Forslagsstillerne viser til at den norske kulturarven representerer store verdier og er med på å gi nasjon og innbyggere identitet og fellesskapsfølelse. Vår felles kulturarv er en av våre største skatter, og det er av største viktighet å ta vare på og formidle vår kulturarv.
Ved å skape debatt og ved å fastslå hva som er de viktige hjørnesteinene i den norske kulturarv, styrker og vedlikeholder vi denne arven.
En kulturkanon er et utvalg verker som er ansett for å være de beste gjennom tidene. I en kanon samler man det som er anerkjent og som er det beste og mest representative.
En norsk kulturkanon skal være en innføring i og en sammenstilling av det viktigste ved vår felles kulturarv. Dermed blir kulturkanonen også et viktig fundament for den videre kulturelle utvikling i Norge.
Prosessen frem til kanonen foreligger og bruken av den ferdige kanonen er like viktig som kanonen selv. Det er en klar fordel med et bredt, sterkt og folkelig engasjement i utvelgelsen av verk. På den måten sikrer man en bred og folkelig forståelse for og forankring av kanonen. Å basere seg utelukkende på fagjuryer vil være å distansere prosjektet fra folket og føre til en ovenfra-og-ned-utforming.
De viktigste områdene som en slik kanon bør utformes innen, er: arkitektur, billedkunst, inklusive skulptur og utsmykning, design og kunsthåndverk, foto og journalistikk, inklusive samfunnsdebatt, film, litteratur, musikk, scenekunst, barnekultur og matkultur.
Den ferdige kanonen kan og bør danne utgangspunkt for formidling av norsk kulturarv, både mot allmennheten og for eksempel i skolen. Utstillinger, jubileer og bevaring av verkene i kanonen bør prioriteres. Det kan stilles særskilte krav til NRK, som allmennkringkaster, til formidling av verkene i kanonen.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette i gang arbeidet med en bredt folkelig forankret norsk kulturkanon."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Knut Gravråk, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline
Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti,
May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær
Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine
Skei Grande, viser til at forslagsstillerne ønsker
at det etableres en kulturkanon med et utvalg verker som
er ansett for å være de beste gjennom tidene.
En slik kanon skal kunne brukes som en innføring i et område eller
som et utgangspunkt for vurdering av andre verk. En norsk kulturkanon
skal være en innføring i og en sammenstilling
av det viktigste ved vår felles kulturarv. Dermed blir
kulturkanonen, etter forslagsstillernes mening, også et
viktig fundament for den videre kulturelle utvikling i Norge.
Komiteen er enig med forslagsstillerne
i at den norske kulturarven representerer store verdier og er med
på å gi nasjon og innbyggere identitet og fellesskapsfølelse.
Det er av største viktighet å ta vare på og formidle
vår kulturarv. Tilhørighet til kulturarven styrker
vår identitet som enkeltmennesker, vårt felles
kulturelle referansegrunnlag som nasjon, og er av grunnleggende
betydning for vår identitet som folk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener imidlertid
at vår kulturarv best ivaretas på andre måter
enn ved en kulturkanon.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til de løft som er gjort innen kulturområdet
de to siste årene, samt Regjeringens plan om å trappe
opp bevilgningene innen kulturområdet til 1 pst. av statsbudsjettet
innen 2014. Etter dette flertallets oppfatning vil
dette være viktige bidrag til å styrke norsk kultur,
og skape forståelse og innsikt i den norske kulturarven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil også påpeke
at "hva som er de beste (verkene) gjennom tidene" er avhengig av hvilken
kulturell sammenheng de settes i og vurderes ut fra. Det er derfor
umulig på generell objektiv basis å si hva som
er de beste kulturelle verker og uttrykk. Dette er, etter flertallets mening,
heller ikke ønskelig. Flertallet mener det
vil være vanskelig å foreta tidsmessige avgrensninger
i forhold til utvalg av verker, også når det gjelder
utvidelse og oppdateringer av kanonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
med bekymring på at flertallet i en sak som dreier seg
om å ta vare på og formidle vår kulturarv,
henviser til "Kulturløftet" og Regjeringens opptrappingsplan
på kulturområdet til 1 pst. av statsbudsjettet
innen 2014. Disse medlemmer tror ikke det såkalte
kulturløftet vil ivareta norsk kulturarv på en forsvarlig
måte. Kultur i Norge blomstrer helt uavhengig av Regjeringens ødsling
med penger, og mer offentlige midler gir ikke nødvendigvis
kultur som folk vil ha eller en styrking av vår felles
kulturarv.
Disse medlemmer har ingen tro
på at økte ressurser bidrar til å øke
kjennskapen til og forståelsen for norsk kulturarv. Saken
handler i stor grad om formidling, og dette kan gjøres
nettopp ved at også Norge får sin kulturkanon.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at problematiseringen rundt tidsavgrensning er unødvendig. Det
man kan gjøre er å se til de land som har innført
eller holder på med en innføring av en kanon,
og bruke dette som mal. Så lenge sammenlignbare land med
stor suksess har utarbeidet sine kulturkanoner, klarer også vi å utarbeide
vår uten at avgrensninger utgjør et problem.
