt B) forklarte seg for politiet under etterforskningen, men ikke under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Aktor frafalt dem som vitner, og forsvareren samtykket til dette (jf. avsnitt 107 i kjennelsen fra kjæremålsutvalget). I avsnitt 121 i kjennelsen er det bemerket at selv om retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, er forsvarerens standpunkt et viktig moment ved vurderingen av hvilken betydning et bevis har og dermed for omfanget av bevisførselen.
Sandberg anfører at de tre anmeldte dommerne i kjennelsen
"i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de – under forutsetning av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977 og Moens begjæring om gjenopptakelse - må ha visst at en slik flytting av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt."
Sandberg viser til at kjæremålsutvalgets sitat fra As politiforklaring (avsnitt 115 i kjennelsen), mangler en setning, som etter hans mening gjør at sitatet gir et feilaktig inntrykk av forklaringen sett i sammenheng med kjæremålsutvalgets bemerkning i avsnitt 116. Sandberg har i sin anmeldelse gjengitt utsnitt av vitnet As politiforklaring 5. oktober 1977. Høyesterettsdommerne har sitert fra denne i avsnitt 115 i kjennelsen. I avsnittet vises det til at vitnet hørte rop ca. 20 meter før broen og at ropet ble beskrevet som et "kvinneskrik". Det som nedenfor er uthevet, er ikke sitert i avsnitt 115.
"Like før de kom til brua, ca. 20 meter, er det en åpning i trerekken på ca. 5-10 meter. Da de var der, hørte vitnet på også rop. I vitnets gangretning ble dette på høyre side.
Dette var et kvinneskrik. Det hørtes ut som et kvin – omtrent som om noen blir kilet – og var ganske kraftig. Deretter hørte de prat. Det hørtes ut som om det var en mann og kvinne som pratet sammen. Det var ikke mulig å skille ut ordene skikkelig. Imidlertid hørtes det ut som om kvinnen sa noe slikt som at "de ser oss" eller lignende. Ut fra dette mener vitnet at det er mulig at kvinnen ikke var trønder idet trønderne sier "dem" og ikke "de". Etter et nytt skrik var det på ny "mumlende" stemmer.
På "mumlingen" å dømme, var ikke situasjonen så alvorlig, og vitnet og hans forlovede gikk videre. De hadde da stanset mellom 1/2 og 1 minutt. For vitnet syntes det som om skrikene og "mumlingen" kom i fra skotthyllbanen som ligger der. Han mener i alle fall at de kom fra den siden av elven (byåsensiden)."
Setningen "i vitnets gangretning ble dette på høyre side" var ikke sitert i kjennelsen. Den manglende setningen går ut på at A mente kvinneskriket kom fra høyre side av stien i hans gangretning, dvs. fra sørsiden av stien. Ut fra kjæremålsutvalgets gjengivelse av As forklaring er det ifølge Sandberg naturlig å trekke den slutning at han mente skriket kom fra nordsiden av stien. A sa at det hørtes ut til at skriket kom fra Skotthyllbanen, og kjæremålsutvalget konstaterer at Skotthyllbanen ligger på nordsiden av stien (avsnitt 116).
Avsnitt 116 i kjennelsen lyder:
"Skotthyllbanen ligger på en grasslette på nordsiden av gangstien og en jernbanelinje som fører over Stavnebroen. Finstad ble funnet på sørsiden – altså på motsatt side av stien."
Sandberg viser til at det fremgår av en forklaring A har gitt til ham at A trodde at Skotthyllbanen lå på sørsiden av stien, hvilket altså var feil. I avsnitt 117 i kjæremålsutvalgets kjennelse står det at vitnet B, som gikk i følge med A, oppga nøyaktig samme sted hvor de hørte kvinnestemmen, men hun mente å høre den fra sørsiden av stien. Liket av Torunn ble funnet på sørsiden.
