Vedlegg: Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 16. april 2007
Jeg viser til brev av 26. mars d.å. vedrørende Dok. nr. 8: 46 (2006-2007).
Det skal ikke herske tvil om at Regjeringen har som mål å skape et tryggere og mer rettferdig samfunn med økt livskvalitet for det enkelte menneske, også for folk i byene. Dette arbeider vi for innen alle sektorer, også ved bekjempelse av kriminalitet og uorden. Trygge møteplasser i byene er et gode som skal ivaretas. Jeg deler forslagsstillernes vurdering på dette punktet Vi kan imidlertid være uenige om hvilke virkemidler som bør kunne tas i bruk og hvor inngripende disse skal være overfor både de få som dels lager bråk, uorden og frykt, dels begår vold og annen kriminalitet. Kriminalitet, bråk og uorden skal ikke begrense folks frihet og rettmessige livsutfoldelse, verken i byene eller i landet for øvrig.
Politiet har en sentral plass i kriminalitetsbekjempelsen, der samarbeid med andre sektorer i samfunnet er sentralt. Kriminalitetsbekjempelsen skal skje på grunnlag av to hovedpilarer:
For det første skal forebyggende tiltak og innsats stå sentralt i arbeidet for tryggere byer. Innsats før lovbrudd skjer, som f.eks. informasjon til ungdom, aktivt politiarbeid, kontroll- og vaktvirksomhet, gode miljøtiltak osv. skal fortsatt være en viktig del av den forebyggende virksomheten. For det andre er det like viktig med etterfølgende tiltak som f. eks etterforsking, iretteføring av saker, straffereaksjoner og oppfølging av loverytere, når først lovbrudd skjer. Disse to pilarene forutsetter hverandre gjensidig. Vi må bruke ulike virkemidler overfor ulike lovbrytere og ulike lovbruddskategorier. Det er samtidig viktig å bygge ut livskraftige sosiale nettverk der trygghet er et felles ansvar. Et samfunn med mindre sosiale forskjeller og færre sosiale motsetninger og spenninger enn vi finner mange andre land, gir gode vilkår for trygghet og trivsel. Dette er verdier som det er viktig å ta vare på.
Forslagsstillerne har fremmet en rekke forslag i Dok. nr. 8:46 (2006-2007). Flere av forslagene har jeg også gitt mitt syn på i Stortinget tidligere, bl.a. i interpellasjonsdebattene 8. februar d.å. knyttet til representanten Syversens interpellasjon, og 5. mars d.å. på grunnlag av interpellasjoner fra representantene Dørum og Chaudhry, samt svar i spørretimen 14. februar d.å. på spørsmål nr. 16 fra representanten Bøhler. Jeg finner derfor det mest hensiktsmessig å gi følgende fortløpende kommentarer til forslagene.
Jeg vil peke på at det generelt er bedre om vi klarer å bygge et samfunn som har lav kriminalitet og så effektive kontrollmyndigheter som mulig, enn at vi i etterkant stadig må reparere når den kriminelle handlingen har skjedd. I denne sammenheng er det viktig at både Regjeringen og Stortinget setter søkelyset på konsekvensene av den praktiske gjennomføringen av politikken på de ulike områdene. Ikke minst er det nødvendig å legge til rette for at man i større grad ser konsekvensene av lokalpolitiske tiltak, slik også forslagsstillerne er inne på.
Imidlertid vil man etter min oppfatning også være nødt til å balansere ulike hensyn, når man eventuelt skal gjennomføre nye tiltak eller forsterke allerede eksisterende ordninger. Slik er det også med de forslagene som fremmes i Dok. nr. 8:46 (2006 -2007).
Forslag nr. l, 2, 3 og 6 om reduksjon av antall skjenkesteder, differensierte stengetider for skjenkesteder, regelendring om salgs- og skjenkebevilling, samt spørsmålet om ensartet og restriktiv praktisering.
