1.1 Hovedinnhold i meldingen

Regjeringens hovedmål med meldingen er å legge fram forslag til strategier og tiltak for å styrke inkluderingen i arbeidslivet av personer i yrkesaktiv alder som har problemer med å få innpass i arbeidslivet eller er i ferd med å falle ut av det. Forslagene utgjør sammen med endringen i organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen, en omfattende reform av politikken på arbeids- og velferdsområdet. Gjennom de endringer i enkelttiltak og enkeltordninger som foreslås, snus tilnærmingen til den enkelte bruker fra hans eller hennes begrensninger til muligheter. Hovedgrepene i meldingen er:

• – Velferdskontrakter brukes som gjennomgående og systematisk prinsipp for å konkretisere gjensidige forventninger, krav og forpliktelser mellom forvaltning og bruker.

• – Mer arbeidsrettede tiltak og tjenester for å senke tersklene inn i arbeid og heve tersklene ut av arbeidslivet, herunder tilpassede tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne og innvandrere.

• – Mer fleksibel og bedre samordnet bruk av virkemidler, slik at virkemidlene skal kunne benyttes ut fra den enkeltes behov for å komme i arbeid.

• – En ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden som erstatter rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Omleggingen skal bidra til å vri ressursbruk fra stønadsforvaltning til aktive tiltak og oppfølging.

• – Ett nytt kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, og med ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold i folketrygden.

Gjennom bruken av begrepet velferdskontrakt understrekes det at det skal være en sammenheng mellom rettigheter og plikter, og at det før forvaltningen treffer vedtak skal foregå en prosess som kan sammenlignes med en kontraktsinngåelse. Balanseringen av rettigheter og plikter vil også bidra til økt verdighet og større grad av myndiggjøring.

Den enkelte skal i sitt møte med arbeids- og velferdsforvaltningen oppleve reell brukermedvirkning og god individuell oppfølging. Rettssikkerhet og likebehandling tillegges stor vekt. Utvikling av kompetanse i forvaltningen, samarbeidet mellom ulike deler av forvaltningen og hensynet til at den enkeltes rettigheter blir ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger mv. blir av stor betydning i det videre arbeidet.

Den enkelte som på grunn av helsemessige eller andre årsaker står uten ordinær arbeidsinntekt skal ha en sikker, trygg og forutsigbar inntektssikring fra det offentlige. Regjeringen bygger videre på, og kommer med forslag til, å utvide systemet for inntektssikringsordninger.

Denne meldingen omfatter de midlertidige ytelsene, som i tillegg til å gi mottakerne økonomisk trygghet, skal legge til rette for å få folk inn i aktive, arbeidsrettede løp. Dette i motsetning til de varige ytelsene som gis til de som ikke er, eller forventes å bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid.

En spesiell utfordring er knyttet til de som ikke har opptjent rettigheter i folketrygden og som har økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde. Regjeringen foreslår at det utformes et eget kommunalt kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for personer som i dag har ingen, eller svært begrensede rettigheter til statlig inntektssikring.

De mange ulike ytelsene, og koblingen mellom ytelser og hvilke tiltak og tjenester som er tilgjengelige, kan svekke og forsinke arbeidet med å gjøre stønadsmottakerne i stand til å forsørge seg selv. Erfaring tilsier at det er en sammenheng mellom lengden på den passive stønadsperioden og varig utestenging fra arbeidslivet.

Regjeringen foreslår at den midlertidige inntektssikringen som gis gjennom folketrygden forenkles betydelig. Dagens inndeling i rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad foreslås erstattet av en ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden. Regelverket for ordningen vil i hovedsak følge dagens system for rehabiliteringspenger og attføringspenger. Når tre ordninger nå erstattes av èn, blir det viktig å sikre at de som kan jobbe har et press på seg for å komme ut i jobb. Det er derfor avgjørende at det i forvaltningen av den nye ordningen etableres klare avklarings- og eventuelle stoppunkter for den enkeltes tilgang til stønaden.

De nye NAV-kontorene gir helt nye muligheter for tidlig å fange opp og følge opp den enkelte.

Arbeids- og velferdsforvaltningen har en rekke virkemidler som har som mål å bidra til at den enkelte skal komme inn i, eller tilbake til arbeidslivet. Dagens regelverk sikrer imidlertid ikke brukerne lik tilgang til tjenester og tiltak. Regjeringen foreslår derfor omfattende endringer som gjør at etatens tiltak og tjenester skal kunne tildeles ut fra hvilke behov den enkelte har, ikke hvilken inntektssikring vedkommende har rett på. Brukerne vil bli delt inn i to grupper; de som har behov og de som ikke har behov for bistand for å komme i arbeid.

Målgruppen for de ulike arbeidsmarkedspolitiske virkemidlene blir med dette utvidet, og tjenester som tidligere har vært forbeholdt avgrensede målgrupper blir nå gjort tilgjengelig for flere. Arbeids- og velferdsetaten får blant annet mulighet til å anskaffe avklarings- og oppfølgingstjenester ut fra den enkelte brukers behov, noe som blant annet kommer langtidsarbeidssøkere, ungdom, grupper av innvandrere og sosialhjelpsmottakere til gode.

Regjeringen foreslår at det settes i gang forsøk med sikte på økt bruk av lønnstilskudd, også på permanent basis. Lønnstilskudd brukes i dag sjelden, og i svært begrenset grad overfor personer med nedsatt arbeidsevne. Tilskuddet skal også kunne gis for de som er i ferd med å falle ut av arbeidsmarkedet, uten at det samtidig svekker arbeidsgivernes ansvar etter arbeidsmiljøloven. Målet er å sikre at de som i dag vil kvalifisere for varig uførepensjon skal kunne delta i arbeidsmarkedet ut fra de forutsetninger de har.

Berørte departementer vil gå gjennom ansvarsforhold og finansieringsordninger for å videreutvikle rehabiliteringsinstitusjonenes tilbud til brukerne slik at flere kan delta i arbeidslivet. Denne gjennomgangen vil ses i sammenheng med Arbeids- og velferdsetatens adgang til å anskaffe avklarings- og oppfølgingstjenester fra eksterne aktører.

Et felles trekk for mange av de som har falt ut, eller står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet, er at de har svak utdanningsbakgrunn og ofte svake grunnleggende ferdigheter innen lesing, skriving og regning. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til spørsmålet om gjennomføring av videregående opplæring i stortingsmeldingen om utdanning som verktøy for sosial utjamning.

Regjeringen foreslår at kompensasjonsnivåene i folketrygdens inntektssikringsordninger generelt holdes på dagens nivå, selv om en reduksjon isolert sett kunne gjøre det mer lønnsomt å arbeide. I den konkrete oppfølgingen med utforming av nødvendige lovendringer, vil det vurderes nærmere om det er behov for tilpasninger i utformingen av enkelte av tilleggsytelsene.

Regjeringen foreslår en opptrapping av den forebyggende innsatsen rettet mot personer som er i jobb, men som står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Regjeringen vil i samarbeid med arbeidslivets parter iverksette prosjekter for å identifisere og videreutvikle gode tiltak og virkemidler knyttet til forebyggende arbeidsmiljøarbeid. Det er et mål å finne en mer hensiktsmessig fordeling mellom virksomhetene og myndighetenes ansvar for forebygging og tilrettelegging, i tillegg til at flere arbeidsgivere tar et mer omfattende ansvar enn i dag, i tråd med det som er nedfelt i arbeidsmiljøloven.

Arbeidsgiverne har beskjedne direkte økonomiske kostnader ved at ansatte går ut i langvarig sykefravær da det offentlige dekker alle kostnadene. Dette stiller spørsmål ved balansen mellom det offentlige og de privates ansvar, og hvorvidt den bidrar til de beste løsningene i dag. Det vises til Regjeringens forslag i statsbudsjettet om at arbeidsgiverne skal få et medfinansieringsansvar i sykepengeperioden, samt til den pågående prosessen med partene i arbeidslivet.

Regjeringen har vurdert ulike endringer i organiseringen av ordningen med varig tilrettelagt arbeid. Etter en samlet vurdering, hvor hensynet til forankringen til resten av arbeidsmarkedstiltakene har veid tyngst, foreslås det ikke endringer i de organisatoriske rammene for tiltaket. Regjeringen tar imidlertid sikte på å sende et forslag til mindre tilpasninger i regelverket for finansiering på høring.

I meldingens kapittel 15 redegjøres det også nærmere for konsekvenser av forslagene. Her uttaler Regjeringen blant annet at gevinstene både for den enkelte og for samfunnet vil avhenge av hvor mange flere som kommer i arbeid. Selv beskjedne endringer vil gi store gevinster. Det er vanskelig å anslå de samlede virkningene av forslagene i meldingen. Det skyldes at det foreslås endringer som omfatter en rekke virkemidler samtidig, og at konsekvensene i form av resultater og måloppnåelse først vil kunne komme noe fram i tid. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil prioritere resultatoppfølging og analyser av tiltakene som forslås.

Når det gjelder gjennomføring av reformen vises det til at det er ønskelig at forslagene som gjelder et nytt kvalifiseringsprogram iverksettes raskt. Det tas sikte på å legge fram et lovforslag om dette våren 2007, med sikte på iverksetting fra 1. oktober 2007. Forsøk med lønnstilskudd er i statsbudsjettet for 2007 foreslått igangsatt fra 1. januar 2007. Forslagene vil på mange områder kreve omfattende endringer i gjeldende lovverk. Det tas sikte på at endringene som gjelder folketrygden legges fram våren 2008, med mulighet for iverksetting fra 1. januar 2009. Forslag til endringer på tiltaks- og tjenesteområdet vil bli sendt på høring i 2007, med sikte på iverksetting fra 1. januar 2008. Med denne tidsplanen vil endringene i den samlede virkemiddelbruken implementeres når to tredeler av de nye kontorene til arbeids- og velferdsforvaltningen er etablert lokalt. Dette betyr at de nye systemene vil være etablert både lokalt og sentralt når alle NAV-kontorene er på plass.

