6.1 Sammendrag

6.1.1 Fylkeskommunen som regional utviklingsaktør

Nordregio og Norsk institutt for by- og regionforsk­ning (NIBR) har på oppdrag frå Kommunal- og regionaldepartementet gjennomført ei ekstern utgreiing av fylkeskommunen si rolle som regional utviklingsaktør (Nordregio 2004). I meldinga er det gjort nærare greie for vurderingane frå den eksterne utgreiinga.

Regjeringa legg til grunn at det har gått svært kort tid sidan fylkeskommunane fekk ei utvida rolle som regional utviklingsaktør, og at det er avgrensa kva erfaringar ein kan trekkje etter så kort tid. Regjeringa er nøgd med at fylkeskommunane har tatt på seg utfordringa med å utvikle regionale partnarskapar og at ansvarsreforma er blitt godt motteken. Hovudbiletet er at fylkeskommunane har inntatt ei offensiv holdning og at utviklinga går i rett retning.

Regjeringa legg til grunn at fylkeskommunane arbeider med å utvikle og definere rolla som utviklingsaktør, både internt i organisasjonen og i høve til andre aktørar. Det er viktig at andre offentlege aktørar regionalt og lokalt er konstruktive deltakarar i dette arbeidet, og i å avklare eigne roller når det gjeld å delta og forplikte seg i partnarskapane ut frå aktuelle utfordringar og føresetnader. Dette er også eit naturleg tema for oppfølging i dialogen mellom sentralt og regionalt nivå.

I St.meld. nr. 19 (2001-2002) blei det særleg lagt vekt på behovet for å utvikle ein partnarskap for prioritering av bruken av dei regional- og distriktspolitiske verkemidla og for koordinering og forpliktande samarbeid med andre regionale og lokale aktørar med relevante verkemiddel. Regjeringa ønskjer ikkje å lage faste krav til organisering av dette partnarskapsarbeidet, men meiner at det i dialogen mellom aktørar på regionalt nivå og mellom sentrale og regionale styresmakter er behov for å sjå nærmare på tre tema:

• 1. Rolleavklaringar og mandat

• 2. Deltaking frå statsetatar, kommunar og næringsliv

• 3. Kopling mellom fylkesplanlegging og partnarskapsarbeid.

6.1.2 Regionaliseringsdebatten og Regjeringa si framdriftsplan for vurdering av mellom­nivået

Debatten om styringssystemet og mellomnivået si rolle i Noreg har vore aktiv i lang tid. Sentrale tema i denne debatten er talet og storleiken på dei folkevalde forvaltningsnivåa, fordeling av ansvar og oppgåver, og kommunikasjon og samspel mellom nivåa. I debatten har det kome ulike synspunkt på behovet for og innhaldet i eit folkevalt mellomnivå. Også eventuelle endringar i ansvar, oppgåver og struktur på kommunenivå som følgje av endringar på mellomnivået er ein del av denne debatten. I meldinga vert hovudkonklusjonane til Effektutvalet og Distriktskommisjonen refererte.

I St.meld. nr. 19 (2001-2002) foreslo Regjeringa å setje i gang forsøk med kommunal oppgåvedifferensiering og forsøk med einskapsfylke. Stortinget slutta seg til dette, jf. Innst. S. nr. 268 (2001-2002).

Dei fleste forsøka starta i januar 2004 og varer i fire år, med opning for forlenging i to år til. Forsøka skal evaluerast. Evalueringane skal ha fokus på effektar og resultat av forsøka, og på konsekvensar for statleg styring. Nokre av evalueringane er alt blitt sette i gang. Rapportar med sluttevaluering av forsøka skal bli overlevert departementet innan utgangen av august 2007.

I stortingsperioden 2005-2009 skal Kommunal- og regionaldepartementet gjennomføre ei forskingsbasert evaluering av fylkeskommunane. Resultat frå sluttevalueringa av forsøk med oppgåvedifferensiering i kommunar og fylkeskommunar og forsøk med einskapsfylke vil utgjere grunnlagsmaterialet for den breie evalueringa av fylkeskommunen. I kommuneproposisjonen for 2006 vil Regjeringa presentere ei nærmare skisse til innhald for vurdering av mellomnivået. Som varsla i St.meld. nr. 19 (2001-2002) vil kommuneproposisjonen for 2006 også innehalde ein generell og heilskapleg omtale av status for fylkeskommunen si rolle og dei fylkeskommunale oppgåvene.

Kommunal- og regionaldepartementet har elles hausten 2004 utarbeidd eit fagleg innspel i den pågåande debatten om det regionale nivået, jf. rapporten Alternativ til dagens fylkeskommunar, KRD 2004. Rapporten presenterer mellom anna fem ulike modellar for organisering av det regionale nivået.

