Kvinners rettigheter og likestilling er ett av de viktigste innsatsområdene i Regjeringens utviklingspolitikk, slik denne følger opp Soria Moria-erklæringen. Regjeringen mener at kvinners innsats og kvinners rettigheter er avgjørende for å nå den visjon for verdens framtid som ligger i FNs tusenårserklæring. Halvveis mellom 2000 og 2015 må en erkjenne at FNs tusenårsmål om fattigdomsbekjempelse ikke vil nås uten at kvinner settes i sentrum.

Med utarbeidelsen av en stortingsmelding ønsker Regjeringen å invitere Stortinget til bred debatt omkring de langsiktige og overordnede politiske føringer for kvinners rettigheter og likestilling i Norges utviklingspolitikk. Formålet er å sette søkelyset på og styrke forståelsen for kvinners rettigheter som et mål i seg selv, og som en nødvendig forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske mål.

Meldingen er den første i sitt slag i Norge. Regjeringen opplyser at det heller ikke er laget tilsvarende i land vi vanligvis sammenlikner oss med. Formålet med denne stortingsmeldingen er etter Regjeringens syn ikke å presentere saksområdets kompleksitet i all sin detaljrikdom og fra ulike ståsted. Ambisjonen er ikke å foreta en fullstendig belysning av feltet kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken. Fokuset er overordnet og politisk, fremholder Regjeringen.

Meldingen presenterer innledningsvis en overordnet situasjonsbeskrivelse. Deretter følger en kortfattet analyse og forslag til politiske grep som Regjeringen mener Norge bør ta.

I arbeidet med stortingsmeldingen og handlingsplanene som ligger til grunn for meldingen, har det vært god dialog med relevante miljøer i Norge. Regjeringen har mottatt innspill fra ulike samarbeidspartnere i det norske samfunn, inkludert synspunkter fra ulike frivillige organisasjoner og forsk­ningsmiljøer.

Også tidligere har kvinners rettigheter og likestilling hatt stor plass i norsk utviklingspolitikk, men i praksis og over tid har feltet etter Regjeringens syn ikke blitt gitt den prioritet som er nødvendig. Mang­lende oppfølging av kvinne- og likestillingsspørsmål er en av de store unnlatelsessyndene i norsk – og internasjonal – utviklingspolitikk, mener Regjeringen, og fremholder at dette endres nå. Regjeringen vil at Norge skal være en uredd forkjemper for kvinners rettigheter og likestilling. Meldingen vil også ta for seg norske utviklingspolitiske bidrag overfor andre grupper som henger etter i et rettighets- og likestillingsperspektiv. Hovedfokus vil være på kvinner, men vår politikk skal mobilisere også gutter og menn. Innsatsen skal også rettes inn mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, som rammer homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle. Det innebærer bred og tydelig innsats på sensitive områder. Norge skal tale der andre finner det enklest å tie, sier Regjeringen; en skal handle der andre finner det enklest å sitte i ro.

Selv om mye fortsatt er ugjort, er kvinners plass og rolle i det norske samfunn en av Norges fremste merkevarer. Det er et resultat av mange tiårs likestillingsarbeid der samhandling mellom likestillingsbevisste enkeltpersoner og miljøer i det politiske liv, i embetsverket, i kvinnebevegelsen og innen forskning har vært viktig. Likestillingsarbeidet i Norge har troverdighet internasjonalt. Det er et område der vi har omdømme og høy kompetanse. Vår modell og de norske erfaringer har etter Regjeringens syn overføringsverdi. Likestilling er et område der Norge blir lyttet til. Dette vil Regjeringen utnytte.

