Utviklingsminister Erik Solheim holdt 8. juni 2007 redegjørelse for Stortinget om enkelte utviklingspolitiske spørsmål. Redegjørelsen ble etterfulgt av debatt. Stortinget besluttet at redegjørelsen sendes utenrikskomiteen til videre behandling iht. Forretningsordenens § 34 a første ledd bokstav c, jf. annet ledd.

Utviklingsministeren la i sin redegjørelse vekt på det han oppfattet som endringene i utviklingspolitikken som Regjeringen arbeidet med, symbolisert gjennom opprettelsen av ambassadekontorer i La Paz i Bolivia, i Bujumbura i Burundi og i Dili på Øst-Timor. Disse illustrerte Regjeringens vekt på oljeforvaltning og fredsbygging som del av utviklingspolitikken. Klok politikk kombinert med større ressurser til utvikling burde gjøre det mulig å avvikle den absolutte fattigdommen i verden, fremholdt han. Han hilste den fornyede norske debatten om utviklingspolitikken velkommen, men la samtidig vekt på at det ville være uheldig om debatten ble preget av ytterliggående standpunkter.

Regjeringen hadde et dobbelt motiv i utviklingspolitikken: dels å vise solidaritet, dels egeninteresse. Det siste var basert på en forståelse av at alle de store truslene mot Norge var globale, og at de fleste alvorlige trusler hadde sammenheng med fattigdom og svake stater. Sikkerhet og utvikling hang nøye sammen. Ikke minst når det gjaldt den norske sivile og militære innsatsen i Afghanistan, arbeidet Regjeringen målrettet med dette for øye.

Statsråden understreket at Regjeringen ønsket å løfte miljø- og klimaspørsmål til topps i utviklingspolitikken, med særlig fokus på det østlige og det sørlige Afrika. I tillegg hadde Regjeringen ambisjoner om å styrke det teknologiske samarbeidet med store utslipps­nasjoner som Kina, Indonesia, India og Brasil. Gjennom økt næringslivsengasjement ønsket Regjeringen dertil å bidra til teknologioverføring til slike land. Utviklingsministeren pekte på at norsk næringsliv generelt måtte oppmuntres til å investere mer i fattige land.

Utviklingsministeren nevnte tre hovedinnsatsområder for Norge for å få ned utslipp i andre deler av verden: fornybar energi, energieffektivisering og CO2-rensning og -deponering. Regjeringen ville vurdere bruk av den grønne utviklingsmekanismen under Kyoto-avtalen samt forsere innsatsen under Olje for utvikling-programmet.

Statsråden sa at Regjeringen hadde nulltoleranse for korrupsjon. Alle tilfeller skulle politianmeldes og all saksinformasjon umiddelbart offentliggjøres. Han signaliserte ønske om å ta tak i korrupsjonsproblemer i FN og i andre aktuelle internasjonale organisasjoner som Norge var engasjert i.

Utviklingsministeren understreket at fred, forsoning og konfliktløsning var blant Regjeringens hovedsatsninger. Bruk av militære midler måtte være siste utvei. Mye kunne gjøres for å bidra til statsbygging, men samtidig var det nødvendig ikke å ha et for høyt ambisjonsnivå. Å oppnå norske tilstander ville som regel være urealistisk å håpe på. Derimot ville relativ stabilitet i stedet for krig og konflikt ofte sikre et grunnleggende behov for lov og orden, næringsutvikling og begynnende demokratiske prosesser. Med henvisning til det offentlige ordskiftet mente statsråden at det i mange sammenhenger ga liten mening å forstå konflikt og postkonflikt som absolutter. Det var snarere tale om gradvise prosesser som også hurtig kunne reverseres.

Utviklingsministeren poengterte at Regjeringen la avgjørende vekt på arbeidet med FN. Som ledd i dette hadde den gitt flerårige, indikative bidrag til de viktigste utviklingsprogrammene for å sikre planlegging med lengre tidshorisont. Det var gitt vesentlige tilleggsmidler til åtte pilotland. En annen viktig oppgave for Regjeringen var å bidra til fornyet gjennomtenkning av utviklingsbankenes strukturer og oppgaver, samt å arbeide for å begrense "gribbefondenes" innflytelse.

Avslutningsvis viste utviklingsministeren til at Regjeringen hadde nedsatt et tverrpolitisk utviklingsutvalg som skulle vurdere summen av virksomheten. Kritisk søkelys og kontinuerlig debatt var avgjørende, og han sa seg beredt til fortsatt dialog med Stortinget.