1. Meldingens formål, bakgrunn og hovedkonklusjoner
- Sammendrag
- Komiteens merknader
Formålet med stortingsmeldingen er å beskrive og drøfte politi- og lensmannsetatens rolle og oppgaver. Regjeringen ønsker gjennom meldingen å vise hvordan politi- og lensmannsetaten kan møte utfordringene etaten står overfor i de nærmeste 5-10 årene, og i hvilken retning etaten bør utvikles.
Meldingen har sin bakgrunn i anmodningsvedtak fra Stortinget, jf. vedtak V i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2002-2003), der Regjeringen blir bedt om å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om politirollen med bakgrunn i politirolleutvalgets to utredninger og i forhold til rekruttering og bemanning. I meldingens kapittel 1.2 gjengis meldingens hoved-konklusjoner.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Cecilie Thaule Løvlid og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Morten Ørsal Johansen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og Cathrin Bretzeg, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, viser til St.meld. nr. 42 (2004-2005) om politiets rolle og oppgaver, og vil understreke viktigheten av at det foretas en gjennomgang av hvilke utfordringer politi- og lensmannsetaten står overfor de neste 5-10 årene, og i hvilken retning etaten bør utvikles.
Det har ikke vært foretatt en helhetlig gjennomgang av politi- og lensmannsetatens samfunnsrolle siden politirolleutvalget avsluttet sitt arbeid i 1987, og komiteen vil påpeke at det har skjedd samfunnsendringer og endringer i kriminaliteten som utfordrer dagens politirolle.
Komiteen vil ha en aktiv og helhetlig bekjempelse av kriminalitet. Tryggheten i samfunnet er et velferdsspørsmål, og skal være et offentlig ansvar. Målet er å forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. Derfor ønsker komiteen en målrettet og balansert satsing på politiet, på domstolene og på kriminalomsorgen.
Komiteen understreker at den norske politimodellen nyter høy tillit i befolkningen, og støtter konklusjonen i meldinga om at vår politiordning er både hensiktsmessig og ressurseffektiv. Det norske enhets-politiet gir god rettssikkerhet, handlekraft, skaper tillit, og sørger både for en brei kontaktflate og god legitimitet i både tettbygde og grisgrendte strøk. Komiteen vil ha et nært og sterkt politi med lensmannskontorer og tjenestesteder over hele landet, og anser dette som viktig for fortsatt å opprettholde befolkningens høye tillit til politiet.
Komiteen deler i hovedsak meldingas konklusjoner om politi- og lensmannsetatens oppgaver, om at politiet i samvirke med andre offentlige og private aktører skal bidra til økt trygghet i samfunnet; det internasjonale samarbeidet mot alvorlig, organisert og samfunnstruende kriminalitet skal styrkes; politiet skal være forberedt på et bredt spekter av hendelser som også kan kreve større organisert innsats; og at politiet skal være den sentrale aktøren i det sivile samfunnets beredskap mot store ulykker, naturkatastrofer og terroranslag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, understreker at politiets straffesaksbehandling er underlagt påtalemyndighetens ansvar og kontroll. Flertallet viser til at fremskutt og integrert påtale er en viktig faktor for en effektiv og velfungerende straffesaksbehandling.
Komiteen viser videre til at politi- og lensmannsetatens virksomhet skal være kunnskapsstyrt, og mindre alvorlige og tilståtte straffbare forhold skal i større grad avgjøres umiddelbart på lokalt nivå. Kompetansen som den treårige politihøgskoleutdanningen gir, må benyttes der slik kompetanse er påkrevd, og spennvidden i etatens oppgaver og samfunnets kulturelle mangfold stiller økte krav til etaten. Derfor må objektivitet, integritet og høy etisk standard og bevissthet prege politiets utdanning og tjenesteutøvelse.
Komiteen vil også påpeke at forebygging av kriminalitet er en av myndighetenes viktigste oppgaver. Med gode velferdstilbud for alle kan kriminalitet forebygges og mange av startblokkene for en kriminell løpebane fjernes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at når over 60 pst. av voldskriminaliteten begås i alkoholrus, er det viktig å fastholde en restriktiv ruspolitikk.
Komiteen mener at gode tilbud i psykiatri, helse og omsorg og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk er viktig for helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Det er viktig at forebyggende velferdstiltak, gode lokalsamfunn og fritids- og aktivitetstilbud for unge blir ivaretatt også som et ledd i arbeidet mot kriminalitet. Politiet har en særlig viktig kriminalitetsforebyggende oppgave, i samarbeid og samspill med andre offentlige etater. Derfor er det viktig at politiet er effektivt, profesjonelt og serviceinnstilt i forhold til befolkningen, og skal ha tid og ressurser til forebyggende arbeid. Komiteen mener at det forebyggende arbeidet i politiet må få økt status. Komiteen mener Regjeringen må se på muligheten for å innføre målekriterier for hvert enkelt distrikt slik at man ser at dette arbeidet faktisk gjøres. Disse kriteriene må utformes slik at man måler både innsats og effekt.