Disse medlemmer vil påpeke
at nettopp prosessen rundt en kulturkanon ville satt kultur på dagsordenen,
og dette hadde gitt folk muligheten til å påvirke
og å engasjere seg rundt kulturarven i Norge.
Disse medlemmer synes det er
leit at flertallet ikke ser det som en styrke at det norske folk
hadde fått muligheten til å påvirke. Disse
medlemmer konstaterer at flertallet ønsker et politikerstyrt
kulturliv, uten innflytelse fra folk flest.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil videre advare mot å skape kunstige
skiller mellom såkalt norsk kultur og annen kultur. Det
er et mål med et mangfoldig kulturliv, med mange kulturuttrykk,
som gjenspeiler alle deler av vårt samfunn og våre
innbyggere. Kulturpolitikken må ikke virke ekskluderende
eller begrensende på det kulturelle mangfoldet i Norge.
Kulturlivet preges av stadig økende mangfold. Flertallet viser
i den sammenheng til St.meld. nr. 17 (2005-2006) der Regjeringen varsler
et kulturelt mangfoldsår i 2008. Markeringsåret skal
inngå i en helhetlig strategi for å markere kulturelt mangfold
innen kultursektoren.
Flertallet viser for øvrig
til kulturministerens svarbrev til komiteen (vedlegg), der det framgår
hvilke konvensjoner og erklæringer Norge er tilsluttet
eller ønsker å bli tilsluttet, for å fremme
kulturelt mangfold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det ikke som noen motsetning at man ønsker seg et mangfoldig
og rikt kulturliv og en kulturkanon. At en kanon skulle virke ekskluderende,
er en omvendt problemstilling. Det at man ønsker å ta
vare på vår norske identitet, og øke
forståelsen hos våre nye landsmenn for hva som
er den arven vi bærer med oss, kan ikke og må ikke
bli en motsetning til et kulturelt mangfold, men et supplement. Disse
medlemmer har støttet norsk tilslutning til de
konvensjoner og erklæringer som fremgår av statsrådens
brev og ser heller ikke at en kanon står i noe motsetningsforhold
til slike.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener forslaget om en kulturkanon
ikke er forenlig med prinsippet om "armlengdes avstand". Et krav
til f.eks. kulturinstitusjoner, skoler eller allmennkringkastere
om å prioritere kanoniserte verker, vil virke ensrettende
og vil ikke være forenlig med hensynet til "armlengdes
avstand". Det er viktig, for å sikre kulturfeltets autonomi,
at det fortsatt skal være "armlengdes avstand" mellom politikk
og de kulturinstitusjoner som mottar offentlig støtte.
Flertallet viser for øvrig
til departementets vurderinger, og støtter departementet
i at det ikke bør iverksettes et arbeid med å opprette
en norsk kulturkanon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at flertallet mener at en kulturkanon ikke er forenlig med prinsippet
om "armlengdes avstand". Disse medlemmer er selv
tilhenger av prinsippet og er derfor uenige i flertallets vurdering. Derimot
er det brudd på prinsippet at dagens flertallsregjering
selektivt plukker ut sine favorittformål innen kultursektoren
og fordeler midler nettopp til disse. Det kan neppe betegnes som
"armlengdes avstand". Disse medlemmer har bestandig ønsket
seg et kulturliv fritt for politisk styring, og ønsker
selvsagt ikke at politikere skal bestemme hvilke verk som skal være
med i en slik kanon. I forslaget ligger det som et bærende prinsipp
nettopp at utvelgelsen skjer på en bred og folkelig måte.
Det er pussig at flertallet ikke har fått med seg dette.
Kanskje flertallet ikke er interessert i forslaget av andre årsaker
enn forslagets innhold?
Disse medlemmer opprettholder
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
i gang arbeidet med en bredt folkelig forankret norsk kulturkanon."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen sette i gang arbeidet med en bredt folkelig forankret norsk kulturkanon.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:97 (2005-2006) - forslag fra
stortingsrepresentantene Karin S. Woldseth og Ulf Erik Knudsen om
en norsk kulturkanon - bifalles ikke.
Det vises til brev av 13. juni d.å.
fra Stortingets familie- og kulturkomité. Kultur- og kirkedepartementet
er bedt om å vurdere følgende forslag i Dokument
nr. 8:97 (2005-2006) fra stortingsrepresentantene Karin S. Woldseth
og Ulf Erik Knudsen:
"Stortinget ber Regjeringen sette i gang arbeidet
med en bredt folkelig forankret norsk kulturkanon."
Begrunnelsen for forslaget om en kulturkanon
er at norsk kultur for tiden er under press. En norsk kulturkanon
skal være "et verktøy for å ivareta den
nasjonale kulturarven. Kanonen vil hjelpe alle til å forstå norsk kultur
og bidra til å holde norsk kultur ved like."
