Ovennevnte forslag fra Aanund Hylland og Finn-Erik Vinje, vedtatt til fremsettelse av Jørgen Kosmo og Kjell Engebretsen, omhandler retting av språklige feil.

Forslagsstillerne viser til at Grunnloven er skrevet på et språk som i dag virker alderdommelig. Ifølge etab­lert tradisjon skal forslag til grunnlovsendringer formuleres i samme språkform.

Grunnlovens ortografi har - i motsetning til hva mange tror - ikke stått uendret siden 1814. I 1903 ble det gjennomført en moderat modernisering av skrivemåten av en rekke ord, men ordvalg, grammatikk m.m. ble ikke endret. Dette skjedde ikke som formell grunnlovsendring, men ved at Stortinget lot utgi en revidert grunnlovstekst.

Språkformen fra 1903 må betraktes som normen for utforming av grunnlovsforslag i dag. Siden norsk skriftspråk har vært i rask endring på 1900-tallet, har denne språkformen etter hvert blitt fremmed for stortingsrepresentanter og andre som har satt fram grunnlovsforslag. Naturlig nok har dette ført til at forslag, og dermed også vedtatte grunnlovsendringer, har inneholdt språklige feil.

En del slike feil ble rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye utgaver av Grunnloven. Som i 1903 skjedde dette uten formell grunnlovsendring. Resultatet er likevel at Grunnloven i dag inneholder et betydelig antall språklige feil. Dels er moderne rettskrivning og grammatikk brukt i tilfeller der dette strider mot 1903-normen, dels forekommer "hyperarkaiseringer", altså formuleringer som ser fine og gammeldagse ut, men som ikke er korrekte ifølge normen.

Forslagsstillerne viser til at en nærmere beskrivelse av språklige aspekter ved Grunnloven er å finne i Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium - i språklig belysning: Om språket i Grunnloven, utarbeidet på oppdrag fra Stortingets presidentskap og utgitt av Stortinget i 2002.

Grunnloven er både det øverste rettslige grunnlaget for vårt statsstyre og et viktig nasjonalt symbol. Etter forslagsstillernes syn er det ikke akseptabelt at denne teksten inneholder åpenbare språklige feil.

Grunnloven blir behandlet med stor respekt og pietet. Man gjør ikke endringer uten at det er strengt nødvendig. Det er imidlertid vanskelig å se at feil som har kommet inn i nyere tid, skal ha krav på særlig respekt.

Forslagsstillerne mener derfor at de språklige feilene i Grunnloven bør rettes.

Prinsipalt anbefaler forslagsstillerne at man følger tradisjonen fra 1903, 1914 og 1921, slik at feilene blir rettet uten at det blir fattet vedtak om grunnlovsendring i henhold til Grunnloven § 112. Forslagsstillerne foreslår derfor at man neste gang Stortinget publiserer Grunnlovens tekst, sørger for å rette språklige feil. Forslagsstillerne uttaler at dette fortrinnsvis bør skje allerede ved utgivelsen av Dokument nr. 12 (2003-2004), som ifølge praksis skal inneholde Grunnloven slik den lyder etter de endringene som blir vedtatt i de tre første sesjonene av inneværende valgperiode.

Retting av åpenbare og udiskutable språklige feil bør etter forslagsstillernes syn ikke betraktes som endring av Grunnloven. Det er ikke tale om noen endring av realiteter. Stortinget er ansvarlig for utgivelsen av den rettede utgaven og står dermed som garantist for at innholdet ikke blir endret. Det er ingen grunn til å tro at det vil by på problemer å trekke grensen mellom retting og endring. Her kan vi ifølge forslagsstillerne bygge på erfaring. I 1903 ble det gjort et stort antall endringer i rettskrivningen i Grunnloven, og dessuten ble en del feil rettet. I 1914 og 1921 ble feil rettet. Det har aldri fra noe hold vært antydet at noe av dette skulle ha medført realitetsendringer i Grunnloven.

Forslagsstillerne understreker at de her ikke tar opp forslag om språklig modernisering av Grunnloven. De tar det for gitt at man skal holde fast ved Grunnlovens gjeldende språkform. Poenget er at denne bør gjennomføres konsekvent.

Dersom det blir lagt til grunn at enhver endring i Grunnlovens bokstav må skje i henhold til reglene i § 112, mener forslagsstillerne likevel at de språklige feilene bør rettes. For dette tilfellet fremmes nedenstående forslag til endringer i Grunnloven.

Når det gjelder de fleste av rettelsene foreslått nedenfor, fantes det språklige feil i det opprinnelige forslaget til grunnlovsendring, og disse ble videreført i Stortingets vedtak. Det har imidlertid også forekommet at språklige feil ble innført ved at Stortinget vedtok en tekst som ikke er identisk med det kunngjorte forslaget (noe som for så vidt strider mot en streng fortolkning av § 112). Forslagsstillerne tar utgangspunkt i stortingsvedtakene og skiller dermed ikke mellom disse variantene.

Forslagsstillerne viser til at det fins flere mer eller mindre autoritative utgaver av Grunnloven, så som Stortingets utgave publisert på slutten av nest siste sesjon i hver valgperiode (Dokument nr. 12), Lovsamlingen (Norges Lover), Statskalenderen, samt elektroniske versjoner fra Stiftelsen Lovdata. Disse kan inneholde trykkfeil, altså tekst som avviker fra det Stortinget har vedtatt. Slike feil må uten videre kunne rettes av redaksjonen for vedkommende utgave og er ikke en del av forslagene nedenfor. Som eksempel på en trykkfeil nevnes at i mange nye utgaver av Grunn­loven forekommer ordet "selvstendigt" i § 1. Paragrafen ble sist endret i november 1905, som en følge av unionsoppløsningen. Da vedtok Stortinget en tekst som inneholdt den språklig korrekte formen "selvstændigt".

Forslagsstillerne foreslår bare retting av åpenbare og udiskutable språklige feil. Der flere former kan godtas som korrekte ifølge normen, foreslås at gjeldende tekst blir stående.

Lovdatas elektroniske utgave av Grunnloven har for øyeblikket følgende overskrift eller innledning (teksten kan være litt annerledes i andre utgaver):

"Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814, saaledes som den er lydende ifølge siden foretagne Ændringer, senest Grundlovsbestemmelse af 27 juni 2003 nr. 772."

Her er mesteparten av teksten holdt i Grunnlovens tradisjonelle språkform, men på slutten slår man over i moderne norsk. Det er uheldig. Teksten er ikke en del av den vedtatte Grunnloven, så forslagsstillerne fremmer ikke forslag om endring.