Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Dokument nr. 12:2 (2003-2004), grunnlovsforslag fra Jens Stoltenberg, Jørgen Kosmo, Carl I. Hagen, Berit Brørby og Kjell Engebretsen. Forslaget omfatter endringer i Grunnloven §§ 12, 54, 68, 70, 71, 72, 73, 74 og 112 med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har merket seg at forslagsstillerne i sin begrunnelse viser til at Norge har tradisjon for at mange og aktive partier stiller liste ved valg til Stortinget, og at dette kan gjøre det vanskelig å etablere en flertallsregjering, enten det er en ettparti- eller koalisjonsregjering. Av de 28 regjeringene Norge har hatt etter Samlingsregjeringen i 1945, har 19 vært mindretallsregjeringer.

Forslagsstillerne peker på at en regjering som må søke vekslende flertall fra sak til sak, får svekket handlekraft. For å få en regjering med handlekraft til å ivareta landets interesser, er det nødvendig med et minimum av autoritet overfor Stortinget, noe det bare er Stortinget som kan gi en regjering.

Flertallet viser til at Norge er et av svært få parlamentariske demokratier hvor det ikke er adgang til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg i valgperioden. I de fleste land er oppløsningsretten lagt til den utøvende makt, i noen land til statsoverhodet. I land uten faste valgperioder, er oppløsningsretten ensidig lagt til regjeringssjefen. I flere av landene er oppløsningsretten knyttet til et nederlag i parlamentet.

I de fleste europeiske land bygger regjeringsdannelsen på en form for positiv parlamentarisme. I de fleste av disse landene må et vanlig flertall i parlamentet støtte dannelsen av en ny regjering. I enkelte av landene, som Spania og Tyskland, må et absolutt flertall stille seg bak regjeringen. I Sverige og Portugal er en ny regjering godtatt hvis ikke et flertall av parlamentets medlemmer stemmer imot.

Flertallet viser til at forslagsstillerne knytter en oppløsningsrett for regjeringen i gitte situasjoner til innføringen av positiv parlamentarisme. Skal en regjering få makt til å oppløse Stortinget hvis den lider ne­derlag, bør den ha vært dannet ved at et flertall i Stortinget har stilt seg bak den samme regjering.

Flertallet er enig i dette. Ved innføring av positiv parlamentarisme vil det oppstå et synlig og definert parlamentarisk grunnlag for regjeringen. Et flertall i Stortinget har da gitt uttrykk for at det ønsker denne regjeringen og stiller seg bak regjeringens plattform eller program og derfor har utstyrt den med nødvendig autoritet.

Den mest naturlige måten Stortinget kan gi uttrykk for at et flertall stiller seg bak en ny regjering, er etter flertallets syn at det gjennomføres avstemning om hvem som skal bli ny statsminister.

Flertallet vil peke på at innføringen av positiv parlamentarisme ikke vil være et hinder for mindretallsregjeringer, men disse vil da ha et tydeligere avklart parlamentarisk grunnlag enn i dag. En slik avklaring kan enten baseres på en samarbeidsavtale mellom regjeringspartiet/ene og ett eller flere partier i Stortinget, eller på en omforent regjeringsplattform.

Flertallet mener at det på et slikt grunnlag er riktig å utstyre regjeringen med myndighet til å skrive ut nyvalg, hvis den lider nederlag i Stortinget eller stilles overfor et mistillitsforslag. Nyvalg vil, ifølge forslaget, bare kunne skrives ut hvis statsministeren på vegne av regjeringen før votering har gjort det klart at den vil skrive ut nyvalg om den lider nederlag i voteringen.

Flertallet vil understreke at innføring av oppløsningsrett ikke utelukker at en regjering stilt overfor et voteringsnederlag i Stortinget fortsatt kan velge å fratre uten å skrive ut nyvalg. I en slik situasjon må Stortinget gjennom en votering ta stilling til hvem som skal danne en ny regjering.

Flertallet viser til at hvis det skrives ut nyvalg, vil det nye stortinget sitte fram til neste ordinære stortingsvalg. Innføring av positiv parlamentarisme og oppløsningsrett vil således ikke endre på dagens ordning med ordinære faste fireårs perioder.

I en situasjon hvor det skal dannes en ny regjering, innebærer forslaget at dersom det ikke oppnås flertall for en statsministerkandidat etter fire avstemninger i Stortinget, skal stortingspresidenten meddele Kongen at det skal skrives ut nyvalg, innen bestemte tidsfrister. Dette gjelder enten det skal dannes en ny regjering etter et ordinært valg, nyvalg eller at en regjering har søkt avskjed uten at det skrives ut nyvalg. Flertallet støtter dette.

