2.1 Oppgaver til de nye folkevalgte regionene

2.1.1 Sammendrag

For å bidra til at målene for reformen kan nås foreslår Regjeringen at det overføres makt og myndighet fra staten til det regionale folkevalgte nivået. Oppgavene vil dermed underlegges regionalpolitiske vurderinger og prioriteringer og kan ses i sammenheng med øvrige oppgaver regionene har ansvaret for. Kommunene og staten skal fortsatt være de viktigste leverandørene av velferdstjenester, mens regionene skal være de sentrale regionale utviklingsaktørene. Det vil si at de skal være drivkraften i å utnytte lokale og regionale fortrinn. For å fylle denne rollen må regionene få ansvar og virkemidler i et omfang som gjør dem til interessante samarbeidspartnere for kommuner, næringsliv og andre aktører. Med et utvidet handlingsrom følger også forventninger om at regionene skal utgjøre en forskjell. Utviklingsarbeidet må gjøres i nært samarbeid med aktuelle samarbeidspartnere.

Regjeringen foreslår at dagens fylkeskommunale oppgaver overføres til de nye folkevalgte regionene, med mulig unntak av tannhelsetjenesten. Spørsmålet om framtidig forankring av tannhelsetjenesten vil bli drøftet i en stortingsmelding som planlegges lagt fram for Stortinget våren 2007. Regjeringen legger opp til at utviklingsoppgaver skal utgjøre en vesentlig del av regionenes oppgaver, i tillegg til tjenesteoppgaver som overføres fra dagens fylkeskommuner. Omfanget av nye utviklingsoppgaver som kan overføres til regionene avhenger til en viss grad av inndelingen av det regionale nivået. Regjeringen mener imidlertid at følgende kjerne av nye oppgaver kan overføres til regionene uavhengig av regional inndeling:

Samferdsel: Øvrige riksveger omklassifiseres til enten regionveger eller stamveger. I vurderingen må vegenes interregionale funksjoner tillegges vekt, men de øvrige riksvegene skal i det vesentligste overføres til regionene. Stamvegene vil fortsatt være et nasjonalt ansvar. Statens bevilgninger til øvrige riksveger som omklassifiseres til regionveger inngår i regionenes rammetilskudd.

Næringsutvikling: Eierskapet til Innovasjon Norge deles mellom staten og regionene. Staten skal være majoritetseier i selskapet. Delt eierskap vil gi regionene økt innflytelse over Innovasjon Norges virksomhet, samtidig som selskapet opprettholdes som ett selskap med samlet ansvar for internasjonale, nasjonale og regionale virkemidler for næringsutvikling. Videre opprettes det regionale innovasjonsselskaper med ansvar for hoveddelen av SIVAs innovasjonsaktiviteter. Regionene kan delta som eiere i innovasjonsselskapene sammen med SIVA og eventuelt andre aktører. Dersom antallet regioner framover blir om lag tilsvarende dagens antall fylkeskommuner vil det være aktuelt at enkelte av de regionale innovasjonsselskapene dekker mer enn en region og følgelig har mer enn en region inne på eiersiden.

Miljøvernområdet: De fleste oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på miljøvernområdet, og som ikke er knyttet til tilsyn, klage, lovlighetskontroll og innsigelse, samt veiledning knyttet til dette, skal i utgangspunktet overføres til regionene. Dette må imidlertid vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle, og det må skje i et omfang og på en måte som sikrer våre muligheter til å nå våre nasjonale miljømål og våre internasjonale miljøforpliktelser.

Landbruk- og matområdet: De fleste av fylkesmannens oppgaver på landbruks- og matområdet, med unntak av klagebehandling, kontroll med tilskuddsforvaltningen, innsigelse, lovlighetskontroll og enkelte saker med vedtaksmyndighet, samt veiledning, skal i utgangspunktet overføres til regionene. Dette må imidlertid vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle, og det må skje på en måte som sikrer våre muligheter til å nå våre nasjonale landbrukspolitiske mål og våre internasjonale forpliktelser på området. Fylkesmannen får ansvar for veiledning av kommunene knyttet til de oppgavene som ivaretas av fylkesmannen.

Marin sektor: Oppgaver innenfor akvakulturforvaltningen - herunder hovedsakelig tildeling av oppdrettskonsesjoner til aktører - overføres til regionene. Videre overføres oppgaver knyttet til skolekvoter, kystsel, lokale fiskereguleringer, tang og tare og kongekrabbe til regionene. Det legges fram en egen stortingsmelding om kongekrabbeforvaltning våren 2007.

Kultur: Regionene får ansvar for å forvalte spillemidler til kulturbygg. Ansvaret for oppnevning av styre­leder og noen styremedlemmer til region-/landsdels­teatrene, i region-/landsdelsorkestrene, en del museer og i knutepunktfestivalene kan overføres fra staten til regionene. Konklusjoner om regionenes ansvar på bibliotekfeltet trekkes når utredningen Bibliotekreform 2014 har vært på høring. Regionene får større ansvar for turnéleggingen av skolekonserter. Balansen mellom regionteatrenes turnévirksomhet og Riksteatret vurderes.

Forskning og utdanning: Innenfor noen områder der fylkesmannen i dag har oppgaver på grunnopplæringsområdet foreslås disse overført til de nye regionene. Dette er enkelte oppgaver vedrørende nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (utenom eksamen), informasjon og veiledning til lokale skoleeiere og allmennheten om innhold, prinsipper og mål i den nasjonale utdanningspolitikken, kompetanseutvikling og kvalitetsutvik­lingsarbeid. Det er nedsatt et utvalg som skal vurdere studieforbundenes rolle. Det tas stilling til hvilket forvaltningsnivå som skal ha ansvar for tilskuddsforvaltningen for voksenopplæring etter at utvalget har presentert sin tilråding høsten 2007. Ansvar for drift og finansiering av fagskoleutdanningen overføres til regio­nene. Det opprettes regionale forskningsfond som supplerer de nasjonale FoU-virkemidlene. Ansvaret for grunnbevilgningene til de regionale forsknings­instituttene overføres til regionene.

Regional planlegging: Et sentralt grep i forvaltningsreformen er å styrke den regionale planleggingen som virkemiddel. Regionene pålegges å utforme en regional planstrategi som skal godkjennes av Kongen. Regio­nene gis, med noen særlige unntak, myndighet til å vedta bestemmelser som i en begrenset periode båndlegger arealbruken. Både berørte kommuner, regionale statsorganer og Sametinget kan kreve at spørsmålet om båndlegging bringes inn for Miljøverndepartementet til avgjørelse. Regionale planer skal utformes i nært samarbeid med kommuner, regionale statsorganer og andre som er sentrale for å bidra til en bærekraftig utvikling i regionen.

Dersom det blir få regioner, kan flere oppgaver på samferdsels- og kulturområdet overføres til regionene, i tillegg til kjernen av nye oppgaver omtalt over. På samferdselsfeltet kan omklassifisering av øvrige riksveger til regionveger følges av overføring av hovedansvaret for Statens vegvesen. Med få regioner kan det også være aktuelt å vurdere overføring av kjøp av persontrafikk på jernbane for lokale og regionale ruter. Det kan videre vurderes om flere oppgaver som Norsk kulturråd har i dag kan delegeres til institusjoner og/eller overføres til regionalt nivå.

2.1.2 Komiteens merknader

2.1.2.1 Innledning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,vil understreke at forvaltningsreformen er en demokratireform som styrker regionalt og lokalt politisk nivå. Flertallet mener siktemålet med forvaltningsreformen er å styrke folkevalgt innflytelse over samfunnsutviklingen og bidra til å gjøre regionene til et politisk nivå med kraftfulle utviklingsverktøyer. Et viktig grep vil derfor være å desentralisere makt og myndighet til regionalt folkevalgt nivå, og samtidig sikre en klar ansvarsfordeling mellom de tre forvaltningsnivåene.Flertallet mener at oppgavene bør løses på lavest mulig effektive nivå. Politiske avveininger, prioriteringer og verdispørsmål skal avgjøres av et politisk organ. Flertallet er enig i at de nye regionene, som kommunene og dagens fylkeskommuner, i utgangspunktet skal være generalistkommuner.Flertallet mener at oppgavene skal løses innenfor rammen av nasjonalpolitiske føringer som tar høyde for regionale fortrinn og ulikheter, og gir nødvendig rom for regional politikkutvikling. Flertallet ser behovet for funksjonelle regioner som muliggjør mest mulig effektiv oppgaveløsning, sterke kompe­tansemiljøer og samarbeid med næringslivet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener at de nye regionene må gis en større politisk tyngde og må derfor få større myndighet og oppgaver. Det er nødvendig for å vitalisere lokal- og regionaldemokratiet, forenkle og styrke samordningen i forvaltningen, og styrke verdiskapingen og dermed grunnlaget for ve­lferden. Regioner med større myndighet og flere oppgaver vil styrke regionenes kraft og evne til å løse oppgaver i sammenheng og tilpasset innbyggernes og næringslivets behov.

Dette flertallet viser til at regionene i denne innstillingen gis oppgaver og ansvar utover det som er foreslått i St.meld. nr. 12 (2006-2007).

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener de nye regionene må gis en betydelig større politisk tyngde og må få langt større myndighet og oppgaver enn det stortingsmeldingen legger opp til. Stortingsmeldingen legger opp til økt medbestemmelse gjennom delt eierskap og økt styrerepresentasjon på en rekke områder uten at det gis noen helhetlige oppgaver eller ansvarsområder. Dette medlem mener at økt medbestemmelse ikke er det samme som å desentralisere eller flytte oppgaver fra staten til regionene. Dette medlem foreslår å overføre flere viktige oppgaver enn det Regjeringen og komiteens flertall legger opp til, slik at det blir en sammenheng og helhet i oppgavene og større kraft i utviklingsarbeidet. Dette medlem mener det er en klar sammenheng mellom oppgaver og størrelse på regionene. Dette medlem er av den oppfatning at større regioner vil bety større handlingsrom for desentralisering av oppgaver til re­gionene. Regionene må ha hovedansvaret for oppgaver med vekt på regional utvikling, slik som også di­striktskommisjonen anbefaler. Dette er sentrale oppgaver innenfor regional planlegging, samferdsel, næringsutvikling, kultur og utdanning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til disse medlemmers politikk om å etablere en ny forvaltningsstruktur med bare to folkevalgte nivåer, stat og kommune. Etter at helseregionene kom i 1999, har ikke fylkene hatt noen oppgaver som kan rettferdiggjøre dette mellomnivået, og det har derfor vært stor debatt om fylkenes fremtid. Fylkeskommunenes styrke etter 2002 har vært som eier og driver av videregående opplæring, og det er etter disse medlemmers mening ikke en oppgave som er tilstrekkelig til å opprettholde et direkte folkevalgt mellomnivå. Disse medlemmer synes derfor at det er interessant at regjeringspartiene ser ut til å tro at omdøping av fylkeskommunene til regioner, samt tilføring av små og ubetydelige oppgaver, vil være nok til å legitimere mellomnivåets eksistens.

2.1.2.2 Regional planlegging

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er viktig for å oppnå politisk styring at den regionale planleggingen styrkes slik det er lagt opp til i meldinga. Regionene vil bli pålagt å utforme en regional planstrategi. Regjeringen foreslår også å gi regionene, med noen særlige unntak, mulighet til å vedta planbestemmelser som i en begrenset periode båndlegger arealbruken. Denne skal være knyttet til en regional plan med retningslinjer for arealbruk og kan brukes av regionen til å hindre utbygging som bryter med disse retningslinjene. Regionale planer skal utformes i nært samarbeid med kommuner, regionale statsorganer og andre som er sentrale for å bidra til bærekraftig utvikling i regionen.

