Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til at Norge har vært representert med styrker i Afghanistan siden 2002. Internasjonal tilstedeværelse har vært ønsket både av afghanske myndigheter og FN, og mange nasjoner har deltatt. Norge har i disse årene bidradd i ulike typer oppdrag. Norske soldater har gjort en stor innsats for å skape større stabilitet og sikkerhet for det afghanske folk.

Komiteen har merket seg at sikkerhetssituasjonen også i Nord-Afghanistan har forverret seg og er mer krevende i dag enn da Norge besluttet å gå inn i PRT Meymaneh i 2004. Det er hele tiden nødvendig å vurdere beskyttelsestiltak i lys av det trusselbilde som foreligger.

Komiteen vil understreke at sikkerheten for soldatene våre alltid må være høyprioritert. Det vil likevel ikke være mulig å gardere seg 100 pst. mot at det kan skje hendelser som fører til skader og tap av liv når en opererer i så risikofylte områder som i Afghanistan. Komiteen mener det er avgjørende at de norske styrkene får så god beskyttelse som mulig på alle plan og legger til grunn at Regjeringen sørger for at så skjer.

Komiteen viser til at bakgrunnen for at denne saken ble tatt opp i komiteen, var oppslag i media vedrørende legemangel ved de norske styrkene i Afghanistan. I sin redegjørelse i Stortinget 22. november 2007 uttalte forsvarsministeren bl.a.:

"Våre styrkers sikkerhet knytter seg naturligvis ikke alene til tilgjengeligheten på leger og annen spesialisert kompetanse, men også enkeltmannsferdigheter i sanitet, militære ferdigheter, situasjonsforståelse, god etterretning, egnede evakueringsressurser og ikke minst til samarbeidet med allierte og partnere. Det er i samspillet mellom disse faktorene vi søker å gjøre sikkerheten for våre styrker så god som mulig."

Komiteen er enig i dette, men vil samtidig understreke at en god og tilgjengelig legedekning og sanitetskompetanse vil kunne være helt avgjørende i kritiske situasjoner. Det er derfor viktig at det til enhver tid er en medisinsk beredskap som sikrer rask og forsvarlig behandling når behovet er der.

Komiteen har merket seg at for MOT-lagene (de små mobile lagene som opererer i hele Faryab-provinsen) har egne sanitetsferdigheter og mulighet for helikopterevakuering vært viktige elementer i sanitetsberedskapen. Tilførsel av tre norske helikoptre til basen i Meymaneh i år vil være et viktig bidrag for å bedre sanitets- og evakueringsberedskapen for de norske styrkene.

Komiteen viser til at Forsvarets sanitet (FSAN) gjennom mange år har påpekt problemene med å rekruttere tilstrekkelig antall leger og kirurger til utenlandsoppdrag. En arbeidsgruppe som vurderte rekruttering av medisinsk fagpersonell med spesialkompetanse innen akuttmedisin og krigskirurgi, avga innstilling i 1996. Det ble der foreslått en rekke tiltak, men oppfølgingen har tatt tid.

Komiteen vil peke på at det både i forsvarsministerens skriftlige og muntlige kommunikasjon med komiteen kommer klart fram at rekruttering av medisinsk personell til Forsvaret er utfordrende. Dette har mange årsaker, bl.a.:

• Forsvaret har ikke spesialister, slik som kirurger og anestesileger i daglig operativ tjeneste.

• Den generelle tilgangen på spesialister er i seg selv begrenset.

• Tjeneste som militærlege i utenlandsoperasjoner har ikke vært ansett som meritterende.

• Vanskelig å ivareta behovet for faglig oppdatering og erfaring på grunn av begrenset skadetilfang.

Komiteen mener dette viser at det kontinuerlig er behov for et aktivt arbeid med å rekruttere spesialistkompetanse både på kort og lang sikt. I denne sammenheng vil komiteen trekke fram den avtalen som ble undertegnet med Ullevål universitetssykehus i juni 2007. Det er viktig at det også kommer på plass tilsvarende avtaler med andre helseforetak. Samarbeid mellom Forsvaret og helseforetakene er helt avgjørende for å skaffe tilstrekkelig spesialistkompetanse og at disse skal få den nødvendige trening.

Komiteen har merket seg at forsvarsministeren etter at Stortinget tok opp legesituasjonen i Afghanistan, har tatt opp den vanskelige legedekningen med helseministeren og Den norske legeforening. Etter dette er det kommet i stand en avtale med Legeforeningen som innebærer at det sikres kirurgdekning fram til 1. april 2008. Komiteen viser også til stortingsdebatten i forbindelse med utenriksministerens redegjørelse om en samordnet plan for Norges bidrag i Afghanistan 5. februar 2008, der forsvarsministeren opplyste at det nå er sikret kirurgisk kapasitet fram til 1. juni 2008.

Komiteen stiller seg undrende til at forsvarsministeren først etter at saken ble tatt opp i media og Stortinget engasjerte seg, tok fatt i saken. Forsvarsministeren gir selv uttrykk for at det lenge har vært et problem å skaffe nok leger til Afghanistan. Det kunne derfor vært tatt initiativ fra statsrådens side på et langt tidligere tidspunkt.

Komiteen finner grunn til å peke på at avtalen med Legeforeningen gir svært gode betingelser for dem den gjelder i forhold til andre grupper. Det kan derfor stilles spørsmål ved om ikke Forsvaret selv kunne fått i stand slike avtaler tidligere om det hadde blitt åpnet for tilsvarende betingelser. Komiteen forutsetter at den aktuelle, så vel som fremtidige avtaler, er i tråd med regelverket for inngåelse av avtaler på vegne av det offentlige.