Komiteen mener det er viktig med en klarere oppgavedeling mellom politi og helsesektoren på rus- og psykiatrifeltet. Komiteen vil påpeke at en rekke enkeltsaker viser at det er behov for snarlige ekstra tiltak for å styrke tilbudet til psykisk syke som begår kriminelle handlinger uten at politiet har sanksjonsmuligheter samtidig som de ikke oppfyller vilkårene for tvungen psykisk helsevern. Dette er en uholdbar situasjon både for den enkelte som ikke får tilstrekkelig hjelp, og for samfunnet rundt. Komiteen mener det kan se ut som om det her er behov for en bedre samordning mellom justismyndigheter, både politiet og kriminalomsorgen, og helsemyndigheter for å sikre nødvendige hjelpetiltak for den enkelte og trygghet for andre.
Komiteen ønsker et sterkt, synlig og trygghetsskapende nærpoliti. Politiet må derfor sikres ressurser og kompetanse til å forebygge og bekjempe alle former for kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til komiteens gjennomgående flertallsinnstilling, der flertallets syn kommer til uttrykk. Flertallet har sett det som et mål å finne fram til en omforent innstilling fra en samlet komité så langt dette har vært mulig på tvers av partiene, og finner det dermed lite hensiktsmessig i tillegg å skulle rendyrke særstandpunkter i merknads form, slik Fremskrittpartiet har valgt å gjøre så vel innledningsvis, samt ved gjennomgående henvisninger til sine særmerknader i de ulike kapitlene i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil innledningsvis vise til politilovens § 1 som lyder:
"Ansvar og mål
Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for. Polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten.
Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig."
Disse medlemmer mener formålet med politirollemeldingen må være å angi metoder og tiltak for best å oppfylle denne lovbestemmelsen. Disse medlemmer mener kravet om at staten skal sørge for den polititjeneste samfunnet har behov for, angir klare krav til at Stortinget bevilger tilstrekkelig midler til at loven kan oppfylles. Det påhviler videre Regjeringen å forvalte de tildelte midler på en slik måte at Stortingets og lovgivers intensjoner og krav om en god polititjeneste oppfylles.
Disse medlemmer registrerer at stortingsmeldingen i all hovedsak fremskriver og knesetter de ti grunnprinsipper som er skissert innledningsvis. Det naturlige utgangspunkt for politiets virksomhet bygger for disse medlemmer også på disse prinsippene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å ha et synlig og desentralisert politi (nærpoliti).
Dette prinsippet får følger for også andre sider av politiets virksomhet. Et desentralisert politi medfører at man på en rekke steder har små enheter. Det er derfor nødvendig at disse har en bred og god utdannelse for å fylle det spekter av oppgaver som man vil møte lokalt i forhold til forebygging, beredskap, ordensvirksomhet og etterforskning mv.
Disse medlemmer mener dette vil kunne avhjelpes en del ved at man reduserer noe av politiets sivile gjøremål. Samhandling og samarbeid med private og offentlige aktører vil være viktig for at små enheter skal kunne gi en god tjeneste til innbyggerne. Et desentralisert politi har en kostnad som er vesentlig høyere enn et sterkt urbanisert og sentralisert politi. Hittil har det politiske flertallet ikke vist seg villig til å finansiere et slikt nærpoliti.
Disse medlemmer mener den ekstra kostnad et nærpoliti har må kunne forsvares. Disse medlemmer mener dette kan forsvares ut fra flere hensyn. For det første vil et nærpoliti kunne forebygge kriminalitet på en langt mer effektiv måte enn et sentralisert politi. Dette på grunn av at man vil ha mer inngående kjennskap til lokalbefolkningen og oversikt over de forskjellige miljøene man har i distriktet. Man vil videre kunne målrette innsatsen mot risikogrupper og personer som er på vei ut på skråplanet og på den måten effektivt forebygge kriminalitet. Den samme nærhet til befolkningen og personer i nærmiljøet, vil også kunne føre til raskere oppklaring, fordi man kjenner de aktuelle kriminelle miljøer. At politiet og tjenestemenn er lokalt engasjert i nærmiljøet vil også kunne være viktig i forebygging og holdningsskaping i forhold til politiet. Dette stiller også krav til de enkelte tjenestemenns holdninger og etikk. En politimann vil alltid måtte ses på som en representant for etaten.
Disse medlemmer mener at kostnaden med et desentralisert politi derfor kan forsvares med en mer effektiv forebygging og etterforskning, samt styrke respekten for politiet.
Et spørsmål i forhold til nærpoliti er hvor lang utrykningstid man skal kunne akseptere. I dag er politiet den eneste av nødetatene som ikke har noe slikt krav.
Disse medlemmer mener at gjennom å stille et slikt krav vil man se det reelle behovet til politiet og sette en grense for hvor store opperasjonsområdene vil bli. Et slikt krav til utrykningstid må, for å være realistisk, knytte seg til nødssituasjoner.
Disse medlemmer mener man bør vurdere å stille krav til utrykningstid også for politiet. Dette vil øke trygghetsfølelsen hos befolkningen og ansvarliggjøre politikerne i forhold til at man har et klart krav til leveranse også på justisområdet.
Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen utrede en modell hvor man tar utgangspunkt i en reaksjonstid på henholdsvis 15, 30, 45 minutter og en time. Herunder kostnader og organisatoriske konsekvenser ved bruk av de forkjellige reaksjonstider.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en modell hvor man tar utgangspunkt i en reaksjonstid på henholdsvis 15, 30, 45 minutter og en time. Herunder kostnader og organisatoriske konsekvenser ved bruk av de forskjellige reaksjonstider."
Disse medlemmer mener forebygging av kriminalitet bør være et hovedfokus for politiet. Det viktigste for både samfunn og offer er at man unngår at den kriminelle handlingen skjer. Dette er også slått fast i politiloven.
Disse medlemmer mener et synlig og effektivt politi kombinert med raske og riktige straffereaksjoner er noe av det som virker mest forebyggende. Det viktigste man kan gjøre for å redusere kriminaliteten er å øke risikoen for oppdagelse og fulgt opp med hensiktsmessige reaksjoner. De færreste vil begå kriminalitet om man vet at man sannsynligvis raskt vil bli pågrepet og straffet.
Disse medlemmer mener et synlig og tilstedeværende politi i seg selv er sterkt kriminalitetsforebyggende. Alle vet at dersom man ser en politibil på veien så reduseres farten. Videre er det viktig å involvere politiet i lokale forhold som politikerne kan påvirke. Man bør derfor etablere forpliktende samarbeid mellom politiet og de enkelte kommuner. Dette kan gjøres ved å pålegge en ordning med et politiråd i kommunene. Dette ville være viktig for å sette kriminalpolitikk og forebygging i fokus hos lokalpolitikere i hele landet. Det er et paradoks at kriminalpolitikk oppfattes som noe som først og fremst angår Stortinget og stortingspolitikere, all den tid kriminalitet alltid skjer lokalt.
Disse medlemmer mener en styrking av politiet vil være viktig i forebyggende øyemed og at lokalpolitikere i større grad må vitaliseres ved opprettelse av politiråd i kommunene.
Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om politiråd i Dokument nr. 8:2 (2004-2005) Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad om tiltak for å bekjempe kriminalitet, uten at dette da fikk støtte.
Disse medlemmer registrerer at et lokalt desentralisert politi i stor grad fordrer at politiet stort sett er generalister. På bakgrunn av den rivende samfunnsutviklingen er det likevel begrenset hvor generalistisk et politi kan være for å møte stadig nye utfordringer. En ser utfordringen blant annet innen datakriminalitet og komplisert økonomisk kriminalitet. Disse medlemmer mener det på disse områdene er nødvendig med spisskompetanse. Det samme vil være tilfellet i forhold til en del avansert etterforskning og spesialoppgaver.
Disse medlemmer mener for eksempel det er tvilsomt at tre års politihøgskole gjør deg kvalifisert til å kunne være dataingeniør, revisor, jurist, kjemiker, laborant mv. Det er heller ikke formålet, selv om dette er kompetanse man i dag vil ha behov for i en rekke sammenhenger, også kanskje i det minste politidistrikt. Dette fordrer flere ting. Det ene er at politiet må kjøpe tjenester eller ansette personer som har slik kompetanse, samt i større grad å spesialisere seg i fremtiden.
Disse medlemmer mener en bør gå mer i retning av et spesialisert politi. Det vil slik disse medlemmer ser det, være umulig å møte nye utfordringer uten ytterligere spesialisering. Dette bør være en gradvis prosess både ved utvikling av fag på politihøgskolen og blant annet ved flere sivilt ansatte fagpersoner. Spørsmålet om spesialisering vil måtte vurderes fortløpende i forhold til samfunnsutviklingen.
Disse medlemmer mener det kan stilles spørsmål ved hvor mange sivile oppgaver politiet skal ha. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet for eksempel i forbindelse med den sivile rettspleien på grunnplanet i stor grad ønsker å frata og redusere politiets sivile gjøremål. Dette er en retning disse medlemmer ønsker å fortsette. Det er i dag en rekke oppgaver politiet utfører som i hovedsak kan utføres av andre etater. Det være seg innkreving av TONO-avgift, sivil rettspleie, utstedelse av pass mv. Disse medlemmer mener man sterkt bør gå i retning av å redusere denne type mer sivile oppgaver for politiet og i større grad rendyrke etaten som et beredskaps- og kriminalitetsbekjempende verktøy.
Disse medlemmer registrerer at det de nærmeste årene vil bli en stor "turnover" på grunn av generasjonsskifte i politiet. Det vil være et gap mellom den avgangen man forventer og den rekrutteringen man har til politiyrket.
Den manglede rekrutteringen kan ha flere årsaker. Det kan skyldes lønns- og arbeidsvilkår. Politiet har ikke vært lønnsvinnere samtidig som jobben innbærer ubekvemme arbeidstider og stadig større risiko. Det er ikke sikkert slike forhold motiverer ungdom til å velge dette yrket, eller beholder politifolk i yrket. Selv om politiet i Norge har høy troverdighet, er nok også statusen noe redusert.
Disse medlemmer mener det igjen å gi politiet en høy status i samfunnet må være en viktig oppgave.
Disse medlemmer registrerer at det er en utfordring å få rekruttert polititjenestemenn til en del steder i utkant-Norge. Disse medlemmer mener man her må tenke nytt. Disse medlemmer ser at en løsning for eksempel er å gi stipend knyttet til at man tjenstgjør på et slikt sted. Man kan også kompensere en slik tjeneste ved at man i andre omgang får førstevalg på tjenestested. En annen måte er å gi mulighet for en langt mer differensiert lønn. Men innenfor de rammer politiet har i dag er det ikke mulig for politiet i utkanten å kompensere ulempen med lønn selv.
Disse medlemmer mener man på bakgrunn av dette bør utrede og benytte følgende virkemidler i forhold til å sikre rekruttering til tjeneste i steder og utkanter i landet hvor det er vanskelig å få personer til å tjenestegjøre: økonomiske bidrag og kompensasjoner, fortrinn ved videre valg av tjeneste, fortrinn ved valg av etter- og videreutdanning.
Disse medlemmer registrerer at når det gjelder kompetanse har vi i Norge en lang utdannelse for politiet, sammenlignet med andre land. Dette blant annet på grunn av enhetspolititanken. Skal man kunne løse problemer på lavest effektive nivå, fordrer det også at den enkelte tjenestemann har en god grunnutdannelse. God utdannelse gjør det mindre betenkelig å delegere myndighet, slik at man for eksempel i større grad kan benytte forenklet forelegg. Det kan likevel være et spørsmål om man trenger høyskole for å "lempe fyll" i helgene som en del kaller det. Utfordringen er å få til en utdannelse som vil gjøre politiet mer fleksibelt. I tillegg vil det ikke bidra til å øke statusen til politiet å redusere utdannelsen til politiet på enkelte områder. Disse medlemmer ønsker derfor at man fortsatt satser på god grunnkompetanse hos den enkelte tjenestemann. Man bør også øke den generelle kompetansen som knytter seg til innvandrergrupper, innvandring og integrering.
Disse medlemmer vil fremheve at det også er viktig med etter- og videreutdanning. Samfunnet stiller store krav til politi- og lensmannsetatens tilsatte på alle nivåer. Det kommer stadig lovendringer, metodeendringer og nye pålegg til etatens tilsatte uten at dette blir fulgt godt nok opp med implementering/opplæring.
Det er viktig at alle politidistrikt og Politidirektoratet har kompetanseplaner for å utvikle politiet ut fra de behov og utviklingstrekk en ser på kort og lang sikt.
Det er særlig viktig å tilpasse og videreutvikle den årlige godkjenningen (dagens 40 t. kurs) for operative mannskap. Man må både se på innhold og antall timer. Den operative hverdagen blir stadig vanskeligere, og da må politiet bruke ressurser på å forberede sine mannskap på å løse oppdragene best mulig.
Disse medlemmer mener forskning på politi og kriminalitet i Norge er for dårlig. Den forskningen man har hatt her i landet har i det alt vesentlige kommet gjennom Kriminologisk institutt. Denne forskningen har vært meget smal og politisert. Kvaliteten på og utvilklingen ved dette instituttet har heller ikke holdt tritt med samfunnsutviklingen. Konkret forskning på kriminalitetsbekjempelse og politimetoder har det også vært for lite av i Norge. Politiets kunnskap har i stor grad vært erfaringsbasert og blitt overbrakt fra eldre og mer erfarne tjenestemenn til nye og yngre tjenestemenn. Når vi ser det generasjonsskiftet som kommer i nær fremtid, er dette bekymringsfullt. Det er avgjørende at man utvikler mer forskning og kompetanse på dette området. Disse medlemmer mener dette bør knyttes mer til Politihøgskolen enn Kriminologisk institutt. Disse medlemmer vil videre at man ser mer til utlandet for å skaffe en bedre og bredere kompetanse. I flere andre land har man for eksempel klart å regne på kostnader ved kriminalitet og tallfeste anslag. Dette viser at man kan besitte vel så bra kompetanse i andre land, den kompetanse bør Norge i større grad benytte.