Sandberg anfører at effekten av kjæremålsutvalgets konklusjon i avsnitt 116 er at As vitneutsagn er uinteressant i forhold til drapet på Torunn Finstad idet observasjonen dermed ville være "flyttet ut" av åstedsområdet. Sandberg viser til sin bevisanalyse, der fotodokumentasjonen av vitnet A entydig viser at A peker rett inn i åstedsområdet sør for gangstien og jernbanelinjen.
Det anføres videre at dersom de tre dommerne hadde begynt sitt sitat fra As politiforklaring en setning tidligere, så kunne dommerne umulig trekke den konklusjon de gjør i avsnitt 116.
Sandberg anfører at det avgjørende må være hvor vitnet A selv mente "Skotthyllbanen" var. Om dommerne likevel skulle være i tvil om hva vitnet la i uttrykket "Skotthyllbanen", måtte det ifølge Sandberg i så fall være deres plikt å søke dette avklart med A selv før de trakk sin konklusjon. Det ble ikke gjort.
Sandberg anfører at kjæremålsutvalgets medlemmer har gjort seg skyldige i straffbart forhold hva enten de har kjent til den manglende setningen fra politiforklaringen og bevisst har utelatt den uten å søke dette avklart med vitnet selv, eller de ikke har kjent til setningen fordi de har unnlatt å sette seg inn i politiforklaringen.
På denne bakgrunn hevder Sandberg at dommerne kan ha overtrådt bestemmelsen i straffeloven § 110 om som dommer å handle mot bedre vitende/eller som embetsmann å vise grov uforstand i tjenesten, jf. straffeloven § 325 nr. 1. Sandberg viser også til ansvarlighetsloven, særlig § 17 punkt c.
I sin anmeldelse begjærer Sandberg de tre høyesterettsdommerne avhørt for å søke avklart om det subjektive skyldkravet er oppfylt. Han har formulert følgende spørsmål som han ønsket stilt til dommerne:
"Spørsmål 1: Var De kjent med – under hensyntagen til Kjæremålsutvalgets korrekte angivelse av at A/B gikk i østlig regning – at A gjennom setningen "… I vitnets gangretning ble dette på høyre side …" har angitt hvorfra de omtalte lyder kom (fra sør)?
Spørsmål 2: Hvis De var kjent med setningen "… I vitnets gangretning ble dette på høyre side …" – hva er da Deres begrunnelse for å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14.10.2003?
Spørsmål 3: Var De kjent med dokumentasjonen som fremgår av Tore Sandbergs "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" s. 56-60 og særlig s. 59, der vitnet A peker rett mot åstedsområdet sør for gangstien som han og hans daværende forlovede befant seg på natt til 02.10.1977?
Spørsmål 4: Om De var kjent med den angitte dokumentasjon s. 56-60, - hva er da Deres begrunnelse for å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14.10.2003?
Det fremgår av avsnittene 120 til 122 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14. oktober 2003:
"(120) Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det er uklart hva ekteparet A/B hørte. Utvalget er videre enig i at deres forklaringer "ville verken isolert sett, eller i sammenheng med K’s forklaringer og de beviser som for øvrig forelå for Frostating lagmannsrett, gitt grunnlag for å frifinne Moen eller rimelig mulighet for slik frifinnelse." Etter utvalgets vurdering er det lite sannsynlig at det var Finstad de hørte. Forklaringene fra de som møtte eller var sammen med henne på Studentersamfundet, særlig venninnen J, gir ikke holdepunkter for at hun var sammen med noen gutt som hun hadde foranledning til å forlate Studentersamfundet sammen med. Og som fremstillingen foran viser, kan hun tidligst ha forlatt stedet kl 02.00. At hun da i det korte tidsrommet fram til kl 02.40 til 02.45 skulle møte en gutt som hun gikk sammen med ned i skråningen vest for Stavnebroen for å innlede intime forbindelser med, har en sterk formodning mot seg.