Flertallet viser til at Regjeringen vil vurdere om offentlige ressurser kan kobles bedre til regionale planer, forpliktende utviklingsavtaler og partnerskapsmodeller der også private krefter er involvert.

Flertallet støtter disse forslagene og mener det er av stor betydning at regionene får et mer omfattende ansvar som hovedaktør innenfor regional planlegging og utvikling. Dette ansvaret må også omfatte samordning av transportløsninger samt regional miljø- og klimastrategi.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er genuint opptatt av å utvikle det kommunale selvstyret, og mener lokaldemokratiet skal bestå av mer enn å administrere budsjetter. Kommune-Norge må derfor til stadighet slippe å la lokale, demokratiske vedtak overprøves av fylkesmannen. Samtidig må det selvsagt ikke være slik at enhver kommune skal kunne pulverisere norsk lov ved å kunne vise til det lokale skjønnet. Kommunene må ha en utbredt anledning til å bruke skjønn, men det skjønnet må ligge innenfor lovens rammer.

Disse medlemmer er opptatt av nærhetsprinsippet, og mener kommunen i størst mulig grad må kunne bestemme over hvordan kommunens arealer forvaltes. Dette inkluderer politikk i forhold til strandsonen, vindmølleparker, nasjonalparker, sjøarealforvaltning og verneområder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det er kun i helt spesielle tilfeller, for eksempel der det skal bygges en europavei gjennom kommunen, at kommunen ikke helt fritt skal kunne disponere egne arealer. I slike tilfeller vil Samferdselsdepartementet ha rett til å båndlegge arealer. Disse medlemmer er grunnleggende negative til regjeringspartienes forslag om å gi regionene en rolle som overkommune i plan- og arealsaker.

Kommunene står fritt til å samarbeide med nabokommunene om plan- og arealsaker, men det skal ikke være noen statlige sanksjonsmuligheter overfor kommuner som motsetter seg dette. Kommunene kan ut­vikle regionplanen i samarbeid med andre nabokommuner. Planen skal bl.a. bidra til å avklare "regionale" hovedstrukturer i arealplanleggingen. Kommuneplanene må utvikles til en konkret og akseptert plan som i ulik grad skal legge føringer for kommunenes og statens virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil gå inn for en modell som sikrer regionalt plansamarbeid med hjemmel i plan- og bygningsloven. Dette er en videreføring av bestemmelsen i dagens plan- og bygningslov om samarbeid mellom fylkeskommuner og interkommunalt plansamarbeid og den måten fylkesdelplanlegging i dag drives på i enkelte fylker.

Disse medlemmer viser til at Miljøverndepartementet også etter gjeldende plan- og bygningslov kan pålegge slikt samarbeid. Departementet kan gi bestemmelser om hva det skal samarbeides om, hvilke geografiske områder som skal omfattes av samarbeidet og hvordan det skal samarbeides. I dag skal fylkeskommunene uttale seg før slikt pålegg gis.

Dette systemet vil disse medlemmer videreut­vikle til å være hovedformen på dette området og innenfor samferdselsplanlegging. Pålegg skal kun brukes i de tilfeller kommuner reserverer seg og ikke er villig til å inngå i samarbeid i naturlige bo-, arbeids- og samferdselsregioner. Fylkesdelplanene som kommunene er blitt enige om skal godkjennes endelig som kongelig resolusjon, slik som i dag. Disse skal være førende for kommuneplanene og dermed de enkelte planene under kommuneplaner. Fylkesmannens tilsyn med planarbeidet i kommunene skal derfor begrenses til å kontrollere at planene er i samsvar med fylkesdelplanene. Videre har fylkesmannen tilsyn med at prosessen foregår i henhold til loven og behandler klagesaker fra berørte parter.

2.1.2.3 Samferdsel

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er viktig at de nye folkevalgte regionene får et større ansvar på samferdselsområdet. Flertallet viser til at mulighetene for helhetlige prioriteringer og samordning mellom samferd-selssektoren og andre sektorer og oppgaver som regionen har og får utvidet ansvar for, blir bedre når ytterligere ansvar for samferdsel regionalt legges til det forvaltningsnivået som har ansvar for regional utvikling. Flertallet mener at regionene i større grad kan ivareta funksjonen som utviklingsaktør. Da må regionene få ansvar for regionale utviklingsoppgaver som er tilstrekkelig tunge. Samtidig må prioriterings- og finansieringsansvaret legges til samme nivå og fagmiljøene i regionene styrkes.

På denne bakgrunn støtter et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, Regjeringens forslag om at ansvaret for det øvrige riksvegnettet med tilhørende ferjestrekninger overføres til regionene slik at det offentlige vegnettet i fremtiden vil bestå av stamveger, regionale veger (dagens øvrige riksveger og fylkesveger) og kommunale veger. Overføring av øvrige riksveger til regionene representerer en betydelig oppgaveoverføring. Dette flertallet er enig med Regjeringen i at overføring av dette ansvaret er uavhengig av antall regioner, og at ansvaret omfatter prioritering og finansiering av investeringer, vedlikehold og drift, og at statens bevilgninger skal inngå i rammetilskuddet. Dette flertallet mener en slik organisering er hensiktsmessig, og understreker viktigheten av en god standard på det regionale vegnettet, et akseptabelt nivå på veginvesteringene og en fullgod trafikksikkerhetspolitikk i alle regioner.

Dette flertallet mener at en så omfattende overføring av oppgaver, ansvar og økonomisk risiko innenfor vegsektoren, også reiser spørsmålet om organi­sering av regional vegadministrasjon. Dette flertallet mener det herunder må utredes om oppbygging av regional vegadministrasjon kan skje ved at deler av Statens vegvesen overføres. Dette flertallet viser til at dagens fylkeskommuner er store brukere av Statens vegvesen, og at det i stor grad vil være de samme oppgaver som skal utføres også med en ny ansvarsfordeling. Dette flertallet viser videre til at regionale veger vil få et større omfang enn stamvegene, og at det uansett framtidig organisering av vegvesenet vil måtte skje et omfattende samarbeid og kjøp av tjenester på tvers av regionsgrenser innenfor denne sektoren.

Dette flertallet mener overføring av oppgaver fra Statens vegvesen til regionene ikke må gå ut over de sterke nasjonale kompetansemiljøer som er bygget opp, og at stordriftsfordeler som er oppnådd gjennom de siste års omorganiseringer kan beholdes. Dette flertallet understreker at Vegdirektoratet og nødvendig administrasjon for å ivareta fellesoppgaver må ligge igjen i staten ved en slik overføring. Dette flertallet understreker videre at ulike modeller for en hensiktsmessig organisering av Statens vegvesen ut fra denne reformen må utredes og drøftes gjennom prosesser som er åpne og inkluderende overfor Statens vegvesen, fagforeningene og andre berørte parter. Dette flertallet legger til grunn at Regjeringen, som en del av sluttføringen av arbeidet med forvaltningsreformen, kommer tilbake til spørsmålet om framtidig organisering av veiadministrasjonen etter at utredning og drøftelser er gjennomført, og etter å ha avklart den framtidige regioninndelingen. Dette flertallet legger vekt på at organiseringen ikke vil føre til økt byråkrati eller økte kostnader.

Dette flertallet viser for øvrig til at hoveddelen av Statens vegvesen vil kunne overføres til regionene under de forutsetninger som er beskrevet i meldingen.

Dette flertallet viser til at det er en viktig nasjonal målsetning å redusere klimautslippene. Bedre samordning av arealbruk, utbyggingsmønstre og transport kan bidra til reduserte klimautslipp. Dette flertallet mener videre at de nye regionene bør ha en viktig samordningsfunksjon i forhold til den totale kollektivtrafikken i sin region, herunder jernbane og ekspressbuss. Det er viktig at et politisk organ kan se helheten i det kollektivtilbudet som blir gitt. Et bedre kollektivtilbud vil kunne dempe veksten i personbiltrafikken og dermed begrense klimautslippene. Dette flertallet mener at de utøvende aktørene i kollektivtrafikken må forpliktes til å delta i et regionalt samordningsarbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at etter plan- og bygningsloven har fylkeskommunen i dag et overordnet ansvar for samferdselsplanleggingen i fylket.

Disse medlemmer viser til at fylkeskommunens planer og prioriteringer på dette området bygger på de regionale planene som er utarbeidet i samarbeid med kommunene. Dagens modell skaper også utfordringer i byområder der i realiteten kommunen ivaretar ansvaret for fylkesveiene og møter utfordringer knyttet til å samordne kollektivtransporten med det kommunale tilbudet. Plan- og prioriteringsarbeidet kan derfor i dag overtas av det interkommunale plansamarbeidet. Disse medlemmer viser til sine respektive merknader om dette systemet under punkt 2.1.2.2 foran.

Disse medlemmer mener det er behov for å utvikle en modell for hvordan lokalpolitisk styring i større grad kan ha påvirkning på planprosessene hos Statens vegvesen. Dagens system skaper konflikter mellom Vegvesenet og kommunene, noe som ikke endres med Regjeringens forslag om forsterkede fylkeskommuner.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av at de folkevalgte regionene har hånd om et helhetlig virkemiddelapparat på samferdselsområdet. Dette medlem mener at forslaget fra Regjeringen og komiteens flertall til oppgaveoverføring på samferdselsområdet, ikke i tilstrekkelig grad gir regionene mulighet for helhetlige prioriteringer og samordning for å oppnå regional utvikling. Dette medlem ønsker å legge til rette for store og sterke folkestyrte regioner, blant annet ved at regionene får ansvaret for det øvrige riksvegnettet med tilhørende ferjestrekninger, i tillegg til fylkesvegnettet. I tillegg bør dagens regionkontorer i Statens vegvesen legges under de folkestyrte regionene. Det vil være viktig å etablere tunge kompetansemiljøer på regionalt nivå med tette koblinger til næringsutvikling og miljøressurser. Dette medlem vil understreke at en slik nyordning ikke skal gå på bekostning av en enhetlig standard på vegnettet og et akseptabelt nivå på veg­investeringene og driftsmidlene. Reformen skal også legge til rette for fortsatt god trafikksikkerhetspolitikk og videreføring av det viktige trafikksikkerhetsarbeidet som utføres i regionene. Dette medlem mener at en slik oppgaveoverføring og nyordning bør gjennomføres i god dialog med Statens vegvesen og fagforeningene.

Dette medlem ønsker videre å legge til rette for store og sterke folkestyrte regioner ved at regionene får ansvaret for kollektivtrafikken i egen region. Bredde i oppgaver, ansvar og myndighet vil etter dette medlems mening gi de nye regionene større muligheter til å skape et sterkere og bedre kollektivtilbud, med bedre samordning av lokal og regional kollektivtrafikk på tvers av kommunegrenser. Dette medlem mener derfor at regionene bør tillegges et helhetlig ansvar for organiseringen av kollektivtrafikken, og at kun forpliktelse til å delta i regionalt samordningsarbeid ikke er nok. Dette medlem mener regionene bør ha et helhetlig ansvar og få overført nye oppgaver som i dag er statlige. Dette medlem mener kjøp av persontrafikk på jernbane for lokale og regionale ruter bør overføres til de nye regionene. Dette medlemønsker på den måten å styrke de nye folkestyrte regionene og samtidig legge til rette for et sterkere og bedre kollektivtilbud, noe som vil gi et nødvendig grunnlag for reduksjon av klimautslippene.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for det øvrige riksvegnettet til de nye regionene."

"Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for hoveddelen av Statens vegvesen til de nye regionene ved at dagens regionkontorer legges under de folkestyrte regionene."

"Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for kjøp av persontrafikk på lokale og regionale jernbaneruter til de nye regionene."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er negative til å endre på kontorstrukturen til Vegvesenet for å gi et nytt regionnivå noe å holde på med. Disse medlemmer vil peke på at omorganisering av Statens vegvesen med ny vegkontorstruktur, og utskillelse og konkurranseutsetting av produksjonsvirksomheten, gir milliardbeløp til mer veg og økt vegvedlikehold hvert år. Disse medlemmer understreker at når den rødgrønne regjeringen foreløpig sier nei til flere OPS-prosjekter, er det desto viktigere å holde fokus på at vegbudsjettene skal brukes på veg, ikke på administrasjon. Disse medlemmer merket seg forøvrig at samferdselsministeren ble nedstemt av eget parti i spørsmålet på Senterpartiets landsmøte før påske, men håper Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ikke går inn for ny vegkontorstruktur nå.

Riksveier og fylkesveinettet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at fylkeskommunen er veimyndighet for fylkesvei, og har rollen både som tjenesteprodusent (drift og forvaltning) og regional utvik­lingsaktør for dette veinettet. Ansvaret for fylkesveiene betyr at fylkeskommunen har finansieringsansvar for planlegging, bygging, utbedring, vedlikehold og drift av fylkesveier.

På vegne av fylkeskommunene står Statens vegvesen for den daglige oppfølgingen av fylkesveiene gjennom den statlige felles veiadministrasjonen (regionveikontorene) i fylkene. Regionveikontorene står for utbygging, drift, vedlikehold og forvaltning av både riks- og fylkesveinettet.

Disse medlemmer vil ved gjennomføring av disse partienes modell foreta en gjennomgang av statusen til fylkesveiene.

Standard og bruksfrekvens for den enkelte veistrekning bør avgjøre plasseringen, enten til staten eller primærkommunene.

Sjøtransport

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at gjennom fylkesplan og deltakelse i arbeidet med NTP og i samarbeid mellom fylker og kommuner, oppnås fylkeskommunal påvirkning og samordning knyttet til farledene. Fylkeskommunens mulighet til regional samordning knyttet til havner er mer begrenset, ved at ansvaret for havnene og utviklingen av disse i stor grad styres lokalt gjennom havneloven og plan- og bygningsloven. Disse medlemmer viser til sine respektive merknader under punkt 2.1.2.2 foran og viser til at kommunene kan ivareta denne rollen gjennom denne modellen.

Kollektivtransport

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at fylkeskommunen har det overordnede ansvaret for den lokale og regionale kollektivtransporten, med unntak av flyruter, jernbane, hurtigruten og riksveiferjer. I samarbeid med Statens vegvesen og kommunene har fylkeskommunen videre en sentral rolle i planlegging og utvikling av den infrastrukturen kollektivtrafikken opererer innenfor.

Disse medlemmer mener at vedlikeholdet av busskur og lignende som er lokalisert på fylkesveier skal overtas av kommunen.

Disse medlemmer viser til at fylkeskommunene har organisert bestilleransvaret for kollektivtransport i ulike former for egne selskaper. Disse medlemmer mener at eierskapet i disse selskapene skal overtas av kommunene i fylket. I enkelte områder, som for eksempel i tilknytning til de store byene - eller i andre regioner vil disse medlemmer at det utvikles særorgan som gjør at disse organene også kan overta bestilleransvaret for lokale jernbaneruter, riksvegferger og regional flytransport.

Disse medlemmer viser til at kollektivtrafikk som hittil har sortert under fylkeskommunen, herunder buss-, båt- og fergetrafikk, bør organiseres gjennom anbudsprinsippet for å opprettholde tilbud og kvalitet i tjenesten. Negativt anbud tas i bruk for å sikre tilbud i spredtbygde strøk med lavt trafikkgrunnlag, der dette er politisk ønskelig. Dagens fylkeskommunalt eide buss-, båt- og fergeselskaper bør etter disse medlemmers mening avhendes til private interesser.

Drosjenæringen

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er skeptiske til statlig detaljregulering av næringsvirksomhet, og mener at kommunene bør ha ansvaret for drosjekonsesjoner i den grad man i det hele tatt skal ha en konsesjonsordning. Hvis én kommune har en restriktiv holdning med tanke på drosjekonsesjoner, bør dette kunne oppveies av at nabokommunen gjør det motsatte. Et fritt marked forutsetter fri nyetablering, og unødvendige og byråkratiske barrierer mot økt kapasitet på tilbudssiden bør, etter disse medlemmers mening, reduseres til et minimum.

Trafikksikkerhet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at fylkeskommunene er tillagt ansvar for å tilrå og samordne tiltak for å fremme trafikksikkerheten i fylket, jf. veitrafikkloven § 40 a.

Disse medlemmer viser til sin modell innenfor plan- og arealarbeidet og hovedprinsippet om at kommunene overtar fylkeskommunens oppgaver.

2.1.2.4 Næringsutvikling og innovasjon

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, understreker at regionen skal være den sentrale regionale utviklingsaktør. Dette innebærer hovedansvaret for utforming av politikk og virkemidler knyttet til næringsutvikling og innovasjon. Flertallet forutsetter at regionen følger opp nasjonal politikk innenfor disse områdene, men tilpasser denne til regionens forutsetninger og behov.

Flertallet viser til at Norges forskningsråd skal samarbeide nært med Innovasjon Norge og regionene for å styrke den helhetlige innovasjonskraft i regionene. Flertallet er positiv til at dette samarbeidet utvikles videre, og at regionene får større oppgaver knyttet til forvaltning og utforming av forskningsprogrammer regionalt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er skuffet over at Regjeringen i statsbudsjettet for 2007 svekket kommunenes incentiver til vekst og næringsutvikling, ved at fellesskatten ble økt med 1,25 prosentpoeng, samtidig som det kommunale og fylkeskommunale skattøre ble redusert tilsvarende - for kommunalt skattøre fra 13,3 pst. til 12,25 pst. og fylkeskommunalt skattøre fra 2,9 pst. til 2,7 pst. I tillegg ble kommunenes andel av selskapsskatten redusert fra 4,25 pst. til 3,5 pst., slik at næringsflinke kommuner ble tappet med 1,3 mrd. Disse medlemmer ønsker at kommunene på sikt får sterkere incentiver til å bedre rammebetingelsene for vekst og velstandsøkning, ved at den enkelte kommune får beholde en langt større andel av skatteinntektene.

Disse medlemmer var imot at fylkeskommunen fikk overført midler for å holdes kunstig i live som en regional utviklingsaktør, og ønsker å erstatte dagens ordning med en landsdekkende ordning som ikke forfordeler tynt befolkede områder. Det behovet som måtte finnes for en aktør på lokalt nivå kan løses med andre organiseringer enn gjennom dagens fylkeskommune. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at disse medlemmer i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2006-2007) fremmet forslag om at enkeltkommuner får overta rollen som regional utviklingsansvarlig, og dermed de virkemidler som i dag tillegges fylkeskommunen knyttet til regional næringsutvikling.

Disse medlemmer mener kombinasjonen av lavere skatter og avgifter samt investeringer i veier og bredbånd, er langt mer fremtidsrettet enn Regjeringens subsidiepolitikk når det gjelder å skape gode ramme­betingelser for næringsutvikling, innovasjon og entreprenørskap i distriktene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til disse medlemmers merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2006-2007) om eventuelle regionale transportstøtteordninger.

Disse medlemmer er videre av den oppfatning at kommunene bør ha ansvaret for førstelinjeoppgaver innenfor nærings- og bygdeutvikling rettet mot nyetablerere og småbedrifter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at ved opprettelsen av Innovasjon Norge skulle det bli enklere for bedrifter som trengte hjelp og veiledning. Det skulle være nok å henvende seg ett sted for å få veiledning. Opprettelsen av Innovasjon Norge var et fremskritt for å få forenklet virkemiddelapparatet for brukerne. Brukerne skal stå i sentrum for de tjenestene virkemiddelapparatet skal tilby. Det skal være en lav terskel for å motta støtte, men dette må ikke gå på bekostning av kvalitetskontrollen. Det er viktig at de riktige prosjektene får støtte.

Disse medlemmer mener det er viktig med godt samarbeid mellom det statlige næringspolitiske virkemiddelapparatet og kommunene. Kommunene har en viktig rolle som tilrettelegger og medspiller for lokal næringsutvikling.

Det er over tid bygget opp en betydelig virkemiddelstruktur i fylkeskommunene. For 2006 bevilges det omtrent like mye til regional utvikling og nyskaping til kommunene og fylkeskommunene som til det statlige virkemiddelapparatet. Dette betyr at det er bygget opp en parallell virkemiddelstruktur. Disse medlemmer er skeptiske til om dette er en riktig bruk av midler. Disse medlemmer mener formålet med virkemiddelapparatet er å få mest mulig nyskaping og næringsutvikling ut av pengene. Disse medlemmers utgangspunkt er at sysselsetting er grunnlaget for bosetting uansett landsdel eller distrikt, og at all privat næringsvirksomhet er profittdrevet. Det er generelt behov for et godt og forutsigbart virkemiddelapparat over hele landet. Virkemiddelapparatet må være oversiktlig og serviceinnstilt. Virkemiddelapparatet må være offensivt i å markedsføre sine tjenester.

Derfor mener disse medlemmer at fylkeskommunens strategiske midler til næringsutvikling må overtas av kommunene, mens alle bedriftsrettede virkemidler forvaltes av Innovasjon Norge. SIVAs organisering opprettholdes som i dag. Det må etableres gode samarbeidsløsninger lokalt for at Innovasjon Norges bruk av bedriftsrettede tiltak henger sammen med kommunenes regionale næringsplaner og prioriteringer. Fylkeskommunens eierskap i næringshager og i­nnovasjonsselskaper overtas av kommunene.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om å overføre fylkeskommunenes strategiske midler til næringsutvikling til kommunene."

Innovasjon Norge og SIVA

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Regjeringens målsetting er å styrke regionenes strategiske og samordnende funksjon ytterligere og at dette på det næringspolitiske området blant annet skal sikres gjennom at eierskapet til Innovasjon Norge deles mellom staten og regionene. Flertallet merker seg at Regjeringen i meldingen skriver at regionene gjennom felles eierskap gis mulighet til å utøve aktivt eierskap på alle nivå i organisasjonen. Flertallet legger dette til grunn. Flertallet legger videre til grunn at delt eierskap betyr at styringen av selskapet vil skje gjennom eiermøte, hovedstyre og regionstyrer.

Flertallet viser til at en modell med delt eierskap innebærer en endring av gjeldende lov om Innovasjon Norge, slik at loven fastlegger eierforholdet mellom regionene og staten og beskriver selskapets styringsstruktur med et endret eierskap.

Flertallet mener det bør legges til grunn at summen av regionenes strategier innenfor innovasjons- og næringsområdet, sammen med nasjonale nærings­strategier, skal være et viktig grunnlag for Innovasjon Norges samlede virksomhet.

