Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til at bærekraftig utvikling er satt som mål for verdenssamfunnet gjennom en rekke internasjonale prosesser i regi av FN. Begrepet defineres som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov. Målet om en bærekraftig utvikling har vært førende for norsk areal- og ressursforvaltning siden tidlig i 1990-årene. "Føre-var-prinsippet" og at naturens tålegrenser ikke må overskrides, skal legges til grunn for forvaltningen, og miljøhensyn skal innarbeides som premiss i all arealdisponering. Komiteen merker seg at Riksrevisjonens mål med Dokument nr. 3:11 (2006-2007) har vært å belyse i hvilken grad Miljøverndepartementet ivaretar sitt overordnede ansvar for å sikre en bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering etter plan- og bygningsloven. Datainnsamlingen i undersøkelsen ble avsluttet i oktober 2006.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at undersøkelsen viser at dagens arealforvaltning bidrar til en nedbygging av områder som skal ivaretas: strandsonen, vassdragsbeltet - både de som er vernet og de som ikke er det, snaufjellet, og store sammenhengende naturområder. Skoggrenseområder og kulturlandskap bygges ned. Arealutviklingen er følgelig på flere områder ikke i overensstemmelse med målene som er satt for at utviklingen skal gå i en bærekraftig retning. Flertallet registrerer videre at undersøkelsen indikerer at sentrale prinsipper for bærekraftig by- og tettstedsutvikling ikke i tilstrekkelig grad ligger til grunn når byer og tettsteder bygges ut. Flertalletforutsetter at Miljøverndepartementet undersøker om denne indikasjonen kan stadfestets nærmere, slik at tiltak kan iverksettes.

Flertallet vil uttrykke bekymring for at arealstatusen og arealutviklingen i Norge på flere områder ikke ivaretar de verdier og prinsipper som Stortinget har vektlagt for å sikre en bærekraftig arealdisponering, og etterlyser analyser av konsekvensene av dette.

Flertallet har merket seg at Miljøverndepartementet understreker at en bærekraftig planlegging i stor grad også må være basert på lokale og regionale kartlegginger, og at planlegging alltid vil være basert på stor grad av skjønn og avveiing mellom motstridende verdier.

Flertallet registrerer at Riksrevisjonens undersøkelse viser at Miljøverndepartementet mangler rutiner for systematisk behandling av den informasjonen som samles inn til enhver tid, og at det heller ikke er iverksatt noen totalevaluering av hvordan plansystemet i Norge virker.

Flertallet har imidlertid notert seg at det arbeides med å etablere slike rutiner, og forutsetter at dette arbeidet gis høy prioritet.

Flertallethar videre merket seg at lokale og regionale kartlegginger ofte ikke er standardisert, noe som gjør det vanskelig å bruke data for å analysere arealutviklingen på nasjonalt nivå. Flertallet viser til svar fra Miljøverndepartementet der det beskrives et pågående arbeid med elektronisk planregister som kan bli et viktig redskap for oppfølging av nasjonale bærekraftsføringer. Flertallet konstaterer at en del kommuner ikke utarbeider overordnede planer, og at flere overordnede planer er i strid med nasjonale mål. Flertallet viser til at det er bred politisk enighet om at kommunene fortsatt skal ha en sentral rolle i planlegging og forvaltning av arealer. Undersøkelsen viser at det er til dels stor mangel både på kompetanse og kapasitet i kommuneadministrasjonene, noe som kan medføre liten mulighet til å lage helhetlige og overordnede planer.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg Miljøverndepartementets uttalelse om det er nødvendig med en sterk statlig innsats for å sikre at kommunal og regional planlegging bidrar til en langsiktig bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering, og at det er usikkert om fylkesmennene har kapasitet til å følge godt nok opp dispensasjonssaker. Dette flertallet forventer at slik kapasitet skaffes til veie. Dette flertallet vil peke på at undersøkelsen tar opp manglende planautoritet hos fylkesmannsembetet som en stor utfordring i håndtering av dispensasjoner og ulovlig bygging i strandsonen.

Dette flertallet viser til at Riksrevisjonen mener at departementet i for liten grad legger vekt på å oppdatere og konkretisere eksisterende retningslinjer og veiledende materiell, og at de nasjonale føringer for bruken av plansystemet derfor blir uklare.

Dette flertallet vil understreke at Miljøverndepartementet har ansvaret for at det er sammenheng mellom oppgaver og de midler som stilles til disposisjon for fylkesmannsembetene. Dette flertallet viser til at Miljøverndepartementet har det overordnede ansvar for å ivareta statens totale ansvar for å sikre at statlige disponeringer ikke er i strid med nasjonale miljømål. Noe som kan forekomme ved utbygging av infrastruktur som f.eks. veier, flyplasser, vassdrag og offentlige bygninger av staten selv.

Dette flertallet viser til at Riksrevisjonen uttaler at departementet i for liten grad legger vekt på å oppdatere og konkretisere eksisterende retningslinjer og veiledende materiell, og at de nasjonale føringer for bruken av plansystemet derfor blir uklare. Dette flertallet forutsetter at Miljøverndepartementet følger opp dette framover.

Dette flertalletforventer videre at Miljøverndepartementets bruk av rikspolitiske retningslinjer preges av en helhetlig og systematisk tilnærming, slik Stortinget har forutsatt.

Komiteen vil understreke at ansvaret for å iverksette den nasjonale miljøpolitikken slik at målet om en bærekraftig utvikling blir nådd, ligger hos Miljøverndepartementet, jf. St.meld. nr. 46 (1988-1989).

Komiteen minner om at vi har en streng lovgivning knyttet til arealforvaltning, jf. strandsonen og verneområder. Det er viktig at en skiller mellom strandsoneforvaltningen i indre Oslofjord og i områder hvor presset er langt mindre og topografien ofte annerledes. Komiteen mener derfor situasjonen når det gjelder å følge opp nasjonale arealmålsettinger, er mer nyansert enn det Riksrevisjonens rapport hevder. Rapporten fokuserer ikke tilstrekkelig på de lokale folkevalgtes store innsats for å sikre en positiv og miljøvennlig utvikling i sine kommuner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at i Norge tilligger arealforvaltningen primærkommunen. Dette er et prinsipp som bygger på respekt for det lokale folkestyret og at en lokalt vet best hvor skoen trykker.

En del aktører har i lengre tid ment at fylkeskommunen skal spille en mer sentral rolle i arealforvaltningen gjennom fylkesplaner. De samme aktørene har også forsøkt å redusere de lokale folkevalgtes ansvar for arealpolitikken gjennom statlige direktiv og økt innflytelse til fylkesmennene. Disse medlemmer mener bevisbyrden for å gripe inn overfor primærkommunene i deres arealforvaltning bør tilligge staten.

Disse medlemmers utgangspunkt er tillit til at en lokalt best kjenner de nødvendige avveininger som må foretas mellom for eksempel næringsutvikling og arealvern. Disse medlemmer mener at terskelen for staten og fylkesmennene skal være høy og at inngripen skal skje når nasjonale interesser står på spill; ikke ved mindre forhold av mer byråkratisk karakter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at vårt samfunn over titalls av år er blitt underlagt stadig flere lover, bestemmelser, rikspolitiske retningslinjer og andre særlover som i sum påvirker enkeltmennesket, private og offentlige bedrifter samt stat, regioner og kommuner i en slik grad at vårt moderne og dynamiske samfunn blir sterkt skadelidende med de mange restriksjoner og bindinger på arealutnyttelse. Disse medlemmer ser at dette omfangsrike regelverk har nådd et nivå som mange ganger blokkerer en naturlig og samfunnsgavnlig utvikling i et land med meget store disponible arealer i forhold til befolkning. Disse medlemmer mener også at landets topografi med hav, fjord og vann på den ene side og stupbratte fjell på den andre side, i mange tilfelle setter sine naturlige restriktive begrensninger hvor byggeaktivitet kan finne sted. Derfor er disse medlemmers oppfatning at kontrollen som viser økende bruk av dispensasjoner, ikke gir uttrykk for bevisst omgåelse av regelverket, men avspeiler en praktisk virkelighetsoppfatning og vedtak gjort av ansvarlige politiske beslutningstakere.

Når man registrerer en stadig sterkere økning i antall dispensasjoner i plan-, bygge- og reguleringssaker, mener disse medlemmer videre at denne utvikling er et naturlig resultat for å kunne gjennomføre viktige vedtak for private og offentlige med det mål at samfunnet skal kunne fungere på en tilfredsstillende måte. Når kommunene med sin ivaretakelse av lokaldemokratiet utøver et viktig politisk skjønn, ser disse medlemmer at tallene om økt bruk av dispensasjoner ikke gir uttrykk for svikt i kontrollrutinene, men avspeiler en praktisk politisk nødvendighet.