Komiteen forutsetter at forsvarsministeren følger arbeidet med å få forsvarlige langsiktige løsninger på plass.

Komiteen har merket seg at forsvarsministeren i høringen uttalte at hun ikke tok noe eget initiativ i mai i fjor da generalmajor Rosén uttalte seg om legemangelen og sa at han ikke ville ha sendt sin egen sønn til Afghanistan. Komiteen mener det ville vært naturlig om en slik uttalelse fra lederen av Forsvarets sanitet hadde avstedkommet noe mer initiativ fra forsvarsministerens side.

Komiteen viser til at det forut for 22. november 2007 ikke har vært gitt noen orientering til Stortinget om legedekningen i Afghanistan og problemene med å rekruttere spesialister. Slik sikkerhetssituasjonen har utviklet seg, og på bakgrunn av det som er kommet frem gjennom media i tilknytning til denne saken, ville det vært naturlig om sanitetsdekningen, herunder legesituasjonen, hadde vært et tema som ble berørt, i likhet med andre sikkerhetstiltak. Komiteen mener statsråden på et tidligere tidspunkt burde informert Stortinget om de utfordringene en her stod overfor. Det kan etterlates det inntrykk at andre sider av Norges engasjement i Afghanistan kan ha tatt fokuset vekk fra utfordringene knyttet til sanitetsberedskapen.

Komiteen vil peke på fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Rosén. Under høringen kom det fram at forsvarssjefen og generalmajor Rosén har ulike oppfatninger av en del av det som har skjedd i denne saken, om bakgrunnen for avtalen og fremforhandlingen av avtalen. Komiteen finner det ikke riktig å gå nærmere inn i selve personalsaken og å gi sine føringer på hvem som har rett og galt. Det er heller ikke aktuelt å gi signaler om kvaliteten på det arbeidet som er gjort fra ulike parters side.

Komiteen vil imidlertid peke på at dokumentasjonen som er fremlagt for komiteen, viser at Forsvarets sanitet ved en rekke anledninger satte fokus på behov for økte bevilgninger, på rekrutteringssituasjonen og pekte på tiltak som kunne settes i verk ved en bedre økonomi. Ullevål-avtalen som ble undertegnet i juni 2007, var et viktig langsiktig tiltak.

Komiteen har merket seg at forsvarssjefen uttaler at avtalen med generalmajor Rosén ikke har noen sammenheng med den uttalelsen han kom med i media i mai 2007 om legemangelen ved de norske styrkene i Afghanistan. Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteen finner likevel grunn til å trekke fram ett av punktene i denne avtalen. Det gjelder punktet som omhandler partenes taushetsplikt. Forsvarsministeren og forsvarssjefen har begge i høringen gitt uttrykk for at punktet kunne vært formulert annerledes, og at det var ment for å unngå at det var to sjefer i Forsvarets sanitet som uttalte seg som sjef samtidig. Komiteen vil peke på at dette punktet kan oppfattes som at generalmajor Rosén måtte binde seg til ikke å uttale seg om noe som vedgikk Forsvaret for all fremtid. Komiteen vil understreke at en slik formulering i denne avtalen er uheldig og kan skape inntrykk av at Rosén ikke har generell ytringsfrihet.

I slutten av november 2007 kom det fram i media at sanitetspersonell i Nord-Afghanistan var bevæpnet med avdelingsvåpen. Komiteen har merket seg at både forsvarsministeren og forsvarssjefen uttaler at de ikke var blitt orientert om dette. Komiteen konstaterer at denne praksisen ble stanset da Fellesoperativt hovedkvarter ble klar over saken. Denne saken viser at det er behov for opplæring i internasjonale konvensjoner som er aktuelle for Forsvaret, og at regelverk må gjennomgås slik at det klart fremkommer hvordan en skal forholde seg til slike spørsmål som en må regne med kan bli aktuelle. Komiteen vil understreke at det burde være en selvfølge at norske styrker etterlever Genèvekonvensjonene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerte under høringen klare signaler på at generalmajor Leif Sverre Roséns svar synes å være meget solide og troverdige. Disse sto etter disse medlemmers oppfatning i sterk kontrast til forsvarssjef Sverre Diesens beskrivelse av situasjonen.

Disse medlemmer er videre av den klare oppfatning at generalmajor Leif Sverre Rosén i lang tid har fulgt opp sitt fagområde og ansvar på en profesjonell måte, og dette avviker sterkt fra de fremsatte påstander om sanitetssjefens inaktivitet og ansvarsfraskrivelse i forbindelse med Forsvarets kirurgkrise. Disse medlemmer mener at dokumentasjonen viser at Forsvarets sanitet over tid har kommet med en rekke forslag om hvordan kirurgdekningen i Afghanistan kunne forbedres, med blant annet forbedring av lønns- og arbeidsvilkårene for Forsvarets leger i utenlandstjeneste. Disse medlemmer mener det er et tankekors at Forsvarets sanitet aldri fikk anledning til å følge opp sine egne positive forslag til løsninger.

Disse medlemmer mener videre at Forsvarsdepartementets behandling av generalmajor Leif Sverre Rosén i denne saken har vært meget kritikkverdig, og sanitetssjefens versjon av prosessen i forbindelse med fratredelsesavtalen synes å virke troverdig.