6.1.3 Oppfølging av storbymeldinga

I storbymeldinga, St.meld. nr. 31 (2002-2003) legg Regjeringa vekt på rolla til storbyane som drivkraft for regional utvikling. Eit avgjerande utgangspunkt for at storbyane skal spele ei slik rolle er at dei sjølv tek eit initiativ, og saman med dei kringliggjande kommunane definerer innhald i og strategiar for utviklinga i storbyregionen. I dette arbeidet er også fylkeskommunane ofte ein viktig aktør.

Det er ei utbreidd oppfatning at storbyregionane kan bli betre på til dømes innovasjon. Spørsmålet er korleis regionane vil møte denne utfordringa, og kva for rolle storbyregionane ønskjer å ta for å betre den regionale innovasjonsevna. Vi veit at storbyane har ulike erfaringar. Det er difor viktig med god erfaringsutveksling mellom dei ulike storbyregionane.

Stortinget oppmoda i Innst. S. nr. 117 (2003-2004) samrøystes Regjeringa om å leggje fram ei hovudstadsmelding. Regjeringa tar sikte på å leggje fram meldinga våren 2006.

Regjeringa ønskjer å utvikle storbypolitikken i dialog og samarbeid med storbyane. Eit av måla er å leggje til rette for ei betre koordinering av statleg politikk overfor storbyane

Kommunal- og regionaldepartementet har invitert storbyane til å vere med på å foreslå eit fornya grunnlag og eit breiare mandat for eit samarbeidsforum for storbyutvikling. Ei arbeidsgruppe, der storbyane var representert, fremma i 2004 eit forslag om dette. Arbeidsgruppa foreslo eit samarbeid mellom storbyane og departementa under namnet "Storbyforum". Gruppa meinte at dei seks storbyane bør delta i Storbyforum, og at Kommunal- og regionaldepartementet bør ta ansvar for organisering og sekretariat. Regjeringa har følgt opp dette forslaget.

Regjeringa utfordrar storbyane til å ta initiativ og til å ha aktive roller i by- og regionutviklinga. Dette tilseier at staten må vere positiv til samarbeid med storbyane når dei vil gjennomføre lokale og regionale prosjekt.

6.1.4 Internasjonalt samarbeid i Norden og Europa

Regionalpolitikken er eit område der det internasjonale elementet er heilt sentralt. For det første set internasjonale avtalar, som til dømes EØS-avtalen, rammer som nasjonal regionalpolitikk må halde seg innanfor. Eit konkret døme er arbeidsgivaravgifta. Det er også venta at den nye WTO-avtalen, når han er ferdig forhandla, vil innehalde eit subsidieregelverk som vil kunne ha konsekvensar for regionalpolitikken. For det andre kan internasjonalt samarbeid ofte være ei god tilnærming til regionalpolitiske utfordringar. Konkrete døme på dette er samarbeid mellom grenseregionar om felles arbeidsformidling. For det tredje er læring, kompetanseutvikling, erfaringsutveksling og politikkutvikling ein viktig del av internasjonalt regionalpolitisk samarbeid. Våre regionale utviklingsprogram har teke mykje lærdom frå EUs strukturfondspolitikk.

Regjeringa vil understreke at Noreg aktivt bør ta i bruk alle dei høva vi har til å presentere våre synspunkt i dei prosessane som er i gang i EU. Det er særleg viktig at dette skjer i dei innleiande prosessane der det er størst sjanse for påverknad.

EU-kommisjonen sitt forslag til ny regionalpolitikk for perioden 2007 til 2013 blei lagt fram i ein rapport 18. februar 2004. I rapporten blir det understreka at hovudprinsippa i gjennomføringa av EU sin regionalpolitikk vil bli vidareførte når det gjeld bruken av strategisk planlegging, desentralisert forvalting, overvaking og evaluering.

Regjeringa meiner det territorielle samarbeidet på tvers av nasjonsgrensene er viktig for å løyse felles utfordringar. Det er viktig både utifrå utanrikspolitiske og regionalpolitiske omsyn. Regjeringa vil derfor arbeide for at Noreg framleis kan vere ein aktiv samarbeidspartnar også i neste programperiode.

I samband med ei eventuell norsk deltaking i det framtidige territorielle samarbeidet til EU, vil spørsmål som geografien til programma, innhaldet til programma og økonomi vere sentrale spørsmål.

Regjeringa vil leggje stor vekt på å sikre at Noreg skal kunne delta i dei nye nabolandsprogramma til EU med Russland som partnar. Det er viktig å vidareut­vikle samarbeidet i såvel Barentsregionen som i Austersjøregionen ut frå både utanrikspolitiske og regionalpolitiske omsyn.

Det nye nordiske regionalpolitiske handlingsprogrammet blei vedteke i desember 2004, og gjeld frå 2005 til 2008. Mål for det nordiske regionalpolitiske samarbeidet er å gjere stemma til Norden høyrd i Europa, å medverke til utvikling av dei nordiske landa og dei nordiske regionane sin eigen politikk, og å fremme regional og nasjonal konkurransekraft på eit berekraftig grunnlag.

