Vedlegg: Brev fra Finansdepartementet v/statsråden til finanskomiteen,datert 7. mars 2008
Jeg viser til ovennevnte forslag i Dokument nr 8:59 (2007-2008), hvor representantene Jan Tore Sanner, Martin Engeset, Svein Flåtten, Lars Sponheim, og Anders N. Skjelstad tar initiativ til at:
"Stortinget ber Regjeringen snarest og senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2008 fremme nødvendige endringer i lov om foretakspensjon for å fjerne forskjellsbehandlingen av private og offentlige tjenestepensjoner når det gjelder adgang til uførepensjon under mottak av korttidsytelser fra tjenestepensjonsordningen."
I
Spørsmålet om tjenestepensjonsordningene i privat sektor skal kunne supplere korttidsytelser i folketrygden, ble prinsipielt behandlet i Velferdsmeldingen (1994-1995). "Arbeidslinja", som innebar at korttidsytelsene fra folketrygden ikke skulle suppleres av uførepensjon fra foretakspensjonsordninger, fikk ved behandlingen av Velferdsmeldingen politisk tilslutning i Stortinget. Arbeidslinja ble på dette grunnlag senere fulgt opp med konkrete forslag til regler i foretakspensjonsloven, først av det utvalg som utarbeidet utkast til slike regler, og senere i den daværende regjerings lovforslag, jf. hhv. NOU 1998: 1 og Ot. prp. nr. 47 (1998-1999).
Regjeringen har ikke foretatt noen ny vurdering av de ovennevnte prinsipper. Uavhengig av synspunkt på innholdet i ovennevnte bestemmelser, er det imidlertid viktig at innholdet i reglene kommer klart til uttrykk i lovteksten. På denne bakgrunn, og etter tilrådninger fra en arbeidsgruppe, fremmet Regjeringen i Ot. prp. nr 32 (2006-2007) bl.a. en lovteknisk presisering av foretakspensjonsloven § 6-1 for å få tydelig frem av selve lovteksten at uførepensjon ikke kan utbetales sammen med rehabiliteringspenger fra folketrygden. Når denne presiseringen i dok 8-forslaget framstilles som en tilstramming av vilkårene for utbetaling av uførepensjon, er dette ikke dekkende. Dette var bare en presisering av gjeldende rett.
I St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering fremmet Regjeringen forslag om at rehabiliteringspenger-, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad skal erstattes med en ny midlertidig folketrygdytelse. I det etterfølgende høringsnotatet ble det foreslått at den nye ytelsen skulle kalles arbeidsavklaringspenger. Hvis dette forslaget gjennomføres, må det også foretas en fornyet vurdering av spørsmålet om hvilke folketrygdytelser som skal kunne suppleres med uførepensjon, jf. foretakspensjonsloven § 6-1. På denne bakgrunn har Arbeids- og inkluderingsdepartementet i et høringsnotat om arbeidsavklaringspenger, foreslått endringer i vilkårene for utbetaling av uførepensjon, jf. foretakspensjonsloven § 6-1. Den løsning som foreslås, er at uførepensjon fra de private tjenestepensjonsordningene ikke skal kunne supplere arbeidsavklaringspenger.
Forslaget fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet er nå på høring, med frist 13. mars 2008. Som det står i høringsnotatet, tar Arbeids og inkluderingsdepartementet "…sikte på å legge fram en Ot. prp. våren 2008 som følger opp forslagene i dette høringsnotatet og at lovendringer skal tre i kraft i 2009." Jeg antar at det er hensiktsmessig at Regjeringen legger fram en vurdering av adgangen til å supplere folketrygdytelser med uførepensjon fra private tjenestepensjonsordninger etter den høring og gjennomgang som det her er lagt opp til.
II
Forslagsstillerne nevner i dok 8-forslaget at de vil gjeninnføre skattefritaket for de ansattes fordel ved arbeidsgivers dekning av utgifter til behandling eller helseforsikringer.
Enhver fordel vunnet ved arbeid er som hovedregel skattepliktig. Det er i utgangspunktet uten betydning for skatteplikten om fordelen ytes i form av kontantbeløp, som naturalytelse eller som dekning av ansattes privatutgifter.
Noen behandlingsutgifter kan være knyttet til arbeidsmiljøtiltak som skal avhjelpe problemer forårsaket av arbeidet. I så fall er de ikke å anse som arbeidsinntekt for arbeidstakeren, og skal dermed heller ikke skattlegges. Andre behandlingsutgifter kan være av mer privat karakter og ha fjernere tilknytning til selve arbeidet, og da vil det være en skattepliktig fordel for arbeidstakeren om arbeidsgiver dekker utgiftene.
Det er de mest ressurssterke arbeidstakerne som lettest kan oppnå at arbeidsgiver dekker behandlingsforsikring mv. Et skattefritak for arbeidsgivers dekning av behandlingsutgifter vil ha en lite sosial profil. Et slikt skattefritak vil være urettferdig i forhold til de mange som ikke mottar dette frynsegodet av noen arbeidsgiver, men som selv betaler slike utgifter, av beskattede midler.
Tiltak for å få ned sykefraværet bør være generelle. Slike tiltak bør komme dem til gode som trenger det mest, og ikke først og fremst dem som står i en forhandlingsmessig gunstig situasjon ovenfor arbeidsgiver. Offentlige midler til helsebehandling bør fordeles ut fra helsefaglige kriterier snarere enn etter hvilke arbeidstakere som har en arbeidsgiver som kan og vil dekke utgifter til behandling.
Regjeringen er opptatt av et godt offentlig helsevesen, og ønsker ikke at folk skal måtte tegne private behandlingsforsikringer for å få rask og god legebehandling. Sterke likhets- og fordelingshensyn tilsier derfor at denne typen naturalytelser ikke bør gjøres skattefrie.