Regjeringen vil snakke med modig og klar røst, sier den, også om de vanskelige spørsmålene. Men tidvis må tonen være lavmælt. Den gode saken må fremmes med takt og forstand. Likestillingsarbeidet representerer en langvarig prosess der en må være ydmyk med hensyn til utfordringene. En må skynde seg langsomt. Abort og seksuelle minoriteters rettigheter er spesielt kontroversielt i mange land. Vi utfordrer sterke kulturelle og religiøse krefter. Selv om en synes Norge har funnet en god modell for likestilling, kan ikke denne eksporteres uten videre. Det norske samfunn er et lite, høyt utviklet, enhetlig og enighetssøkende samfunn, og står i så måte i rak motsetning til forholdene i mange andre land, særlig blant ut­viklingslandene. Forholdene mellom kjønnene er en grunnleggende del av samfunnsstrukturen og maktrelasjonene i alle land. Utfordringene og virkemidlene vil variere fra land til land. Dette må egen utviklingspolitikk ta hensyn til.

De universelle menneskerettighetene gir en rett og plikt til å trappe opp arbeidet for kvinners rettigheter. Rettighetene knyttet til seksuelle minoriteter og seksualitet er mer omdiskutert, men også der føler Regjeringen seg på trygg grunn. Verdenserklæringen om menneskerettigheter kom allerede i 1948. Siden har FN utviklet folkerettslig bindende konvensjoner. Langt de fleste land har for eksempel forpliktet seg til å jobbe for kvinners rettigheter og likestilling gjennom å slutte seg til FNs kvinnekonvensjon. Mange land stiller seg også bak andre internasjonale avtaler og handlingsplaner. Dette innebærer at når en legger økt vekt på dette temaet i den politiske dialogen og i det konkrete utviklingssamarbeidet, så tar en i praksis landenes egne avgjørelser på alvor. En etterspør oppfølging av landenes forpliktelser og tilbyr assistanse for å nå målsettingene.

Regjeringens tro på betydningen av kvinners rettigheter og likestilling er tuftet på faglig grunn og forankret i internasjonale avtaleverk, men dette må likevel ikke hindre en i å problematisere spørsmålene, også i et utviklingsfaglig perspektiv: Norge bruker av vår overflod til å fremme et syn på kjønnsroller og et verdisett som oppfattes som fremmedartet i mange land. Man kan med rette spørre seg om dette står i konflikt med det som normalt er en kultursensitiv, norsk tilnærming til utviklingspolitikken. Er dette forenlig med vår vanlige tilnærming til utviklingssamarbeid, som innebærer at landene selv i størst mulig grad skal ha eierskap til utviklingsprosessene og prioriteringene? Her står Norge overfor grunnleggende dilemmaer som en må være seg bevisst og som fortjener Stortingets oppmerksomhet.

Som gruppe kommer kvinner langt dårligere ut enn menn på statistikk for oppfyllelse av tusenårsmålene. Situasjonen er mangesidig og det er stor variasjon mellom land og regioner, men kvinner er en viktig målgruppe for utviklingspolitikk i alle land der vi opererer. En må rette innsatsen direkte inn mot kvinner, skal verden lykkes i å nå tusenårsmålene. En må bidra til at kvinner gis makt og mulighet til å innta sin rettmessige plass i utviklingsprosesser, på like vilkår med menn. Utvikling avhenger av at kvinners ressurser og kompetanse utnyttes fullt ut. Det viser all erfaring.

Utviklingspolitikk og bistand handler ikke utelukkende om internasjonal solidaritet eller uegennytte. I globaliseringens tidsalder er sammenhengene mellom leveforhold og livsbetingelser i utviklingslandene og i den rike delen av verden åpenbare. En må ta ut fordelene av globaliseringen, for eksempel når det gjelder migrasjon, utviklingspolitikk, demokrati og energisikkerhet - og temme risiki: menneskehandel, spredning av aids, konflikter og klimaendringer. Det innebærer at når en prioriterer disse feltene i utviklingspolitikken, er det noe som til syvende og sist også angår oss selv direkte. Mangel på utvikling er dermed ufravikelig knyttet til stabilitet, sikkerhet og miljø - lokalt, nasjonalt og globalt.