Disse medlemmer er opptatt av at lederrollen i politi- og lensmannsetaten må være under kontinuerlig utvikling og vurdering. Politi- og lensmannsetaten må ha dyktige og synlige ledere, som er gode både på intern samhandling og ikke minst på samhandling med lokalsamfunn og eksterne samarbeidspartnere.
Disse medlemmer er opptatt av at politi- og lensmannsetaten jobber langsiktig og strategisk, der man bruker POP-modellen som virkemiddel, derfor er det viktig at lederne også blir målt i forhold til det forebyggende arbeidet, samhandlingen med lokalsamfunnet, medarbeidertilfredshet og vakt- og beredskapen (responstiden).
Disse medlemmer mener også at toppstillinger i politietaten bør være åremålsstillinger for å sikre en best mulig kvalitet på politiets ledere.
En del fremtredende stillinger mener disse medlemmer skal godkjennes av Stortinget, dette er overvåkingssjef og utnevnelser til riksadvokat og førstestatsadvokater.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning med at alle lederstillinger i politietaten ansettes på åremål."
"Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning med at utnevnelse av leder for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og riksadvokat godkjennes av Stortinget."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at mange faktorer påvirker omdømmet til politiet og hvilket politi man får i fremtiden. Det viktigste vil være den enkelte politimanns evne til å møte publikum på og måten å løse oppgavene på. Det å måtte håndtere alle situasjoner fra de myke serviceoppdragene til skarpe situasjoner med bruk av makt, stiller ekstreme krav til politirolleinnehaveren. Samfunnet forventer et politi med kunnskap, høy etisk standard, god evne til kommunikasjon og likebehandling, derfor er det viktig å ha fokus på utvelgelsen til yrket, grunnutdanningen på PHS og den kontinuerlige læringen i yrket. Politiet må i større grad ha en kultur som inviterer til konstruktiv kritikk og evaluering. For å bli en lærende organisasjon er det viktig å lære av "gode og dårlige saker".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at for at samfunnet også i framtiden skal rekruttere politikvinner og -menn som vil fylle politirollen på best mulig måte, er det viktig at de får godt personlig verneutstyr, herunder personlige tjenestevåpen og god opplæring for å jobbe under trygge og gode vilkår, og at en har en lønns- og personalpolitikk som motiverer mange gode søkere til å ta utfordringen i fremtidens politihverdag. Et viktig moment er her at vitner (også politivitner) i saker som gjelder alvorlige narkotikaforbrytelser og organisert kriminalitet gis effektiv beskyttelse, herunder vern av identitet.
Disse medlemmer mener også politiet selv er nærmest til å avgjøre om man skal gå over til større grad av bevæpnet politi. Dette er for viktig for tjenestemennenes sikkerhet til at det skal bli vurdert av politikere som sitter langt unna det som er politiets hverdag. Disse medlemmer ønsker derfor å åpne opp for generell bevæpning av politiet, når politiet selv mener tiden er moden for dette. Disse medlemmer ønsker derfor å fjerne eventuelle hinder for dette.
Disse medlemmer vil skille politi og påtalemyndighet. Dette har flere grunner; den viktigste er rettssikkerhet og kvalitetssikring. En uavhengig påtalemyndighet vil slik disse medlemmer ser det fungere som kvalitetssikring i forhold til politiets etterforskning og fremgangsmåte.
Disse medlemmer mener at i et mer spesialisert og fragmentert politi vil det også kunne være mer hensiktsmessig med et slikt skille. Hvor enkelte statlige eller offentlige organer har kontrollmyndighet og kontrollfunksjon vil dette åpne for mulighet til en effektivisering. Hvis man foretar et slikt skille, bør for eksempel skatteetaten og andre lignende organer kunne gå rett til påtalemyndigheten med en sak som avgjør om man tar ut direkte påtale og går i retten.
Påtalemyndigheten må forøvrig settes i stand til effektivt og raskt å følge opp de saker som er ferdig etterforsket av politiet. Tiltalte har krav på rask oppfølging, og dette har også et rettssikkerhetsaspekt.
Disse medlemmer ønsker også å se på muligheten for at privatpraktiserende advokater skal kunne prosedere for påtalemyndigheten. Dette forutsetter også et skille. I forhold til å la privatpraktiserende advokater få prosedere, er det imidlertid viktig at man ikke kommer i en interessekonflikt dersom man er eller har vært i forsvarerrollen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag til en ordning som åpner for at privatpraktiserende advokater kan prosedere for påtalemyndigheten."
Disse medlemmer ser at nye metoder og ny teknologi utfordrer de gamle tanker man har om bevis. Det er i dag mulig å skaffe til veie stadig klarere og bedre bevis. Dette gjelder særlig innen rettsmedisin. I dag er det Rettsmedisinsk Institutt (RMI) samt KRIPOS som er faginstansen på dette området, og som blir brukt av politi og påtalemyndighet. Med den betydning disse bevis har, er det viktig at dommere og legdommere har tiltro til fremlagte bevis, og at det er en uavhengig faglig vurdering som foretas. Disse medlemmer frykter at vekten av rettsmedisinske bevis svekkes dersom det stilles spørsmål ved analysearbeidet.