Statistikken som underbygger økt byggeaktivitet og dispensasjoner de senere år i strandsonen, gir etter disse medlemmers syn, i de fleste tilfelle, uttrykk for normalt vedlikehold og rehabilitering av eksisterende bebyggelse hvor lovverket krever søknad om dispensasjon som en naturlig del av dagens lovverk.

Disse medlemmer oppfatter det slik at det omfattende regelverk og de mange offentlige kontrollorganer har nådd et nivå som den vanlige borger reagerer negativt på. Dagens offentlige systemer og regelverk er slik disse medlemmer oppfatter situasjonen, formet på en slik måte at ressurssterke enkeltpersoner, bedrifter og statlige etater, får lettere dispensasjoner og gjennomslag for sine tiltak enn en gjennomsnittssøker. Derfor mener disse medlemmer at det omfattende regelverk må tilpasses samfunnets behov og virkelighet med det resultat at gjennomføringen også vil kreve mindre offentlige ressurser og ikke minst kontrollvirksomhet.

Disse medlemmer ønsker også å fokusere på store negative konsekvenser som tidligere store nasjonale lokaliseringsvedtak fattet av Stortinget, har ført til gjennom nedbygging av viktige verdier. Som eksempel på et slikt politisk vedtak om lokalisering, er Oslo hovedflyplass Gardermoen som også i fremtiden vil, slik disse medlemmer ser det, føre til meget store utfordringer overfor de allerede vedtatte areal- og miljøpolitiske målsettinger vedtatt av Stortinget. Når først denne viktige lokalisering er valgt, vurderer disse medlemmer det til at det i ettertid er nærmest nytteløst med kontroll av et strengt lovverk som skal ivareta biologisk mangfold, friluftsliv, produktive jordressurser samt kulturlandskap, kulturminner og kulturmiljøer, når viktige nasjonale hensyn blir brukt som dispensasjonsgrunn.

Disse medlemmer viser til undersøkelsens fokusering på kontroll og fakta angående den sterke økning av hyttebygging hvor målet er å kunne bevare flere store sammenhengende arealer som beskyttes mot hyttebygging. Disse medlemmer mener at Norge med sine store disponible arealer har alle muligheter til å kunne dekke det behov som vår befolkning måtte ha for fritidshus - en utvikling som de mange kommuner selv må kunne bestemme og kontrollere uten at regionale og sentrale etater skal overstyre vedtakene.

I denne forbindelse ønsker disse medlemmer også å peke på justering av jordloven og muligheten for dagens eiere til å skille ut de mange tusen gårdstun som i dag står ubebodde og forfaller. Disse medlemmer viser til at som alternativ til bygging av ny hytte, kan det for enkelte familier være interessant å kjøpe, rehabilitere og vedlikeholde denne type tun med bygninger som utgjør en del av vårt verdifulle kulturlandskap og nasjonale verdier.

Disse medlemmer mener at de mange rikspolitiske retningslinjer bidrar til sterkt øket byråkrati hvor vedtak altfor ofte fattes på basis av politiske prinsipper og kart, men ikke på grunnlag av befaring ute i terrenget. Disse medlemmer mener at fylkesmenn og fylkeskommuner bør fratas oppfølging av disse rikspolitiske retningslinjer og overlate vedtak og kontroll til de enkelte kommuner.

Disse medlemmer mener også at de rikspolitiske retningslinjer har ført til en overdreven konsentrasjon av blokk- og småhusbebyggelse med altfor høy utnyttelse og minimalt av felles- og friarealer. Slik disse medlemmer tolker resultatet av denne utvikling, er dette sammen med øket velstand og mer fritid, med på å utvikle en families naturlige behov for egen fritidsbolig.

Undersøkelsen viser også at kontrollen i liten grad vektlegger fylkesplanleggingen som virkemiddel i arealpolitikken, og disse medlemmer mener at disse regionale planer blir utformet av byråkrater og politikere som ikke besitter de nødvendige lokale kunnskaper og derfor er i utakt med lokaldemokratiets syn på de arealpolitiske saker.