Disse forslagene som dreier seg om bl.a. lokal alkoholpolitikk, skjenkeregler og skjenkepraksis, henger nøye sammen og kan etter min oppfatning kommenteres samlet. Den sammenhengen som vi ser mellom alkoholbruk og vold, er en av de best dokumenterte sammenhenger vi har på kriminalitetsområdet, både gjennom nasjonal og internasjonal forsking. At antall voldslovbrudd øker i takt med antall skjenkesteder, og i en viss forstand med konsentrasjonen av slike, er udiskutabelt. Dersom man vil redusere voldskriminaliteten, er en naturlig konsekvens av slik kunnskap at man ser på den skjenkepolitikken som føres lokalt. Dette har jeg pekt på ved en rekke anledninger og i forhold til Stortinget senest i spørretimen 8. november 2006 i forbindelse med spørsmål fra representanten Hans Olav Syversen. Det er nødvendig at kommunene ser bruken av virkemidler man har etter alkoholloven i sammenheng med andre virkemidler man har for å forebygge rusmiddelproblemer, bl.a. vold. Fra statens side er det lagt til rette for dette ved at Sosial- og helsedirektoratet har utarbeidet en veileder for kommunenes arbeid med å utforme helhetlige rusmiddelpolitiske planer. Kommunene kan benytte seg av denne veilederen for å se bevillingspolitikken i et helhetlig perspektiv, bl.a. ved også å trekke politiet ytterligere inn i dette arbeidet. Et lokalt samarbeid mellom kommune og politi om kriminalitets- og rusforebyggende tiltak er et samarbeid Regjeringen med styrke oppfordrer til. Gode samarbeidsrelasjoner mellom politi og kommune er viktig av flere grunner. SLT-modellen (Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak), som har vært utprøvd i mer enn 15 år, viser dette. Pr. i dag samarbeider 162 kommuner på denne måten. Regjeringen har nå imidlertid besluttet at det skal etableres et mer formalisert samarbeid mellom politidistriktene og kommunene. Det skal opprettes lokale politiråd som samler politi og lokale myndigheter til systematisk samarbeid og felles idédugnad. Dette gir en arena for å omsette kunnskap om lokale problemer til en samordnet innsats. Flere politiråd er allerede etablert.
Jeg har i tidligere innlegg i Stortinget, også sammen med helse- og omsorgsministeren, framhevet at Regjeringen vil se nærmere på aktuelle tiltak for å effektivisere kontrollen med utøving av skjenkebevillinger, herunder muligheter for raskere og strengere reaksjoner ved skjenking av mindreårige og overskjenking. Dette arbeidet er startet. På det nåværende tidspunkt er det imidlertid for tidlig å ta stilling til hvilke konkrete forslag til tiltak man vil gå inn for.
Jeg vil imidlertid understreke at mange tiltak er allerede på plass. Sammen med helse-og omsorgsministeren finner jeg grunn til å presisere at en stor del av løsningen uansett vil ligge i å effektivisere bruken av de tiltak som allerede er på plass. Alkoholloven hjemler allerede i dag et vidt spekter av sanksjonsmuligheter som kan benyttes ved overtredelser av salgs- og skjenkebestemmelser, Jeg nevner i denne sammenheng straffansvar som følger overtredelser av alkoholloven, og kan straffes med fengsel. Likeledes har man muligheten for inndraging. Bevillingsmyndigheten kan inndra bevilling ved brudd på alkoholloven eller vilkårene for bevillingen. Dessuten har politiet adgang til å stenge steder, dersom det er nødvendig av hensyn til offentlig ro og orden m.v. Videre kan Sosial- og helsedirektoratet pålegge retting og evt. ilegge tvangsmulkt eller fastsette forhåndsmulkt dersom det skjer overtredelser av reklameforbudet.
Helse- og omsorgsministeren er ansvarlig statsråd for alkoholloven. Denne loven gir kommunene stor frihet til å føre den bevillingspolitikken som de ønsker. Med denne friheten følger også ansvar. Det er kommunene som avgjør om bevillinger skal gis. Kommunene har derfor en enestående mulighet til selv å planlegge hvordan de vil at tilgjengeligheten til alkohol i sin kommune skal være.