Regjeringen ønsker en kulturpolitikk
som tar vare på den norske kulturarven. Samtidig preges
kulturlivet av et stadig økende mangfold. Kulturpolitikken
må unngå en innretning som virker begrensende
og ekskluderende i forhold til mangfoldet i Norge. Målet
er ikke å danne en ensartet felleskultur, men å legge
til rette for at kulturlivet kan utvikle seg med utgangspunkt i
et kulturelt mangfold samtidig som vi tar vare på og videreutvikler
vår kulturelle arv og våre tradisjoner.
Regjeringen har nylig lagt frem St.meld. nr.
17 (2005-2006) 2008 som markeringsår
for kulturelt mangfold. Markeringen skal være et
ledd i en helhetlig strategiutvikling for å fremme kulturelt
mangfold i kultursektoren. Gjennom internasjonale erklæringer,
som UNESCOs universelle erklæring
om kulturelt mangfold og Europarådets
deklarasjon om kulturelt mangfold,har
Norge sluttet seg til en demokratisk kulturpolitikk spesielt med
tanke på å fremme kulturelt mangfold, nasjonalt
og internasjonalt I tillegg har Regjeringen nylig lagt frem St.prp.
nr. 76 (2005-2006) Om samtykke til ratifikasjon
av UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne
og fremme et mangfold av kulturuttrykk.
I oppfølgingen av dette har vi både
et ansvar for å ta vare på norske tradisjoner
og uttrykk samtidig som vi etterstreber mangfold og åpenhet
i kulturlivet iNorge.
En kulturkanon som skal "fastslå hva
som er de viktige hjørnesteinene i den norske kulturarv"
kan bli sementerende i forhold til en
kultur i kontinuerlig endring og begrensende i
forhold til mangfoldet av kulturuttrykk i Norge. Fordi befolkningen
i Norge er svært mangfoldig, mener departementet at det
er umulig og unødvendig at staten skal utforme en norsk
kulturkanon som er relevant for alle.
I tillegg reiser forslaget kompliserte spørsmål
om kvalitet og representasjon. I
Dokument nr. 8:97 blir kulturkanon forstått som "et utvalg
verker som er ansett for å være de beste gjennom
tidene. Altså en liste over de viktigste verk. I en kanon
samler man det som er anerkjent og som er det beste og mest representative."
Vurderinger av hva som er god kunst vil alltid
være avhengig av den sammenhengen den settes i. Faglig begrunnede
kvalitetsvurderinger er ikke subjektive eller vilkårlige,
men de vil alltid være relatert til hva vi har med å gjøre
og hva det skal brukes til. Et verk som i én situasjon
og på ett bestemt tidspunkt blir vurdert som "det beste"
kan i en annen sammenheng bli betraktet som uinteressant.
Ifølge Dokument nr. 8:97 vil debatten
om en kulturkanon "gi folk en bedre forståelse av hva som
er norsk kultur og av grensen mellom norsk og fremmed kultur." Etter
departementets vurdering vil det snarere være tiltak som
synliggjør mangfoldet av kulturuttrykk i Norge og forbindelsene
til andre kulturer som kan bidra til å styrke forståelsen
av hva "norsk kultur" er.
I Dokument nr. 8:97 poengteres det at selve
prosessen rundt dannelsen av en kanon er særlig viktig.
Det legges vekt på at komiteene bør gjenspeile
ulike syn, at nominasjonen av verk blir bredest mulig og at vurderingene
underveis utsettes for offentlig debatt. Etter departements vurdering
kan en slik debatt i seg selv være fruktbar. Ønsket
om en debatt om "de beste" norske kunstverk kan imidlertid oppnås
ved at medier og andre bidrar til den, blant annet gjennom rangeringer og
kåringer som danner grunnlag for store debatter.
Forslaget er også problematisk med
hensyn til prinsippet om armlengdes avstand.
I Dokument nr. 8:97 blir det foreslått at "[d]en
ferdige kanonen kan og bør danne utgangspunkt for formidling
av norsk kulturarv, både mot allmennheten og for eksempel
i skolen. Pensumlister bør ta høyde for kanonen,
i den grad de aktuelle verk ikke allerede i dag er pensum. Spesielle
tiltak for bevaring og formidling av de aktuelle verk bør
vurderes. Eksempelvis kan det lages vandreutstillinger og TV-program.
Utstillinger, jubileer og bevaring av verkene i kanonen bør
prioriteres. Det kan stilles særskilte krav til NRK, som
allmennkringkaster, til formidling av verkene i kanonen".
Etter departementets vurdering vil krav om at
kulturinstitusjoner og allmennkringkasting skal prioritere de kanoniserte
verkene i sin formidling, ikke bare virke ensrettende, det vil også bryte
med armlengdes avstands-prinsippet. For å sikre kulturfeltets
autonomi i forhold til politiske maktstrukturer er det i Norge,
som i de fleste andre demokratiske land, tradisjoner for at det
skal være en armlengdes avstand mellom politikk og de kulturinstitusjonene
som mottar offentlig støtte.
Etter Kultur- og kirkedepartementets vurdering
er det ikke hensiktsmessig å sette i gang et statlig arbeid
etter forslag i Dokument nr. 8:97 (2005-2006).
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 23. november 2006
May-Helen Molvær Grimstad
leder |
Espen Johnsen
ordfører |