Vedlegg 1: Brev fra Miljøverndepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 24. april 2006
- Vedr. Dok 8:16 (2005-2006) om evaluering av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag, og opphevelse av båndlegging av tidligere midlertidige sikringssoner for oppdrett av laksefisk
Jeg viser til brev fra Energi- og miljøkomiteen av 6. og 10. april 2006, samt e-post fra Tiril Vogt datert 7. april.
Regjeringen vil legge fram en stortingsproposisjon om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder i løpet av inneværende år. Proposisjonen vil blant annet inneholde et konkret forslag til nye vassdrag og fjordområder som Regjeringen mener bør inngå i ordningen.
Stortinget opprettet i februar 2003 i alt 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder, jf Innst. S. nr. 134 (2002-2003). Det er således gått for kort tid til å dokumentere noen signifikante effekter for de ville laksebestandene av dette tiltaket alene. Den faglige dokumentasjonen av effekter av ordningen for villaksen må bygge på kunnskapsoppbygging og overvåking over tid. Det er derfor igangsatt et bredt anlagt tiårig program for overvåking av ordningen og effekter av denne, jf. nærmere omtale i avsnittet under.
Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er forankret i innstillingen fra Villaksutvalget (NOU 1999:9) og utgjør en bærebjelke i arbeidet for å bevare og styrke villaksen. Ordningen må imidlertid sees i sammenheng med en rekke andre virkemidler for å beskytte de ville laksebestandene. Det har derfor hele tiden vært lagt til grunn at ordningen må suppleres med spesifikke tiltak mot andre trusselfaktorer som lakselus og rømming fra oppdrettsanlegg.
De midlertidige sikringssonene for laksefisk (MSL) som ble etablert i 1989 har klare likhetstrekk til ordningen med nasjonale laksefjorder. Kunnskap om effekter av disse sonene har derfor overføringsverdi når en skal vurdere forventet betydning av nasjonale laksefjorder.
Sikringssoneordningen ble evaluert av et eget utvalg som la frem en rapport i 1996. Dette utvalget pekte på at det vitenskapelige grunnlaget for å vurdere effekten av ordningen var mangelfullt. Hovedkonklusjonen var likevel at store sikringssoner med begrenset eller ingen oppdrettsvirksomhet har effekt. Fortsatt er det mangelfull kunnskap om de totale effektene av sikringssonene, men vi har i dag langt bedre kunnskap om en rekke generelle forhold som har betydning for å kunne vurdere sonenes effekt.
Vi har i dag rimelig god kunnskap om vandringsatferd hos vill og oppdrettet laks og om forekomsten av rømt oppdrettslaks i sjøområder og elver relatert til oppdrettanleggenes beliggenhet. Vi kan ut fra dette si at graden av oppdrettsaktivitet har betydning for mengden av rømt oppdrettslaks i elvene og forekomst av lakselus på den ville fisken. Både forekomsten av rømt oppdrettslaks i elvene og forekomsten av lakselus på den ville fisken øker med økende tetthet av oppdrettsanlegg og jo nærmere anleggene ligger i forhold til elvene og laksens vandringsruter. En kan derfor generelt si at enhver begrensning av oppdrett med laksefisk vil redusere sannsynligheten for innslag av rømt oppdrettsfisk og lakselus. Dette vil gjelde så lenge det rømmer fisk fra anleggene og så lenge lakselus oppformeres i disse.
En evaluering av de nasjonale laksevassdragene og laksefjordene må bygge på innhenting av kunnskap over tid. Det er derfor igangsatt et bredt anlagt tiårig program for overvåking av ordningen. Programmet omfatter overvåking av villaksstammene og faktorer som påvirker disse i de aktuelle vassdragene og fjordområdene. Arbeidet med programmet ble igangsatt i 2003, og det ble delvis satt i verk i 2005. Fagmyndighetene arbeider nå med å få på plass de siste detaljene med sikte på full iverksetting i løpet av 2006.
Jeg viser for øvrig til at både Regjeringen Bondevik II og Stortinget forutsatte at ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal evalueres senest ti år etter at den er ferdigstilt. Dette blir nå altså fulgt opp, og kunnskap fra overvåkingsprogrammet vil danne basis for den faglige evalueringen.