Flertallet mener at et delt eierskap mellom staten og regionene fordrer at eierne i et eget eiermøte fastlegger de overordnede mål for selskapet. Eiermøtet må etter flertallets mening også bestemme hovedstyrets sammensetning og mandat.

Eierne bør etter flertallets mening være representert i eiermøtet på høyeste nivå fra henholdsvis regionene og staten i et forhold som gjenspeiler eierskapsfordelingen. Flertallet legger vekt på at Innovasjon Norge har viktige oppgaver både for regionene og nasjonale myndigheter innenfor næringsutvikling. Selskapets rolle og oppgaver må derfor være basert på en felles forståelse og størst mulig enighet hos eierne. Flertallet mener at majoritetseieren ikke ensidig kan fastlegge overordnede mål for selskapet, og ber derfor om at eiermøtets virksomhet reguleres av vedtekter, regler eller avtaler som avklarer bl.a. fastleggelse av overordnede mål for selskapet, mandat og utnevning av hovedstyre.

Flertallet understreker at det som en konsekvens av et delt eierskap er nødvendig med brede samarbeidsprosesser og egne møter mellom eierne i forkant av utarbeidelsen av de årlige oppdragsbrevene.

Flertallet mener at Innovasjon Norges hovedstyre skal sørge for at eiermøtets beslutninger blir iverksatt og fulgt opp. Hovedstyret ansetter administrerende direktør og fører tilsyn med den daglige driften.

De regionale styrene bør etter flertallets mening gjenspeile sammensetningen av det regionale næringslivet og de regionale prioriteringene. Flertallet slutter seg til at regiontinget oppnevner to representanter til regionstyret. Videre mener flertallet at de øvrige styremedlemmene skal oppnevnes av hovedstyret bl.a. etter regionale forslag.

Regionstyrene bør ha en klarere strategisk rolle enn dagens regionale styrer. Flertallet mener at region­styrene skal gi innspill til strategiprosesser i hovedstyret og egen region. Flertallet mener videre at de regionale styrene bør ha fullmakt til å bestemme kontorstruktur, lokalisering og fordeling av administrative ressurser innenfor regionen. Flertallet viser i denne sammenheng til at regionkontorene med egne admini­strative fullmakter vil få en reell innflytelse på kompetansesammensetningen i sitt kontornett.

Som en konsekvens av det endrede eierskapet i selskapet og regionenes økte betydning, mener flertallet at de økonomiske rammene for flere av Innovasjon Norges virkemidler må komme via regionene.

Flertallet viser til at kundeansvaret og saksbehandlingen for Innovasjon Norges bedriftsrettede virkemidler ligger på regionalt nivå. Det samme gjelder mer enn 95 prosent av enkeltbeslutningene. Flertallet mener på denne bakgrunn at det er grunnlag for at en større del av bevilgningene fra berørte departement overføres til regionkontorene i Innovasjon Norge.

Flertallet ber Regjeringen i det videre arbeidet med reformen å gjennomgå Innovasjon Norges totale oppgaveportefølje med sikte på å komme med forslag til overføring av oppgaver og ansvar til regionkontorene. Det bør i denne sammenheng vurderes overføring av strategisk ansvar for gitte oppgaver innenfor Innovasjon Norge til regionene og overføring av funksjoner fra Innovasjon Norges hovedkontor til de enkelte regionkontorene både hva angår operative funksjoner og stabs-/støttefunksjoner.

Flertallet viser til at regionene selv har full styring over de regionale utviklingsmidlene som bevilges over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Flertallet mener den betydelige innflytelsen regionene gis i næringspolitikken så vel nasjonalt som regio­nalt gjennom eierskapet i Innovasjon Norge, opprettelsen av regionale forskningsfond, egne regionale utviklingsmidler, muligheten for å opprette regionale innovasjonsselskaper sammen med SIVA samt styrking av den regionale plankompetansen, gir regiontingene grunnlag for å føre bredt anlagte næringspolitiske debatter og vedta gode næringspolitiske strategier.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke SIVAs viktige nasjonale rolle som tilretteleggende eier av et omfattende innovasjonsnettverk i samarbeid med private og institusjonelle eiere over hele landet.

Dette flertallet har merket seg at Regjeringen vil videreføre organiseringen av SIVA som et landsomfattende statsforetak med ansvar for tilrettelegging og utvikling av infrastruktur tilknyttet eiendom samt inno­vasjon i alle deler av landet. SIVA har utviklet et nært samarbeid med andre nasjonale virkemiddelaktører som Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og universiteter og høgskoler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, støtter Regjeringens forslag om at SIVA i samarbeid med regio­nene oppretter regionale innovasjonsselskaper som skal videreføre og videreutvikle SIVAs innovasjonsaktiviteter. Regionenes totale innovasjonsaktiviteter i for eksempel kunnskaps- og forskningsparker, næringshager og inkubatorer kan samles her. Flertallet ser positivt på at det åpnes for at andre aktører og også private selskap kan bli medeiere i slike selskap. Flertallet vil påpeke at Innovasjon Norge også må bygge opp under dette innovasjonsnettverket ved sine bedriftsrettede virkemidler. Flertallet mener det er viktig at regionene sammen med SIVA er sentrale aktører i innovasjonsnettverkene. Flertallet mener det er viktig at regionenes medvirkning skjer på en måte som styrker det nasjonale, men allerede regionbaserte eierskapet som SIVA har i innovasjonsnettverket.

Flertallet er innforstått med at opprettelse av regio­nale innovasjonsselskap i alle regioner må tas over flere år.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen foreslår å dele eierskapet til Innovasjon Norge mellom staten og regionene, der staten er majoritetseier. Videre opprettes det regionale innovasjonsselskaper med ansvar for hoveddelen av SIVAs innovasjonsaktiviteter.

Dette medlem mener en av regionenes hovedoppgaver er å være regional utviklingsaktør. Skal de lykkes i denne rollen, må det folkevalgte regionale organ ha virkemidler som gir mulighet for reell påvirkning av den regionale utvikling. Dette forutsetter både kompetanse og finansielle virkemidler som kan støtte opp under behov og ønsket utvikling. Regionene har god mulighet til å være i dialog med regionalt og lokalt næringsliv og samarbeidspartnere for å utvikle gode regionale utviklingsstrategier. Dette forutsetter en frihet til å kunne velge egne strategier uavhengig av bindinger knyttet til nasjonale føringer som kanskje ikke passer inn i en ønsket regional utvikling. Dette kan et demokratisk folkevalgt regionorgan gjøre med full legitimitet.

Dette medlem mener det er nødvendig å overføre mest mulig helhetlige oppgaver til regionen for å få et hensiktsmessig innovasjonsarbeid på regionalt nivå. Dette medlem mener dette kan forenkle virkemiddelapparatet og gi en geografisk tilpasset næringspolitikk. På denne bakgrunn mener dette medlem at virkemidlene og det faglige apparat i distriktskontorene i Innovasjon Norge i sin helhet må overføres til regionene. Dette medlem vil peke på at regionene må ha frihet til selv å finne sine løsninger for hvordan det offentlige virkemiddelapparatet for næringsutvikling skal organiseres og tilpasses næringslivet og behovene i egen region.

Dette medlem peker på at departementene i dag forvalter ressurser som krever regional tilpasning og samordning. Dette medlem mener disse ressursene er sentrale for en god regional utvikling, og hører dermed hjemme i regionen som regional utviklingsaktør. Dette medlem mener disse midlene skal overføres til regionene. Regionen må selv avgjøre hvordan regio­nale innovasjonsselskaper utformes eller hvorvidt andre organisasjonsformer er mer hensiktsmessige for regionen.

Dette medlem er enig i at det innledes et nært samarbeid mellom regionene og SIVA, og at dette kan gjøres gjennom regionale innovasjonsselskaper som tilrettelegger eiendom og infrastruktur for innovasjon.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ny organisering av Innovasjon Norge der selskapets re­gionkontor overføres til regionene."

Miljø

Komiteen viser til at det er viktig å se miljøområdet som et globalt og tverrsektorielt samfunnsområde. Dette innebærer at miljøhensyn må integreres i ulike sektorer, og internasjonale avtaler legger føringer for nasjonal politikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at Regjeringens utgangspunkt er at de fleste oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på miljøområdet utenom tilsyn, klage, lovlighetskontroll og innsigelse, og veiledning knyttet til dette, skal overføres til regionene. Flertallet er enig i dette. Flertallet mener det er viktig å gi regionene ansvaret for de oppgavene som krever utøvelse av politisk skjønn i miljøvernforvaltningen.

Flertallet har merket seg at dagens miljølovgivning vil bli gjennomgått før oppgaver overføres, og at det kan være aktuelt å benytte andre styringsvirkemidler på miljøområdet enn det staten vanligvis bruker overfor lokalforvaltningen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig i at alle oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på miljøområdet utenom tilsyn, klage, lovlighetskontroll og innsigelse, og veiledning knyttet til dette, skal overføres til regionene. Dette forutsetter at dagens miljølovgivning gjennomgås før oppgaver overføres for å sikre og ivareta en sterk nasjonal styring på miljøområdet. De kontroll- og veiledningsoppgaver som blir igjen hos fylkesmannen på miljøområdet, vil kreve opprettholdelse av miljøfaglig kompetanse hos fylkesmannen.

Landbruk

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det er viktig å se landbruksområdet som et globalt og tverrsektorielt samfunnsområde. Dette innebærer at landbrukshensyn må integreres i ulike sektorer, og at internasjonale avtaler legger føringer for nasjonal politikk.

Flertallet merker seg forslaget til Regjeringen om at de fleste oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på landbruksområdet med unntak av klagebehandling, kontroll med tilskuddsordningene, innsigelse, lovlighetskontroll og enkelte saker med vedtaksmyndighet, skal overføres regionene.

Flertallet mener det er viktig å gi regionene ansvaret for de oppgaver som krever utøvelse av politisk skjønn i landbruksforvaltningen. Flertallet vil spesielt framheve betydningen av at regionen får ansvar for bruken av virkemidler til regionalt innrettede bygdeutviklingstiltak. Flertallet vil at ordningen med fylkeslandbruksstyre videreføres fram til forvaltningsreformen trer i kraft.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at virkemidlene som omfatter jordbruket bestemmes gjennom Jordbruksavtalen. Disse medlemmer viser i den sammenheng til sine respektive fraksjoners merknader i Innst. S. nr. 236 (2005-2006) fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret 2006 - endringer i statsbudsjettet for 2006. Disse medlemmer mener at reguleringer gjennom delingsforbudet i jordloven, priskontroll og boplikt er skadelig for utviklingen av landbruket. I den sammenheng vises det til Dokument nr. 8:40 (2006-2007) om å fjerne boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom, fremmet av Høyre.

Marin sektor

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Regjeringen foreslår å overføre oppgaver innen akvakulturforvaltningen til regionene. Det samme gjelder oppgaver knyttet til skolekvoter, kystsel, lokale fiskereguleringer, tang og tare, og kongekrabbe.

Flertallet er enig i dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at kommunene bør ha økt ansvar for fiskeri- og havbrukspolitikk. Innenfor havbruk innebærer det at konsesjonsmyndigheten overføres til den enkelte kommune innenfor rammene av plan- og bygningsloven, veterinære hensyn og for­urensningsloven. Disse medlemmer vil fremheve at rammebetingelser for næringen må ta utgangspunkt i markedshensyn, dersom man skal kunne utnytte vekstpotensialet i akvakulturnæringen og dersom det skal kunne skapes et grunnlag for videre utvikling av nye oppdrettsarter. Disse medlemmer er prinsipiell motstander av konsesjonsavgift, men mener subsidiært at konsesjonsavgift i forbindelse med havbruk skal tilfalle kommuner som stiller arealer til disposisjon for nye konsesjoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Regjeringen ifølge Soria Moria-erklæringen vil vurdere hvorvidt konsesjonsavgiften skal tilfalle kommuner som stiller arealer til disposisjon for nye konsesjoner.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at Regjeringen må utrede en ordning der konsesjonsavgiftene i forbindelse med havbruk tilfaller berørte kommuner for at disse stiller arealer til disposisjon for nye konsesjoner.

2.1.2.5 Kultur og idrett

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at både stat, fylkeskommuner og kommunene har et ansvar for å sikre et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle innbyggerne kan få anledning til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

Flertallet legger vekt på at kommunene og regionene får et større ansvar for kulturutformingen gjennom de foreslåtte endringene.

Flertallet viser til at spillemidler til idrettsformål i dag fordeles av Kongen. Fylkeskommunene har myndighet til å foreta detaljfordelingen av de spillemidler som hvert år stilles til disposisjon til bygging av idrettsanlegg i kommunene. Flertallet mener regionene bør få det fulle ansvaret for å forvalte spillemidlene til kulturbygg og til lokale og regionale idrettsanlegg. Andelen av tippemidlene som går til regionene må fastsettes etter en fordelingsnøkkel. Regionene skal ha full frihet til å bestemme hvilke investeringsprosjekter som skal gjennomføres og hvor stort støttebeløp hvert enkelt prosjekt skal få. Flertallet forutsetter at anleggsmidlene fortsatt skal tildeles etter søknader fra den frivillige medlemsbaserte breddeidretten og kommunene, og at tildelingsordningene utformes i nært samarbeid med idretten.

Flertallet mener at alle midler til regionale og lokale bygg og anlegg som fordeles av Kultur- og kirkedepartementet må overføres til regionene.

Flertallet viser til at departementet foreslår å gi regionene større innflytelse over de lokale og regionale kulturinstitusjonene gjennom økt styrerepresentasjon og utnevnelse av styreledere. Flertallet støtter dette, og konstaterer at mange viktige lokale kulturbeslutninger tas i institusjonene. Utnevning av flere styremedlemmer og styreleder vil gi regionene økt innflytelse over mange viktige kulturbeslutninger.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, konstaterer at det i budsjettet for 2007 ble foretatt flere desentraliseringer av støtteordninger under kulturrådet, slik som LOK-ordningen, innkjøpsordningen for samtidskunst og ekstraordinær støtte til kulturhistoriske museer. Dette flertallet mener dette er en riktig strategi. Dette flertallet viser til at Kultur- og kirkedepartementet, Norsk kulturråd og Norsk kulturfond og ABM-utvikling i dag forvalter statlige tilskuddsordninger som blant annet lokale og regionale kulturinstitusjoner kan søke midler fra. Dette flertallet forutsetter at mer av disse midlene flyttes fra slike tilskuddsordninger og gis i direktetilskudd til institusjonene selv. På den måten vil regionene få økt innflytelse over denne delen av kulturpolitikken.

Dette flertallet har merket seg at Kultur- og kirkedepartementet har varslet en full gjennomgang av scenekunstfeltet med mål om å sikre et godt teatertilbud over hele landet. Dette flertallet forutsetter at denne gjennomgangen ser på arbeidsfordelingen mellom Riksteatret, lokale og regionale teatre, med det klare mål å styrke den lokale og regionale aktiviteten. En tilsvarende gjennomgang bør foretas av Rikskonsertenes aktiviteter, særlig med henblikk på ansvarsfordelingen mellom Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er behov for stor grad av fleksibilitet når det gjelder prioritering av nasjonale midler til regionale kulturformål. Disse medlemmer mener at en overføring til regionalt nivå vil kunne svekke dette. Det er ofte et behov for å gjøre prioriteringer mellom ulike store nasjonale kultursatsinger. Et regionalt beslutningsnivå vil kunne virke begrensende på en slik helhetlig gjennomgang og prioritering. Disse medlemmer viser til at fylkene har ingen lovpålagte oppgaver på kulturområdet, men fylkene har allikevel tatt på seg enkelte kulturoppgaver og bygget opp et byråkrati for å kunne håndtere disse oppgavene. Hva slags oppgaver dette er varierer fra fylke til fylke, men stort sett dreier det seg om fordeling av midler. Det finnes også eksempler på fylkeskommunale museum og andre fylkeskommunale institusjoner. Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunene, enkeltvis eller i samarbeid med andre, kan overta samtlige kulturoppgaver fylkeskommunene har tatt på seg. Erfaringen viser uansett at de organisasjonene som i dag mottar midler fra fylkene også mottar midler fra staten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at kommunene skal ha samlet finansielt ansvar for kulturpolitikken på kommunalt nivå. Det betyr at kommunene i tillegg til dagens fylkeskommunale oppgaver, skal ha ansvaret for forvaltningen av nåværende statlige tilskuddsordninger til lokale kulturtilbud. Disse medlemmer mener videre at dette innbefatter finansieringen av tilskudd til kulturvirksomhet på lokalt nivå som i dag skjer, blant annet over Kultur- og kirkedepartementets budsjett, Norsk kulturråd og Norsk kulturfond, og lokalkulturelle oppgaver og funksjoner som i dag er tillagt statlige institusjoner, for eksempel Riksteatret, Rikskonsertene, Riksutstillingene, ABM utvikling (arkiv, bibliotek, museer) med flere, samt økonomiske ressurser til lokale kulturbygg og anlegg som i dag er en del av Kultur- og kirkedepartementets budsjett. I tillegg mener disse medlemmer at kommunene skal ha ansvaret for spillemidler som går til lokale tiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at for profesjonelle institusjoner, fortrinnsvis på kunstområdet (regionteatre, kunstmuseer og noen orkestre), vil det være naturlig at staten tar et større økonomisk ansvar. I de større byene kan det også være aktuelt med kommunal overtagelse, men da slik at staten går inn med en større andel av finansieringen enn i dag.

Disse medlemmer mener at når det gjelder organisasjoner, eksempelvis kunstnerstyrte gallerier eller fylkesleddene for frivillige organisasjoner, finnes det mange løsninger. Flere steder får disse organisasjonene fylkeskommunale tilskudd, husleiebidrag og lignende. De fleste av disse organisasjonene har nasjonale ledd som får statlige bevilgninger. Det betyr at disse tilskuddene enten kan overføres gjennom kommunene, eller gjennom det sentrale leddet i organisasjonen som fordeler dem selv. Dette kan også gjøres for idrettens del i forhold til idrettskretsene (idretten for øvrig er velorganisert og i liten grad avhengig av fylkeskommunene.) Disse medlemmer viser til at organisasjonene ønsker erfaringsmessig å fordele pengene selv, og ønsker ikke på fylkesnivå å forholde seg til mange kommuner der de har ulike medlemsmengder og aktiviteter.

Disse medlemmer mener at amatørrelatert virksomhet bør legges til kommunene.

Disse medlemmer viser til at i ordningen "Den kulturelle skolesekken" har fylkene gitte oppgaver utenfor de største byene. Disse medlemmer viser til sitt partis opprinnelige ønske om å legge arbeidet med skolesekken til kommunene, og opprettholder det standpunktet. Mindre kommuner kan løse dette i samarbeid.

Disse medlemmer mener det vil være naturlig at kommunene samarbeider om prioriteringer ved søknad om tippemidler til kulturbygg og idrettsanlegg. Jo flere kommuner som står bak prioriteringen, jo sterkere bør søknaden stå.

Komiteens medlem fraKristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen ønsker å overføre flere oppgaver innen kultur til regionene. Dette medlem mener regionene må få et samlet finansielt ansvar for kulturpolitikken på regionalt nivå. Dette medlem vil understreke at nye oppgaver til regionene må innebære at de også får midler til å løse oppgavene.

Dette medlem viser til at Kultur- og kirkedepartementet, Norsk kulturråd og Norsk kulturfond i dag forvalter statlige tilskuddsordninger til lokale og regionale kulturtilbud. Dette medlem mener regionene bør overta dette ansvaret. Dette medlem mener økonomiske ressurser til regionale og lokale bygg og anlegg som i dag er en del av Kultur- og kirkedepartementets budsjett, bør overføres til regionene.

2.1.2.6 Undervisning og forskning

Grunnskolen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Regjeringen foreslår å overføre enkelte oppgaver fylkesmannen i dag har på grunnopplæringsområdet til regionene. Dette er enkelte oppgaver vedrørende nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (utenom eksamen), informasjon og veiledning til lokale skoleeiere og allmennheten om innhold, prinsipper og mål i den nasjonale utdanningspolitikken, kompetanseutvikling og kvalitetsutvik­lingsarbeid. Fylkesmannen skal imidlertid fortsatt ha ansvaret for tilsyn, lovlighetskontroll og klagesaker.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener dette vil øke regionenes kompetanse innenfor utdanning og bidra til bedre samhandling mellom kommunene som har ansvaret for grunnskolen og regionene som har ansvaret for videregående opplæring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å overføre finansieringsansvaret for grunnskolen til staten, og likestille private og offentlige utdanningsinstitusjoner lovmessig og økonomisk. Dette vil medføre økt konkurranse mellom institusjonene, og et økt fokus på kvalitet i utdanningsinstitusjonene. Disse medlemmer vil understreke betydningen av å få på plass et kvalitetssikringsorgan for grunnopplæringen. Dette kan organiseres gjennom NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet for grunnopplæringen) eller et nytt særskilt kvalitetsorgan for grunnopplæringen.

Disse medlemmer mener også at det bør opprettes et frittstående og uavhengig skoleombud for å ivareta elevers og foresattes rettigheter i forhold til gjeldende opplæringslov og forvaltningslov. Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett for 2007 foreslo å bevilge 2,5 mill. kroner til et slikt skoleombud.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at de oppgavene fylkesmannen i dag har på grunnopplæringsområdet hører nøye sammen og at denne helheten blir ivaretatt på en hensiktsmessig måte av fylkesmannen. Disse medlemmer mener derfor at de foreslåtte overførte oppgavene ikke bør overføres til regionene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at de oppgavene som fylkesmannen har på grunnskoleopplæringsområdet, ikke overføres til regionene."

Fagskoler

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at fagskoler er et viktig utdanningstilbud, særlig for personer med fagbrev. Flertalletviser til at tekniske fagskoler er statlig finansiert. Fagskoler innenfor helse- og omsorgfag får noe statlig finansiering gjennom Helse- og omsorgsdepartementet. Flertalletpeker på at det er en betydelig kjønnsdimensjon i hvilke fagskoletilbud som får statlig finansiering og hvilke som ikke får.

