Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Dokument nr. 12:10 (2003-2004), grunnlovsforslag fra Inge Lønning, Jan Tore Sanner, Martin Engeset og André Dahl. Forslaget omfatter endringer i Grunnloven §§ 54, 68, 71 og 112 med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at forslagsstillerne i sin begrunnelse påpeker at man ikke kan utelukke at det også i Norge kan oppstå et så problemfylt parlamentarisk forhold at det blir praktisk talt umulig å etablere mindretallsregjeringer med selv det nødvendige minimum av handlekraft. Denne mulighet gjør det hensiktsmessig å innføre en adgang til å skrive ut nyvalg. Det vises også til at Norge fortsatt er det eneste parlamentariske demokrati i Vest-Europa uten oppløsningsrett.

Flertallet viser til at en adgang for regjeringen til å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg før valgperiodens utløp, innebærer en styrking av regjeringens stilling i forhold til Stortinget. En trussel om å skrive ut nyvalg i en situasjon der regjeringen er stilt overfor et mulig voteringsnederlag i Stortinget, vil kunne styrke regjeringens autoritet og motvirke at en mindretallsregjering blir styringsudyktig.

Flertallet viser til at forslaget om å innføre oppløsningsrett er knyttet til at regjeringen lider nederlag i Stortinget der det på forhånd er varslet at nyvalg blir konsekvensen. Dette representerer et hinder mot at en oppløsningsrett gir regjeringen et virkemiddel den kan benytte etter eget forgodtbefinnende.

Flertallet støtter forslaget om å innføre en oppløsningsrett knyttet til et voteringsnederlag i Stortinget, men mener en slik rett også bør knyttes til innføring av positiv parlamentarisme (investitur), slik det er foreslått i Dokument nr. 12:2 (2003-2004). Etter flertallets syn vil kombinasjonen av investitur og oppløsningsrett gi et enda bedre grunnlag for at man skal unngå en situasjon der vanskelige parlamentariske forhold fører til regjeringer som ikke får tilstrekkelig handlingskraft.

Ved at et flertall aktivt stiller seg bak dannelsen av en regjering, vil det politiske arbeidsgrunnlaget for regjeringen være avklart på en tydeligere måte enn i dag. Dette vil etter flertallets syn også gi et bedre grunnlag for å ta i bruk oppløsningsretten hvis regjeringens parlamentariske grunnlag endres i perioden. Flertallet viser for øvrig til sine merknader i innstilling til Dokument nr. 12:2 (2003-2004).

Flertallet viser til at forslaget om oppløsningsrett i Dokument nr. 12:10 (2003-2004) innebærer at et nytt storting valgt ved nyvalg skal ha samme funksjonsperiode som storting valgt ved de ordinære valg, altså fire år. Dette vil være et brudd på den tradisjon som lenge har vært gjeldende i Norge, med stortingsvalg og lokalvalg annethvert år, med faste fireårige perioder. Flertallet viser til at spørsmålet om å endre dette mønsteret ble grundig vurdert i forbindelse med endringene i valgloven, men hvor det var bred enighet om å beholde dagens mønster. Flertallet mener det kan være en fare for at interessen rundt lokalvalgene svekkes, hvis de i perioder kommer for tett på ordinære eller ekstraordinære stortingsvalg.

Flertallet vil på denne bakgrunn tilrå at forslaget ikke bifalles.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet viser til at forslaget inneber at nyval skal kunna skrivast ut dersom ei regjering lir nederlag i votering i Stortinget over mistillitsforslag eller kabinettspørsmål.

Desse medlemene viser til at etter 1884 har regjeringar søkt avskil to gonger etter mistillitsvotum (1928 og 1963) og ti gonger etter kabinettspørsmål (1891, 1920, 1921, 1923, 1924, 1931, 1933, 1935, 1986 og 2000). I moderne norsk historie - etter 1945 - er det såleis sjeldan kost at norske regjeringar søkjer avskil etter nederlag i stortingsvoteringar over mistillitsforslag eller kabinettspørsmål.

Desse medlemene meiner at både mistillitsvotum og kabinettspørsmål kan tolkast som uttrykk for underliggjande styringsproblem. Sannsynet for slike problem er gjerne høgare di svakare den parlamentariske basisen til ei regjering er. Etter 2. verdskrigen skil både Korvald- og Bondevik I-regjeringa seg ut i så måte; begge hadde ein parlamentarisk basis i 25 prosent av stortingsrepresentantane. Begge desse regjeringane kom også i stand under eksepsjonelle omstende. Dersom vi ser vekk frå desse to, har norske regjeringar etter 1945 hatt ein gjennomsnittleg parlamentarisk basis lik 47 prosent av stortingsrepresentantane. I tillegg har også moderne mindretalsregjeringar i regelen hatt relativt brei parlamentarisk basis. Jamført med spesielt mellomkrigstida er regjeringane sterkare og styringsproblem - slik dei mellom anna kan koma til uttrykk i form av mistillitsvotum og kabinettspørsmål - mindre no enn før.

Desse medlemene meiner difor at forslagsstillarane tek utgangspunkt i styringsproblem som knappast kan seiast å vera utbreidde i norsk politikk. I røynda er norsk politikk prega av brei konsensus om viktige vegval. Det kjem ikkje minst til uttrykk under handsaming av viktige reformer. I regelen orienterer Stortinget seg då mot kvalifiserte fleirtal, nett for å minimera politisk risiko og skapa stabilitet.

Desse medlemene viser til artikkelen "Parlamentariske instrumenter og minoritetsparlamentarisme" av professor Bjørn Erik Rasch (NOU 2001:3). Han drøftar mellom anna røynsler med ulike former for oppløysingsrett, og finn at oppløysingsrett ikkje er "noe trylleformular for å skape flertallskonstellasjoner". På same tid meiner han at oppløysingsrett kan gje sterkare regjeringar og auka stabilitet, men at det er uklart om slike effektar kan ha eller har noko vesentleg omfang i land som Noreg lett kan jamførast med.

Desse medlemene meiner elles at opning for oppløysingsrett og nyval generelt sett kan medføra at forhandlingar i Stortinget i større grad kan verta påverka av meiningsmålingar og (meir eller mindre flyktige) opinionsstrøymingar. Dette er ikkje negativt i seg sjølv, men kan trekkja i retning av meir kortsiktig politikk. Det gjeld ikkje minst innføring av ei form for oppløysingsrett som samstundes opphevar ordinære stortingsval. Sjølv om nyval i teorien kan brukast for å løysa opp i alvorlege flokar mellom regjering og storting, må den eventuelle fordelen ved dette vegast opp mot kostnaden ved kortsiktig manøvrering og jamvel svakare og mindre pragmatisk innsats for å finna fram til politiske løysingar og kompromiss. Nyval inneber heller ingen garanti for ein ny parlamentarisk situasjon. Desse medlemene meiner inntil vidare at norsk parlamentarisme står seg best på å hegna om dagens ordning, og går mot grunnlovsforslaget om å innføra oppløysingsrett.

Komiteens medlem fra Høyre viser til at det foreligger til behandling to forslag som omhandler oppløsningsrett. Foruten foreliggende forslag behandles også Dokument nr. 12:2 (2003-2004) om oppløsningsrett kombinert med innføring av positiv parlamentarisme (investitur).

Dette medlem viser videre til Stortingets behandling av forslag om innføring av oppløsningsrett i forrige stortingsperiode, Innst. S. nr. 203 (2002-2003) og Innst. S. nr. 204 (2002-2003) og Høyres merknader til disse.

Dette medlem mener at en begrenset oppløsningsrett vil reetablere en hensiktsmessig maktbalanse mellom Stortinget og regjeringen. Maktfordelingen mellom bevilgende, lovgivende og utøvende myndighet var sentral i grunnlovsvedtaket i 1814. Dette medlem mener at den historiske utviklingen har bidratt til en uheldig utvisking av de opprinnelige klare ansvarslinjene i norsk statsforfatning.

Dette medlem mener videre at regjeringen bør styrkes i forhold til Stortinget for å unngå at et flertall blant de folkevalgte ubegrenset kan trenge inn på regjeringens enemerker på en uhensiktsmessig måte. Derfor mener dette medlem at regjeringens sterkeste maktmiddel i dag - kabinettspørsmålet - bør suppleres med en rett til å skrive ut nyvalg.

Dette medlem konstaterer at Norge er blant de få parlamentariske demokratier uten noen form for oppløsningsrett. Det er med rette henvist til at det norske demokratiet verken er blitt svekket eller påført belastninger ved at Norge ikke har oppløsningsrett, men dette medlem kan vanskelig se at dette i seg selv er et avgjørende argument for å gå imot innføring av oppløsningsrett. Oppløsningsretten vil kunne fylle en viktig funksjon som sikkerhetsmekanisme i vanskelige og fastlåste parlamentariske situasjoner, og det faktum at vi i vårt land ikke har opplevd slike situasjoner, er ingen garanti for at slike situasjoner ikke kan oppstå i fremtiden. Dette medlem mener at det er ønskelig å gi vårt parlamentariske system en slik sikkerhetsmekanisme som oppløsningsretten representerer.

Dette medlem vil gå inn for at en adgang til å oppløse Stortinget begrenses til situasjoner der regjeringen er påført nederlag i Stortinget under votering over mistillitsforslag eller kabinettspørsmål, og etter at det på forhånd er varslet at voteringens utfall kan avgjøre om det blir nyvalg. Dette medlem understreker at dette grunnlovsforslaget inneholder såpass sterke begrensninger på adgangen til å benytte oppløsningsretten, at det ikke med rimelighet kan hevdes at en vedtagelse av det foreliggende grunnlovsforslag vil forskyve maktbalansen mellom en regjering og Stortinget i urimelig grad.

Dette medlem viser til at foreliggende forslag om innføring av oppløsningsrett reiser spørsmål om varigheten av funksjonsperioden for et storting som velges ved et nyvalg. Forslagsstillerne har to hovedalternativer som begge innebærer at neste ordinære valg skal holdes i september måned. Det ene alternativet (§ 54, nytt annet ledd, alternativ 1) innebærer at neste ordinære valg skal holdes den tredje september måned etter det er avholdt et ekstraordinært valg. Det andre alternativet (alternativ 17) innebærer at neste ordinære valg holdes den fjerde september måned. Dette medlem ser det som mest hensiktsmessig at funksjonsperioden for et storting som er valgt etter at oppløsningsretten er tatt i bruk, blir mest mulig lik varigheten av ordinære stortingsperioder og vil fremme forslag i tråd med dette.

Norske valg har hittil bygget på faste perioder, og på at lokal- og stortingsvalg holdes annethvert år. Dersom foreliggende forslag gjennomføres, vil det innebære en endring i denne valgtradisjonen, ved at tidspunktene for ordinære stortingsvalg vil kunne bli forskjøvet. Etter dette medlems vurdering vil dette likevel være å foretrekke fremfor de potensielt meget korte stortingsperioder som vil bli konsekvensen dersom tidspunkt for ordinære stortingsvalg ligger fast. Dette medlem kan ikke se at faren for svekket interesse for lokalvalg er overhengende eller bør være avgjørende i denne saken.

I tråd med ovenstående vil dette medlem fremsette følgende forslag:

"Dokument nr. 12:10 (2003-2004) grunnlovsforslag fra Inge Lønning, Jan Tore Sanner, Martin Engeset og André Dahl om endringer av Grunnloven §§ 54, § 68, §§ 71 og 112 (Oppløsningsrett) - forslag A alternativ 17, forslag B, forslag C, alternativ 1, forslag D, forslag E og forslag F - bifalles."