1.2 Komiteens innledende merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til Regjeringens utgangspunkt for St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering, som er en målrettet politikk for at flere skal komme i arbeid, og gir sin tilslutning til Regjeringens videreføring av arbeidslinjen som et av de viktigste virkemidlene i bekjempelse av fattigdom. Komiteen viser til at hovedtrekkene i meldingen generelt er blitt positivt mottatt av dem som møtte til høring i Stortinget.

Komiteen understreker at tiltakene i denne meldingen må sees i sammenheng med forslag til tiltak i en rekke andre dokumenter med samme formål. Det vises til endringer i arbeidsmiljøloven, som skal forebygge helseplager og hindre utstøting fra arbeidsmarkedet, gjennom understrekning av arbeidsgivers plikt til å sørge for et forsvarlig arbeidsmiljø, jf. Innst. O. nr. 18 (2005-2006), Innst. O. nr. 6 (2006-2007) og Innst. O. nr. 17 (2006-2007). Vedtatte endringer i sykelønnsordningen skal bidra til tidligere oppfølging og raskere tilbakeføring til arbeidslivet, jf. Innst. O. nr. 29 (2006-2007). Prinsippene for en ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV-reformen) ble lagt gjennom Stortingets behandling av St.prp. nr. 46 (2004-2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning. Gjennom lov om arbeids- og velferdsforvaltningen er de formelle rammene for en ny arbeids- og velferdsforvaltning etablert, jf. Innst. O. nr. 55 (2005-2006). Arbeids- og velferdsforvaltningen omfatter alle de oppgavene som tidligere ble ivaretatt av Aetat og trygdeetaten og minimum den økonomiske sosialhjelpen, som er kommunenes ansvar etter sosialtjenesteloven. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal samles i felles lokale kontorer (NAV-kontorer) slik at den enkelte bruker har ett sted å forholde seg til. Regjeringen har etablert en egen handlingsplan mot sosial dumping, jf. St.meld. nr. 2 (2005-2006) Revidert nasjonalbudsjett 2006. Regjeringen la 20. oktober 2006 fram to stortingsmeldinger om henholdsvis seniorpolitikk og pensjonsreform, med formål at flere skal stå i arbeid lenger. Sammen med statsbudsjettet for 2007 ble det lagt fram to handlingsplaner, en mot fattigdom og en for inkludering av innvandrere, der virkemidlene først og fremst sikter mot deltakelse i arbeidslivet.

Komiteen er enig i at bekjempelse av fattigdom må føres med et sett av tiltak på flere typer politikkområder, og omfatte mer enn arbeidslinjen. Ulike virkemidler må tas i bruk, i form av tiltak, stønader eller en kombinasjon av disse. Komiteen viser til at denne meldingen retter seg spesielt mot personer i yrkesaktiv alder, som enten er utstøtt eller utestengt fra arbeidslivet. Komiteen understreker også nødvendigheten av å se tiltak i denne meldingen i sammenheng med virkemidler som sorterer under flere departementers ansvarsområder. Det vises spesielt til de framlagte meldingene om utdanning som verktøy for sosial utjevning (St.meld. nr. 16 (2006-2007) … og ingen sto igjen og hang), nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering i helse- og sosialsektoren, nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller (St.meld. nr. 20 (2006-2007)) og Nasjonal helseplan, som ble lagt fram sammen med statsbudsjettet for 2007.

Komiteen viser til at arbeid til alle alltid har vært den viktigste byggesteinen i utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Målet om et arbeidsliv med plass til alle, er et mål det etter komiteens mening alltid vil være nødvendig å strekke seg etter, men som av ulike årsaker vil være umulig å oppnå fullt ut. Arbeidslinjen må derfor kombineres med universelle stønadsordninger for dem som av ulike årsaker ikke er eller kan bli i stand til å forsørge seg gjennom inntekter av eget arbeid. Komiteen vil klart og tydelig understreke at det i et velferdssamfunn ikke skal oppleves stigmatiserende å falle utenfor det ordinære arbeidslivet. Det innebærer at det sosiale stønadssystemet i form av trygder og sosialhjelp fortsatt må være universelt utformet, men samtidig fleksibelt nok til at det kan tilpasses individuelle behov for å kombinere stønader med ulike former for kvalifisering til yrkesdeltakelse. Samme krav til fleksibilitet må gjelde dem som av ulike grunner ikke kan yte hundre prosent, men som likevel har en restarbeidsevne som kan komme både dem selv og samfunnet til gode, i form av sosial inkludering, bedret personlig økonomi og økt verdiskaping. Komiteen understreker at den som av ulike grunner ikke kan være yrkesaktiv, skal ha den samme selvfølgelige retten til et verdig liv, gjennom ytelser i de universelle ordningene, på et nivå som det er mulig å leve av.