Forhold knyttet til de midlertidige sikringssonene for laksefisk ligger under fiskeri- og kystministerens ansvarsområde. Til spørsmålene som er reist fra komiteen i denne forbindelse har fiskeri- og kystministeren følgende svar:
Stortingets vedtak av 25. februar 2003 om å opprette 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder innebar at de midlertidige sikringssonene for laksefisk (MSL) skulle avvikles. Stortinget ba imidlertid Regjeringen avstå fra å tildele nye konsesjoner for laks i disse sikringssonene før ordningen var ferdigstilt. I praksis er derfor sikringssonene videreført i påvente av Stortingets endelige sluttbehandling.
I noen av de nasjonale laksefjordene som ble vedtatt i 2003 ble grensen for laksefjordene satt lenger inn i fjorden enn eksisterende midlertidige sikringssoner. Siden det ikke vil bli en fornyet vurdering av disse grensene, vil Fiskeri og kystdepartementet ta initiativ til å oppheve disse konkrete sonene.
Fiskeri og kystdepartementet vil også i samarbeid med Miljøverndepartementet vurdere nærmere å oppheve andre MSL som ikke er aktuelle i ferdigstillelsen av ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder.
Tiltak for å forhindre rømming fra oppdrettsanlegg ligger under fiskeri- og kystministerens ansvarsområde. Til spørsmålene som er reist fra komiteen i denne forbindelse har fiskeri- og kystministeren følgende svar:
Rømming er en av de store miljøutfordringene oppdrettsnæringen står overfor. Regjeringen tar rømming på alvor og har som målsetting at rømming skal holdes på et absolutt minimum.
Rømt oppdrettsfisk representerer antakelig næringens største miljøproblem. Det er knyttet store forvaltningsmessige utfordringer i forhold til genetikk, økologi og spredning av sykdommer. I tillegg medfører rømming til dels store økonomiske tap for næringen i tillegg til omdømmeutfordringer.
I 5-årsperioden 2000 - 2004 rømte det ca. 450 000 - 500 000 fisk årlig. 2005 ble det verste rømmingsåret til nå med ca. 750 000 rømte fisk. Hittil i 2006 er det allerede rømt om lag 450 000 laksefisk. Årsakene til rømming er mange, og omfatter blant annet menneskelig og teknisk svikt, feilbruk av oppdrettsanlegg, mangelfulle driftsrutiner, påkjørsler og rovdyrskader. De høye rømmingstallene så langt i 2006 skyldes i stor grad orkanen "Narve".
Tilfeldige variasjoner vil til en viss grad prege rømmingstallene over tid. Overgang til større produksjonsenheter vil imidlertid innebære at det rømmer mer fisk når det først går galt.
Næringen har et klart og selvstendig ansvar for å forebygge og forhindre rømming, for å melde fra til myndighetene hvis rømming skjer, for å iverksette tiltak for å fange den rømte fisken og for å bruke erfaringene til å forebygge og forhindre nye rømminger.
Myndighetenes rolle ligger i å sette mål og vedta regelverk, i å føre tilsyn og kontroll med at regelverket overholdes, foreta sanksjoner ved brudd på regelverket i form av overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt, eventuelt politianmeldelse, samt systematisere kunnskap om havarier og rømminger og skjerpe og endre regelverket og standardene i lys av dette.
Fiskeri og kystdepartementet vil i tiden framover ha et sterkt fokus på tiltak for å hindre rømming. Det er viktig både å fokusere på kontroll for å sikre overholdelse av eksisterende tiltak og forbedring av disse, og på utvikling av nye tiltak.
Det arbeides på mange fronter for å få rømmingstallene ned, blant annet kartlegging av årsaker til rømming, forskning og kunnskapsoppbygging, regelverksforbedringer og kontroll. I tillegg skal det etableres en egen rømmingskommisjon.