Flertallet viser til at forslagsstillerne har fremmet forslag til hvilke grunnlovsparagrafer som må endres som følge av forslaget. Flertallet støtter i all hovedsak forslagsstillernes hovedalternativer til grunnlovsendringer. Flertallet viser imidlertid til at hovedalternativet til § 54 annet ledd om utskriving av nyvalg, omtaler inndelingen av Stortinget i odelsting og lagting. Stortinget vedtok 20. februar 2007 at inndelingen i odelsting og lagting skal oppheves med virkning fra 1. oktober 2009. Etter flertallets oppfatning bør derfor nye grunnlovsbestemmelser om investitur og oppløsningsrett ikke omtale odelsting og lagting. Flertallet vil derfor anbefale at § 54 annet ledd, alternativ 4 bifalles.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Norge er et stabilt og velfungerende parlamentarisk demokrati. Selv om det i Norge ikke har vært adgang til å skrive ut nyvalg i valgperioden, har det ikke vært store problemer med å danne styringsdyktige regjeringer.

De aller fleste europeiske demokratier har en eller annen form for oppløsningsrett, og det er store forskjeller i hvilken grad denne retten tas i bruk. I tillegg er det ulik praksis om det er vanlig med flertalls- eller mindretallsregjeringer. Disse forskjellene har mange årsaker; blant annet valgordning, politisk kultur og hvordan oppløsningsretten er utformet.

Disse medlemmer mener at kravet til den sittende nasjonalforsamling om å gi landet en regjering øker når det ikke er adgang til å skrive ut nyvalg. Det samme gjelder kravet til den sittende regjering om å skape flertall for sin politikk. Fravær av oppløsningsrett kan derfor styrke samarbeidsevnen og virke disiplinerende på alle partier, uavhengig av om de er i posisjon eller i opposisjon.

I Norge er det tradisjon for stabile, brede flertall for viktige politiske endringer. Disse medlemmer mener at denne praksisen sikrer et velfungerende demokrati selv om regjeringer har hatt varierende parlamentarisk grunnlag over tid.

Disse medlemmer viser til at det i mange europeiske land ofte skrives ut nyvalg på tidspunkt når det er mest gunstig for regjeringen eller flertallet i nasjonalforsamlingen. Brukt på denne måte blir oppløsningsretten først og fremst et instrument for å vinne valg og ikke en ordning for å løse fastlåste parlamentariske situasjoner. Det innebærer at kortsiktige, valgtaktiske hensyn kan bli for dominerende når det gjelder bruk av oppløsningsrett. Disse medlemmer viser også til at et nyvalg ikke alltid vil endre sammensetningen av Stortinget slik at det oppstår en ny parlamentarisk situasjon. Det kan være like vanskelig å danne regjering etter et nyvalg som det var før valget.

Disse medlemmer vil hevde at en oppløsningsrett der regjeringen har innflytelse på om det skrives ut nyvalg, kan føre til at maktbalansen mellom parlament og regjering forskyves. Ordningen kan gi økt makt til regjeringen på bekostning av parlamentet, et argument forslagsstillerne legger vekt på. Disse medlemmer understreker derimot viktigheten av at det bare er stortingsrepresentanter som er folkevalgte, og at det ikke bør innføres ordninger som undergraver Stortingets rolle.

Disse medlemmer viser til at ulik praksis i bruk av oppløsningsretten avhenger av hvordan denne retten er utformet. Forslagsstillernes forslag til oppløsningsrett er utformet slik at den neppe vil bli tatt i bruk så ofte. Én av grunnene til det er at det må avholdes ordinære stortingsvalg selv om det skrives ut nyvalg i valgperioden. I tillegg skal Stortinget ha stor innflytelse på om det skal skrives ut nyvalg. Disse medlemmer mener at den foreslåtte ordningen i stor grad minner om den svenske ordningen med oppløsningsrett. Den ble opprinnelig innført alt i 1866, men har kun blitt brukt tre ganger. Etter overgangen til ettkammersystem i 1969, med virkning fra riksdagsvalget i 1971, har forøvrig oppløsningsretten ikke vært benyttet.

Komiteens medlem fra Høyre viser til at komiteen har til behandling to forslag som omhandler oppløsningsrett. I tillegg til foreliggende forslag behandles Dokument nr. 12:10 (2003-2004), forslag om endringer i Grunnloven §§ 54, 68, 71 og 112.

Dette medlem noterer seg forslagsstillernes begrunnelse for innføring av en begrenset oppløsningsrett tillagt Regjeringen og vil i det store og det hele bifalle denne. Dette medlem viser i den forbindelse også til Høyres merknader i innstilling til Dokument nr. 12:10 (2003-2004).

Dette medlem noterer seg videre at forslagsstillerne knytter en begrenset oppløsningsrett for regjeringen til innføringen av positiv parlamentarisme, såkalt investitur. Dette medlem kan ikke se at denne koblingen er nødvendig. Forslagsstillerne påpeker korrekt at Norge i tiden siden 1945 har hatt 19 mindretallsregjeringer. Det norske politiske system må likevel kunne sies å ha vært blant de mest stabile i Europa, og tilstrekkelig politisk handlekraft har vært utvist også av regjeringer uten et fast flertall i Stortinget. Dette medlem er tvert imot av den oppfatning at erfaring viser at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom en regjerings parlamentariske grunnlag og politisk handlekraft til å ivareta landets interesser.