Innenfor et slikt verdensbilde er det dermed også i givernes interesse å drive utviklingssamarbeid. For Norges del vil Regjeringen mene at dette er en opplyst egeninteresse som ikke går på tvers av utvik­lingslandenes egne interesser.

Til nå har norsk politikk for å integrere kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet vært preget av høye ambisjoner, men innsatsen har i praksis ikke vært systematisk nok. Norge kan vise til mange gode og viktige resultater på tiltaksnivå; bare i liten grad har en vært i stand til å bidra til dyptgripende endring.

Dette mener Regjeringen den gjør noe med. Basert på de erfaringer som er gjort nasjonalt og internasjonalt, er en rekke konkrete tiltak satt i gang. Hensikten er å få på plass en helhetlig utviklingspolitikk der kvinners rettigheter og likestilling har en sentral rolle. I utviklingssamarbeidet arbeider Norge i dag etter fire handlingsplaner for å styrke kvinners rettigheter og likestilling globalt. Disse omhandler:

• kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet (2007-2009)

• FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 vedtatt i 2000 om kvinner, fred og sikkerhet, lansert i 2006

• menneskehandel (2006-2009)

• kvinnelig kjønnslemlestelse (fra 2003, med gyldighet til 2010).

Disse fire handlingsplanene er viktige verktøy for Norges innsats for likestilling og for å innfri kvinners rettigheter i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Det er avsatt økte ressurser for å følge opp opptrappingen av innsatsen. Norge er etter Regjeringens syn i løpet av kort tid kommet godt i gang.

Regjeringen vil føre en utviklingspolitikk som skal bidra til like vilkår for kvinner og menn. Det innebærer en offensiv politikk langs følgende hovedakser:

• Kvinner og menn skal delta på like vilkår i politikken.

• Kvinner og menn skal delta på like vilkår i det økonomiske liv.

• Kvinner og menn skal ha lik tilgang til utdanning.

• Kvinner har rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet.

• Kvinner har krav på et liv uten vold.

• Kvinner skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeid.

• Kvinner og menn skal delta på like vilkår i arbeidet med klima, miljø og humanitære kriser.

Samtidig skal norsk politikk for kvinners rettigheter og likestilling ikke begrenses til de syv hovedprioriteringene, men tydeliggjøres i bredden av norsk utviklingspolitikk. Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009 går langt i å konkretisere hva det betyr. Regjeringen slår også fast at det er et mål å se en jevn økning i andelen av bistandsbudsjettet som kan spores til kvinne- og likestillingsinnsatsen. Bredden i tilskuddsordningene skal brukes for å oppnå målsettingen. Egen forvaltning må legges opp slik at målene nås.

Norge skal bidra til økt anerkjennelse og innfrielse av kvinners rettigheter. Dette handler om å bidra til at kvinner får økonomiske muligheter, innflytelse over samfunnsutviklingen og, ikke minst, kontroll over egne liv. Norge skal bidra til å styrke kvinners rett og mulighet til å delta på lik linje i styringen av stat og lokalsamfunn. Norge skal være en pådriver for kvinners juridiske, økonomiske og sosiale uavhengighet og selvstendighet.

Norge skal etter Regjeringens syn fremme anstendig arbeid for både kvinner og menn. Med dette mener en sysselsetting med respekt for arbeidstakernes rettigheter, dialog mellom partene i arbeidslivet og ordninger som beskytter arbeidstakerne ved sykdom, alderdom eller uførhet.

Norsk politikk skal føre til omfordeling av makt, ressurser og omsorgsansvar mellom menn og kvinner. Dette krever at en retter innsatsen mot begge kjønn. For å utnytte kvinners ressurser for endring til fulle må søkelys settes på organisering og mobilisering av kvinner selv. Samtidig må vi støtte og oppmuntre samarbeidspartnere på myndighetsnivå i arbeidet for å innfri nasjonale utviklingsmål på området og forpliktelser med hensyn til menneskerettighetene og internasjonale handlingsplaner for kvinners rettigheter og likestilling.