For Noreg har det nordiske samarbeidet på det regionalpolitiske området stor verdi. Det er viktig i seg sjølv ved at ein kan finne praktiske løysingar på problem og utveksle erfaringar. Det er også viktig fordi vi gjennom samarbeidet får ein annan og tidlegare tilgang til EU-prosessar enn det som er mogleg i EØS-prosessane på dette området. Ein har svært gode erfaringar frå begge desse samanhengane i dei seinare åra. Regjeringa vil derfor både generelt, og spesielt under det norske formannskapet i 2006, arbeide for å bruke det nordiske samarbeidet til å få fram dei nordiske og norske føresetnadene og interessene i ein større europeisk samanheng, og til stadig å heve kvaliteten på det regionale utviklingsarbeidet.

Samarbeid på tvers av grensene i Europa har fått auka verd for Noreg i dei siste 15 åra. Det gjeld for samarbeidet i Barentsregionen, i Austersjøregionen, i Nordsjøregionen og i EU-programmet "Nordlige periferi". Forutan medlemsstatene Finland, Sverige og Storbritannia (Skottland), deltar Færøyene, Grønland, Island og Noreg, og på prosjektnivå også Nordvest-Russland og Canada, i Nordleg periferiprogrammet.

Måla for dei ulike nærområdeprogramma varierer frå reine utanrikspolitiske mål, som fred og stabilitet mellom naboland, til meir økonomiske og regionalpolitiske mål. Utviklinga av den indre marknaden med nedbyggjing av nasjonale grenser, har vore ei sentral drivkraft for auka grenseregionalt samarbeid mellom EU sine medlemsland og land i EØS-området. Norsk deltaking i EUs regionalpolitiske program, Interreg, har vore eit vesentleg bidrag til norsk nærområde- og europapolitikk.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen ser det som viktig å mobilisere til en felles innsats for regional utvikling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som viktig at det regionale utviklingsarbeidet skjer i et nært samarbeid mellom fylkeskommunen, kommunene, regionale statlige myndigheter, statlige virkemiddelorganer, Sametinget, forsknings- og utdanningsinstitusjonene, næringslivet og partene i arbeidslivet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil samtidig understreke at det er fylkeskommunene som er tillagt lederskapet i de regionale partnerskapene, og som må ta nødvendige initiativ til å videreutvikle dem. Dette flertallet mener at fylkeskommunens rolle som regional utvik­lingsaktør ikke må avgrenses til å forvalte de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene. Fylkeskommunen må ha fokus mot hele bredden i det som påvirker utviklingen i regionen. Fylkeskommunen må derfor ta en ledende rolle for det samlede utviklingsarbeidet i regionen.

For å få målrettet og tilpasset virkemiddelbruken best mulig i forhold til de regionale utfordringene, mener dette flertallet det må utarbeides regionale utvik­lingsprogram hvor ulike offentlige organer, næringslivet og kompetansemiljøer samarbeider og hvor det er en forpliktende kobling mellom programmet og virkemiddelbruken.

Dette flertallet mener dette må samordnes ved at fylkeskommunen skal ha ansvar og beslutningsmyndighet både for utarbeidelsen av regionale utviklingsprogram og for fordeling av de økonomiske virkemidlene.

Dette flertallet forutsetter at statlige sektormyndigheter medvirker aktivt i det regionale partnerskapet, og - så langt det ikke strider mot styringsretningslinjer fra overordnet myndighet - innretter seg i tråd med de prioriteringer som fastsettes gjennom fylkeskommunens behandling av utviklingsprogrammet. Dette flertallet forutsetter at statlige sektormyndigheter aktivt ser til at regionale organer innretter seg i tråd med dette. Dette flertallet ser det som viktig at kommunene trekkes aktivt med i det regionale utvik­lingsarbeidet, blant annet gjennom bruk av kommunale næringsfond.

Dette flertallet vil understreke at fylkeskommunene er delegert myndighet til å bestemme hvordan bevilgningen til det enkelte fylke skal disponeres. Det betyr også at fylkeskommunene kan bestemme retningslinjene for virkemiddelbruken i fylket. Dette åpner for at det kan legges til grunn andre politiske prioriteringer ved disponeringen av de regionale utvik­lingsmidlene på fylkesnivå enn ved disponeringen av nasjonale virkemidler hvor prioriteringen er fastsatt av departementet. Dette betyr blant annet at når Innovasjon Norge disponerer virkemidler - herunder til bedriftsrettede tiltak - som er stilt til disposisjon gjennom fylkeskommunenes fordeling av midlene, så er det fylkeskommunenes retningslinjer for bruken som skal legges til grunn.

Dette flertallet vil i denne sammenheng sterkt understreke at dersom det i slike tilfeller er motstrid mellom Innovasjon Norges nasjonale retningslinjer og fylkeskommunens retningslinjer, så er det fylkeskommunens retningslinjer som gjelder. I fordelingen av nasjonale midler legger Innovasjon Norge selvsagt de nasjonale retningslinjer til grunn.

Dette flertallet ser det ønskelig at regionale og nasjonale organer så langt mulig søker å utvikle et samarbeid slik at virkemidler under nasjonale prioriteringer og virkemidler under regional prioritering drar i samme retning.

Dette flertallet legger til grunn at nasjonale myndigheter kan sette inn nasjonale programmer der utfordringene omfatter flere fylker, og der særskilte forhold begrunner en nasjonal innsats.

Dette flertallet ser det som viktig at den kompetansen som er utviklet gjennom Innovasjon Norge må bevares og utvikles. Denne kompetansen skal også bidra til utvikling på tvers av fylkesgrensene. Dette flertallet ser det derfor som uheldig dersom det Innovasjon Norge har bygd opp av lokal, regional og nasjonal kompetanse skulle bli svekket og brutt opp.

Selv om fylkeskommunene er delegert myndighet til å bestemme hvor mye av de samlede bevilgninger til hvert fylke som skal disponeres til bedriftsrettede tiltak, mener dette flertallet derfor at forvaltningen av alle bedriftsrettede tiltak må skje gjennom Innovasjon Norge. Fylkeskommunene skal således ikke kunne legge forvaltningen til private banker eller til nye institusjoner.

Dette flertallet vil peke på at storbyene som følge av sin rolle og sin utviklingskraft vil være et naturlig midtpunkt for utviklingsarbeidet i sine respektive regioner. Dette flertallet slår imidlertid fast at det er fylkeskommunene som er tillagt oppgaven å koordinere og lede det regionale utviklingsarbeidet. For at fylkeskommunene skal kunne fylle denne rollen på en best mulig måte er det imidlertid avgjørende viktig at storbykommunen er en sentral deltaker i det regionale partnerskapet og at fylkeskommunen legger stor vekt på å medvirke til avklaring av roller og til samspill mellom fylkeskommunen, storbykommunen og de andre kommunene i fylket. Fylkeskommunen må etter dette flertallets syn også ta et særlig ansvar for at hensynet til kommunene rundt storbykommunen blir ivaretatt og at byens utviklingsdynamikk kan stimulere utvikling i størst mulige områder.

Dette flertallet mener at fylkeskommunene tilsvarende må bidra til et samspill mellom mellomstore og mindre byer og områdene omkring.

Dette flertallet viser til at det er stor variasjon mellom fylkeskommunene om hvor store bevilgninger de har til disposisjon til regional utvikling. Dette flertallet vil derfor peke på at fylkene både har ulike forutsetninger og ulike tradisjoner for regionalt utvik­lingsarbeid.

Dette flertallet mener at det må gis tilstrekkelige statlige midler til alle fylkeskommunene slik at det kan drives aktivt arbeid med regional utvikling i alle deler av landet.

Dette flertallet vil peke på at det er et mål at alle deltakerne i det regionale partnerskapet aktivt deltar i arbeidet, påvirker beslutningene og føler eierskap til de beslutninger som treffes. Dette flertallet vil spesielt understreke viktigheten av at statlige sektormyndigheter ser til at deres regionale organer deltar aktivt i arbeidet. Dette flertallet vil imidlertid understreke fylkeskommunens rolle som leder for det regionale partnerskapsarbeidet og som beslutningsmyn­dighet for disponeringen av de regionale utviklingsmidlene. Dette flertallet vil derfor slå entydig fast at partnerskapsarbeidet ikke forutsetter likestilling mellom de deltakende parter og at en beslutning må treffes ved konsensus. Dette flertallet viser til at det selvsagt er ønskelig med bredest mulig enighet om løsningene og prioriteringene. Dette flertallet vil like fullt understreke at det er den regionale folkevalgte myndigheten som har beslutningsmyndighet på området. Dette flertallet vil sterkt advare mot en utvikling hvor ulike interesseorganisasjoner og statlige etater likestilles med den folkevalgte myndigheten. Den demokratiske legitimiteten til beslutningene bygger på at det er det folkevalgte organet som i siste instans treffer beslutningen.

Dette flertallet vil samtidig peke på betydningen av at prioriteringene bygger på brede prosesser der både kommuner, næringsliv, frivillige organisasjoner og statlige virksomheter og etater deltar. Dette flertallet legger til grunn at prioriteringene baseres på mål og strategier som utvikles gjennom fylkesplanleggingen og som er nedfelt i fylkesplanen.

Dette flertallet har merket seg at Regjeringen legger opp til at Kommunal- og regionaldepartementet i stortingsperioden 2005-2009 skal gjennomføre en forskningsbasert evaluering av fylkeskommunene. Dette flertallet viser til at det er gjennomført en rekke forskningsoppdrag om fylkeskommunenes rolle, og at det også er gjennomført omfattende politiske prosesser for å drøfte spørsmålet.

Dette flertallet vil styrke demokratiet både lokalt og regionalt. Dette flertallet mener at den regionale utviklingspolitikken er så viktig for befolkningens liv og virke at myndigheten må forankres i et organ som er direkte valgt av folket. Dette flertallet mener derfor at det må videreføres tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Dette flertallet mener det er nødvendig å desentralisere makt og myndighet særlig innenfor områder som har stor betydning for lokal og regional utvikling, og som er egnet til å tilpasses til lokale og regionale forutsetninger. Desentralisering av beslutningsmyndighet, en rasjonell og effektiv oppgavefordeling og utvikling av et konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet forutsetter et sterkt regionalt nivå. Dette flertallet mener at mange av dagens fylkeskommuner kan være for små til å ivareta disse oppgavene, og at vi derfor trenger sterkere regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar.

Dette flertallet mener ut fra dette at det ikke er behov for ytterligere evaluering av fylkeskommunene. Dette flertallet mener Stortinget har tilstrekkelig grunnlag for å treffe beslutning om at det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge, at dagens fylkeskommuner skal avløses av regioner som er sterkere enn dagens fylkeskommuner, og at det skal desentraliseres ytterligere myndighet til det regionale nivået. Dette flertallet forutsetter at det foretas en over­føring av oppgaver, myndighet og ansvar til det regionale nivået. Dette flertallet mener i tråd med dette at en bør igangsette et arbeid med å forberede en reform av det regionale nivået i tråd med disse retningslinjene.

Dette flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at det skal være tre forvaltningsnivåer i Norge med direkte folkevalgt styring. Regjeringen bes snarest igangsette et arbeid for å forberede en reform av det regionale nivået hvor dagens fylkeskommuner avløses av regioner."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen legger opp til en behandling av fremtidige regioner våren 2007. Disse medlemmer vil peke på at dette arbeidet må sees i sammenhang med Distriktskommisjonens innstilling, oppgavefordeling, KS sin innstilling om regioner og det pågående arbeid vedrørende kommunestruktur.

Disse medlemmer viser til at en positiv utvikling er avhengig av mange aktører. Fylkeskommunen fikk en ny rolle som regional utviklingsaktør da ansvarsreformen trådte i kraft. I tillegg til fylkeskommunen viser disse medlemmer til de prosesser som har foregått for å skape regional utvikling gjennom programmer og fylkesplaner.

Disse medlemmer viser til at fylkeskommene har vært i sin nye rolle i svært kort tid. Dette vanskeliggjør vurderingen av hvilke effekter dette har hatt for den regionale utviklingen.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil avgi en melding om fylkeskommunens fremtid i 2007.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at det skal være to forvaltningsnivåer i Norge med direkte folkevalgt styring. Regjeringen bes snarest igangsette et arbeid for å forberede en reform av det regionale nivået hvor dagens fylkeskommuner avløses av regioner."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det trengs et forvaltningsnivå under folkevalgt styring mellom stat og kommune. Dette forutsetter at arbeidsoppgaver, myndighet og ressurser overføres til dette regionale forvaltningsnivået, slik at det kan bli en viktig del av den demokratiske styringen av samfunnet vårt. Disse medlemmer går inn for stor lokal valgfrihet når det gjelder størrelsen på disse regionene. Fylkeskommunene bør selv avgjøre om de vil bestå som egne enheter, eller om de vil slå seg sammen med andre fylkeskommuner.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at det er behov for et regionalt folkevalgt nivå, i tillegg til kommune og stat. Desentralisering av beslutningsmyndighet, en rasjonell og effektiv oppgavefordeling, utvikling av et konkurransekraftig næringsliv i alle deler av landet forutsetter et sterkt regionalt nivå. Dette er også nødvendig for å kunne ivareta en variert og finmasket kommunestruktur. Dette medlem mener at god næringsutvikling, bærekraftig utvikling, demokratihensyn og arealbruk krever regional samordning og styring. Flere tunge velferdsoppgaver vil kunne løses mest effektivt på regionalt nivå. Dette medlem viser til at den regionale forvaltning i dag er delt mellom fylkeskommunen, som er styrt av folkevalgte, og ulike statlige regionale etater. Dagens regionale organisering er byråkratisk og preget av uryddig geografisk inndeling, uklar arbeidsdeling mellom ulike instanser og et klart demokratisk underskudd. Dette medlem mener derfor at det er behov for en forvaltningsreform der det regionale folkevalgte nivå videreutvikles for å styrke folkestyret på bekostning av embetsverket. Det regionale tiltaks- og utviklingsarbeidet, samt utviklingen av offentlig infrastruktur må samles og koordineres på en bedre måte som grunnlag for næringsutvikling, verdiskaping og bosetting. Dette innebærer at både politikkutforming, planlegging og virkemidler knyttet til bl.a. samferdsel, næringsutvikling, areal- og miljøforvaltning, kultur, utdanning og kompetansebygging i betydelig grad desentraliseres fra statlig nivå til regionalt folkevalgt nivå.

Dette medlem ønsker å foreta en omfattende og systematisk overføring av oppgaver, ansvar og myndighet med sikte på et styrket regionalt nivå på bekostning av statlig myndighet og anbefaler følgende endringer:

• 1. Fylkesmannens miljøavdeling, landbruksavdeling og regional arealdisponering overføres til regionene.

• 2. Fylkesmannsembetet avvikles og erstattes med regionale statlige kontor for tilsyn og legalitetskontroll.

• 3. Ansvaret for regional samordning og planlegging samt prioritering av fylkesveier og riksveier legges til regionnivået.

• 4. Innovasjon Norge, deler av Aetats ansvar for arbeidsmarkedstiltak og andre statlige næringsrettede tiltak legges inn under regional folkevalgt styring.

• 5. Regionnivået tillegges et større ansvar for region-/landsdelsinstitusjoner og knutepunktsinstitusjoner innenfor områdene scenekunst, musikk, museum og billedkunst.

• 6. Regional kompetanseutvikling ivaretas i dag gjennom de statlige høgskolene og forskingsinstitusjoner tilknyttet disse. Næringsutvikling og kompetanseutvikling må sees i sammenheng og underlegges regional folkevalgt styring.

• 7. Spesialisthelsetjenesten innen somatikk og psykiatri, andrelinjetjeneste barnevern og rusomsorg, krever regionale tilpassinger som må underlegges regional folkevalgt styring.

Dette medlem ønsker å videreutvikle sterkere folkestyrte regioner, samtidig med en ny oppgave- og maktfordeling mellom staten og det regionale nivå. Vedtak om overføring av oppgaver må gjøres før, eller senest samtidig, med at endret regional inndeling gjennomføres. Endring av grenser skal bare kunne skje etter en grundig debatt i berørte kommuner og fylker. Rådgivende folkeavstemning bør etter dette medlems syn benyttes for å få større engasjement mellom folk, og for å gi Stortinget et bedre beslutningsgrunnlag. Det er viktig at grensene oppleves som naturlige ut fra identitet og samhandling med kommunene. Dette betyr likevel at dagens fylkesgrenser kan opprettholdes som valgkretser for valg av representanter til Stortinget.

Dette medlem mener videre at Norge trenger et uavhengig overvåkingsorgan som har mandat til å utrede distriktspolitiske konsekvenser av statlige prosesser og vedtak, samt bidra til en balansert regional fordeling/utvikling. Organet skal etter dette medlems syn ha følgende oppgaver:

• – Ivareta distriktenes interesser.

• – Sikre at politiske myndigheter legger til rette for en positiv utvikling i distriktene og gjør de rette valgene i forhold til det.

• – Drive faktaopplysning overfor allmennheten, media og politikere.

• – Kunne ta initiativ til å etablere nye og revidere eksisterende lover som sikrer en positiv utvikling for distriktene.

• – Være en sentral høringsinnstans for lovframlegg som angår distriktene og utarbeide konsekvensvurderinger i forhold til disse.

• – Se til at læreverkene i skolen har rett fakta i forhold til distriktene.

• – Være klageinstans for innbyggere og næringsliv i forhold til mangler ved offentlig tjenestetilbud i distriktene.

Organet bør etter dette medlems syn organiseres som et frittstående organ med eget styre direkte underlagt Stortinget. Det skal ha eget sekretariat og finansieres med grunnbevilgning over statsbudsjettet.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å opprette et uavhengig distriktsovervåkingsorgan."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til komiteens tidligere behandling av St.meld. nr. 31 (2002-2003) Storbymeldingen. Om utvikling av storbypolitikk. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viste til at meldingen i liten grad ga svar på de utfordringene storbyene står overfor. Flertallet fremmet derfor forslag om at Regjeringen skulle legge fram en handlingsplan for storbyene som blant annet skulle inneholde en politikk for billigere boliger, aktivt kulturliv, bedre integrering, økt trygghet, lettere framkommelighet og spennende arbeidsplasser. Flertallet la til grunn at økt innsats i storbyregionene må komme som et tillegg til - og ikke istedenfor - innsats i distriktene.

Flertallet peker på at storbymeldingen ikke ga noen bred drøfting av styringsproblemene i hovedstadsregionen. I denne regionen bor over 1,2 millioner innbyggere, regionen omfatter opp mot 50 kommuner og spenner over fire fylker. Det er åpenbare samordningsproblemer. I andre storbyregioner kan plan- og styringsutfordringene langt på vei løses ved prosesser fram mot en fylkesdelsplan. Flertallet mener at det i hovedstadsområdet vil være behov for at staten tar initiativ til en fylkesoverskridende områdeplan. Det er behov for en bredere drøfting av dette som rommer alt fra spørsmål om styring innenfor dagens strukturer til vurdering av behovet for endret styringsstruktur. Flertallet viser til at Stortinget ved behandlingen av storbymeldingen enstemmig vedtok å be Regjeringen om å legge fram en egen hovedstadsmelding.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at det arbeidet som nå er i satt i gang i hovedstadsregionen er positivt. Entusiasmen fra alle deltakende kommuner og fylkeskommuner bidrar til stor fremdrift i dette arbeid. Spesielt vil disse medlemmer løfte frem SWOT-analysen og utredningen om styringsutfordringer som særdeles viktige bidrag i det videre arbeidet som skal skje i regionen og ikke minst som bidrag til Regjeringens videre arbeid med hovedstadsmeldingen.

Disse medlemmer viser til at arbeidet med en ny hovedstadsmelding er kommet langt, og at prosessene har vært svært positive. Osloregionenes utfordringer har tidligere vært tema, og disse medlemmer peker på at de resultater som så langt er fremkommet er oppløftende. Disse medlemmer vil spesielt peke på samarbeidet mellom kommunene i Osloregionen, fylkeskommunene og departementet. Disse medlemmer vil spesielt løfte fram SWOT-analysen som et treffende og viktig dokument som frambringer faktiske data i regionen på en god måte. I tillegg vil disse medlemmer fremheve rapporten om styringsutfordringer for regionen som et viktig dokument å arbeide videre med. Samlet sett vil dette arbeidet skape et godt grunnlag for Regjeringa sitt arbeid med meldinga.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser videre til komiteens behandling av St.meld. nr. 8 (2003-2004) Rikt mangfold i nord. Om tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. Flertallet viser til at flertallet i innstillingen foreslo at Regjeringen skulle sette i verk en statlig aksjonsplan for å få i gang næringsvirksomhet i fiskerikommunene i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark som er rammet av konkurs og stor arbeidsledighet. Forslaget fikk ikke flertall. Ved behandlingen av finanskomiteens innstilling om nysaldering av statsbudsjettet, medregnet folketrygden, for 2004 (Innst. S. nr. 75 (2004-2005)) foreslo Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet igjen å iverksette en aksjonsplan for Kyst-Finnmark med en bevilgning på 150 mill. kroner. Flertallet i Stortinget gikk mot dette forslaget, men vedtok å bevilge 75 mill. kroner til regionale utviklingstiltak i Finnmark. Flertallet vil understreke den svært alvorlige situasjonen som er i kystkommunene i Finnmark. Flertallet mener derfor at bruken av disse midlene må målrettes til tiltak i kystområdene.

Flertallet viser videre til komiteens behandling av St.meld. nr. 55 (2000-2001) om samepolitikken. I innstillingen til saken ba komiteen Regjeringen redegjøre for tiltak for å styrke levekårssituasjonen i indre Finnmark i stortingsmeldingen om regional- og distriktspolitikken. Flertallet viser til de store levekårsutfordringene som er dette området og behovet for å skape alternative arbeidsplasser i forbindelse med omleggingen innenfor reindriftsnæringen. Flertallet har merket seg at Regjeringen i meldingen slår fast at omstillingsprogrammet for indre Finnmark ikke har gitt så gode resultater som en ønsket. Flertallet har videre merket seg at Regjeringen ikke foreslår noen tiltak for å møte de særskilte utfordringene i det samiske kjerneområdet i indre Finnmark.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener Regjeringens arbeid med Stortingets vedtak om å bevilge 75 mill. kroner til Finnmark er kommet godt i gang. Disse medlemmer vil peke på at de første 46 mill. kroner er fordelt og alle de aktuelle kommuner har bidratt på en positiv måte. Disse medlemmer mener at de resterende midler også bør kanaliseres til å skape varig virksomhet i de kommuner som er mest utsatt i Finnmark.

Disse medlemmer ser det som positivt at Regjeringen nå legger trykk på arbeidet med å redusere reintallet i Finnmark. Dette vil føre til bedre økologisk balanse, samtidig som det skaper større forutsigbarhet og bedre lønnsomhet for aktørene.

Disse medlemmer mener at en mer variert ­distriktspolitikk vil fange opp regionenes særegne behov og derved legge til rette for en endring i flyttemønstret.

Disse medlemmer ser det som viktig at Regjeringen øker innsatsen i Barentsregionen gjennom forslag om etablering av et Barentsinstitutt i Kirkenes samtidig som bevilgningene til arbeidet i regionen økes.

Disse medlemmer støtter hovedtrekkene i Regjeringen sine meldinger om Vilje til Forskning, Den blå åker og Nordområdemeldingen hvor det skisseres stor innsats innenfor forskning og kompetanseoppbygging i nordområdene - en landsdel med store muligheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at Norge har særegne muligheter knyttet til vår plass i nord og ved kysten. Flertallet vil gjøre kysten til en drivkraft for nasjonal verdiskaping. I tråd med hovedstrategien for regional- og distriktspolitikken som er trukket opp foran, mener flertallet at det må utvikles en ny og helhetlig kystpolitikk hvor det satses særskilt på å u­tvikle mulighetene innen marin sektor, maritim sektor, energisektoren og reiselivssektoren.

Komiteen viser til at Regjeringen har lansert en egen innlandsstrategi, Innlandet 2010. En bredt sammensatt arbeidsgruppe har avgitt en egen rapport som er overlevert landbruks- og matministeren. I rapporten er det pekt på seks områder som trenger spesiell vektlegging og oppfølging; industri, bioteknologi, bioenergi, reiseliv, kultur- og opplevelsesnæringer og informasjonssikkerhet. Komiteen ber om at Regjeringen følger opp dette viktige arbeidet for å få større fokus og oppmerksomhet på innlandets utfordringer og muligheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil spesielt fremheve at i innlandsfylkene kan satsing på fornybar energiproduksjon basert på lokale biomasseressurser, utvikles til en viktig motor for regional næringsutvikling med potensial til å skape mange arbeidsplasser. Dette vil også bidra til fremtidsrettet teknologi- og kompetanseutvikling, og ha stor betydning for den nasjonale energiforsyningen.

Flertallet mener at virkemidlene overfor de nordligste regionene og andre regioner med stor fraflytting må styrkes for å motvirke utflytting og legge til rette for aktive lokalsamfunn.

Flertallet ser det som viktig at Norge deltar aktivt i det regionale internasjonale samarbeidet i Norden og Europa. Flertallet vil spesielt peke på betydningen av at Norge deltar i de nye nabolandsprogrammene med Russland som partner. Flertallet ser det som viktig å videreutvikle samarbeidet i Barentsregionen og i Østersjøregionen både ut fra utenrikspolitiske og regionalpolitiske hensyn.

Komiteen viser til Innst. S. nr. 264 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 30 (2004-2005) Muligheter og ut­fordringer i nord.

Komiteen vil peke på at det meste av norsk økonomisk sone til havs ligger nord for Polarsirkelen. Det samme gjelder for en tredjedel av fastlandets kystlinje. Komiteen mener derfor at det er viktig å satse mer aktivt på utviklingen i nordområdene, både politisk, økonomisk og sosialt. Komiteen mener det må settes inn en større innsats for forskning og kompetanseoppbygging både innenfor miljø, natur og petroleumsvirksomhet i nord.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at Norge skal være en pådriver i det internasjonale samfunnet for å rydde opp i miljøproblemene på Kolahalvøya og de øvrige regionene i Nordvest-Russland. Flertallet ser det som viktig å legge til rette for folkelig deltakelse og samarbeid over landegrensene i nord. Flertallet mener at samspillet mellom sentrale og regionale myndigheter, og den direkte kontakten over grensene i nord, gjør Barentssamarbeidet til et godt politisk instrument i regionen. Flertallet ser det derfor som viktig å styrke Barentssamarbeidet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at investeringsfondet for Nordvest-Russland, et fond som forvaltes av Innovasjon Norge, bør regionaliseres og plasseres i Nord-Norge. Dette fondet vil være et viktig bidrag til næringsutvikling i nord. Det må også foretas en ny gjennomgang av kriteriene for tildeling av midler gjennom dette fondet.

Komiteen vil be Regjeringen om en nærmere vurdering av jernbaneforbindelse Nikel-Kirkenes, og på egnet måte komme tilbake til Stortinget i dette spørsmålet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig at staten, fylker og kommuner samarbeider om regionale utviklingsplaner som går ut over fylkesplaner. Dette for å bidra til ekstra kraft og løft i den regionale næringsutviklingen.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har vedtatt en plan for Nord-Norge fram til 2014. Der skal det investeres betydelige ressurser langs særlige fem utviklingssøyler: kunnskapssamfunn, marine næringer, reiseliv, teknologibedrifter og infrastruktur. Sosialistisk Venstreparti vil i neste omgang satse på vekstplaner for næringssvake områder i Sør- og Midt-Norge. Sosialistisk Venstreparti vil spesielt følge opp arbeidet i Fjellregionsamarbeidet for å tegne ett nytt støttekart der Fjell-Norge kan godkjennes som eget område.

For innlandet vil satsing på bioenergi være en viktig bærebjelke. Lokale ressurser, mange arbeidsplasser, framtidsrettet teknologi og nødvendig miljøsatsing. Ingen annen enkeltsatsing vil gi så stor effekt i form av aktivitet og økt verdi av lokalt eide ressurser.