Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Knut Gravråk, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til at forslagsstillerne ønsker at det etableres en kulturkanon med et utvalg verker som er ansett for å være de beste gjennom tidene. En slik kanon skal kunne brukes som en innføring i et område eller som et utgangspunkt for vurdering av andre verk. En norsk kulturkanon skal være en innføring i og en sammenstilling av det viktigste ved vår felles kulturarv. Dermed blir kulturkanonen, etter forslagsstillernes mening, også et viktig fundament for den videre kulturelle utvikling i Norge.
Komiteen er enig med forslagsstillerne i at den norske kulturarven representerer store verdier og er med på å gi nasjon og innbyggere identitet og fellesskapsfølelse. Det er av største viktighet å ta vare på og formidle vår kulturarv. Tilhørighet til kulturarven styrker vår identitet som enkeltmennesker, vårt felles kulturelle referansegrunnlag som nasjon, og er av grunnleggende betydning for vår identitet som folk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener imidlertid at vår kulturarv best ivaretas på andre måter enn ved en kulturkanon.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til de løft som er gjort innen kulturområdet de to siste årene, samt Regjeringens plan om å trappe opp bevilgningene innen kulturområdet til 1 pst. av statsbudsjettet innen 2014. Etter dette flertallets oppfatning vil dette være viktige bidrag til å styrke norsk kultur, og skape forståelse og innsikt i den norske kulturarven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil også påpeke at "hva som er de beste (verkene) gjennom tidene" er avhengig av hvilken kulturell sammenheng de settes i og vurderes ut fra. Det er derfor umulig på generell objektiv basis å si hva som er de beste kulturelle verker og uttrykk. Dette er, etter flertallets mening, heller ikke ønskelig. Flertallet mener det vil være vanskelig å foreta tidsmessige avgrensninger i forhold til utvalg av verker, også når det gjelder utvidelse og oppdateringer av kanonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser med bekymring på at flertallet i en sak som dreier seg om å ta vare på og formidle vår kulturarv, henviser til "Kulturløftet" og Regjeringens opptrappingsplan på kulturområdet til 1 pst. av statsbudsjettet innen 2014. Disse medlemmer tror ikke det såkalte kulturløftet vil ivareta norsk kulturarv på en forsvarlig måte. Kultur i Norge blomstrer helt uavhengig av Regjeringens ødsling med penger, og mer offentlige midler gir ikke nødvendigvis kultur som folk vil ha eller en styrking av vår felles kulturarv.
Disse medlemmer har ingen tro på at økte ressurser bidrar til å øke kjennskapen til og forståelsen for norsk kulturarv. Saken handler i stor grad om formidling, og dette kan gjøres nettopp ved at også Norge får sin kulturkanon.
Disse medlemmer er av den oppfatning at problematiseringen rundt tidsavgrensning er unødvendig. Det man kan gjøre er å se til de land som har innført eller holder på med en innføring av en kanon, og bruke dette som mal. Så lenge sammenlignbare land med stor suksess har utarbeidet sine kulturkanoner, klarer også vi å utarbeide vår uten at avgrensninger utgjør et problem.
Disse medlemmer vil påpeke at nettopp prosessen rundt en kulturkanon ville satt kultur på dagsordenen, og dette hadde gitt folk muligheten til å påvirke og å engasjere seg rundt kulturarven i Norge.
Disse medlemmer synes det er leit at flertallet ikke ser det som en styrke at det norske folk hadde fått muligheten til å påvirke. Disse medlemmer konstaterer at flertallet ønsker et politikerstyrt kulturliv, uten innflytelse fra folk flest.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil videre advare mot å skape kunstige skiller mellom såkalt norsk kultur og annen kultur. Det er et mål med et mangfoldig kulturliv, med mange kulturuttrykk, som gjenspeiler alle deler av vårt samfunn og våre innbyggere. Kulturpolitikken må ikke virke ekskluderende eller begrensende på det kulturelle mangfoldet i Norge. Kulturlivet preges av stadig økende mangfold. Flertallet viser i den sammenheng til St.meld. nr. 17 (2005-2006) der Regjeringen varsler et kulturelt mangfoldsår i 2008. Markeringsåret skal inngå i en helhetlig strategi for å markere kulturelt mangfold innen kultursektoren.
Flertallet viser for øvrig til kulturministerens svarbrev til komiteen (vedlegg), der det framgår hvilke konvensjoner og erklæringer Norge er tilsluttet eller ønsker å bli tilsluttet, for å fremme kulturelt mangfold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det ikke som noen motsetning at man ønsker seg et mangfoldig og rikt kulturliv og en kulturkanon. At en kanon skulle virke ekskluderende, er en omvendt problemstilling. Det at man ønsker å ta vare på vår norske identitet, og øke forståelsen hos våre nye landsmenn for hva som er den arven vi bærer med oss, kan ikke og må ikke bli en motsetning til et kulturelt mangfold, men et supplement. Disse medlemmer har støttet norsk tilslutning til de konvensjoner og erklæringer som fremgår av statsrådens brev og ser heller ikke at en kanon står i noe motsetningsforhold til slike.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener forslaget om en kulturkanon ikke er forenlig med prinsippet om "armlengdes avstand". Et krav til f.eks. kulturinstitusjoner, skoler eller allmennkringkastere om å prioritere kanoniserte verker, vil virke ensrettende og vil ikke være forenlig med hensynet til "armlengdes avstand". Det er viktig, for å sikre kulturfeltets autonomi, at det fortsatt skal være "armlengdes avstand" mellom politikk og de kulturinstitusjoner som mottar offentlig støtte.
Flertallet viser for øvrig til departementets vurderinger, og støtter departementet i at det ikke bør iverksettes et arbeid med å opprette en norsk kulturkanon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at flertallet mener at en kulturkanon ikke er forenlig med prinsippet om "armlengdes avstand". Disse medlemmer er selv tilhenger av prinsippet og er derfor uenige i flertallets vurdering. Derimot er det brudd på prinsippet at dagens flertallsregjering selektivt plukker ut sine favorittformål innen kultursektoren og fordeler midler nettopp til disse. Det kan neppe betegnes som "armlengdes avstand". Disse medlemmer har bestandig ønsket seg et kulturliv fritt for politisk styring, og ønsker selvsagt ikke at politikere skal bestemme hvilke verk som skal være med i en slik kanon. I forslaget ligger det som et bærende prinsipp nettopp at utvelgelsen skjer på en bred og folkelig måte. Det er pussig at flertallet ikke har fått med seg dette. Kanskje flertallet ikke er interessert i forslaget av andre årsaker enn forslagets innhold?
Disse medlemmer opprettholder følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette i gang arbeidet med en bredt folkelig forankret norsk kulturkanon."