Ny norsk politikk må mobilisere gutter og menn. I de fleste land dominerer gutter og menn de områdene der kvinner diskrimineres. Det innebærer at vår politikk etter Regjeringens syn må bidra til at menn løsner grepet og gir kvinner anledning til å delta fullt ut i økonomiske, politiske og sosiale prosesser. På den annen side skal en ikke betrakte menn utelukkende som bremseklosser og hindre for kvinners utvikling. Menn kan spille en viktig rolle i arbeidet for kvinners rettigheter. Gutter og menn må mobiliseres som forbundsfeller. Det gjøres best ved å vise at også menn tjener på et mer likestilt samfunn. Kvinner er motorer for utvikling, en utvikling også menn nyter godt av, sier Regjeringen. Når fastlåste kjønnsrollemønstre løsner, får også menn større frihet til å ta individuelle valg.

Norge skal etter Regjeringens syn være en uredd pådriver for kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Dette handler om kvinners rett til å bestemme over egen kropp, til frihet fra vold og seksuelle overgrep i og utenfor familien, tilgang til seksualopplysning og prevensjon både for tenåringer og voksne kvinner og menn. Norge skal gi et solid bidrag for å bekjempe alle former for diskriminering og stigmatisering av personer på grunnlag av seksuell orientering. Norge skal gå foran også der disse sakene ikke er allment anerkjent og akseptert.

Innretningen av politikken må ta utgangspunkt i at jenters behov og utfordringer endres gjennom livet. Politikken må ha et livsløpsperspektiv. Kjønnsrollemønstre etableres tidlig. Det er nødvendig å starte med bevisstgjøring omkring gutters og jenters rettigheter og prinsipper om ikke-diskriminering og inkludering i ung alder og overfor begge kjønn. Det må også tas hensyn til nasjonale og regionale forskjeller. En må ikke falle for fristelsen til å tro at verden er delt i to - de likestilte og rike landene mot de ikke likestilte og fattige landene. Det stemmer ikke, mener Regjeringen. Noen fattige land kommer godt ut når det gjelder likestilling, enkelte rike land kommer dårlig ut. Norsk politikk må ta høyde for et mangfold av situasjoner.

De multilaterale organisasjonene har altfor lenge tillatt seg ikke å ta kvinners rettigheter og likestilling på alvor. Innenfor rammen av reformarbeidet arbeider Norge for opprettelsen av en sterk enhet for kvinners rettigheter i FN. Verdensorganisasjonen trenger en røst internt som kan få satt FN i stand til å innfri kravene om likestilling. Norge skal jobbe gjennom et mangfold av aktører, inkludert sivilt samfunn, som alle må vise at de behersker de likestillingsfaglige, utviklingspolitiske og bistandsfaglige håndverkene.

Norsk utviklingspolitikk formidles og iverksettes gjennom politisk dialog, kompetanseoverføring og økonomisk støtte. Hovedaksene ligger fast, men satsingen på kvinners rettigheter og likestilling skal etter Regjeringens syn være tydelig i bredden av vårt utviklingspolitiske engasjement. Kvinnerettet innsats skal ikke komme i tillegg til eller på toppen av alt det andre, men derimot gjennomsyre alt en gjør. En må etter Regjeringens syn komme bort fra en tradisjonell forestilling der kampen for kvinners rettigheter og likestilling avgrenses til sosiale sektorer. Tvert imot skal dette være en vesentlig del av norsk innsats for demokrati og menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse, miljø og olje for utvikling, for å nevne noen andre sentrale innsatsområder. En vil kreve at våre samarbeidspartnere, enten det er regjeringer, internasjonale institusjoner eller frivillige organisasjoner, tar kvinnene og likestillingsspørsmål på alvor.

Utenrikskomiteen avholdt åpen høring med inviterte parter 11. mars 2008.