I Norge, hvor valgsystem og tradisjon har medført et betydelig antall partier i nasjonalforsamlingen og stor grad av representativitet, bør det fortsatt legges til rette for at flest mulige regjeringskonstellasjoner gis parlamentarisk handlefrihet og fleksibilitet. Dette medlem er av den oppfatning at en innføring av investitur vil svekke den parlamentariske handlefrihet i vesentlig grad.

Dette medlem noterer seg også at forslaget vil medføre at storting valgt ved ekstraordinære valg kun vil sitte frem til neste ordinære stortingsvalg. Dette medlem er av den oppfatning at en slik ordning åpner for uhensiktsmessig korte stortingsperioder som vil kunne medføre uheldig stillstand i det politiske arbeid, hyppige valg og omfattende praktiske merkostnader. Dette medlem viser i den forbindelse også til Høyres merknader i innstilling til Dokument nr. 12:10 (2003-2004).

Dette medlem vil på dette grunnlag anbefale at forslaget ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ser at en ordning med innsettingsvedtak kan innebære et mer avklart forhold til opposisjonen for en mindretallsregjering. På den annen side betyr ikke det at en regjering får støtte ved starten av en periode at det/de samme partier gir regjeringen støtte en hel stortingsperiode eller i alle saker.

Disse medlemmer vil peke på at innsettingsvedtak kan redusere en mindretallsregjerings muligheter til å få til samarbeid med andre partier underveis i en stortingsperiode. Dermed reduseres også regjeringens muligheter for fleksibilitet med hensyn til å få støtte til regjeringens politikk fra ulike partier.

Disse medlemmer viser for øvrig til at disse partier er imot innføring av oppløsningsrett. En ordning med innsettingsvedtak vil vanskelig kunne virke over tid, uten at det samtidig åpnes for en mulighet for oppløsning av Stortinget.

Disse medlemmer vil på dette grunnlaget anbefale at forslaget ikke bifalles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i dag har negativ parlamentarisme uten innsettingsvedtak (investitur). Denne styringsformen kan i enkelte tilfeller føre til uklarhet om en regjerings parlamentariske grunnlag, og det bør derfor vurderes om det er behov for klarere regler ved regjeringsdannelser.

Dette medlem viser til at forslagsstillerne foreslår at dagens ordning endres til positiv parlamentarisme med innsettingsvedtak. Det innebærer at en regjering i utgangspunktet må ha aktiv støtte fra et flertall i Stortinget, noe som vil kunne skape klarere ansvarsforhold.

Dette medlem viser til at investitur innebærer at sannsynligheten for mindretallsregjeringer med svakt parlamentarisk grunnlag reduseres. Investitur kan derfor bidra til mer styringsdyktige regjeringsalternativer.

Dette medlem mener at det i dag ikke bør innføres oppløsningsrett, selv om det kan medføre enkelte fordeler å innføre investitur. Dette medlem anbefaler at forslaget ikke bifalles.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil peke på at Norge har lang tradisjon for mindretallsregjeringer. Siden 1971 har dette vært det mest vanlige. Erfaringene viser at mindretallsregjeringer kan styre både godt og stabilt. Norge er på topp i velstandsutvikling og er et av verdens beste land å bo i. Ulike mindretallsregjeringer har bidradd til utviklingen til det velferdssamfunnet Norge er i dag.

Dette medlem mener erfaringen gjennom de siste 35 årene viser med all tydelighet at et land kan styres stødig, og at det kan fattes store og viktige politiske beslutninger også med mindretallsregjeringer.

Dette medlem vil understreke at erfaringene også viser at Stortingets makt kan være større under en mindretallsregjering. En regjering er avhengig av å skaffe seg samarbeidspartnere i Stortinget fra sak til sak. Både storting og regjering må vise smidighet og samarbeidsevne, og det stiller krav til begge parter til å finne samlende løsninger. Dette har bidradd til større bredde i de politiske løsningene og til mindre avstand mellom de politiske partiene enn i mange andre land.

Dette medlem vil peke på at en flertallsregjering kan ha fordeler ved at det blir klarere ansvarsdeling mellom storting og regjering, og en unngår usikkerhet rundt hvorvidt et forslag fra en regjering blir vedtatt eller ikke.

Dette medlem vil samtidig understreke at Stortingets makt og innflytelse kan bli svekket. Særlig når en flertallsregjering består av flere partier, kan skjøre kompromisser internt i regjeringskonstellasjonen, føre til at det blir svært vanskelig å foreta selv mindre endringer når saken kommer til Stortinget. Dette kan medføre at bredere politiske løsninger forhindres også i saker hvor det ville vært en styrke for landet at flere partier stilte seg bak et vedtak. Saksbehandlingen flyttes fra en mer åpen dialog mellom Stortinget og regjeringen til mer lukkede prosesser i regjeringskvartalet.

Dette medlem ser det også som negativt at organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoners mulighet for å påvirke og å argumentere for en sak svekkes. Totalt sett fører dette til mindre åpenhet og at kunnskapen om sakene blir mindre, noe som gir et mer lukket beslutningssystem som resultat.