Fiskeri og kystdepartementet har besluttet å etablere en fast kommisjon for å redusere rømming av oppdrettsfisk. Kommisjonen skal arbeide systematisk for å redusere risiko for rømninger og havarier ved å belyse og informere om sitt arbeid, og ved å foreslå endringer i standarder, regelverk og andre former for rammebetingelser som oppfattes som utslagsgivende. Kommisjonen skal rapportere til Fiskeridirektoratet. Alle arbeidsdokumenter, åstedsrapporter, undersøkelsesrapporter og møtereferater skal offentliggjøres i et nettbasert system for offentlig erfaringsdeling. En slik kommisjon anses som en kostnadseffektiv måte å bygge opp en kunnskapsbase og gjennom dette sikre et videre systematisk arbeide for å redusere risiko for rømninger og havarier.
Kommisjonen vil bli opprettet av Fiskeri og kystdepartementet, og Fiskeridirektoratet er bedt om å komme med forslag til medlemmer og mandat så snart som mulig.
Det stilles nå strenge tekniske krav til oppdrettsanlegg i tillegg til omfattende krav til drift. Alle etablerte anlegg skal nå ha dugelighetsbevis til lokalitetene, jf NYTEK-forskriften.
Fiskeridirektoratet vil i sitt kontrollarbeid i 2006 legge særlig vekt på å kontrollere at anlegg oppfyller de tekniske kravene i NYTEK-forskriften i tillegg til drift. Dette gjelder både laksefiskanlegg og torskeanlegg. I tillegg vil direktoratet iverksette en egen uanmeldt kontrolloffensiv i alle regioner. Kontrollene i 2006 vil bli utført med flere verktøy enn tidligere for å oppnå større effekt i arbeidet. Dette innebefatter bruk av revisjonskontroller og tekniske kontroller med særlig fokus på rømming og faktorer som påvirker risiko for rømming. Disse kontrollene vil innebefatte alle lokaliteter av laksefisk innenfor de nasjonale laksefjordene.
Arbeidet med å revidere de tekniske kravene til anlegg er også satt i gang. Målet er å justere kravene i forhold til ny kunnskap og erfaringer hos næring, utstyrsleverandører, inspeksjonsorganer og forvaltning.
Det er videre avholdt brede dialogmøter med alle berørte offentlige og private aktører for å diskutere tiltak mot rømming. Hensikten er å utvikle felles tiltak for å finne fram til nye måter å hindre rømming på. Dette har resultert i en 29- punkts tiltakspakke mot rømt oppdrettsfisk, "Visjon nullflukt". Tiltakspunktene som er utarbeidet av Fiskeridirektoratet omfatter både ovennevnte tiltak og arbeid med bedre regelverk og forvaltningsverktøy, økt og mer målrettet kontrollinnsats foruten bedre samhandling med politi og påtalemyndighet, Kystvakten og andre aktører. Tiltaksplanen omfatter også flere utredninger og en fortsatt god dialog med ulike etater, næringen og andre interesseorganisasjoner.
Tiltakspunktene er et grundig og godt arbeid med mange relevante tiltak som Fiskeri- og kystdepartementet og Fiskeridirektoratet vil følge opp i samarbeid med miljøvernmyndighetene.
Også dette temaet hører inn under fiskeri og kystministeren, som har følgende syn på fiskehelsenettverk:
Etablering av fiskehelsenettverk er en nyttig måte å samle og koordinere tiltak som alle oppdrettsanlegg er pålagt for å forhindre rømming av fisk, og spredning av lakselus og andre sykdommer til områder med sårbar villfisk. Særlig med sikte på å redusere problemet med lakselus vil felles koordinerte tiltak fra oppdrettere i samme område ha stor effekt. Tiltakene som er gjennomført i Hardangerfjorden er et godt og positivt eksempel på dette.
For øvrig har alle oppdrettsanlegg et myndighetspålagt krav om å ha en fiskehelsetjeneste tilknyttet anlegget. Selv uten at det etableres regionale eller lokale nettverk mellom disse tjenestene, har disse en funksjon i det rømmings- og helse-/sykdomsforebyggende arbeidet på de enkelte anleggene.
Jeg vil avslutningsvis opplyse om at både de spørsmålene som er reist fra komiteen og øvrige problemstillinger knyttet til vern av villaksen vil bli utførlig behandlet i den varslede stortingsproposisjonen om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder.