Vedlegg: Brev fra Kultur- og kirkedepartementet v/statsrådentil familie- og kulturkomiteen, datert 2. oktober 2006
Det vises til brev av 13. juni d.å. fra Stortingets familie- og kulturkomité. Kultur- og kirkedepartementet er bedt om å vurdere følgende forslag i Dokument nr. 8:97 (2005-2006) fra stortingsrepresentantene Karin S. Woldseth og Ulf Erik Knudsen:
"Stortinget ber Regjeringen sette i gang arbeidet med en bredt folkelig forankret norsk kulturkanon."
Begrunnelsen for forslaget om en kulturkanon er at norsk kultur for tiden er under press. En norsk kulturkanon skal være "et verktøy for å ivareta den nasjonale kulturarven. Kanonen vil hjelpe alle til å forstå norsk kultur og bidra til å holde norsk kultur ved like."
Regjeringen ønsker en kulturpolitikk som tar vare på den norske kulturarven. Samtidig preges kulturlivet av et stadig økende mangfold. Kulturpolitikken må unngå en innretning som virker begrensende og ekskluderende i forhold til mangfoldet i Norge. Målet er ikke å danne en ensartet felleskultur, men å legge til rette for at kulturlivet kan utvikle seg med utgangspunkt i et kulturelt mangfold samtidig som vi tar vare på og videreutvikler vår kulturelle arv og våre tradisjoner.
Regjeringen har nylig lagt frem St.meld. nr. 17 (2005-2006) 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold. Markeringen skal være et ledd i en helhetlig strategiutvikling for å fremme kulturelt mangfold i kultursektoren. Gjennom internasjonale erklæringer, som UNESCOs universelle erklæring om kulturelt mangfold og Europarådets deklarasjon om kulturelt mangfold,har Norge sluttet seg til en demokratisk kulturpolitikk spesielt med tanke på å fremme kulturelt mangfold, nasjonalt og internasjonalt I tillegg har Regjeringen nylig lagt frem St.prp. nr. 76 (2005-2006) Om samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk.
I oppfølgingen av dette har vi både et ansvar for å ta vare på norske tradisjoner og uttrykk samtidig som vi etterstreber mangfold og åpenhet i kulturlivet iNorge.
En kulturkanon som skal "fastslå hva som er de viktige hjørnesteinene i den norske kulturarv" kan bli sementerende i forhold til en kultur i kontinuerlig endring og begrensende i forhold til mangfoldet av kulturuttrykk i Norge. Fordi befolkningen i Norge er svært mangfoldig, mener departementet at det er umulig og unødvendig at staten skal utforme en norsk kulturkanon som er relevant for alle.
I tillegg reiser forslaget kompliserte spørsmål om kvalitet og representasjon. I Dokument nr. 8:97 blir kulturkanon forstått som "et utvalg verker som er ansett for å være de beste gjennom tidene. Altså en liste over de viktigste verk. I en kanon samler man det som er anerkjent og som er det beste og mest representative."
Vurderinger av hva som er god kunst vil alltid være avhengig av den sammenhengen den settes i. Faglig begrunnede kvalitetsvurderinger er ikke subjektive eller vilkårlige, men de vil alltid være relatert til hva vi har med å gjøre og hva det skal brukes til. Et verk som i én situasjon og på ett bestemt tidspunkt blir vurdert som "det beste" kan i en annen sammenheng bli betraktet som uinteressant.
Ifølge Dokument nr. 8:97 vil debatten om en kulturkanon "gi folk en bedre forståelse av hva som er norsk kultur og av grensen mellom norsk og fremmed kultur." Etter departementets vurdering vil det snarere være tiltak som synliggjør mangfoldet av kulturuttrykk i Norge og forbindelsene til andre kulturer som kan bidra til å styrke forståelsen av hva "norsk kultur" er.
I Dokument nr. 8:97 poengteres det at selve prosessen rundt dannelsen av en kanon er særlig viktig. Det legges vekt på at komiteene bør gjenspeile ulike syn, at nominasjonen av verk blir bredest mulig og at vurderingene underveis utsettes for offentlig debatt. Etter departements vurdering kan en slik debatt i seg selv være fruktbar. Ønsket om en debatt om "de beste" norske kunstverk kan imidlertid oppnås ved at medier og andre bidrar til den, blant annet gjennom rangeringer og kåringer som danner grunnlag for store debatter.
Forslaget er også problematisk med hensyn til prinsippet om armlengdes avstand. I Dokument nr. 8:97 blir det foreslått at "[d]en ferdige kanonen kan og bør danne utgangspunkt for formidling av norsk kulturarv, både mot allmennheten og for eksempel i skolen. Pensumlister bør ta høyde for kanonen, i den grad de aktuelle verk ikke allerede i dag er pensum. Spesielle tiltak for bevaring og formidling av de aktuelle verk bør vurderes. Eksempelvis kan det lages vandreutstillinger og TV-program. Utstillinger, jubileer og bevaring av verkene i kanonen bør prioriteres. Det kan stilles særskilte krav til NRK, som allmennkringkaster, til formidling av verkene i kanonen".
Etter departementets vurdering vil krav om at kulturinstitusjoner og allmennkringkasting skal prioritere de kanoniserte verkene i sin formidling, ikke bare virke ensrettende, det vil også bryte med armlengdes avstands-prinsippet. For å sikre kulturfeltets autonomi i forhold til politiske maktstrukturer er det i Norge, som i de fleste andre demokratiske land, tradisjoner for at det skal være en armlengdes avstand mellom politikk og de kulturinstitusjonene som mottar offentlig støtte.
Etter Kultur- og kirkedepartementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å sette i gang et statlig arbeid etter forslag i Dokument nr. 8:97 (2005-2006).