Som det fremgår av dokumentet fra Stortingets ombudsmann, har sakskomplekset tidligere på ulike måter vært tatt opp i Stortinget, blant annet i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

I brev av 25. februar 2002 anmodet Torstein Dahle, Rød Valgallianse i Hordaland, på vegne av A justisminister Odd Einar Dørum om å ta initiativ til offentlig granskning av politiets og påtalemyndighetens behandling av saken. Kopi av brevet ble sendt daværende kontroll- og konstitusjonskomité. I brev av 7. mars 2002 til justisminister Dørum, viste komiteen til brevet fra Dahle og ba opplyst om hvorledes anmodningen om granskning ville bli behandlet og når et standpunkt i saken kunne påregnes å bli truffet.

I justisministerens svarbrev datert 14. mars 2002 vises det til at kritikken i brevet fra Dahle var av en slik karakter at departementet fant grunn til å be riksadvokaten om en orientering om saken. Det vises til at riksadvokaten avga svar til departementet 7. mai 2001 der han beklaget den behandling saken hadde fått i politiet og påtalemyndigheten. Justisministeren uttaler i brevet:

"Jeg kan ikke se at det på det nåværende tidspunkt er grunnlag for en uavhengig gransking av denne saken. …".

Det fremgår videre:

"Erstatningskravet som er fremmet, er ennå ikke avgjort ved domstolene. Tingrettens kjennelse om å avvise erstatningskravet er påkjært til lagmannsretten. Etter min vurdering vil det, under ingen omstendighet, ikke være riktig å iverksette en gransking av saken, så lenge deler av den verserer for domstolene."

Brevet følger som vedlegg 1 til innstillingen.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen sendte et nytt brev til justisminister Odd Einar Dørum 14. mai 2002. I brevet ber komiteen om justisministerens vurdering av muligheten for å inngå et forlik med hensyn til erstatning. Komiteen viser videre til at det vil være justisministerens ansvar å sørge for at det reageres overfor de tjenestemenn som eventuelt har forsømt seg i saken og ber om en redegjørelse for hvordan dette ansvaret vil ivaretas av justisministeren. Endelig ønsker komiteen en vurdering av om de tiltak som er igangsatt for å bedre saksbehandlingsrutinene i politi og påtalemyndighet er tilstrekkelige for å sikre at noe lignende ikke vil skje igjen. Brevet følger som vedlegg 2 til innstillingen.

I sitt svarbrev av 22. mai 2002 gir justisministeren uttrykk for at politiet og påtalemyndigheten ikke har noen grunn til å være stolt av den behandlingen A har fått i denne saken. Det fremgår at komiteens henvendelse var forelagt riksadvokaten. Justisministeren viser blant annet til at han ikke har instruksjonsmyndighet overfor påtalemyndigheten i konkrete saker og ikke kan gripe inn i saker som behandles av påtalemyndigheten etter straffeprosessloven. Justisministerens svarbrev følger som vedlegg 3 til innstillingen.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen mottok i tiden som fulgte flere brev både fra A, hans advokat Arvid Sjødin og Torstein Dahle.

Som ledd i sin behandling av Dokument nr. 4:1 (2005-2006), sendte kontroll- og konstitusjonskomiteen 17. februar 2006 et brev til justisminister Knut Storberget med spørsmål om justisministeren, på bakgrunn av det som fremkommer i Stortingets ombudsmanns undersøkelse av saken, har synspunkter eller reaksjoner som komiteen burde være kjent med i sin behandling av Dokument nr. 4:1 (2005-2006). Justisministeren ble også anmodet om å innhente riksadvokatens eventuelle synspunkter eller reaksjoner i saken.

Komiteen mottok svarbrev fra justisministeren 28. februar 2006, vedlagt riksadvokatens uttalelse av 23. februar 2006. Svarbrevet følger som vedlegg 4 til innstillingen. Justisministeren viser i sitt svar til departementets tidligere behandling av saken. Justisdepartementet mottok klage i saken i april 2000. Klagen ble oversendt riksadvokaten som overordnet myndighet, og klager ble underrettet om at verken Justisdepartementet eller justisministeren kan gripe inn i avgjørelser som er truffet av påtalemyndigheten. I en henvendelse til Justisdepartementet i mars 2001 rettet klageren på ny kritikk mot politiet og påtalemyndighetens behandling av saken. Kritikken var av en slik karakter at departementet fant grunn til å be om en redegjørelse fra riksadvokaten. Riksadvokaten beklaget den behandling saken har fått, og sendte på bakgrunn av saken et skriv til samtlige statsadvokatembeter om innskjerping av regler og rutiner i straffesaksbehandlingen. Det fremgår videre at klager deretter fremmet krav om erstatning for uberettiget forfølging etter reglene i straffeprosessloven.

Av justisministerens svarbrev fremgår det videre at staten ved Justisdepartementet inngikk forlik i saken 26. januar 2006. Forliket innebærer at staten betaler kr 1 200 000 til dekning av kostnader saksøkerne er blitt påført i perioden 1994-2006. Betalingen er knyttet opp til de kritikkverdige manglene ved politiet og påtalemyndighetens saksbehandling som er påtalt av riksadvokaten og Stortingets ombudsmann i sakens anledning og som er fulgt opp av tidligere statsråd Dørum i brev av 14. mars 2002 til Stortinget. Det fremgår videre at forliket ikke regulerer klagers sak for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité eller hans sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Justisministeren uttaler avslutningsvis:

"Jeg konstaterer de kritikkverdige forhold som på uheldig måte har rammet enkeltpersoner i denne saken, og legger til grunn at riksadvokatens oppfølging av saken vil forhindre at politi og påtalemyndighet gjennom sin saksbehandling i fremtiden opptrer på en måte som gir grunn for lignende kritikk."

I riksadvokatens brev til Justisdepartementet datert 23. februar 2006 vises det til at det er gitt flere uttalelser til Stortingets ombudsmann i forbindelse med hans behandling av saken. Riksadvokaten viser til at de kritikkverdige forhold i stor grad ble gjort kjent for politiet og påtalemyndigheten før ombudsmannens uttalelse forelå og saksbehandlings- og oppfølgingsrutiner ble innskjerpet. I ettertid er ombudsmannens uttalelse sendt samtlige statsadvokatembeter med ytterligere innskjerpinger. Det er understreket at statsadvokatene - som ledd i sin fagledelse - må forsikre seg om at politidistriktene har gode rutiner og bevisst holdning til viktigheten av korrekt og ryddig saksbehandling. Avslutningsvis understrekes det at riksadvokatens primære siktemål med innskjerpelsene er å søke å unngå at politiet og påtalemyndigheten gjennom sin saksbehandling på ny gir foranledning til kritikkverdige forhold som rammer enkeltpersoner.

Selv om saken må anses å være alminnelig kjent gjennom omtale i riksdekkende media, har komiteen i likhet med Sivilombudsmannen valgt å anonymisere fremstillingen av hensyn til andre berørte i saken.