I kjennelsen kalt ekteparet D.(121) I denne sammenheng vises det også til at forsvareren som nevnt samtykket i at de to vitnene ble frafalt. Selv om retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, er forsvarerens standpunkt et viktig moment ved vurderingen av hvilken betydning et bevis har, og dermed for omfanget av bevisførselen. Forsvareren som hadde fulgt saken fra et tidlig stadium av etterforskningen, og bl.a. deltatt under begge rekonstruksjonene, hadde et godt grunnlag for å vurdere betydningen av de tilbudte bevis. Hans standpunkt viser etter utvalgets oppfatning at A’s observasjoner hadde liten interesse i det totale bevisbildet, og i beskjeden utstrekning kunne utdype forklaringene fra de tre andre vitnene som hadde hørt skrik, og som forklarte seg for lagmannsretten.
(122) Dette nye beviset gir isolert sett klart ikke grunnlag for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3."
Som nevnt foran, har granskingsutvalget verken gransket lagmannsrettens kjennelse av 12. februar 2002 om å nekte gjenopptakelse av begge sakene eller Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. oktober 2003.
Det fremgår at granskningsutvalget har hatt samtale med Tore Sandberg om sentrale spørsmål av betydning for granskningen.
I NOU 2007:7 omtales vitnene A og B i flere sammenhenger. Det fremgår under punkt 6.2.3 (s. 152):
"Tore Sandberg har i sin bevisanalyse fra år 2000 kritisert at vitnene B og A ble frafalt. Ifølge Sandberg gjorde disse vitnene "de mest detaljerte observasjonene – og dermed de observasjoner som … [var] tettest opp mot drapsåstedet."
Utvalget uttaler om vitnestevning av A og B blant annet:
".. I intervju med A og B har utvalget fått opplyst at de ikke ble stevnet til hovedforhandlingen. Utvalget vet ikke om lensmannen i Porsanger mottok anmodningen, og forsøkte å stevne dem, men legger til grunn at B og A ikke ble stevnet, og at dette var årsaken til at de ble frafalt.
For utvalget reiser dette spørsmål både om politi og påtalemyndighet gjorde en tilstrekkelig innsats for å stevne dem, og om det var forsvarlig under hovedforhandlingen å frafalle dem som vitner.
Utvalget antar at politiet, da innkallingen ble sendt, brukte adressene som var registrert i Folkeregisteret. Tiltalen ble tatt ut 11. april 1978. At stevningen først ble sendt 3. mai, vel fire uker etter, er neppe uvanlig. Den opprinnelige utsendelsen av stevningen må derfor antas å ha vært forsvarlig. Oversendelsen til lensmannen i Porsanger skjedde 15 dager før de skulle avgi forklaring. Normalt skulle dette også være tilstrekkelig til å få dem stevnet. Utvalget har ikke funnet forklaringen på hvorfor B og A ikke ble stevnet. Utvalget finner ikke grunnlag for å rette kritikk mot politi og påtalemyndighet for håndteringen av stevningen.
Når disse vitnene ikke var stevnet, sto aktor overfor valget mellom å begjære saken utsatt, eller frafalle vitnene."
Det vises avslutningsvis til at utvalget ikke finner vitneforklaringene fra A og B så sentrale at de ville fått nevneverdig betydning for bevisbedømmelsen. Utvalget kan derfor ikke se at det er grunnlag for kritikk mot aktor for å ha frafalt dem.
Det fremgår av NOU 2007:7, punkt 4.9.2.2.6, at B i intervju med utvalget har bekreftet sin forklaring under avhørene i 1977 om at hun hørte skrik og stemmer rett nede i skråningen ved gangstien. Observasjonen ble altså ikke knyttet til bueskytterbanen og brinken. A anga i 1977 ikke nøyaktig hvor han hørte skrik fra. I forbindelse med gjenopptakelsesprosessen har både Sandberg og politiet avhørt A om dette. Sandberg konkluderte med at A hørte lydene fra det "høyaktuelle området". I intervju med granskningsutvalget fortalte A at han hørte lyder fra bueskytterbanen, og at det virket som om det var et stykke fra stien.