Komiteen viser til at forslagene til samordning og individretting av stønader og tiltak i denne meldingen, sammen med den organisatoriske reformen i arbeids- og velferdsforvaltningen, er den største sosialpolitiske reformen på flere tiår, både når det gjelder antall berørte personer, og når det gjelder størrelsen på de beløpene som forvaltes i det nye systemet. Målet er at enda flere skal få del i velferdsutviklingen i samfunnet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringen i at reformene skal ha som særlig siktemål å inkludere ikke-vestlige innvandrere i arbeidslivet, med spesiell vekt på kvinner og situasjonen for nye generasjoner. Det kan ikke tillates at det i det norske samfunnet festner seg sosiale forskjeller som følger etniske skillelinjer. Flertallet understreker at det samme gjelder personer med nedsatt funksjonsevne.

Komiteen viser til at hovedformålet med meldingen er et samfunn som inkluderer alle. Målet er å gi alle en rett og plikt til å bruke sin arbeidsevne, uavhengig av kjønn, alder, funksjonsevne og etniske opprinnelse.

Komiteen vil derfor understreke viktigheten av at NAV retter et særlig fokus mot å inkludere seniorer, mennesker med nedsatt funksjonsevne, psykiske lidelser, rusavhengighet, ungdom, innvandrere og andre som av en eller annen grunn sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet.

Komiteen tar til orientering brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, av 9. mars 2007, om utsatt frist for Uførepensjonsutvalget fra 15. mars til 1. mai 2007. Komiteen viser til at utvalgets utredning om uførepensjonering vil ha mange berøringspunkter med de endringene som foreslås i inntektssikringssystemene i denne meldingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser videre til at departementet allerede har startet arbeidet med konkretiseringen av forslagene i St.meld. nr. 9 (2006-2007). Utkast til lovforslag om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad er sendt på høring 16. februar 2007. med frist for merknader 30. mars 2007. I statsbudsjettet for 2007 er det satt av midler til oppstart av ordningen allerede i inneværende år. Regjeringen tar videre sikte på å fremme en odelstingsproposisjon for Stortinget høsten 2007 med sikte på behandling i Stortinget våren 2008. Det vil dermed bli god anledning for både departementet og Stortinget til å se disse forslagene i sammenheng med forslagene fra Uførepensjonsutvalget.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er derfor enig i at en avventer utvalgets innstilling før det foretas endringer i uførepensjoneringen, men vil allerede nå understreke at endringer i uførepensjoneringen også må ha som siktemål at det skal bli lettere å kombinere arbeid og trygd, blant annet gjennom forbedringer i avkortingsreglene, slik at kraftige terskelvirkninger unngås.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til sine merknader i Innst. S. nr. 138 (2006-2007) til Dokument nr. 8:106 (2005-2006), der det henvises til at vurdering av uføresøkeres medisinske forhold vil skje i forbindelse med oppfølging av Uførepensjonsutvalgets innstilling. Flertallet viser videre til at systematisk vurdering av den enkeltes funksjons- og arbeidsevne generelt vil ligge til grunn for Arbeids- og velferdsetatens arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at en omlegging av uføretrygden og skattesystemet er en forutsetning dersom en skal lykkes med målet om at flere uføretrygdede bruker sin restarbeidsevne. Svært mange uføretrygdede opplever liten eller ingen økonomiske gevinster ved å bruke sin restarbeidsevne. Noen opplever sågar å tape økonomisk. Dette er utfordringer som disse medlemmer imøteser en gjennomgang av, når Uførepensjonsutvalget legger frem sin anbefaling, og vil derfor avvente denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til utviklingen i antall uføretrygdede og peker spesielt på det bekymringsfulle i at antallet unge mennesker på uføretrygd øker sterkt. Disse medlemmer mener det er en fallitterklæring for samfunnet å uføretrygde unge mennesker. Disse medlemmer viser til at alle andre tiltak må være forsøkt før uføretrygd skal vurderes. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:106 (2005-2006), som tar opp mulige løsninger i uføresystemet som skal gi den enkelte en bedre funksjonsvurdering, og til sine merknader til forslaget til vedtak i Innst. S. nr. 138 (2006-2007). Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen holder et høyt tempo i å gjennomføre endringer i uføresystemet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at uførepensjonen burde vært behandlet i sammenheng med denne stortingsmeldingen, men disse medlemmer konstaterer at Uførepensjonsutvalgets utredning på nytt er skjøvet ut i tid, til 1. mai 2007, slik at muligheten for å behandle denne i sammenheng med St.meld. nr. 9 (2006-2007) ikke er til stede. Sammenhengen mellom uførepensjon og de tre ytelsene, medisinsk rehabilitering, attføring og midlertidig uførestønad, som nå gjøres om til en felles ytelse, er klar og burde vært behandlet under ett. Særlig er det lite hensiktsmessig at den midlertidige uførestønaden nå ikke kan vurderes i sammenheng med uførepensjonen før den innlemmes i den nye, samlede ytelsen.

Disse medlemmer mener i utgangspunktet at bare de som er 100 pst. uføre og ikke har noen mulighet for å kunne vende tilbake til arbeidslivet, skal tilståes en varig ytelse som ikke skal etterprøves. Alle som har en restarbeidsevne, som bare er midlertidig ute av stand til å forsørge seg selv ved egen arbeidsinnsats eller som kan tenkes å bli rehabilitert/habilitert, må få muligheter til å delta i arbeidslivet eller til behandling og opptrening som kan bedre deres mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet. Dette krever, slik disse medlemmer ser det, grundig planlegging og oppfølging fra NAV-kontorene, og plikt og vilje til egeninnsats fra brukeren.

Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 35 (1995-1996) og Innst. S. nr. 180 (1995-1996) Velferdsmeldingen der komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i en felles merknad viste til at antallet uførepensjonister økte med 80 000 fra 1980 til 1991. Det samme flertallet sa videre i merknaden:

"Flertallet vil peke på at den sterke økningen i antall uføretrygdede på 1980-tallet viste at ordningen med uføretrygd og attføring ikke fungerte etter forutsetningene, og at arbeidslivet i dag ikke er åpent nok for alle."

Disse medlemmer vil understreke at Norge i dag har ca. 325 000 uførepensjonister, at økningen har vært betydelig i mange år og at situasjonen siden St.meld. nr. 35 (1995-1996) ble lagt frem i hvert fall ikke er blitt bedre.

Komiteen viser til at velferdsstatens ulike ordninger for inntektssikring hittil har hatt som et av de viktigste formålene, å dekke opp for folks begrensninger i forhold til yrkesliv og egen forsørging. Komiteen viser med tilfredshet til at det grunnleggende prinsippet for de nye reformene nå er å snu fokus fra negative begrensninger til positivt fokus på folks egne ressurser og muligheter for personlig utvikling. Komiteen støtter dette verdistandpunktet som uttrykk for et positivt menneskesyn, der den enkelte skal ha rett til å finne sin identitet og plass i samfunnet ved å få bidra til det fellesskapet man er en del av.

Komiteen viser til at dette verdistandpunktet er lagt til grunn i de foreslåtte endringene i velferdsordningene.

Komiteen viser til at meldingen legger opp til økt bruk av arbeidsrettede kvalifiseringstiltak i NAV. Etter komiteens oppfatning er det positivt. En slik satsing bør imidlertid ikke skje uten gode rutiner for kvalitetssikring av de enkelte tiltak. Det er nødvendig å utvikle gode registreringsverktøy for å måle resultatene av de enkelte kurs og for å sikre brukere plass på egnede ledige tiltaksplasser. Slik kunnskap trengs både for å tilby de mest relevante kurs for brukerne, men det er også nødvendig for at myndighetene skal ha mulighet for god styring av den nye arbeids- og velferdsetaten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til behovet for å videreutvikle gode rutiner for oppfølging og resultatkontroll. Dette blir et viktig redskap i departementets styring med og oppfølging av den nye arbeids- og velferdsforvaltningens resultater. Et viktig element i denne oppfølgingen vil bli å foreta kvalitetsvurderinger i forhold til forvaltningens oppfyllelse av sine forpliktelser overfor brukere i henhold til avtalte velferdskontrakter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at begrepet "velferdskontrakt" ikke bare skal omfatte vilkår knyttet til brukeren, men i like stor grad omfatter brukerens rettigheter og forvaltningens plikter overfor enkeltbrukere som oppfyller vilkårene som er knyttet til mottak av tiltak og stønader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ser ikke på innføring av velferdskontrakter som en helt ny ordning, men som et nytt begrep for den mulighet forvaltningen i dag alt har til å knytte vilkår til de tjenester, ytelser og tiltak som tilbys.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i "individuell plan" ligger de samme plikter og rettigheter for begge parter. "Individuell plan" er etter disse medlemmers syn et godt innarbeidet begrep som gir NAV-kontorene de nødvendige virkemidler og motparten den nødvendig klagerett og rettssikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine respektive partiers merknader om velferdskontrakter og vil fremheve at "individuell plan" er et bedre begrep hvor man også unngår juridiske konsekvenser.

Komiteen viser til at tiltak og tjenester skal arbeidsrettes i større grad enn før. Det vil innebære større grad av individretting av tjenestene og større vektlegging av såkalt restarbeidsevne.

Komiteen støtter at virkemidler som tidligere har vært forbeholdt mottakere av bestemte stønader, nå skal samles i ett sett av virkemidler og i prinsippet åpnes for alle brukere av NAV-kontorets tjenester. Det vil bidra til en individuell skreddersøm som i langt større grad enn i dag tar utgangspunkt i den enkeltes muligheter og ressurser.

Tre typer midlertidige stønader samles til én. Komiteen viser til at dette vil bidra til administrativ innsparing og styrke mulighetene for individuelle tilpasninger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til at den nye kvalifiseringsstønaden med tilhørende kvalifiseringsprogram, beregnet på sosialhjelpsmottakere med små eller ingen rettigheter i folketrygden, utvider velferdssamfunnets tilbud om bistand og kvalifisering til arbeids­livet til nye grupper av stønadsmottakere.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser positivt på etablering av et nytt kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad for langtidsmottakere av sosialhjelp.