Flertallet viser til at Regjeringen foreslår å overføre ansvar for drift og finansiering av fagskoleutdanningen til regionene. Flertallet er enig i dette og legger til grunn at finansieringen av fagskolene seinest må gjennomgås i forbindelse med en slik overføring

Flertallet er enig i at regionene vil ha god mulighet til å prioritere og tilpasse yrkesrettet utdanning til regionalt arbeidsliv og se dette i sammenheng med utdanningsprogrammene i videregående skole.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at fagskoler er et selvstendig alternativ til høyere utdanning. Fagskoleutdanning bygger på videregående opplæring (må ha fullført vgs.), og tilbyr kortere yrkesrettede utdanninger på et halvt til to år. I dag er det stort sett bare tekniske fagskoler som har offentlig finansiering. Disse medlemmer har, helt siden fagskoleloven ble innført i 2003, vært opptatt av at en finansieringsordning måtte komme på plass. Loven er en godkjenningslov, ingen støttelov. Det tar tid å utvikle et finansieringssystem for skolene.

Disse medlemmer påpeker at svært mange fagskoletilbud gis i dag i privat regi, og det er ingen grunn til at de skal være i offentlig regi. De finansieres heller ikke i dag enhetlig, og med en fremtidig ordning på plass blir det likegyldig om fagskolen er offentlig eller privat. Da vil skolegangen der bli finansiert uansett. Et finansieringssystem kan administreres på samme måte som det som i dag gjelder for de tekniske fagskolene som finansieres over statsbudsjettet.

Videregående skole

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener kommunene skal overta ansvaret for videregående opplæring. Det vil bli lettere å se det 13-årige utdanningsløpet i sin helhet. Overgangen mellom ungdomsskolen og videregående kan bygges ned, rådgiverne kan på en enklere måte følge ele­vene fra det ene skoleslaget til det andre og elever med spesielle utfordringer kan få bedre oppfølging. Det vil bli enklere å gi ungdomsskolelever tilbud fra videregåendes pensum. Dersom vi ønsker å realisere en 1-13-skole, som kan være en god idé bl.a. for å skape gode fagmiljø i distrikter, vil det være en åpenbar fordel at kommunen har ansvaret for begge skoleslagene.

Disse medlemmer mener at utfordringen med å la kommunene overta ansvaret for videregående opplæring er at mange kommuner er for små. Svaret på det er vertskommuneløsninger og interkommunalt samarbeid.

Når det gjelder opptak til videregående opplæring, lærlingtilbudet og tilbudsstrukturen innenfor videregående, er imidlertid ikke interkommunalt samarbeid hele svaret.

Innenfor et avgrenset geografisk område skal alle elever kunne velge blant et fullstendig tilbud av utdanningsprogram. Her blir kommunene for små, men bo- og arbeidsregioner utgjør en grei geografisk avgrensning. Disse medlemmer mener at disse må ha ansvaret for at det finnes et fullverdig tilbud for ele­vene å velge mellom, og at elevene får oppfylt sin lovfestede rett til å få innfridd ett av tre programønsker.

Disse medlemmer mener at kommunene skal etablere samarbeid som skal representere et område som skal ha tilbud om videregående opplæring og fagopplæring som dekker det generelle tilbudet. Dette vil også representere inntaksområdet. De videregående skolene (og deres eiere) overtar de fylkesvise inntakskontorene og fagopplæringskontorene for disse områdene. Her vil det mange steder være naturlig å endre og dele opp i forhold til dagens fylkesgrenser. Skoledirektøren har ansvar for å kontrollere at inntaksområdene har et fullverdig utdanningstilbud og at det foreligger nødvendige planer for utvikling og utbygging av tilbudet.

Disse medlemmer mener det er en kompliserende faktor at hvert fylke i dag vedtar et inntaksreglement, noe som betyr at noen fylker har fritt skolevalg, mens andre ikke har det. Derfor går disse medlemmer inn for å lovfeste elevenes rett til å velge videregående skole. Retten innebærer å få velge skole i hele landet, men rett til å få plass innenfor eget opptaksområde. Ingen skal måtte reise ut av eget område for å få videregående utdanning. Unntatt for dette er linjer som ikke eksisterer i alle skolefylkene, slik som i dag.

Disse medlemmer mener de samme betraktningene om størrelse på et geografisk område gjør seg gjeldende i forhold til fagopplæring og lærlingplasser, men her er det viktig at man tar hensyn til lokale næringslivsstrukturer, også når de går på tvers av fylkesgrenser. Fagopplæringsnemndenes ansvar for dette videreføres, mens fylkeskommunens representasjon overtas av de samarbeidende kommunene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at disse medlemmer først og fremst ønsker selvstyrte skoler. Det vil si at disse medlemmer ikke bryr seg om det er kommunene som eier skolen, eller om det er et privat firma som for eksempel Sonans. For det andre så er disse medlemmer opptatt av å få på plass et nasjonalt kvalitetssystem f.eks. lik NOKUT som må sette krav, og ikke minst følge opp skolene, slik at vi kan være sikre på at kvaliteten på hver enkelt skole er god nok. For det tredje så ønsker disse medlemmer en stykkpris­finansiering i den videregående skole. For det fjerde så ønsker disse medlemmer å opprettholde en lovfestet rett til videregående utdanning uten at dette betyr at en kommune nødvendigvis skal eie eller drive en videregående skole, snarere heller at hver enkelt kommune må sørge for at innbyggerne har et reelt tilbud om videregående utdanning.

Høgskoler og forskning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at regionnivået er tiltenkt hovedansvaret for regional planlegging og næringsutvikling. En regions innovasjonskraft og forutsetning for å drive en aktiv næringspolitikk, er nært knyttet til de regionale kunnskapsmiljøer. Flertallet vil derfor understreke at de tunge kunnskaps- og forskningsmiljøene regionalt må knyttes nært opp til det regionale politiske nivået. Flertallet viser til at høgskolene er pålagt å være regionale utviklingsaktører. Etter universitets- og høgskoleloven er det departementet som oppnevner de eksterne styrerepresentantene, jf. lovens § 9-4 (6). Flertallet mener at regionene bør oppnevne to av de eksterne representantene.

Å styrke høgskolene som forskningsinstitusjoner er en prioritert oppgave. I Innst. S. nr. 232 (2004-2005) Om vilje til forskning uttalte komiteens flertall blant annet:

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, er enig i at de statlige høyskolene skal være sentrale aktører i regional utvikling og innovasjon, … Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag om å styrke de forskningsprogrammene som er særlig rettet mot de regionale FoU-miljøene, og at økonomiske virkemidler tas i bruk for å stimulere til et tettere samarbeid mellom høgskolene og instituttene.

- - -

Flertallet er også enig i at en organisatorisk tilnærming mellom de regionale instituttene og de statlige høyskolene er viktig for å kunne utvikle slagkraftige regionale forskningsmiljøer. Som en konsekvens av dette bør forskningsprogrammene som er særlig rettet mot de regionale forskningsmiljøene, styrkes."

Flertallet mener at høgskolene sammen med de regionale instituttene må styrkes for å møte nærings­livets økte behov for den næringsretta FoU-innsatsen.

Flertallet viser til at ECONs analyse i en rapport om det fremtidige næringsliv konkluderte med at av de arbeidsplassene en skal leve av om 20 år vil 800 000 ikke være skapt i dag. I rapporten understrekes det at de nye arbeidsplassene som skal skapes vil stille større krav til økt kompetanse. For å utvikle arbeidsplassene og for å sikre at arbeidskraften har den nødvendige kompetanse, må det etableres nye relasjoner mellom utdannings- og forskningsinstitusjonene, de regionale politiske myndighetene og næringslivet. Flertallet mener derfor at de politiske myndighetene regionalt må samarbeide tett med de regionale institusjonene både for å styrke forskningskompetansen og for at de skal være i stand til å utvikle utdanningstilbud som dekker næringslivets og offentlig sektors behov for arbeidskraft.

Komiteens medlem fraKristelig Folkeparti mener at det må være en tettere kobling mellom næringslivet, høyskolene, regionale forskningsaktiviteter og regionen for å legge til rette for næringsutvikling og innovasjon. Dette medlem mener det fortsatt skal være nasjonal styring og koordinering av høyere utdanning og forskning, slik at vi sikrer sterke nasjonale miljøer. Samtidig er det etter dette medlems mening nødvendig å stimulere til samarbeid innen regioner og mellom FoU-miljøer i ulike regioner. Regionene må derfor få en viktig rolle når det gjelder finansiering og bestilling av FoU-tjenester både til egne FoU-miljøer og til tilsvarende miljøer utenfor regionen. Dette medlem mener videre at regionen bør ha bestilleransvar med økonomiske ressurser for høyere utdanning og FoU for å påvirke utvikling av faglinjer, forskning og utviklingsprogrammer ut fra regionenes og det lokale næringslivets behov.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at de nye regionene får bestilleransvar med økonomiske ressurser for høyere utdanning og FoU for å påvirke utvikling av faglinjer, forskning og utviklingsprogrammer ut fra regionenes og det lokale næringslivets behov."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Norges forskningsråd på oppdrag fra departementet utvikler en modell for basis­finansiering av instituttsektoren. Flertallet er kjent med at Forskningsrådet har som mål å utvikle en enhetlig modell som skal omfatte alle institutter, herunder de regionale. Flertallet viser til at målet med en slik modell er å sikre likebehandling av instituttsektoren. Flertallet ser derfor ikke at å overføre ansvaret for basisfinansieringen til regionsnivået vil styrke regionsnivåets innflytelse da finansieringen vil være gitt ut fra den enhetlige modellen.

Flertallet viser til forslaget om å opprette regionale forskningsfond. Fondene kan bli en viktig finansieringskilde for regional forskning. Flertallet mener at det skal være ett fond for hver region. Fondene må opprettes med virkning fra 1. januar 2010. Flertallet mener at dersom antall regioner framover blir tilsvarende dagens antall fylkeskommuner, kan det være aktuelt at enkelte av de regionale fondene dekker mer enn en region, på samme måte som det er lagt til grunn for de regionale innovasjonsselskapene.

Flertallet mener at styret i de regionale forsk­ningsfondene skal bestå av representanter oppnevnt av regionene og representanter oppnevnt av staten. Flertallet ber om at regionene gis flertallet i styret, samt styreleder. Flertallet legger vekt på at fondene inngår i den nasjonale forskningspolitikken og forankres i regionale og nasjonale strategier. Det forutsettes et forpliktende samarbeid med Norges forskningsråd.

Det regionale forskningsfondet kan disponeres både til regional grunnforskning og til næringsretta forsk­ning. De regionale FoU-prioriteringene må styres av regionens fortrinn og Stortingets tematiske forskningsprioriteringer.

Flertallet mener at regionene kan utvikles gjennom et tett og gjensidig forpliktende samarbeid på etablerte arenaer og gjennom ulike forpliktende samarbeidsformer.

Flertallet ber om at det etableres forpliktende konsultasjonsordninger mellom de statlige høgskolene og regionene. Dette for at høgskolene skal ta del i det regio­nale utviklingsarbeidet og bidra til gjennomføring av regionalpolitiske mål nedfelt i de til enhver tid gjeldende regionale styringsdokumenter vedtatt av regiontinget.

Flertallet viser til at det er en stor utfordring for høgskolene å utvikle utdanningstilbud med bakgrunn i regionale fortrinn og behov. Innenfor rammen av konsultasjonsordningen mener flertallet det er åpent for at regionene, høyskolene, næringslivet, arbeidslivets parter, Innovasjon Norge, det regionale forskningsfondet og eventuelt andre aktører drøfter regionens behov for utdanningstilbud, forskning og utvikling basert på regionale fortrinn og behov. Videre mener flertallet at det innenfor samme ordning kan drøftes eventuell regional finansiering av aktuelle tiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at fordeling av midler til forskning må skje etter relevans og faglig kvalitet, ikke på bakgrunn av geografi. Disse medlemmer mener videre det er viktig å ivareta nasjonale sats­ninger og strategier innenfor forskningsfeltet, og ønsker dermed ikke å etablere regionale forskningsfond fordi disse vil pulverisere ansvaret for finansie­ring og prioritering av forskningen. Det er også grunn til å peke på at i et lite land er forskningsmiljøene allerede små. Ved en regional oppsplitting vil de bli enda mindre, noe som bl.a. vil føre til en forsterkning av habilitetsproblemer, fordi forskere i større grad vil oppleve å sitte på begge sider av bordet i en tildelingsprosess.

2.1.2.7 Forebyggende og folkehelse­fremmende arbeid

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg at Regjeringen i meldingen skriver:

"Arbeid for å fremme folkehelse vil være en oppgave for framtidige folkestyrte regioner forankret i ansvaret som regional planmyndighet og i ny planstrategi. Folkehelse, det vil si befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i befolkningen, vil være en god indikator på utviklingen i regionen."

Flertallet viser til at St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn - regional framtid må sees i sammenheng med St.meld. nr. 16 (2003-2004) Resept for et sunnere Norge. Sistnevnte understreket lokaldemokratiets betydning for folkehelsearbeidet. Den utford­ret norske fylker til å satse på folkehelse og ta ansvar for å bygge opp og koordinere en folkehelsekjede gjennom partnerskap med kommuner, statlige instanser, fagmiljø og frivillige organisasjoner. Flertallet er kjent med at samtlige fylker har opprettet, eller er i ferd med å opprette, regionale folkehelsepartnerskap. Flertallet mener det er ønskelig å videreføre og styrke denne satsningen som et ledd i vitaliseringen av lokal- og regionaldemokratiet. Flertallet mener de nye regionenes ansvar innefor folkehelsearbeidet bør forsterkes i forhold til det ansvar fylkeskommunen har i dag. Rollen som regional pådriver og samordner må styrkes. Flertallet viser til at folkehelsearbeidet er et tverrfaglig satsningsområde, men også en disiplin som krever egen fagkompetanse. Flertallet mener at feltet kan betraktes som et selvstendig virksomhetsområde i det regionale utviklingsarbeidet. Regionenes rolle bør tydeliggjøres med hensyn til innhold, forventninger og økonomiske rammevilkår. Flertallet konstaterer at en eventuell flytting av oppgaver innenfor folkehelsefeltet ikke i særlig grad er vurdert i utarbeidelsen av St.meld. nr. 12 (2006-2007).

Flertallet ber om at det blir utredet å la folkehelsearbeid gå over fra en frivillig til en ordinær oppgave for det regionale folkevalgte nivået.

2.1.2.8 Tannhelsetjenesten

Komiteen viser til at meldingen ikke tar stilling til den framtidige organisering av tannhelsetjenesten fordi det skal fremmes en egen stortingsmelding om tannhelsetjenesten våren 2007.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig i at det tas stilling til framtidig organisering av tannhelsetjenesten ved Stortingets behandling av den varslede stortingsmeldingen.

På grunnlag av at tannhelsetjenesten i dag ligger under fylkeskommunene som dagens regionale nivå, legger flertallet til grunn at det må sterke grunner til dersom tannhelsetjenesten skal gis en annen plassering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er av den oppfatning at tannhelsetjenesten bør overtas av kommunene. Fylkestannlegen kan videreføres som interkommunalt selskap eller settes ut på anbud til private. Disse medlemmer vil i den forbindelse påpeke at kommunene allerede har ansvar for fastlegeordningen.

2.1.2.9 Spesialisthelsetjenesten

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, vil opprettholde et desentralisert sykehustilbud, som blant annet sikrer nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud. Flertallet viser til at Regjeringen har varslet at evalueringen av sykehusreformen vil bli forelagt Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2008.

Komiteens medlem fraKristelig Folkeparti mener at regionene bør få større myndighet vedrørende spesialisthelsetjenesten. I forbindelse med evalueringen av spesialisthelsetjenesten må målene om åpenhet, medbestemmelse og folks påvirkningsmuligheter vurderes. Dette medlem vil ha en grundig evaluering av sykehusreformen og nødvendige endringer må gjøres slik at sykehustjenestene kan bli enda bedre gjennom politisk styring, om mulig på et regionalt nivå.

Komiteens medlem fra Venstre mener prinsipielt at med et nytt og sterkere mellomnivå ligger det til rette for å flytte eierskapet til sykehusene tilbake fra staten og til de nye regionene. En vil imidlertid avvente resultatene fra evalueringen av helseforetakene.

2.1.2.10 Kulturminner og naturressurs­forvaltning

Kulturminner

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, legger til grunn at dagens fylkeskommunale oppgaver skal overføres til det nye regionale nivået. Flertallet mener at regionene vil ha en viktig funksjon som utøver av forvaltningsmyndighet etter kulturminneloven. Flertallet viser til at de regionale myndighetene skal forberede fredningssaker for Riksantikvaren og Miljøverndepartementet. Flertallet mener det er riktig med nærhet og lokalkunnskap knyttet til slike saker og at regionnivået er godt egnet til denne type oppgaver. Flertallet viser til at regionene vil ha et rådgivningsansvar i forhold til kommunene samt ansvar for ivaretakelse av kulturminneverdier etter plan- og bygningsloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at ansvaret for det fylkeskommunale kulturminnevernet overføres til de enkelte kommunene. Det er imidlertid viktig at enkeltkommuner ikke ender opp med det finansielle ansvaret for å ivareta viktige kulturminner av historisk og nasjonal betydning.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at kulturminnevernet skal bli liggende i en statlig struktur under riksantikvaren.

Naturressursforvaltning

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre påpeker at markedet for kraftproduksjon i dag ikke kan sies å være et fritt marked, fordi politisk handlingslammelse i forhold til nybygging av kraftverk fører til en stadig skjevere balanse mellom tilbud og etterspørsel. Disse medlemmer viser til at dette for Norges del betyr stadig økende import av kraft fra andre land, ofte fra sterkt forurensende kullkraftverk EU ønsker å fase ut. Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunene selv bør få rett til å gi utbyggingstillatelse til mikro- og minikraftverk, og har tro på at dette vil kunne gi en sunnere dynamikk mellom tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at dette også bør gjelde småkraftverk og alle former for vindkraftverk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at der hvor fylkene i dag har konsesjonskraft, bør dette overføres til den enkelte kraftkommune.

Disse medlemmer mener at fylkesmannens forvaltningsoppgaver innenfor miljø, landbruk og natur i hovedsak bør overtas av kommunene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener kommunene bør få retten til å forvalte motorisert ferdsel i utmark, og tror dette vil medføre økt vilje i kommunene til å gjennomføre god kommunal planlegging og kartlegging av de mest sårbare naturområdene. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til representantforslaget Fremskrittspartiet fremmet i Dokument nr. 8:45 (2006-2007).

Komiteens medlem fraKristelig Folkeparti vil peke på at forvaltningen av naturressurser ofte er en sentral faktor for regional utvikling. Dette medlem har merket seg at Regjeringen i liten grad har drøftet og vurdert denne dimensjonen ved regional utvikling. Dette medlem mener dette området bør vurderes nærmere, og vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en nærmere gjennomgang av dette tema. I denne forbindelse vil dette medlem peke på flere områder som kan være aktuelle for regional forvaltning. Slike eksempler kan være beslutningsmyndighet til å gi utbyggingstillatelse til små kraft- og energiverk opp til en viss størrelse, forvaltning av verneplaner som krever et regionalt perspektiv, og vannressursforvaltning i lys av innføringen av EUs rammedirektiv for vann.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å overføre beslutningsmyndighet til å gi utbyggingstillatelse til mikro-, minikraft- og energiverk til regionalt folkevalgt nivå."

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som gir regionalt folkevalgt nivå ansvar for forvaltning av verneplaner som krever et regionalt perspektiv."

"Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å gi regionalt folkevalgt nivå ansvar for vannressursforvaltning."

2.1.2.11 Internasjonalt samarbeid

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser at internasjonalt samarbeid er blitt en viktig del av det regionale politiske arbeidet. Flertallet mener det er naturlig at dette videreføres i de nye regionene.

Komiteens medlem fraKristelig Folkeparti vil påpeke at internasjonalt samarbeid blir en stadig viktigere faktor i det regionale utviklingsarbeidet. Dette medlem savner dette perspektivet i St.meld. nr. 12 (2006-2007). Dette medlem mener regionene bør få større ansvar og muligheter til å drive internasjonalt samarbeid som deltakelse i ulike EU-program/prosjekter og utviklingsarbeid i utviklingsland. Dette medlem mener at regionene bør ha et samlet ansvar for det internasjonale samarbeidet på regionalt nivå.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

Stortinget ber Regjeringen legge forholdene til rette for at regionene kan få større ansvar og muligheter til å drive internasjonalt samarbeid gjennom deltakelse i og utvikling av ulike EU-programmer/prosjekter."

2.2 Kommunene

2.2.1 Sammendrag

Forvaltningsreformen innebærer først og fremst nye oppgaver for det regionale folkevalgte nivået. Når det gjøres endringer i organiseringen av det regionale nivået får disse imidlertid konsekvenser for kommunene. Omfanget av konsekvenser vil variere avhengig av om landet blir delt inn i få og store regioner eller om det bare gjøres små justeringer i inndelingen i forhold til dagens ordning. Videre avhenger det av hvilke oppgaver de nye regionene får ansvar for. Kommunene forholder seg i dag til både fylkeskommunen og fylkesmannen på flere områder. Uavhengig av hvordan inndelingsspørsmålet løses er det viktig at det bygges videre på de gode relasjonene og det gode samvirket mellom forvaltningsnivåene. Gode relasjoner er avgjørende for at målene for reformen nås.

Regjeringen legger til grunn at landet også i framtiden vil ha en finmasket kommunestruktur. Dette begrenser muligheten til å overføre store nye oppgaver til kommunene, blant annet på grunn av utfordringer i forhold til spesialisert fagkompetanse i en del små kommuner. Endringer i offentlig sektor og nye behov og forventninger til velferdstjenestene hos befolkningen skaper imidlertid stadig nye utfordringer. Regjeringen vil derfor fortløpende vurdere gjeldende oppgaveplassering, deriblant om ytterligere desentralisering av oppgaver til kommunene er mulig.

Dersom det gjennomføres mindre endringer på regio­nalt nivå vil kommunene bli berørt i begrenset grad. Mindre grenseendringer og enkelte sammenslutninger av fylkeskommuner kan bety at noen kommuner vil få en annen fylkestilhørighet enn i dag. Det vil føre til en reorientering både for kommunene, næringsliv og tredje sektor i de kommuner det gjelder. Det antas imidlertid at de kommunene som omfattes av slike endringer i utgangspunktet har følt en tilhørighet til det nye regionområdet, og at samvirket med den nye regionen således ikke vil representere store endringer. Dersom regionenes størrelse ikke endres mye i forhold til i dag, vil kommunene fortsatt ha relativ stor nærhet til regionen. Eventuelle fylkessammenslutninger vil føre til at partnerskapene i noen regioner blir større enn i dag, når antallet kommuner og andre partnere øker. Dette betyr nye samarbeidskonstellasjoner både for de berørte fylkene, kommunene, næringsliv og andre.

Få og store regioner med mange kommuner vil bety endringer både når det gjelder identitet og tilhørighet både for kommuner, næringsliv og innbyggere. Endringer i retning av landsdelsregioner kan imidlertid bety forsterket kommuneidentitet for innbyggerne siden avstanden til regionen vil være større enn til dagens fylke. Kommuner og næringsliv vil i mye av sitt arbeid måtte ta utgangspunkt i en ny geografisk tilhørighet på regionalt nivå. Mange og nye samarbeidspartnere kan skape nye samarbeidskonstellasjoner både mellom regionen og kommunene og andre aktører, og mellom kommunene. Omfanget av interkommunalt samarbeid kan komme til å øke for å styrke kommunenes strategiske rolle i forhold til regionene.

Uavhengig av framtidig inndeling og overføring av oppgaver til regionene må det regionale folkevalgte nivået være pådriver og initiativtaker for å møte utfordringene i regionen. Dette innebærer etablering av møteplasser for kommuner, næringsliv og aktører på for eksempel nærings- og samferdselsområdet på regio­nalt nivå. Hensikten med slike møteplasser må være å identifisere problemstillinger, formulere mål for samarbeidet, og arbeide for helhetlige løsninger. Gjennom partnerskap kan det legges til rette for samordnet og resultatorientert innsats for verdiskaping og sysselsetting basert på lokale og regionale forutsetninger.

Omfattende samarbeid mellom regioner, kommuner, næringsliv og andre aktører kan imidlertid utvikle seg til et såkalt fjerde forvaltningsnivå som opererer på siden av de folkevalgte organene på lokalt og regionalt nivå. Både regioner og kommuner må være seg bevisst hvilke diskusjoner og beslutninger som foregår i partnerskapene, slik at samarbeid ikke går på bekostning av politikernes demokratiske innflytelse. Ved etablering av partnerskap og andre arenaer er det viktig å være oppmerksom på hensynet til åpenhet og gjennomsiktighet.

Store regioner kan komme til å omfatte flere byer. Det er avgjørende at regionene tar byene opp i seg og omsetter den drivkraften byene representerer til beste for hele regionen. Godt samarbeid mellom regionene og byene er viktig for å videreutvikle vekstkraftige regioner. Samtidig bør regionene i samarbeidet med kommunene ivareta en balanse mellom byene og di­striktskommunene. Det er også nødvendig for at regio­nene skal kunne fylle rollen som utviklingsaktør på en god måte.

Regjeringen legger til grunn at forvaltningsreformen ikke skal føre til sentralisering innad i regionen. Storbykommunene må finne sin rolle i et samspill med de andre kommunene og med den regionen storbykommunen er en del av. De ulike aktørene må sammen utvikle strategier og innhold for en regional utvikling i regionen.

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at kommunesektoren er selve ryggraden i velferdssamfunnet. Velferd er langt mer enn faglige og tekniske tjenestetilbud. Målet for velferden må være å legge til rette for at alle innbyggere kan ha mest mulig like muligheter til å opprettholde menneskelig livsstandard og verdighet gjennom livet.

Flertallet vil videre understreke betydningen av nærhetsprinsippet. Nærheten mellom de som styrer og de som blir styrt er en viktig egenskap ved vår lokale forvaltning. Gjennom direkte kontakt med kommunestyrerepresentanter og personer i andre styrende organer kan vanlige folk på en helt spesiell måte være med å påvirke valg av politiske løsninger som har betydning for deres hverdag.

På denne bakgrunn vil flertallet legge til grunn at landet også i framtida vil ha en finmasket kommunestruktur og at eventuelle sammenslåinger skal skje frivillig. Flertallet mener det er avgjørende viktig at det også i framtida legges til grunn et generalistkommunesystem som grunnlag for organiseringen av kommunene. Flertallet støtter Regjeringen i at forsøk med mulige differensierte løsninger kan fortsette, men ser det ikke som aktuelt å gi kommunene ulikt oppgaveansvar i særlig stort omfang. Flertallet mener at en god og desentralisert velferdsutvikling i første rekke avhenger av at kommunesektoren blir sikret tilstrekkelige økonomiske ressurser for å kunne løse sine oppgaver.

Flertallet vil understreke at de fleste kommuner vil kunne høste fordeler som letter gjennomføringen av en rekke oppgaver ved å inngå i interkommunale samarbeidsordninger.

Flertallet viser til at endringer på regionalt nivå kan ha konsekvenser for kommunene. Flertallet mener at med de oppgaver regionene får som følge av St.meld. nr. 12 (2006-2007) og behandlingen av denne, vil regionene bli interessante samarbeidspartnere for kommuner og andre aktører.

Flertallet mener at uavhengig av framtidig re­gioninndeling, må det regionale nivået være pådriver og initiativtaker for å møte utfordringene i regionen. Flertallet viser til at Regjeringen i meldinga skriver at dette innebærer etablering av møteplasser for kommuner, næringsliv og aktører på for eksempel nærings- og samferdselsområdet på regionalt nivå. Hensikten med slike møteplasser må være å identifisere problemstillinger, formulere mål for samarbeidet og arbeide for helhetlige løsninger. Flertallet er enig i dette.

Flertallet viser for øvrig til at Regjeringen legger til grunn at forvaltningsreformen ikke skal føre til sentralisering innad i regionen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til disse medlemmers politikk om å etablere en ny forvaltningsstruktur med bare to folkevalgte nivåer. Kommunene er etter disse medlemmers mening selve grunnmuren i lokaldemokratiet, ved at kommunene utgjør fundamentet i det lokale folkestyret og representerer nærhet, tilhørighet og mulighet for innflytelse for befolkningen. Disse medlemmer mener derfor at det i forbindelse med overgang til tonivåmodell vil være naturlig å overføre de aller fleste av oppgavene fylkene i dag har til kommunene.

Disse medlemmer mener at generalistkommunen i dag er mer et begrep enn en realitet. Kompleksiteten i oppgavene og kommunenes ulike størrelse gjør at alle kommuner ikke kan gjøre alt de har ansvar for og heller ikke med lik kvalitet. Overfor innbyggerne gjelder begrepets innhold - kommunene har ansvar for at tilbudet eksisterer.

Disse medlemmer legger til grunn at kommunene skal ha et generalistansvar overfor innbyggerne. Det innebærer at det formelle ansvaret deles mellom stat og kommuner. Generalistansvaret må imidlertid også innbære at kommunene har et ansvar for å samarbeide når det er nødvendig for å løse oppgavene. I særlovgivningen kan det på enkelte områder legges inn krav om at oppgaver løses av samarbeidende kommuner og ordninger med vertskommuner.

Disse medlemmer viser til NAV-reformen, som ble vedtatt i forrige stortingsperiode. Det konstateres videre at de strukturelle omstillingene reformen medfører ikke er ferdigstilte, men at disse forventes ferdige i løpet av inneværende stortingsperiode.

Disse medlemmer viser til at NAV er tonivåsamarbeid, som organisatorisk skal baseres på partsavtaler mellom staten og de enkelte kommunene. En vesentlig forutsetning bak NAV-reformen har vært at dette ikke kun skal innebære en samlokalisering av ulike kommunale og statlige velferdstjenester, men også innebære en større samordning av tjenester og ytelser, for å skape større brukervennlighet og mer effektiv forvaltning. Disse medlemmer mener det på sikt vil være grunn til å vurdere organisasjonsformen i NAV, basert på de erfaringer implementeringen av reformen gir, samt hvilken nivåmessig forankring NAV skal ha. Disse medlemme viser videre til at disse medlemmers prinsipielle holdning er at forvaltning av velferdstjenester skal ligge nært brukerne og at en enhetlig organisering av NAV derfor bør legges innunder kommunal forvaltning.

Disse medlemmer viser til at førstelinjenesten i barnevernet er lagt til kommunen. Disse medlemmer er kjent med at enkelte små kommuner har problemer med å rekruttere og bygge opp store nok kompetansemiljø. Disse medlemmer viser til at dette kan løses ved ulike kommunale samarbeidsløsninger. Disse medlemmer finner det uheldig at statlige organer som er ansvarlig for institusjoner også skal føre tilsyn med de samme institusjonene. Disse medlemmer vil peke på at dette kan føre til uheldig sammenblanding av roller. Disse medlemmer mener at for å unngå dette bør det opprettes et fritt og uavhengig barneverntilsyn. Disse medlemmer vil fremheve viktigheten av å føre en god og uhildet kontroll.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at hyttekommunenes sosialbudsjetter i enkelte tilfeller blir belastet med kostnader knyttet til hyttefolkets bruk av hjemmehjelp og lignende. Dette kan være en utfordring fordi hytteeiere normalt ikke betaler skatt til hyttekommunen, og hvis hytteeierne blir ilagt eiendomsskatt er dette enda verre da de ikke har stemmerett ved lokalvalg der spørsmål om eiendomsskatt avgjøres. Stykkprisordningen vil imidlertid løse utfordringen hyttekommunene har i forhold til å få dekket sosiale kostnader knyttet til feriegjester. Inntil stykkpris er innført kan man se for seg en løsning der hyttekommunen skal sende regning til bostedskommunen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil påpeke at det må kunne åpnes for at oppgaver som regionen har ansvar for, ved avtale kan ivaretas av byer, andre større kommuner, eller av flere kommuner som sammen deltar i et forpliktende politisk styrt samarbeid. Det må være opp til regionen selv å avgjøre om store kommuner eller interkommunale forpliktende politisk styrte organer kan ha driftsansvaret for for eksempel videregående skole.

Dette medlem ber Regjeringen fortløpende vurdere om ytterligere full desentralisering av oppgaver fra stat og region til kommunene er mulig.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å legge til rette for at lovgivningen for de regionale oppgavene åpner for at regionene kan inngå avtaler om overføring av hele eller deler av et regionalt oppgaveområde til kommuner eller forpliktende politisk styrte interkommunale samarbeidsorganer."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker at beslutninger skal fattes så nærme landets innbyggere som mulig, og dette innebærer en betydelig desentralisering av makt der innbyggerne får større påvirkningsmulighet over sin egen tilværelse enn i dag. Kommunene skal ikke bare administrere statlige ordninger, men ha reell innflytelse over politikken på områder som angår kommunens innbyggere. Kommunene bestemmer allerede i dag over skjenkebevillinger, åpningstider og til en viss grad også over alkoholutsalg. Inntektene til de frivillige organisasjonene må ivaretas. En slik modell må ikke basere seg på et ensidig statlig ansvar for disse inntektene. Disse medlemmer ønsker å utvide lokalpolitikkens virkeområde slik at også politikk i forbindelse med spilleautomater og andre pengespill bør bestemmes lokalt, og viser til at Fremskrittspartiet fremmet forslag om dette i Innst. S. nr. 17 (2006-2007). Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme en sak for Stortinget, der det legges opp til at politikk knyttet til pengespill og spilleautomater bestemmes av kommunene. Saken må ta hensyn til inntektene til de frivillige organisasjonene."

Komiteens medlem fraKristelig Folkeparti ønsker å tilføre mer makt til politikere på lokalt nivå, også på området som gjelder spilleautomatene. Dette medlem vil derfor vise til representantforslag fremmet i Dokument nr. 8:59 (2006-2007) fra stortingsrepresentantene May-Helen Molvær Grimstad, Bjørg Tørresdal og Laila Dåvøy om kommunalt selvstyre når det gjelder utplassering av gevinstautomater.

Dette medlem henviser til behandlingen av dette forslaget i familie- og kulturkomiteen.