Kommunene er også ansvarlige for kontroll av skjenkesteder og kan inndra bevillinger for kortere eller lengre tid, herunder alt fra en time til ut bevillingsperioden. Ved at kommunene har frihet på dette området åpner man for beslutningsnærhet og at alkoholpolitikken kan varieres ut i fra befolkningstetthet og andre lokale faktorer.
Det kommunale selvstyret i alkoholpolitikken skal opprettholdes. Dette vil ligge til grunn når det skal ses nærmere på eventuelle tiltak.
Forslagene 4, 5 og 7 om fratakelse av skjenkebevilling, lovfesting av regler om provokasjon, samt tap av skjenkebevilling også for lokalet
Det er både etter mitt og helse- og omsorgsministerens syn ikke grunnlag for å åpne for provokasjon fra unge under 18, eventuelt 20 år, i forbindelse med kommunal skjenke-og salgskontroll, selv om det skulle bli utført i regi av den kommunale skjenkekontrollen. I alkoholloven er det faktisk ikke noe forbud mot at mindreårige kjøper alkoholholdig drikk. Det er kun et forbud mot å selge eller skjenke slik drikk til mindreårige. Spørsmålet blir således den bevismessige verdien av en slik provokasjon. Det vil heller ikke være et aktuelt tiltak å gjøre inndragelse av skjenkebevilling gjeldende for adressen hvor skjenkevirksomhet drives.
Både helse- og omsorgsministeren og jeg er opptatt av å hindre salg og skjenking av alkoholholdig drikk til mindreårige. Alkoholloven inneholder et eksplisitt forbud mot slikt salg og slik skjenking. Brytes denne bestemmelsen, kan det medføre inndragning av bevilling, samt straffeansvar.
Når kommunene skal utføre kontroll med utøvelsen av salgs- og skjenkebevilling, kan kommunen når som helst kreve adgang til salgs- og skjenkestedets lokaler. I alkoholloven er det ikke noe tak på hvor mange kontroller av et sted kommunen kan utføre. Mistenkes et sted for å bryte alkoholloven, er det derfor naturlig at de har flere kontroller der enn det minimum som følger av alkoholloven. Ved å foreta gjentatte kontroller har kontrollørene, slik systemet er i dag, gode muligheter for å avdekke skjenking av alkoholholdig drikk til mindreårige.
Når det derimot gjelder provokasjon fra politiets side i visse sammenhenger, åpner Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2000 for at politiet i enkelte situasjoner kan provosere fram en ulovlig handling for å fremskaffe bevis. Imidlertid må flere vilkår da være oppfylt. Bakgrunnen for disse vilkårene er hensynet til rettssikkerhet og et krav om forholdsmessighet mellom de midler som anvendes og det som kan oppnås. Et av grunnvilkårene for at den fremprovoserte handling kan ha bevismessig verdi, er at provokasjonen ikke må foranledige en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. Videre kan provokasjon kun benyttes ved alvorlige straffbare handlinger.
Disse vilkårene må, slik jeg ser det, også legges til grunn hvis man skal åpne for at provokasjon begått av andre enn politiet skal ha bevismessig verdi. Dette er også helse-og omsorgsministeren enig i. Det vil i en situasjon hvor mindreårige framprovoserer salg og skjenking av alkoholholdig drikk til seg selv, være så godt som umulig å vite om dette er en handling som ville funnet sted uten denne provokative handlingen. Det er kommunen som ved en inndragning av bevilling må føre bevis for det faktiske grunnlaget for inndragningsvedtaket. Et framprovosert brudd på alkoholloven vil etter helse- og omsorgsministerens og mitt syn ha liten bevismessig verdi. Vi mener derfor det er tvilsomt om det i seg selv vil være tilstrekkelig til å begrunne en såpass belastende sanksjon som det inndragning alt i alt er for bevillingshaver.
Når det gjelder mulighetene for å gi en inndragning av skjenkebevilling gjeldende virkning for lokalet/adressen der et skjenkested drives, er dette ikke ønskelig. For det første er en skjenkebevilling knyttet til bevillingshaver og hennes/hans virksomhet,. Kommunene vil ikke kunne pålegge andre enn bevillingshaver plikter i forbindelse med utøvelsen av skjenkebevillingen. For det andre vil en slik løsning kunne påføre en utleier sanksjoner for forhold som ligger utenfor hennes/hans kontroll. En utleier vil ha begrenset mulighet til å kontrollere lokaler all den tid de er utleid til andre. Videre vil det være fullstendig utenfor en utleiers rett og ansvar å blande seg inn i annens virksomhet, selv om han leier ut et lokale. En utleier kan ikke ilegges sanksjoner for forhold andre personer hefter for.
På denne bakgrunn finner jeg det ikke formålstjenlig at forslaget om at inndragning av skjenkebevilling også skal gjøres gjeldende for selve lokalet/adressen til skjenkestedet.
Forslag 8 om etablering av rusmiddelfrie treffsteder m.m. for unge over 16 år Jeg er enig med forslagsstillerne i at restriksjoner og sanksjoner ikke er tilstrekkelig til å løse problemene som kan knyttes til skjenking av alkohol, utrygghet, vold og annen kriminalitet. Den forebyggende innsatsen må ha en sentral plass i arbeidet for å begrense problemene knyttet til dette.
Imidlertid arbeides det allerede forebyggende på mange områder. Regjeringen er opptatt av at ungdom generelt skal ha gode og attraktive fritidstilbud, både i byer og i tettsteder. Dette er et lokalt ansvar som hver enkelt kommune både kan og bør føre en aktiv politikk for å få til. Staten på sin side skal legge forholdene til rette slik at kommunene i stadig større grad prioriterer ungdom. Forebygging av rusmiddelproblemer, atferdsproblemer, psykiske problemer og kriminalitet glir ofte inn i hverandre. Virkemidler og tiltak er i stor grad de samme.
Mye av den forebyggende innsatsen skjer og må skje lokalt. Lokale myndigheter kan og bør i stor utstrekning samarbeide med frivillige organisasjoner, lag og foreninger når det gjelder forebygging av rusmiddelproblemer. Staten har i stor grad lagt til rette for at kommunene skal kunne prioritere dette, både økonomisk gjennom en betydelig styrking av kommuneøkonomien, og organisatorisk gjennom utvikling av verktøy, kurs, opplæring m.v. for å styrke kommunene i sin forebyggende innsats. Gjennom veileder til kommunal rusmiddelpolitisk handlingsplan har statlige myndigheter synliggjort hvordan kommunene kan føre en aktiv og sammenhengende forebyggingspolitikk. Her vil også generelle velferdstilbud for ungdom som treffsteder, kulturtilbud og konsertarenaer kunne ha sin plass. Vi vet at gode oppvekstvilkår generelt danner grunnlag for en sunn utvikling. Men vi vet også at tilbud som det her refereres til, ikke i seg selv kan antas å ha rusforebyggende effekt. Barne- og likestillingsdepartementet gir imidlertid ulike former for tilskudd til generelle barne- og ungdomstiltak. Det fins også en støtteordning for lokalt frivillig barne- og ungdomsarbeid (Frifond) som Kultur- og kirkedepartementet har ansvar for. Regjeringen er opptatt av at virkemidler og tiltak for å forebygge rusmiddelproblemer skal være basert på kunnskap om det vi vet virker. Derfor legger Sosial- og helsedirektoratet, sammen med de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål, stor vekt på Informasjon og kunnskapsspredning av gode forebyggingstiltak. Nettstedene www.forebygging.no og www.kommunetorget.no er eksempel på hvordan det er tilrettelagt for at kommunene på en enda bedre måte kan prioritere forebygging av rusmiddelproblematikk.
Forslag 9 om et mer tilstedeværende politi
St.meld. nr. 42 (2004-2005) Politiets rolle og oppgaver slår fast at den overordnede målsetting for politiet er økt trygghet i samfunnet. Politiets arbeid for trygghet forutsetter et lokalt forankret politi. Viktige forutsetninger for et lokalt forankret politi er gode relasjoner til publikum og de lokale folkevalgte myndigheter, herunder kommunen.
Politiet skal være tilgjengelig i lokalsamfunnet, både i de større byene og i mindre landkommuner. Lokal tilstedeværelse er en nødvendig forutsetning for samspill og nærhet til publikum. For å møte publikums forventninger ønsket Regjeringen en viss oppmyking i sentrale føringer for lokal organisering. Dette er et ønske Stortinget har gitt sin tilslutning til i forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 42 (2004-2005), jf Innst. S. nr. 145 (2005-2006). Departementet har på denne bakgrunn bedt Politidirektoratet om å etablere en prøveordning i to politidistrikter med mulighet både å få prøvd ut grensereguleringer, offentlige servicekontorer og politiråd.
Med bakgrunn i Soria Moria-erklæringen og Stortingets behandling av meldingen politiets rolle har departementet bedt Politidirektoratet om å utrede og følge opp en rekke tiltak som har som formål å videreutvikle politiets forankring lokalt. Regjeringen har besluttet at det skal etableres et mer formalisert samarbeid mellom politidistriktene og kommunene, og direktoratet er bedt om at det etableres politiråd i hver enkelt kommune. Formålet med samarbeidet i de lokale politirådene skal være å utveksle informasjon, etablere felles problemforståelse og få kunnskap av betydning for prioritering og beslutning innenfor den enkelte sektor.
Det er viktig at mulighetene for samlokalisering med offentlige servicekontorer utnyttes, slik at publikum kan få utført forvaltningsoppgaver og enkelte sivile gjøremål. Jeg har derfor bedt Politidirektoratet om å gjennomgå mulighetene for samlokalisering med offentlige servicekontorer hvor dette anses hensiktsmessig. Regjeringen vil også, slik Stortinget ber om i Innst. S. nr. 145 (2005-2006), foreta en gjennomgang av spørsmålet om differensiert responstid. Etter min oppfatning er Regjeringen lang på vei til nettopp å legge til rette for et mer tilstedeværende politi. En slik lokal forankring, kombinert med politiets problemorienterte arbeidsmetode, vil nettopp gjøre politiet bedre i stand til å fylle folks behov for polititjeneste og utvikle en større grad av trygghet for befolkningen.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 42 (2004-2005) fattet Stortinget et anmodningsvedtak der Regjeringen ble bedt om å utrede behovet for tilgang på personell i et lengre tidsperspektiv etter evalueringen av politireformens fase 2. Dette oppdraget er gitt videre til Politidirektoratet.
Forslagene 10, 11 og 12 om justering av politiets måleparametrer, en mer differensiert politiutdanning og rekruttering av flere personer med minoritetsbakgrunn til politiet
Jeg vil påpeke at disse spørsmålene ble behørig omtalt i St. meld nr 42 (2004-2005) om Politiets rolle og oppgaver, Innst. S. nr 145 (2005-2006) og gitt anledning for Stortinget til å debattere 25. mai 2006.
Politiet har måleparametrer både for proaktiv og reaktiv kriminalitetsbekjempelse. På det reaktive området er det satt sentrale mål for flere forhold, herunder saksbehandlingstid for straffesaker, saksbehandlingstid for visse fristsaker og oppklaringsprosent. Disse målene er fastsatt i St. prp. nr. 1. Politidirektoratet har pålagt politidistriktene måleparameter for proaktiv kriminalitetsbekjempelse. Slike parametrer er reduksjon av antall førstegangslovbrytere i alderen 15 -18 år; reduksjon av voldskriminalitet; reduksjon av vinningskriminalitet; kontrollaktivitet for å redusere antall trafikkulykker med personskade m.v. De konkrete målene fastsettes for hvert politidistrikt i den årlige styringsdialogen mellom politidistriktene og Politidirektoratet
Det er politimesteren og det enkelte politidistriktet som fastsetter hvilke virkemidler som de vil ta i bruk for å nå målene. Utvikling av måleparameter for politiets kriminalitetsbekjempelse er en kontinuerlig prosess. Det skal ikke legges skjul på at det har særlig vært vanskelig å finne hensiktsmessige måleparametrer nettopp for politiets proaktive virksomhet i kriminalitetsbekjempelse. Dette har å gjøre med spørsmålet om hvordan samfunnsmessige forhold utvikler seg og hvordan de kunne ha vært under andre forutsetninger. Særlig gjelder dette, i alle fall over kortere tidsperioder, måling av politiets forebyggende virksomhet. Dette må imidlertid ikke hindre oss i å satse på forebyggende arbeid som det er grunn til å anta vil kunne dempe kriminalitet.
I de seinere årene har utdanningen av politiet blitt styrket Dette har blitt sett på som nødvendig for å møte kriminalitetsutviklingen og kompleksiteten i oppgavene som politiet skal løse. Jeg mener at det derfor ikke er noen god løsning å satse på at lavere utdanning skal regnes som tilstrekkelig for arbeid i distrikter med færre ansatte, samtidig som man får en større bredde i både oppgaver og ansvar.
Med de krav som stilles til høgskoleutdanning i dag vil en slik kortere utdanning neppe gi grunnlag for avkorting eller lettelser dersom det er ønskelig å ta ordinær politiutdanning seinere. Det må også vurderes nøye hva som kan være effekten av å etablere et nytt og lavere nivå i grunnutdanningen for politiet Jeg finner det derfor ikke hensiktsmessig å innføre en slik differensiert politiutdanning som forslagsstillerne fremmer i forslag 11. Dette spørsmålet ble også tatt opp i St. meld. nr 42, og det ble da fra Stortinget ikke vist til at en slik differensiert politiutdanning var ønskelig.
Det har både fra Justisdepartementets og fra Politidirektoratets side blitt lagt ned betydelig innsats for å øke rekrutteringsgrunnlaget for studenter til Politihøgskolen, ikke minst studenter som kan sies å representere minoritetsbefolkninger. Jeg er også overbevist om at det ikke bare er nødvendig å ha en politistyrke som gjenspeiler sammensetningen i befolkningen, der det legges vekt på integreringshensyn, men jeg er også overbevist om at politiet vil stå bedre rustet til å bekjempe kriminalitet med et stort innslag av studenter med minoritetsbakgrunn. Imidlertid er det viktig mål også å beholde de ferdig utdannede politifolkene. Derfor skal Politidirektoratet og Politihøgskolen gjennomføre prosjektet "Rekruttere og beholde" i 2007. Med særlig tanke på polititjenestemenn med etnisk minoritetsbakgrunn skal politi- og lensmannsetaten i framtida oppnå bredere bruk av den eksisterende kompetansen som etaten innehar. Samtidig kan bruk av denne kompetansen føre til økt rekruttering av studenter med etnisk minoritetsbakgrunn til Politihøgskolen.
I tillegg vil jeg nevne at Politihøgskolen skal gjennomføre prosjektet "Ut i felten". Formålet med dette prosjektet er bl.a. å få noen bestemte politidistrikter til å bistå Politihøgskolen med å markedsføre politiutdanningen overfor unge med minoritetsbakgrunn; knytte kontakter med minoritetsorganisasjoner lokalt og utrede hva som lokalt er de 10 største møtearenaene for unge med minoritetsbakgrunn, herunder idrettsarrangementer, festivaler og skoler. Prosjektet skal evalueres i 2008 og skal munne ut i eventuelle nye forslag for framtidig rekrutteringsarbeid.
I disponeringsskrivet for 2007 er alle politidistrikt og særorganer pålagt å utarbeide mål og planer for å øke antall ansatte med minoritetsbakgrunn, herunder innvandringsbakgrunn fra ikke-vestlige land. Jeg har fått opplyst at Politidirektoratet vil følge dette opp gjennom styringsdialogen. Videre skal det også gjennomføres opplæring av ansatte i politidistriktene og særorganene i 2007 for å øke bevisstheten og kunnskapene om minoriteter i landet.
På denne bakgrunn anser jeg at forslag 10 og 12 fra forslagsstillerne er ivaretatt.
Forslag 13 om strategi for nulltoleranse og rask bøtelegging
Når det gjelder den generelle kriminalitetsbekjempelsen, herunder bekjempelse av kriminalitet som anses mindre alvorlig, men plagsom nok, har Regjeringen som mål at politiet og de relevante myndigheter for øvrig skal kunne forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. Vl vil derfor ha en målrettet og balansert satsing på politiet og påtalemyndigheten, på domstolene og på kriminalomsorgen. Rask oppfølging fra politiet, rask påtaleavgjørelse, effektiv domstolsbehandling og rask straffegjennomføring vil etter min overbevisning også ha en trygghetsskapende effekt.
For å øke folks trygghet er det ikke minst viktig at politiet bidrar gjennom økt synlighet og tilgjengelighet, samt målrettet informasjon. Spørsmålet om politiets nulltoleranse overfor ulike former for ordensforstyrrelse og mindre alvorlig kriminalitet berører flere sider ved politiets måte å arbeide på. Etter min oppfatning er det viktig at politiet også utviser skjønn og opptrer fornuftig slik at tilliten til politiet ikke svekkes, verken hos den delen av befolkningen som ikke har noen direkte befatning med det, eller dem som berøres direkte gjennom politiets arbeid. Politiets problemorienterte måte å arbeide på synes å gi resultater og bør videreutvikles. Etter min vurdering er Oslo-politiets innsats sommeren 2006 for å forebygge kriminalitet gjennom økt tilstedeværelse på utsatte områder i sentrum, et godt eksempel på at målrettede tiltak gir effekt. Jeg finner derfor ikke grunnlag for å fremme overfor Politidirektoratet å utarbeide en generell strategi i politiet om nulltoleranse, ut over det som allerede er innarbeidet i etaten.
Forslag 14 og 15 om straffenivået i straffesaker, redusert saksbehandlingstid og økt prosessledelse
Hurtig straffesaksbehandling er helt sentralt for å få til en effektiv kriminalitetsbekjempelse. Rask oppfølging sikrer bevis, gjør at vitner husker bedre og gir et best mulig grunnlag for en høy oppklaringsprosent. Dessuten blir belastningen for ofrene mindre, En rask reaksjon på lovbrudd virker langt mer effektivt enn den som kommer flere år etter.
Jeg har derfor sendt på høring forslag som kan føre til en hurtigere behandling av straffesakene. Tiltakene er særlig knyttet til påtalemyndigheten og domstolenes behandling av straffesaker. Målet er å få fram en kultur der saksbehandlingen går framover så raskt selve saken tillater, uavbrutt av køer og "liggetider". Dette vil være en fordel for alle som er berørt av en sak, ikke minst for en fornærmet eller en pårørende som lengter etter at saken blir brakt til ende.
I Soria-Moria - erklæringen har Regjeringen lagt til grunn at den vil arbeide for straffenivået for alvorlig kriminalitet som voldtekt, drap, grov vold og sedelighetsforbrytelser skal økes. Arbeidet med straffeloven er et viktig virkemiddel i så måte. Jeg har merket meg justiskomiteens merknader om dette ved behandlingen av straffelovens generelle del. Når det gjelder straffelovens spesielle del vil regjeringen legges den fram for Stortinget slik at den kan behandles senest i vårsesjonen 2009. Også jeg anser det nødvendig at domstolene kan benytte seg av mulighetene som strafferammene gir til å høyne straffen for alvorlig kriminalitet med det formål å kunne benytte straffens mulige allmennpreventive virkning til å hindre ny kriminalitet, samtidig som en relativt lav straff samfunnsmessig kan oppleves lite rettferdig.
Imidlertid vil jeg også få peke på at forholdet mellom Storting, Regjering og Domstoladministrasjonen er nedfelt i domstolloven og nærmere omtalt Ot.prp. nr. 44 (2000-2001). Her går det fram at Regjeringen har instruksjonsrett overfor Domstoladministrasjonen kun i administrative spørsmål. Slike vedtak skal skje ved Kongelig resolusjon. Myndigheten er dessuten forutsatt brukt i unntakstilfelle. Tilsvarende instruksjonsrett gjelder ikke for den dømmende virksomhet.
Selv om vi som politikere både kan og skal ha synspunkter på straffenivået og at forslag 14 ikke antas å medføre en direkte inngripen i den dømmende virksomhet, vil likevel forslaget etter min oppfatning være i strid med prinsippet om domstolenes uavhengighet, idet et initiativ som foreslått vil kunne oppfattes som at Regjeringen legger føringer for domstolenes rettsanvendelse. Som nevnt under kommentaren til forslag 13 legger Regjeringen stor vekt på å få en rask saksbehandling i hele straffesaksgangen, inkludert domstolene, samtidig som man skal ivareta rettssikkerheten. Dette anses å ha en kriminalitetsbekjempende effekt.
Imidlertid antar jeg at også domstolene vil være mottakelige for ansvarlige myndigheters vurderinger og synspunkter på straff, straffenivå og kriminalitetsbekjempelse over tid og kan justere seg etter det. På denne bakgrunn finner jeg det ikke tilrådelig å ta et slikt initiativ overfor Domstoladministrasjonen som forslagsstillerne fremmer.
Forslag 16 om endring av plan- og bygningsloven for å fremme kriminalitetsforebyggende hensyn
Jeg er enig i at det er viktig å se på hvilke muligheter som andre lover gir oss i kriminalitetsbekjempelsen. Kriminalitetsforebygging kan skje gjennom mange ulike tiltak. Etter mitt syn er samfunnsplanlegging ett av områdene vi bør være mer oppmerksomme på når det gjelder muligheter for å bygge inn bevissthet om kriminalitetsbekjempelse og trygghet for befolkningen. Det gjelder både ved tilrettelegging for trygge sosiale miljøer og gjennom den fysiske utformingen av omgivelsene. Bruken av de fysiske rammene avgjør om de blir arenaer der kriminalitet og utrygghet kan utvikle seg, eller om de blir arenaer for sosialt fellesskap og trivsel.
Plan- og bygningsloven er et slikt redskap for å kunne skape trivsel og trygghet. Derfor har regjeringen tatt et initiativ til en slik regulering i plan- og bygningsloven. Jeg kan i denne sammenheng opplyse om at Miljøverndepartementet er i sluttfasen av sitt arbeid med utkast til en Ot.prp. om ny plandel av plan- og bygningsloven. Man tar sikte på at den kan fremmes våren 2007. Det tas sikte på at den nye loven skal ha en bestemmelse om at kommuner og regioner skal planlegge for å fremme befolkningens helse, motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet.
Avslutningsvis vil jeg bare peke på at selv om justissektoren, herunder politiet, haransvar knyttet til kriminalitetsbekjempelse og skape trygghet for befolkningen, ikke minst i byene, er det ikke kun et ansvar som tilligger denne sektoren alene. Også kommunale myndigheter må være seg sitt ansvar bevisst slik at ikke oppgaver skyves fra etat til etat. Det er den samlede innsatsen som til syvende og sist kan gi best resultater. Derfor må vi også legge oss i selen for å skape gode samarbeidsforhold og knytte ansvarlige forbindelser mellom de relevante, ansvarlige etater og organer.