Disse medlemmer mener derfor man bør utrede muligheten for at RMI i større grad gjøres selvstendig og uavhengig. Dette kan for eksempel gjøres gjennom en stiftelsesmodell og sikres gjennom en uavhengig finansiering. Fremskrittspartiet har tidligere foreslått en egen sentral finansiering av slike tjenester.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme alternative forslag som sikrer uavhengighet for Rettsmedisinsk Institutt (RMI). Herunder forslag til sentral og egen finansiering av disse tjenestene og instituttet."
Disse medlemmer mener det er behov for en rekke grenseoppganger i forhold til politiets rolle. Ett av disse grenseområdene er grensen mellom politi og forsvar.
Spesielt siden 9. september 2001 har politiet og forsvaret vært i en omstillingsprosess. Dette ikke minst for å møte de utfordringer man ser i forhold til terror. Det er kanskje særlig på dette området man har fått utfordringer i forhold til grensegangen mellom politi og forsvar.
Disse medlemmer registrerer at Forsvaret har bygget opp en rekke spesialenheter med fokus på å møte terror og nye typer krigføring. Det tradisjonelle invasjonsforsvaret er totalt borte. Disse medlemmer registrerer også at Forsvaret har bygget opp spesialenheter av "legfolk" i Heimevernet, slik som i de forskjellige 016. Disse har fokus på objekt og personsikring i tilfelle terror og krig. Dette har vært en satsing fra stortingsflertallet, og disse HV-personene som består av vernepliktige, har i dag et utstyr som overgår mye av det politiets spesialenheter har, kanskje med unntak av politiets beredskapstropp. I samme periode har politiet vært igjennom en reform. Denne reformen var slik disse medlemmer ser det sterkt underfinansiert, spesielt når det gjelder materiellsiden. Mens Forsvaret fikk store beløp for å omstille seg, måtte politireformen innfases uten en realvekst i politiets budsjetter i omstilingsfasen.
Disse medlemmer mener man bør legge visse føringer til grunn i forhold til denne grensegangen. Noe som i denne sammenheng er viktig, er klare kommandolinjer med dertiltilhørende ansvar. Dette fordrer at man har klare regler for hvilke oppgaver politiet og Forsvaret skal fylle i freds- og i krigstid. Et annet moment er evnen til å løse forskjellige oppgaver. Et tredje er en samfunnsøkonomisk god utnyttelse av den samlede beredskapen.
Disse medlemmer mener at i forhold til denne grensegangen må man se på hva terror er. Siden 9. september-angrepet tenker kanskje folk flest på denne type store anslag. 9. september-angrepet ble også ansett som en krigshandling, noe som gjorde at FN kunne intervenere. Grunnen til at denne handling ble ansett som en krigshandling, er at den kunne spores tilbake til ett land, det Taliban-styrte Afghanistan. En terrorhandling kan like godt komme fra et lands egne innbyggere. Dette har vi sett eksempler på både i USA og i Norge.
Disse medlemmer mener man derfor ikke kan fastslå at en terrorhandling er en krigshandling før man kan spore det til at en annen stat står bak. Terror er kriminelle handlinger gjerne mot sivile mennesker i den hensikt å skape frykt og kaos for å oppnå en overordnet målsetning. I Norge har vi, og har hatt, f.eks. nynazistiske grupper, ekstreme venstregrupper som har ønsket væpnet revolusjon, samt grupper som "dyrenes frigjøringsfront", samiske grupper osv. som har utgjort terrortrusler. I USA så man også eksempel på interne grupper og mennesker som står bak terror, ved den såkalte Oklahoma-bombingen. Dette er dermed i kjernen kriminelle handlinger i fredstid.
Disse medlemmer mener man i denne sammenheng må slå fast at det i fredstid er politiet som har og skal ha ansvar for borgernes sikkerhet.
Disse medlemmer mener man i Norge utvilsomt har grupper som finansierer terrorgrupper i utlandet, gjennom forskjellig ulovlig og kriminell virksomhet. Dette er det kun politiet som kan etterforske og avdekke. Politiet er derfor det nærmeste og mest naturlige organet til å forbebygge og bekjempe terror. Det betyr ikke at politiet kan mestre alle oppgaver alene. Ved omfattende anslag vil man kunne få et "volumproblem"; for eksempel når det gjelder bombehunder og bombeeksperter mv. I tillegg vil det i visse situasjoner være nødvendig å gå tyngre inn med materiell, som kun Forsvaret besitter. Disse medlemmer mener det da er viktig med god samhandling. I slike tilfeller anses Forsvaret som et bistandsorgan for politiet, og handler på politiets oppfordring. Dette gjelder selvsagt ikke i den konkrete taktiske aksjonen. Men Forsvarets aksjoner og kapasitet skal være et resultat av en konkret forespørsel fra politiet. At dette ikke alltid har vært like klart så man for eksempel i den mye omtalte "Elektronsaken".
