Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at etter arbeidsmarkedsloven har alle arbeidssøkende rett til å få sine behov for arbeidsmarkedstjenester vurdert ut fra den enkeltes situasjon. Arbeids- og velferdsetaten skal spesielt legge til rette for økt yrkesdeltakelse og inkludering i arbeidslivet for personer med redusert arbeidsevne eller svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Dette innebærer at langtidsledige og innvandrere skal prioriteres på tiltak. Videre er ungdom under 20 år garantert tiltaksplass samtidig som de øremerkede tiltaksmidlene til yrkeshemmede skal sørge for individuelt tilpassede og målrettede tilbud.

Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å gi en vurdering av hvorvidt resultatoppnåelsen for disse gruppene er i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger, og om det er etablert hensiktsmessige styringssystemer for å oppnå ønskete resultater for prioriterte arbeidssøkere.

Komiteen legger til grunn at omleggingen fra Aetat til Arbeids- og velferdsetaten fører til at tiltak for å få prioriterte arbeidssøkergrupper i jobb vil bli undergitt særlig vurdering og anser Riksrevisjonens rapport som et viktig bidrag i den forbindelse.

Komiteen har merket seg at undersøkelsen viser at en stor andel langtidsledige og ferdig attførte ikke følges tilstrekkelig opp. Mer enn 44 prosent av dem som var registrert i Aetats system, over 8 000 av de langtidsledige, hadde ikke individuell oppfølgingssamtale i løpet av 2005. Derved foreligger det ikke tilstrekkelig grunnlag for å slå fast om de arbeidssøkende faktisk drev aktiv jobbsøking.

Komiteen konstaterer imidlertid at departementet har innført en ny minimumsstandard som tilsier at alle langtidsledige skal bli innkalt til individuell samtale minimum hver tredje måned og at det fra 2007 innføres en egen rapportering for 20-24-åringer som har vært ledige i mer enn tre år.

Komiteen viser videre til at undersøkelsen viste store fylkesvise variasjoner i andelen av innvandrere og ferdig attførte som går over i jobb. Ifølge Riksrevisjonen var forskjellene for store til at de kan forklares med ulikheter i de lokale arbeidsmarkeder. Komiteen forutsetter at det iverksettes målrettete tiltak for å bedre tiltakstilbudet overfor disse gruppene.

Komiteen har særlig merket seg manglende oppfølging av innvandreres rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnsfag, språktrening og arbeidspraksis. Når bare 806 av de gjennomsnittlig 20 936 ordinære arbeidssøkerne med innvandrerbakgrunn var deltakere i introduksjonsordningen for innvandrere, viser dette behov for særlig oppfølging på dette området.

Svak språkkompetanse i norsk er ett av flere hindre personer med innvandrerbakgrunn står overfor i møte med arbeidsmarkedet. Komiteen har merket seg at det ikke er foretatt noen kartlegging av hvor mange som mangler nødvendig kunnskap til å fungere på en norsk arbeidsplass og vil anta at en slik kartlegging vil være formålstjenlig.

Komiteen registrerer at det er en liten bedring i antall yrkeshemmede som kom over i jobb fra 2004 til 2005 og finner det positivt at den nasjonale handlingsplanen for organisering av yrkesrettet attføring synes å ha gitt resultater. Komiteen vil understreke viktigheten av en ytterligere styrking av innsatsen på dette området.

Komiteen er videre tilfreds med at ungdomsgarantien synes å bli fulgt opp. Tiltak for å motivere ungdom for jobb eller videre utdanning er av stor betydning både for den enkelte og for samfunnet.

Komiteen har merket seg at Aetat i stor grad har utviklet indikatorer som gjør det mulig å måle kvantiteten i tjenesteproduksjonen, men at man i mindre grad fanger opp effekten av tiltakene. Komiteen finner det ikke tilfredsstillende at svarprosenten for sluttmeldekort som de arbeidssøkende skal fylle ut, i perioden 2003-2005 bare var på 65 prosent. Dette gjør det vanskelig å vurdere resultatet av innsatsen og om arbeidssøkere faktisk er kommet over i jobb.

Komiteen registrerer at departementet er opptatt av å forbedre grunnlaget for å vurdere resultatene i Aetat og vil i den sammenheng understreke betydningen av at det også gjennomføres uavhengige kontroller av kvaliteten på saksbehandlingen.

Komiteen deler Riksrevisjonens tvil om arbeidssøkende med ekstra behov for oppfølging får tilstrekkelig bistand og arbeidsmarkedstilbud som er tilpasset deres behov, og vil peke på viktigheten av at det gjennomføres en målrettet rapportering mot utsatte grupper. Komiteen har imidlertid merket seg statsrådens uttalelse om at han er enig i at resultatene kan bli bedre, og imøteser tilbakemelding om hva som blir gjort for å rette opp de skjevheter Riksrevisjonens undersøkelse har avdekket.