Det fremgår videre (s. 126):
"Utvalget finner det usikkert om A og B hørte Torunn og drapsmannen (eller noen andre i området), om de hørte to forskjellige personer og hva som ble sagt/hvilke lyder som ble utstøtt. Utvalget finner derfor ikke å kunne tillegge disse vitnenes forklaringer noen vekt ved bedømmelsen av tilståelsens troverdighet."
Komiteen sendte 14. november 2007 brev til de tre høyesterettsdommerne Bruzelius, Matningsdal og Stang Lund, der de ble forelagt henvendelsen fra Sandberg for eventuell uttalelse. Brevet følger som vedlegg 2 til innstillingen.
20. desember 2007 mottok komiteen et felles svarbrev fra høyesterettsdommerne. Brevet følger som vedlegg 3 til innstillingen.
I brevet vises det til at straffeprosessloven § 392 andre ledd ble endret ved lov 11. juni 1993 nr. 80, hvilket medførte at vilkårene for gjenopptakelse var forskjellige i de to sakene. I Torunn-saken kunne gjenopptakelse bare finne sted såfremt "særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig", mens i Sigrid-saken var det tilstrekkelig at særlige forhold "gjør det tvilsomt om dommen er riktig". I begge tilfeller var det dessuten et krav at "tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny".
I brevet blir det redegjort for kjæremålsutvalgets behandling av saken. Dommerne uttaler blant annet:
"Vi gjennomgikk sakens dokumenter i sin helhet, og de sentrale dokumenter ble lest og drøftet mange ganger. Vi var selvsagt kjent med de deler av As politiforklaring fra 5. oktober 1977 som er trukket frem i anmeldelsen."
Anmeldelsen blir nærmere kommentert i punkt 4 i svarbrevet. Det fremgår:
"Anmeldelsen gjelder konkret vår bemerkning i avsnitt 116 i kjennelsen, som er foranlediget av avsnitt 115, som delvis gjengir vitnet As politiforklaring av 5. oktober 1977. I forklaringen sier han øverst på side 2 at han hørte rop. "I vitnets gangretning ble dette på høyre side." I det som ble gjengitt av forklaringen, heter det til slutt at det for ham syntes "som om skrikene og 'mumlingen' kom fra skotthyllbanen som ligger der."
"Skotthyllbanen" lå på venstre side i As gangretning. Bemerkningen i avsnitt 116 var ment å klargjøre dette. Vi ser i ettertid at avsnitt 116 kunne ha vært noe utdypet, ettersom A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning, som er sørsiden av gangstien. Det samme gjorde B, jf. avsnitt 117. Når det gjelder den nærmere plassering av hvor stemmene kom fra, viste imidlertid forklaringene en viss usikkerhet."
Dommerne viser i denne sammenheng til følgende uttalelse i B’s politiforklaring fra 7. juni 2000:
"Vitnet ville også bemerke at hun siden det aktuelle skjedde i 1977, har vært uenig med sin mann, A, på to punkter. Det ene er hvor stemmen/stemmene kom fra, og det andre var stedet hvorfra de hørte forannevnte."
I tilknytning til dette nevner dommerne at A i politiforklaringen 7. juni 2000 ikke utelukket muligheten for at stemmene kunne komme fra den andre siden av elven. Bevisbildet på dette punkt var altså sammensatt.
Dommernes konklusjon var at opplysningene fra A/B sett i sammenheng med andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B hørte. Dommerne var imidlertid klar over at stemmene som vitnene hørte, var lokalisert et eller annet sted sør for gangstien.
Dommerne uttaler avslutningsvis:
"Anførslene i anmeldelsen har – etter det vi forstår – sammenheng med en teori om at Torunn Finstad på vegen hjem fra Studentersamfundet ca kl. 02.00 drapsnatten kan ha truffet en ukjent mann som hun ble med under Stavnebroen på vestsiden av Nidelven – eventuelt nedenfor skråningen på sørsiden like vest for broen. Vår bedømmelse av og konklusjon på dette punkt framgår også av avsnitt 120."
I brev til komiteen av 3. januar 2008 har Tore Sandberg knyttet kommentarer til brevet fra de tre høyesterettsdommerne. Brevet følger som vedlegg 4 til innstillingen. Ifølge Sandberg er en konklusjon om at opplysningene fra A/B, sett i sammenheng med andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet til å føre til frifinnelse, uten betydning for vurderingen av hans anmeldelse. Det avgjørende er etter hans syn om dommerne visste at de beskrev et sentralt faktum feil da de skrev kjennelsen 14. oktober 2003.
Sandberg skriver blant annet:
"I dommernes skriv til komiteen skriver de i sin konklusjon på s. 7 at "… Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B hørte .." . Etter min oppfatning kan ikke dommerne høres med et slikt standpunkt når det er de selv som har skapt inntrykk av at lydene/stemmene kom fra nordsiden av gangstien – til tross for at de selv nå bekrefter at de var vel kjent med at A forklarte det stikk motsatte, at lydene kom fra sørsiden.
Det fremstår som meningsløst at de tre dommerne vil "dokumentere" at "skotthyllbanen" ligger nord for gangstien når de samtidig bekrefter at de var kjent med at lydene kom fra As høyre side i gangretningen som de visste var sør for gangstien – samtidig som de i kjennelsen 14.10.2003 ikke sier et ord om at det var nettopp det A forklarte".
Sandberg trekker den konklusjon at de tre dommerne har handlet mot bedre vitende, jf. straffeloven § 110, 1. ledd, når de i sin kjennelse av 14.10.03, avsnitt 116 fremstiller det som om de lyder/stemmer vitnet A hørte kom fra nordsiden av den gangsti han og hans forlovede befant seg på, - til tross for at de i brevet til komiteen bekrefter at de var kjent med at A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning som er fra sørsiden. Sandberg anfører videre at dette også må være i strid med straffeloven § 325 nr. 1.
Ved brev av 19. februar 2008 fikk de tre høyesterettsdommerne oversendt Sandbergs brev til komiteen av 3. januar 2008 for eventuell uttalelse.
I et felles svarbrev datert 21. februar 2008 uttaler dommerne:
"Som det fremgår av vårt brev av 20. desember 2007, var vi klar over at A opplyste å ha hørt lyder fra sørsiden av gangstien. Vi aksepterer at avsnitt 116 kan ha fått en noe uklar utforming. Det sentrale for kjæremålsutvalget var imidlertid, som det fremgår av avsnittene 120 og 121, at vi anså det helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann i skråningen ved elva. Spørsmålet om lokalisering av lydene fremsto dermed ikke som relevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen. Etter vår mening er den vesentligste begrunnelsen for at Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker i 2006 tok gjenopptakelsesbegjæringen til følge, at en mann tilsto drapet på dødsleiet i desember 2005.
Vi viser for øvrig til vårt brev av 20. desember 2007 som vi mener besvarer de spørsmål som ble stilt i anmeldelsen."
Brevet følger som vedlegg 5 til innstillingen.
Det følger av Grunnloven § 86 første ledd at det kan anlegges riksrettssak mot medlemmer av Høyesterett for
"strafbart eller andet retstridigt Forhold, naar de have brudt deres konstitutionelle Pligter".
I forbindelse med endringen i Grunnloven § 86 er det presisert at det konstitusjonelle ansvaret avgrenses til brudd på konstitusjonelle plikter som påhviler statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere.
Høyesterettsdommere skal på linje med statsråder og stortingsrepresentanter ansvarliggjøres i de tilfeller de har begått rettsstridige handlinger. Ansvarsområdet skal kun omfatte det særlige ansvaret som følger av å inneha landets øverste verv og embeter. Lovbrudd av annen karakter skal håndteres på samme måte som for andre borgere, det vil si etter de ordinære straffebestemmelser.
I utgangspunktet vil alle handlinger foretatt som ledd i en høyesterettsdommers dømmende virksomhet, høre under Riksrettens arbeidsområde.
Lov 5. februar 1932 nr. 1 om straff for handlinger som påtales ved riksrett (ansvarlighetsloven) gir særlige straffebestemmelser for de konstitusjonelt ansvarlige, dvs. høyesterettsdommere, stortingsrepresentanter og statsrådets medlemmer. Straffelovens alminnelige regler supplerer ansvarlighetsloven og gjelder således i tillegg til de forhold som er omhandlet i ansvarlighetsloven, jf § 1 annet ledd.
Tore Sandbergs anmeldelse gjelder straffeloven § 110 første ledd og § 325 nr. 1.
I tillegg viser Sandberg til ansvarlighetsloven § 17.
Etter denne bestemmelsen kan et medlem av Høyesterett straffes med bøter eller fengsel i inntil 10 år dersom vedkommende:
"a) meddeler nogen part råd eller veiledning i en sak som står for Høiesterett eller kan komme inn for Høiesterett,
b) eller i nogen betenkning, eller innstilling medvirker til noget som er i stridende mot Grunnloven,
c) eller i sin embedsgjerning for øvrig ved handling eller undlatelse bevirker eller medvirker til noget som er stridende mot Grunnlov eller lovgivning."
Straffeloven § 110 første ledd lyder:
"En Dommer, et lagrettemedlem eller et skjønnsmedlem, der som saadan handler mod bedre Vidende, straffes med Fængsel indtil 5 Aar".
Sandberg viser i sin anmeldelse til "Straffeloven Kommentarutgave – Anden del. Forbrydelser" redigert av Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (Universitetsforlaget 1995) s. 101, pkt. 1, der det fremgår:
"(…) Straffebudet verner den enkelte og samfunnet mot tjenestehandlinger som en dommer (...) foretar mot bedre vitende..
(…) Straffetrusselen bidrar dermed også til å sikre at det treffes materielt riktige avgjørelser, men det er ikke noe vilkår for straffansvar at handlingen har hatt betydning for innholdet av den rettslige avgjørelsen. (...)"
Sandberg viser videre til pkt. 3.1 (s. 102) i samme kommentarutgave der det fremgår:
"Den straffbare handling er å handle "mod bedre Vidende". Det kreves ikke at handlingen skal være av en bestemt art eller at noen bestemt følge skal inntre, (…)"
Når det gjelder forståelsen av straffeloven § 110 første ledd, viser de tre høyesterettsdommerne til at Håkon Wiker i Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, Anden Del, Forbrydelser side 102 uttaler:
"Å handle 'mod bedre Vidende' betyr at gjerningspersonen opptrer subjektivt uriktig. Han må etter sin egen oppfatning handle galt. Om en dommer legger en lovtolking til grunn som han feilaktig går ut fra er uriktig, eller han bygger på et faktum som han mener er uriktig uten at det er det, vil han være skyldig i straffbart forsøk. Vurderingstemaet er mao. om dommeren har villet handle illojalt."
Det fremgår av Ståle Eskeland "Strafferett" 2. utgave, s. 313:
"Også ellers forekommer det at straffebud tolkes slik at det kreves forsett med hensyn til ulovligheten. Et eksempel er strl. § 110 som gjør det straffbart for bl.a. dommere å handle "mot bedre vitende". Den dommer som uaktsomt tolker loven feil, kan ikke straffes etter denne bestemmelsen".
Straffeloven § 325 nr. 1 lyder:
"Med Bøder straffes den Embeds- eller Bestillingsmand, der viser grov Uforstand i Tjenesten (…)"
Tore Sandberg viser til "Straffeloven Kommentarutgave – Tredje del. Forseelser" redigert av Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (Universitetsforlaget 1995), s. 7 der det blant annet fremgår:
"(…) Å vise "grov Uforstand" vil si grovt å unnlate å bruke sin forstand, jfr. Kierschow s. 781 (…)"
Når det gjelder straffeloven § 325 viser høyesterettsdommerne i sitt brev til komiteen av 20. desember 2007 til Norsk Retstidende 1986 s. 670, der Høyesterett på s. 671 uttaler at dette straffebudet krever at det er utvist "kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet."