4. Mål og utfordringer
Regjeringa har som mål med regionalpolitikken å ta vare på hovudtrekka i busetjingsmønsteret og å utløyse nærings- og verdiskapingspotensialet i alle delar av landet. Busetjingsmålet til Regjeringa for dei neste tjue åra er ei meir balansert utvikling, der alle landsdelar har vekst i folketalet.
Regjeringa legg stor vekt på at vekstkrafta i ulike næringsmiljø skal bli utnytta og styrkt, særleg der det er vekstpotensial, uavhengig av kvar i landet desse miljøa ligg. Ei balanse i befolkningsutvikling mellom og innanfor dei ulike landsdelane vil medverke til dette. På den andre sida gir ei positiv utvikling i nærings- og arbeidslivet i alle landsdelar grunnlag for balanse i busetjing mellom landsdelane.
Om vi skal nå målet om ei balansert utvikling i busetjinga mellom landsdelane, må vi få ei meir balansert fordeling av veksttakten mellom byområde i ulike landsdelar og mellom byområde av ulik storleik. Dei største byområda får etter kvart ein sjølvforsterkande vekst i kraft av store og attraktive marknader, nye tenestetilbod, fleire arbeidsplassar, meir utbygging av infrastruktur og bustader osv.
Regjeringa meiner derfor at det er viktig med ei positiv utvikling i dei mellomstore og mindre byområda, slik at dei blir attraktive alternativ for folk og bedrifter som er "byorienterte", og kan gi grunnlag for tenester til omlandet.
Osloregionen skil seg ut som eit område med særleg stor vekst i befolkninga og i sysselsetjinga i nye kunnskapsintensive næringar. Både den samla verdiskapinga i landet og ein balansert vekst i busetjinga mellom landsdelane er avhengig av at dei andre storbyane også er attraktive for busetjing og for bedrifter som er storbyorienterte. Samstundes er det viktig at dei fortrinna Oslo har i den internasjonale konkurransen, blir utvikla og utnytta, til nytte for alle delar av landet.
Regjeringa meiner at mangfaldet i ulike kulturar, levesett og kulturlandskap som er blitt etablerte over generasjonar, og som følgjer av det norske busetjingsmønsteret, har ein eigenverdi. Kjensla av tryggleik og trivsel i lokalsamfunn er knytt til at dette mønsteret ikkje blir endra for raskt. Det kommunale inntektssystemet og landbruksoverføringane er døme på offentleg innsats som legg viktige rammer for ei stabil utvikling. I tillegg kjem den distriktspolitiske ekstrainnsatsen.
Regjeringa legg til grunn at det er eit samspel mellom regionar i ulike delar av landet. Osloregionen utgjer om lag halvparten av folketalet i alle storbyområda til saman.
Regjeringa verken kan eller vil stoppe veksten i folketalet i Osloregionen, men ønskjer å unngå ei utvikling der Osloregionen kjem i sterk ubalanse med resten av landet. Ein vekst i folketalet på nivå med den noverande veksten i Osloregionen fører også med seg store kostnader i utvikling av infrastruktur, og fører til andre press- og miljøproblem. Samstundes legg Regjeringa vekt på at det er store potensial for auka verdiskaping i dei tunge nærings- og kompetansemiljøa i Osloregionen. Balansen i utviklinga i folketal mellom Oslo og andre storbyar må i første rekkje bli fremma ved å utnytte potensiala også i dei andre storbyane betre. Regjeringa legg vekt på at offentlege og private aktørar i dei andre storbyområda i landet aktivt skal utnytte dei store føremonene som ligg i ressursane i regionane, og bli gode alternativ til Oslo når det gjeld å trekkje til seg folk og bedrifter. Busetjingsvala til innvandrarbefolkninga er ikkje minst viktige i den samanhengen. Regjeringa vil også i framtida føre ein aktiv lokaliseringspolitikk, der nye statlege verksemder som hovudregel blir lagde utanfor Osloregionen.
Regjeringa legg innhaldet i storbymeldinga til grunn for det vidare arbeidet retta mot storbyområda. Regjeringa har nyleg oppretta eit storbyforum for dialog med dei seks landsdelssentra, og vil arbeide vidare med utvikling av storbyindikatorar.
For dei mellomstore og mindre byregionane bør fokus vere på potensiale som ligg i det lokale nærmiljøet, og på utvikling av tenestefunksjonar som kan gjere desse byane meir attraktive.
Regjeringa legg vekt på at potensialet for vekst i byregionar må utnyttast uavhengig av storleiken og uavhengig av kva funksjon byregionen fyller. I denne samanhengen er det viktig at byregionane sjølve arbeider med å tydeleggjere utfordringar og utviklingspotensial og profilerer seg overfor omverda. I mange fylke er det også gjennom fylkesplanlegginga etablert ein senterstruktur som felles grunnlag for utvikling av delane av eit fylke.
Regjeringa meiner at det er ei særleg utfordring å få utnytta og utvikla potensiala som ligg i småbyregionar som har liten eller ingen vekst, mellom anna gjennom den regional- og distriktspolitiske ekstrainnsatsen.
Regjeringa ser på busetnaden i område med småsenter og spreidd busetnad som ein viktig del av det norske busetnadsmønsteret og mangfaldet i landet, med omsyn til kultur, levesett og kulturlandskap. Denne busetnaden er viktig for å utnytte naturressursar i ulike delar av landet, og for å gi folk reell fridom til å busetje seg der dei ønskjer.
Gjennom den særskilde regional- og distriktspolitiske innsatsen og sektorpolitiske verkemiddel stiller Regjeringa til disposisjon verkemiddel som mellom anna skal nyttast til innsats for nyskaping og omstilling.
Regjeringa legg vekt på at befolkninga skal ha tilgang på grunnleggjande tenester uavhengig av kvar dei bur. For å sikre dette er det mellom anna behov for samarbeid mellom kommunar i område med småsenter og spreidd busetnad for å få løyst grunnleggjande oppgåver.
Regjeringa er opptatt av at vi bruker landet på ein framsynt og berekraftig måte. Berekraftig utvikling er definert som ei utvikling som tilfredsstiller behova til dagens generasjon utan å øydeleggje høvet for komande generasjonar til å få dekt sine behov. Berekraftig utvikling omfattar både økonomisk berekraft, berekraft for miljøet og sosial berekraft, der også den kulturelle dimensjonen inngår.
Avveging mellom ulike mål gjennom planlegging på regionalt og lokalt nivå er ein av dei viktigaste reiskapane for å få til samverke mellom ulike verkemiddel og tiltak. Lokale aktørar er ofte dei nærmaste til å finne balansen mellom ulike omsyn, skape synergiar og unngå motstrid. Det skjer gjennom politiske drøftingar og avklaringar. Dette krev også deltaking av lokalbefolkninga ved at det blir gitt informasjon og gjennom offentleg debatt.
Kvaliteten i bygde omgivnader og landskap i byar og tettstader er viktig for busetjing og verdiskaping, og for trivsel og helse. I St.meld. nr. 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder, trekte Regjeringa opp ein politikk for ei meir berekraftig byutvikling.
Regjeringa har forplikta seg til å setje i verk Den europeiske landskapskonvensjonen som tok til å gjelde frå 1. mars 2004. Denne konvensjonen omfattar alt landskap, frå naturlandskap til bylandskap, utan omsyn til om det er uvanleg vakkert eller ordinært. Målet er å fremme vern, forvalting og planlegging av landskap og å organisere europeisk samarbeid om dette. Staten sentralt har forplikta Noreg til å setje i verk konvensjonen, men iverksetjinga må i stor grad skje gjennom lokal og regional politikk og planlegging. Regjeringa vil invitere lokale og regionale styresmakter til samarbeid om dette, og vil organisere samarbeid mellom departementa for å integrere landskapsspørsmål i politikken på område som kan ha direkte eller indirekte innverknad på landskap.
Distriktskommisjonen tilrår at det blir lagt til rette for regionale tilpassingar og prioriteringar innanfor arealvern og bruk av arealressursar. Det skal skje ved at planlova opnar for geografisk differensiering og kommunane får større fridom til å gjere endeleg vedtak i fleire plan- og reguleringssaker. Regjeringa legg vekt på at rammene for bruk og vern av areal og arealressursar blir tilpassa utfordringane i ulike delar av landet. Dette kan gjerast på ulike måtar. Planlovutvalet legg opp til at lovverket bør vere det same for heile landet, men samstundes opent og rammeprega, med rom for regionale skilnader. I oppfølginga av arbeidet i planlovutvalet vil Regjeringa vurdere korleis det kan sikrast at lov- og regelverket i plan- og bygningslova er tilpassa behovet for ein geografisk differensiert politikk.
Hovudlinjene for regionalpolitikken sett i ein samisk samanheng er lagde i St.meld. nr. 33 (2001-2002) Tilleggsmelding om samepolitikken og i St.prp. nr. 1 (2004-2005) frå Kommunal- og regionaldepartementet. I St.meld. nr. 8 (2003-2004) Rikt mangfold i nord. Om tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms gjorde Regjeringa også greie for innsatsen retta mot mellom anna næringslivet i dette området, som er viktig for samisk busetjing.
Regjeringa vil leggje til rette for ei utvikling i samiske område der bruk av tradisjonell kompetanse og moderne teknologi dannar ein del av grunnlaget for økonomisk fornying og vidare busetjing. Ei målretta satsing på kulturbasert næringsutvikling, og eit tettare samspel mellom næringslivet, FoU-miljø og kulturlivet, må knytast nært opp til ein politikk for ei berekraftig utvikling.
Regjeringa vil også ta omsyn til samisk næringsliv, samisk sedvane og tradisjon og samiske interesser i arbeidet med lover og forskrifter. I miljøvernarbeidet vil Regjeringa ta omsyn til samiske natur-, kulturminne- og kulturmiljøverdiar og sedvanar.
Distriktskommisjonen tilrår eit nærmare samarbeid mellom stat, fylkeskommunar og Sametinget for å styrkje samiske næringar. Regjeringa er samd i dette, og legg til grunn at Sametinget deltar i den regionale partnarskapen i regi av fylkeskommunane om innretning og prioritering av innsats for næringsutvikling i område med samisk busetnad.
Kommunal- og regionaldepartementet arbeider saman med Sametinget om ein mal for retningslinjer for korleis konsultasjonar mellom statlege styresmakter og Sametinget skal gå føre seg i saker som har direkte verknad for samane. Finnmarkslova vil påverke avgjerder om disponering av naturressursane i Finnmark. Regjeringa ønskjer at det skal bli lagt til rette for at samane sine tradisjonelle kunnskapar og erfaringar blir trekte inn i offentleg forvaltning.
Regjeringa legg til grunn at innsatsen på fleire politikkområde er viktig for å nå regionalpolitiske mål. Det gjeld innsats for å medverke både til likeverdige velferdstilbod over heile landet, og til likeverdige vilkår for lokalisering av næringsliv i ulike delar av landet. I tillegg har innsats på fleire politikkområde verknader for utviklinga i ulike delar av landet, sjølv om politikken er utforma med hovudvekt på andre mål enn dei regionalpolitiske måla. Dette blir dokumentert både i utgreiinga til Effektutvalet (NOU 2004:2) og i utgreiinga til Distriktskommisjonen (NOU 2004:19), der ein legg stor vekt på betre territoriell koordinering.
Regjeringa legg vekt på at ulike typar av innsats blir sett i samanheng og understøttar kvarandre, slik at den samla effekten blir best mogleg både for sektorpolitiske og for regionalpolitiske mål.
Regjeringa vil understreke at ei positiv utvikling i alle delar av landet er avhengig av at det blir ført ein samla politikk som gir gode rammevilkår for konkurranseutsett næringsliv. Regjeringa har betra rammevilkåra for næringsverksemd, og vil gjennomføre reformer i skattesystemet og setje i verk andre tiltak som kan auke vekstevna i økonomien. Samstundes må den økonomiske politikken vere oppretthaldbar på sikt.
Regjeringa vil understreke at ansvar og verkemiddel på mange viktige samfunnsområde allereie er desentralisert eller delegert til kommunar og fylkeskommunar eller lokale statlege aktørar. Dei regionalpolitiske utfordringane kan derfor berre bli løyste dersom lokale og regionale aktørar er aktive medspelarar.
Fylkeskommunane er tillagde ei rolle som regionale utviklingsaktørar for å fremme samarbeid i regionale partnarskap saman med kommunar, statlege etatar og verksemder og næringslivet. Regjeringa legg stor vekt på at statlege organ er aktive og positive deltakarar i dette samarbeidet, både når det gjeld å avklare utfordringar og i konkrete samarbeidstiltak for å finne fleksible og gode løysingar. Regjeringa legg vekt på at handlingsrommet lokalt og regionalt blir utnytta, og at offentlege aktørar samarbeider tett om å koordinere ulike typar av innsats, ikkje minst i randsona mellom aktørane, slik at innsatsen verkar i same retning og dei ulike tiltaka forsterkar kvarandre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at hovedmålet for regional- og distriktspolitikken skal være å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og legge til rette for likeverdige levekår over hele landet.
Flertallet vil understreke at arbeidsplasser er grunnleggende for bosetting. Gjennom en aktiv og målrettet distrikts- og regionalpolitikk må det legges til rette for arbeidsplasser, velferd og attraktive lokalsamfunn som kan tilby en viss bredde i jobbmuligheter, kulturtilbud og andre servicetilbud i hele landet.
Komiteen mener at målet for den særskilte distriktspolitiske innsatsen skal være å legge grunnlag for å nå hovedmålet for regional- og distriktspolitikken i områder med særlige utfordringer knyttet til lavt folketall, tynne næringsmiljøer og lange avstander til større sentre og markeder.
Komiteen har merket seg at Regjeringen vil legge til rette for at folk med bolyst og skapelyst skal kunne bo og virke der de selv ønsker, enten det er i bygd, i mindre by eller i storby.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i dette, men vil understreke at målsettingen for regional- og distriktspolitikken går utover dette. Hovedmålet for regional- og distriktspolitikken legger til grunn at en videreføring av hovedtrekkene i bosettingsmønsteret er viktig både for å ta vare på det nasjonale kulturelle mangfoldet, for å utnytte ressursene i alle deler av landet og for å ivareta nasjonale strategiske interesser.
Komiteen har merket seg at bosettingsmålet til Regjeringen for de neste tjue årene er en mer balansert utvikling, der alle landsdeler har vekst i folketallet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at Regjeringens ambisjon for distriktspolitikken om vekst i alle landsdeler i neste tjueårsperiode er for passiv. De foregående tjue år har det vært en vekst i alle landsdeler som har rommet betydelige endringer innen landsdelene. Eksempelvis har folketallet i Nord-Norge vært opprettholdt i den siste tjueårsperioden som følge av sterk vekst i Tromsø by, selv om befolkningsreduksjonen i Nord-Norge utenom Tromsø har vært betydelig. Flertallet kan derfor ikke slutte seg til en slik svekkelse av hovedmålet for regional- og distriktspolitikken som følger av Regjeringens bosettingsmål.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at en aktiv regional- og distriktspolitikk også er viktig for å nå hovedmålene for den samlede økonomiske politikken om arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en langsiktig bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet er en forutsetning for å nå disse målene.
Dette flertallet ser det som et overordnet mål å sikre arbeid for alle.
Komiteen mener at det er gjennom arbeidet at vi skaper verdier. Det gjelder for den enkelte som får inntekt gjennom arbeidet. Men det er også av de verdiene som skapes gjennom arbeid at vi får skatteinntekter som gjør det mulig å bygge velferdssamfunnet videre ut. Komiteen mener derfor vi må legge til rette slik at befolkningen i alle deler av landet kan bidra til denne verdiskapingen, og at vi ikke sløser bort menneskelige ressurser gjennom arbeidsledighet.
Komiteen ser det som et overordnet mål å bevare og forsterke det norske velferdssamfunnet.