Komiteen viser til høringsbrev av 14. februar 2007 fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, "Forslag om kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad i nytt kapittel 5A i sosialtjenesteloven" med tilhørende høringsnotat. I notatet vises det til gjeldende regler for klage på vedtak etter sosialtjenestelovens kapittel 5A, og til at Regjeringen i denne omgang ikke vil fremme forslag til endringer i gjeldende klageregler. Det innebærer at enkeltvedtak etter nytt kapittel 5A kan påklages til fylkesmannen, som kan prøve alle sider ved vedtaket, men bare overprøve kommunenes frie skjønn, der skjønnet er åpenbart urimelig. Regjeringen viser imidlertid til St.prp. nr. 46 (2004-2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning. Der reises spørsmålet om en eventuell utredning av et framtidig klage- og ankesystem, felles for hele den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. Regjeringen viser videre til Ot.prp. nr. 47 (2005-2006) Om lov om arbeids- og velferdsforvaltningen, der det fastslås at en eventuell utredning først vil bli foretatt etter at Regjeringen har tatt stilling til forslaget om en samordning av den kommunale sosial- og helselovgivningen (jf. NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene (Bernt-utvalget)). Komiteen avventer Regjeringens endelige forslag til nytt kapittel 5A, som skal legges fram for Stortinget våren 2007.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at innholdet i det nye kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad ligner mer på den nye midlertidige inntektssikringen i folketrygdloven enn de tradisjonelle ytelsene etter lov om sosiale tjenester.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Venstre, har merket seg at meldingen påpeker at hensynet til den enkeltes rettigheter vil bli ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger mv., og vil fremheve viktigheten av dette.

I det påfølgende oppfølgingsarbeidet må det gis lovmessige rammer for og utvikles gode faglige metoder og redskaper for skjønnsutøvelsen i arbeids- og velferdsforvaltningen, så vel som oppfølging av resultatene av denne skjønnsutøvelsen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil særlig påpeke at mye taler for å utvide dagens klageordning. Disse medlemmer ber Regjeringen vurdere dette og melde tilbake til Stortinget på egnet måte.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide dagens klageordning for brukerne av NAV, og melde tilbake til Stortinget på egnet måte."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter Regjeringens utgangspunkt om at Norge er mulighetenes samfunn som har en trygg økonomi og en høy materiell velferd. Arbeidsløsheten er for tiden lav, Norge har et høyt utdanningsnivå, og relativt små forskjeller mellom folk. Slike forhold skulle etter disse medlemmers mening være et godt grunnlag for høy aktivitet og muligheter for de aller fleste til å ha en god og verdig hverdag. Allikevel er det et faktum at mer enn 700 000 personer i yrkesaktiv alder, i et lite land som Norge, er avhengige av offentlige ytelser til livsopphold og at pensjonister, som bare har minstepensjon å leve av, ofte ikke nyter godt av de muligheter og den høye materielle velferden flertallet i samfunnet kan glede seg over.

Disse medlemmer er stort sett enige i Regjeringens vurderinger når det gjelder arbeidslinja og at det er vesentlig for den enkelte og for samfunnet at alle som har arbeidsevne, stor eller liten, deltar i arbeids­livet og bidrar til å ta vare på seg og sine og til samfunnet som helhet. Disse medlemmer vil imidlertid benytte andre virkemidler enn de Regjeringen går inn for i St.meld. nr. 9 (2006-2007) i flere sammenhenger for å fremme ansvar hos den enkelte, redusere byråkrati og offentlige utgifter og sørge for at midlene kanaliseres til tiltak og tjenester som er effektive og målrettet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er opptatt av å sørge for at de som har et reelt behov på grunn av sykdom, skade eller lyte, eller som av andre grunner er ute av stand til å ta vare på seg selv, skal motta de ytelser og tjenester de har behov for og i størst mulig grad bli i stand til å klare seg selv og leve en verdig tilværelse, også økonomisk. Disse medlemmer mener også at de som ikke har andre inntekter enn folketrygdens minstepensjon, har problemer med å ha en verdig livssituasjon i Norge i dag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspatiet og Høyre er fornøyd med opprettelsen av den nye arbeids- og velferdsetaten NAV som skal gi brukerne bedre tilgjengelighet, færre personer å forholde seg til i velferdssystemet og bedre informasjon om rettigheter og plikter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at mulighetene til å vurdere brukernes behov og tilrettelegge for effektive tiltak som kan bidra til rehabilitering/habilitering raskest mulig vil være betydelig bedre når brukerens situasjon kan vurderes under ett og sees i sammenheng. Derfor mener disse medlemmer at også de kommunale sosialkontorene burde vært innlemmet som en integrert del av NAV-kontorene, ikke bare i samlokalisering.

Disse medlemmer er bekymret for at den nødvendige smidigheten mellom den statlige og den kommunale delen av velferdskontoret kan bli vanskelig å gjennomføre i praksis så lenge ansvaret hviler på to forskjellige nivåer og forskjellige budsjetter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, vil bemerke at NAV-reformen er mer enn samlokalisering av statlige og kommunale tjenester. Arbeids- og velferdsforvaltningen omfatter alle de oppgavene som tidligere ble ivaretatt av Aetat og trygdeetaten og minimum den økonomiske sosialhjelpen, som er kommunenes ansvar etter sosialtjenesteloven. Kontoret skal med andre ord ivareta oppgaver for Arbeids- og velferdsetaten og kommunenes oppgaver etter sosialtjenesteloven kapittel 5. Der kommunen - etter avtale med Arbeids- og velferdsetaten - har lagt andre oppgaver til kontoret, er også disse del av arbeids- og velferdsforvaltningen lokalt. I tillegg kan kontoret ha ytterligere kommunale tjenester i samme bygg (samlokalisering) uten at disse inngår i arbeids- og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal samles i felles lokale kontorer (NAV-kontorer) slik at den enkelte bruker har ett sted å forholde seg til. Førstelinjekontoret skal baseres på et forpliktende samarbeid mellom stat og kommune nedfelt i lokale samarbeidsavtaler. Samarbeidsavtaler og etablering av felles lokale kontorer har en lovmessig forankring i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til sine generelle merknader i Innst. S. nr. 180 (1995-1996) til St.meld. nr. 35 (1995-1996) Velferdsmeldingen der Fremskrittspartiets medlem hadde følgende merknad:

"Statens ansvar i velferdssamfunnet må etter dette medlems mening være å sikre alle tilstrekkelig helsetilbud, omsorg for eldre og funksjonshemmede, en rimelig alderspensjon, samt sørge for tilstrekkelig utkomme for dem som pga. sykdom eller funksjonshemming ikke er i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid."

Og videre:

"Dette medlem mener at den foreliggende velferdsmelding i for liten grad legger opp til at enkeltmennesket må ta større ansvar for sin livssituasjon og sin velferd. Dette medlem mener også at enkeltmennesket i større grad må ta konsekvensene av egne valg."

Disse medlemmer er fortsatt av en slik oppfatning og mener at dersom samfunnet skal ha muligheter til å gi gode, riktige og tilstrekkelige ytelser og tjenester til dem som har behov for det, må alle som har mulighet og evne til å være yrkesaktiv og bruke sin arbeidsevne, stor eller liten, ha en selvfølgelig plikt til det.

Disse medlemmer støtter samlingen av medisinsk rehabilitering, yrkesrettet attføring og midlertidig uførestønad til en samlet ytelse som skal kunne ytes mer i samsvar med brukerens behov enn med spesielle rettigheter, men vil ikke gå inn for velferdskontrakter og kvalifiseringsstønad slik det er lagt opp til i meldingen. Disse medlemmer kommer tilbake til de enkelte elementer i St.meld. nr. 9 (2006-2007) under de respektive kapitler og punkter i innstillingen.

Komiteen vil understreke at implementering av NAV-reformen i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger, er nødvendig for at forslagene i St.meld. nr. 9 (2006-2007) skal kunne gjennomføres. Tilbudet i etaten skal være helhetlig. Det er for eksempel langt fra tilstrekkelig kun å tilby en felles inngangsdør til et kontor som fortsatt tilbyr en tredelt tjeneste. Fokuset i NAV-kontoret skal rettes mot den enkelte brukers ressurser og behov. Dette vil gi brukerne bedre forutsetninger for å komme i arbeid og meningsfylt aktivitet, men for å lykkes er det nødvendig med kompetanse­hevende og kulturbyggende tiltak i arbeids- og velferdsforvaltningen. Komiteen vil fremheve de ansatte ved NAV-kontoret som en svært viktig ressurs, og påpeke viktigheten av at den enkelte ansatt føler seg inkludert i det omfattende reformarbeidet. Et viktig suksesskriterium for reformen er engasjerte og motiverte medarbeidere. I den sammenheng er det ikke minst viktig at reformarbeidet skjer i henhold til fastlagte tempoplaner.

Komiteen viser til at meldingen legger opp til økt bruk av skjønnsutøvelse i arbeids- og velferdsforvaltningen. Etter komiteens mening er det hensiktsmessig å gi NAV-kontoret mer smidige rammer for valg av tilbud og tiltak. Dette vil gjøre arbeidet mer individrettet og resultatorientert. Samtidig er en slik endret arbeidsmåte utfordrende i et rettssikkerhets- og likebehandlingsperspektiv. Den enkelte bruker vil kunne komme i en vanskelig situasjon dersom for eksempel samhandlingen med saksbehandleren er dårlig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen har varslet en gjennomgang av legenes rolle som en del av oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget. Flertallet viser videre til behandlingen av Dokument nr. 8:106 (2005-2006), til at kravet om aktivitet er sentralt i avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) og at dette er presisert ytterligere gjennom endringene i sykmeldingsreglene som trådte i kraft 1. mars 2007.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at meldingen beskriver legenes sentrale rolle når stønader utløses, men inneholder ikke forslag for ytterligere å ansvarliggjøre legene i deres arbeid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at Regjeringen er defensiv hva gjelder legenes arbeid og viser til sine merknader om dette i Budsjett-innst. S. nr. 15 (2006-2007).

Komiteen vil fremheve at forslagene i meldingen, samt den vedtatte NAV-reformen, innebærer vesentlige omveltninger på det velferdspolitiske området. Det er viktig med fortløpende evalueringer for å sikre at vedtatte tiltak virker i tråd med intensjonene, og for å avdekke mulige uønskede effekter. Komiteen forutsetter grundige tilbakemeldinger i fremtidige budsjettdokumenter som viser utviklingen i arbeids- og velferdsforvaltningen, samt i hvilken grad de nye arbeidsredskapene som nå vedtas gir ønsket effekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til sine utdypende merknader senere i innstillingen om blant annet velferdskontrakt, kvalifiseringsprogram, arbeidsevnevurdering, ny stønad for tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden, samt forslag om tidsubestemt lønnstilskudd.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er i all hovedsak positiv til meldingens hovedinnhold. Disse medlemmer understreker at hver enkelt borgers mulighet til å skape og leve det gode liv for seg og sine er målet for samfunnsutviklingen. Mennesker er ulike og trenger ulike løsninger. Velferdstilbudene må alltid bygge på respekt for det enkelte menneskets integritet, og i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov. For disse medlemmer handler velferdspolitikk om en sterk offentlig velferdsstat som gir like muligheter, og tør å prioritere dem som trenger det mest. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen viderefører arbeidet med NAV-reformen, som ble vedtatt og igangsatt under Samarbeidsregjeringen, der Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre var med. En vellykket reform vil være en viktig forutsetning for en bedre og mer målrettet velferdspolitikk, særlig overfor dem som trenger det mest. Disse medlemmer har merket seg at Arbeiderpartiets motstand mot "skreddersøm" er forlatt, og at Regjeringen i meldingen åpner for mer fleksible ordninger og individuelle tilpasninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at universelle ordninger med muligheter for gode, individuelle tilpasninger er hovedformålet med den nye reformen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstrepart, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til det selvfølgelige i at alle er likeverdige borgere, men at målet om likhet i resultat noen ganger nødvendiggjør bruk av positiv forskjellsbehandling, for å motvirke faktisk diskriminering i arbeidslivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre støtter ikke forslaget om kvotering av innvandrere og funksjonshemmede, da dette er likeverdige borgere. Det er svært viktig at begge grupper lettere kommer inn på arbeidsmarkedet, men disse medlemmer ønsker å ta i bruk andre virkemidler enn kvotering for å få dette til.

Komiteens medlem fra Venstre er positiv til ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd, både for å sikre de som er i ferd med å falle ut av arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller andre årsaker, og for å gi mer fleksible muligheter til de som er ute av arbeidsmarkedet.

Dette medlem viser til at Venstre har som mål å innføre en borgerlønn, en garantert minsteinntekt for alle som av ulike årsaker ikke kommer inn i det ordinære arbeidslivet og dermed ikke kan forsørge seg selv. Samtidig skal ikke en ordning med borgerlønn føre til passivisering og hindre aktiv jobbsøking for mottakerne. Tilknyttet borgerlønn skal det være en personlig handlingsplan som bør være vidt definert. Den enkelte bruker skal selv være med å sette et mål for sin aktivitet, som ikke må være ensbetydende med lønnsarbeid, men kan romme en type aktivitet som gir den enkelte mulighet til å hjelpe seg selv til en bedre eller mer stabil tilværelse.

Dette medlem mener Venstres løsning med borgerlønn vil bidra til å hindre at folk føler seg som klienter, motvirke passivitet, samt gjøre det enklere for den enkelte å vite hva man har krav på av minimalytelser fra det offentlige. Borgerlønnen skal ligge på 2,5 G og regnes som skattbar inntekt. Borgerlønn skaper mer verdighet og rettferdighet i sosialpolitikken fordi det åpner for mer individorienterte løsninger som er Venstres visjon. Ulike mennesker med ulike problemer krever nye og individuelle løsninger.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette en prøveordning i regi av den nye Arbeids- og velferdsetaten som gir langtidsmottakere av sosialhjelp rett til en borgerlønn på 2,5 G. I første omgang bør prøveprosjektet utføres i 10 ulike kommuner innenfor en ramme på 60 mill. kroner i året."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser til forslagene i meldingen om ny midlertidig inntektssikring i folketrygden og nytt kvalifiseringsprogram med stønad til langtidsmottakere av sosialhjelp med små eller ingen rettigheter i folketrygden. Etter flertallets mening vil disse ordningene, kombinert med tiltak tilpasset den enkeltes egne ressurser, bygd på prinsippet om velferdskontrakt, med gjensidige rettigheter og plikter i forholdet mellom bruker og forvaltning, være et bedre virkemiddel i arbeidet med å bekjempe fattigdom enn en borgerlønn uten slik tydeliggjøring av plikter og rettigheter. Målet med den nye reformen er å sikre at flere kan bygge seg en framtid utenfor fattigdom, basert på inntekt av eget arbeid. Tiltakene i den tilhørende individuelle planen skal tilpasses den enkeltes utgangspunkt. Det vil omfatte tiltak og tjenester fra flere sektorer, også tiltak fra behandlingsapparatet for rus-misbrukere. Flertallet understreker også at det fortsatt skal være slik at universelle ordninger skal sikre inntekt for dem som av ulike grunner ikke har mulighet til å forsørge seg ved inntekt av eget arbeid.