Disse medlemmer ser det derfor som viktig at man ytterligere presiserer at det i fredstid er politiets oppgave å sørge for borgernes trygghet.
Disse medlemmer mener man her bør kunne tenke nytt og i større grad dra nytte av private aktører innen sikkerhets- og vekterbransjen. Blant annet mener disse medlemmer at private i større grad skal kunne utføre tjenester for politiet. For eksempel i forhold til fangetransport og andre typer logistiske oppgaver. Disse medlemmer viser til at det i dag er vanlig at det er vektere som sitter i resepsjonen hos politiet.
Disse medlemmer ser utfordringer hvor private går mer inn på oppgaver som tradisjonelt ligger til politiet. Enkelte steder synes det for eksempel som om vektere driver ren patruljering i gatene. Dette er ikke en oppgave for vektere eller andre private, men dette skyldes i stor grad at politiet er underfinansiert i forhold til de oppgaver de skal løse. Når private og næringsdrivende ser at politiet mangler kapasitet, og politiet ikke kommer når man trenger det, kjøper man trygghet andre steder. Paradoksalt nok er det derfor manglende satsning over flere år fra blant annet partier som er sterkt mot privatisering, som har resultert i denne type "privatisering".
Disse medlemmer mener imidlertid at det bør være plass for en sameksistens som gir en god ressursutnyttelse. Eksempelvis kan man se på fotballkamper: Er det nødvendig å binde opp to tre patruljer på overtid hver søndag på hver kamp, eller holder det med én patrulje og flere vektere? Disse medlemmer mener også private vektere kan forestå transport av fanger og viser til forsøksordningen som har vær it Vestfold og Søndre Buskerud politidistrikt. De tilbakemeldinger disse medlemmer har mottatt om dette prosjektet har vært meget positive. Disse medlemmer synes det er beklagelig at Regjeringen stoppet dette prosjektet og at man ikke får en reell og bred evaluering.
Disse medlemmer registrerer at et relativt nytt grenseområde i denne sammenhengen er trygghetsalarmer og ledsagertjenester. Allerede i dag er det en rekke personer som av det offentlige får tildelt personlig beskyttelse utført av vekter, vaktselskaper, og ledsagere. Det kan for eksempel være kvinner som plages av voldelige menn (eller omvendt), folk som plages av psykisk ustabile personer, eller folk som gjennom jobb føler seg truet. Disse medlemmer mener det er spesielt viktig at man her finner en god balanse. Det skal ikke være slik at politiet dersom de mener det er en alvorlig og umiddelbar fare, overlater ansvaret til private, eller at samfunnet overlater regningen for egen sikkerhet til den som er truet. Det kan være en fare for at politiet i mangel av tilstrekkelige midler i for stor grad overlater ansvaret og regningen til den enkelte. Samtidig er det ikke fornuftig at alle som føler en viss utrygghet skal binde opp en politipatrulje 24 timer i døgnet. Man har derfor behov for å ha klare retningslinjer på dette området. Man bør også se på om man skal ha en helt egen finansiering der hvor man leier private til slike tjenester.
Disse medlemmer mener det i denne sammenheng er stor forskjell på tradisjonelle vektertjenester og slike typer ledsagertjenester samt privat etterforskning.
De tradisjonelle vektertjenestene i dag dreier seg om sikring av eiendom og objekter. Det vil si materielle ting. Men i forhold til ledsagertjenester og etterforskning vil man i langt større grad ha et ansvar overfor mennesker. Dette stiller andre krav til de som utfører slike tjenester og til deres kompetanse. Slik sett kan man grovt dele inn private aktørers virkeområde i tre hoveddeler; sikring av materielle ting og objekter, sikkerhet for andre personer (ledsagertjenester) og privat etterforskning. Disse medlemmer mener derfor man bør vurdere å innføre en egen sentral godkjenning i forhold til de forskjellige tjenester.
Disse medlemmer mener uansett det vil være viktig å stille krav til vektertjenester og private aktører. Blant annet at man har en god kontroll med virksomheten og at man gir bedriftene nødvendig verktøy til god internkontroll. Spesielt om en ønsker å gi dem mulighet til å utføre flere oppgaver også på vegne av politi, slik som fangetransport.
Disse medlemmer viser til at den seriøse del av bransjen ønsker også selv en god kontroll med sin virksomhet og sine ansatte. De ønsker blant annet når som helst å kunne hente ut vandelsattest av de ansatte, noe disse medlemmer mener er fornuftig. At en ansatt har rent rulleblad betyr dessverre ikke at man er hederlig, og om man begår straffbare handlinger bør selskapet kunne få kunnskap om dette. Disse medlemmer har også fått tilbakemeldinger på at politiets godkjenning og kontroll er varierende og bør bedres. I forhold til blant annet ledsagertjenester og vekterselskap må man søke godkjenning i hvert distrikt man har tenkt å drive virksomhet. Dette synes byråkratisk og unødig, og bør derfor erstattes med en sentral godkjenning og kontroll. Det bør også innføres en egen godkjenning i forhold til dem som driver private ledsagertjenester, da man har et annet ansvar og det er en helt annen tjeneste enn klassiske vektertjenester.
Disse medlemmer ser at politirollen ikke bare har en grense mot private aktører og Forsvaret. Politirollen har også en side mot en rekke andre offentlige organer. Man har for eksempel tollvesenet som ligger under Finansdepartementet. I tillegg har man en rekke tilsyn som Kredittilsynet, Konkurransetilsynet, Avinor, skattemyndigheter, Sjøfartstilsynet mv. Mange av disse har spisskompetanse på sine områder som overgår politiets. På sine områder er det også disse som oppdager og dokumenterer straffbare handlinger samt sitter på bevis. Dette kan være både en fordel og ulempe. En ulempe kan være at de ser dette veldig smalt ut fra sitt område. Politiet derimot kan se en helhet eller et mønster som for eksempel kan vise en bred organisert kriminalitet. På den andre siden er det faginstansene som vet hva de skal se etter og sitter ofte på bevisene.
Disse medlemmer mener at med en modell hvor man skiller politi og påtalemyndighet, kan dette utnyttes ved at flere offentlige instanser på bakgrunn av egen etterforskning og kontroll overleverer saken direkte til påtalemyndighet for påtale. Det er da opp til påtalemyndigheten å avgjøre om de kan gå direkte i retten med det de har, eller om de må sende det til politiet for videre etterforskning. Dette vil slik disse medlemmer ser det kunne være en effektivisering, samtidig som rettssikkerheten ivaretas.
Disse medlemmer mener Politidirektoratet (POD) ofte fremstår som et byråkratisk ledd mellom Justisdepartementet og politietaten. Dette gir økt fokus på administrativ drift av politiet og medfører styring av etaten basert på statistiske opplysninger som i mange tilfeller gir et fordreid bilde av virkeligheten.
Innbyggerne trenger et politi som er i stand til å yte den hjelp og service de til enhver tid trenger. Disse medlemmer vil derfor vurdere hvorvidt POD bør omorganiseres eller avvikles i sin nåværende form. Disse medlemmer mener direktoratet i liten grad har fungert på den måten det var forutsatt. Det virker mer som en unødig forlengelse av departementet. Denne ordningen gir også for stort rom for ansvarsfraskrivelse.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå og evaluere Politidirektoratets rolle og funksjon spesielt sett i forhold til effektivitet og ressursbruk."
Disse medlemmer mener det er viktig at man ikke kun beskriver hvilket politi man ønsker seg, men at dette følges opp med tilføring av ressurser og konkret handling. Mener man noe med å ivareta nærpolitiet har dette økonomiske konsekvenser. Dette er en kostnad disse medlemmer er villig til å ta.
Disse medlemmer vil også arbeide for en kraftig opprustning og effektivisering av politiet slik at flere forbrytelser blir forebygget, etterforsket og oppklart. Det er da avgjørende at man styrker etterforskningskapasiteten i politi- og lensmannsetaten ved å tilføre etatene nødvendig ekspertise, ny teknologi og nødvendige materielle ressurser. Man må også styrke ordenstjenesten i politi- og lensmannsetaten ved økt bemanning og bedre ressursutnyttelse. Disse medlemmer mener hundetjenesten er et viktig verktøy for politiet og må styrkes og videreutvikles. Disse medlemmer vil derfor sikre like gode betingelser for dem som har politihund, som for andre som benytter hund som en del av tjenesten i fengselsvesenet, tollvesenet og andre offentlige etater. Disse medlemmer mener det også er viktig å sørge for at politidistriktene langs kysten får en effektiv sjøtjeneste. Disse medlemmer mener videre at politihelikoptertjenesten må utvides til en landsdekkende tjeneste.
Disse medlemmer ser også et behov for opprustning av politiets materiell. Det gjelder alt fra personlig verneutstyr og våpen til biler og teknisk utstyr. Spesielt vil disse medlemmer fremheve behovet for at politiet får flere ikke-dødlige våpen. Dette ivaretar politiets sikkerhet på en god måte samtidig som det begrenser skader på eventuelle gjerningsmenn og farlige personer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at politiet skal konsentrere seg om myndighetsutøvelse og andre kjerneoppgaver, og fritas fra oppgaver som kan utføres av andre. Oppgaver som grensekontroller, fangetransport og arrestforvaring kan utføres av sivile, underlagt politiets kontroll.