Komiteen viser til at Norge vil være avhengig av økt verdiskaping for å opprettholde og bygge velferdssamfunnet videre. Mange av de beste mulighetene for å øke verdiskapingen ligger i distriktene. Over tid antas inntektene fra petroleumsvirksomheten å bli redusert. Komiteen vil peke på at dette forsterker behovet for å øke verdiskapingen i andre sektorer. Det at næringslivet utsettes for skarp internasjonal konkurranse gir påtrykk for læring, nyskaping og teknologisk utvikling. Utviklingen av et konkurransedyktig næringsliv er derfor viktig også for den alminnelige vekstkraften i økonomien.
Komiteen vil peke på at utnyttelse av lokale, regionale og nasjonale fortrinn vil bli stadig viktigere for å sikre velferdsutviklingen. Mange regioner i Norge har naturgitte fortrinn som også gir Norge nasjonale fortrinn for næringsvirksomhet. Nærhet til fiskeressurser og nærhet til petroleumsressurser er eksempler på slike fortrinn. Andre regioner har utviklet miljøer som har særlige forutsetninger for nyskaping og videreutvikling innen enkelte bransjer. Skipsverfts- og skipsutstyrsindustrien på Nordvestlandet er et eksempel på slike miljøer.
Komiteen vil peke på at norsk næringsliv tradisjonelt har vært svært råvareorientert. Dette gjelder ikke minst næringslivet i distriktene. Komiteen mener vi kan være stolt av at vi har klart å utnytte våre ressurser til å skape betydelige inntekter. Gjennom politiske prioriteringer har vi fordelt disse inntektene på en jevnere måte enn de fleste andre land. På denne måten har vi utviklet Norge til et av verdens rikeste land, og samtidig ifølge FN, til et av de land hvor befolkningen har best levekår i hele verden. Komiteen mener det nå er tid for å utnytte disse ressursene enda bedre ved å gå lengre ut i verdikjeden. Mye tyder på at det kan øke avkastningen og gjøre oss mindre sårbare.
Komiteen mener Norge må sikte mot å ligge fremst i verden når det gjelder kunnskap og forskning på områder hvor vi har særskilte muligheter. På denne måten vil våre varer og tjenester etterspørres selv om vi har et høyt kostnadsnivå.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at Norge skal møte den internasjonale konkurransen gjennom satsing på utdanning og kompetanse, ikke gjennom lavere lønninger og utrygge arbeidsvilkår.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at endringer i befolkningsmønsteret ved at folk flytter fra distriktene og inn til mer sentrale strøk, fører til at ulike samfunnsinvesteringer blir underutnyttet, samtidig som økt innflytting til sentre fører til økt press på boligpriser og trafikksystemer og at ny infrastruktur må bygges ut. Dette er ikke samfunnsøkonomisk fornuftig. Dette flertallet mener at det også av økonomiske grunner er viktig med en balansert utvikling i de ulike delene av landet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil samtidig peke på at den regionalpolitiske utfordringen i Norge og resten av Norden er annerledes enn andre land. I de fleste andre land er de regionalpolitiske utfordringene knyttet til at inntektsnivået og velferdsnivået er svakere i utkantene enn i sentrale strøk. I Norden er velferdsnivået noenlunde likt fordelt. Flertallet vil peke på at den regionalpolitiske utfordringen her er knyttet til befolkningsnedgang i utkantområdene.
Flertallet mener at utvikling av robuste samfunn krever forståelse for at folk har ulike ønsker og behov avhengig av kjønn, alder og livsfase. Flertallet mener at en av de største utfordringene i distriktene er lav andel kvinner og ungdom. Flertallet mener derfor det er viktig å ha særskilt oppmerksomhet mot kvinners ønsker i forhold til arbeids- og velferdstilbud. Likeså må det rettes særlig oppmerksomhet mot ønskene til ungdom og unge voksne som er i etableringsfasen. Flertallet mener det er en særskilt utfordring å få en jevnere geografisk fordeling av bosettingen av innvandrere.
Flertallet mener ut fra dette at regional- og distriktspolitikken skal bygge på tre hovedstrategier:
For det første må vi styrke grunnlaget for utvikling i de enkelte regioner. Det må skje ved å styrke kompetansen, tilrettelegge for nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshindre, utvikle livskraftige lokalsamfunn og å fremme en bærekraftig bruk av naturressursene. Region- og distriktspolitiske hensyn skal tillegges sterkere vekt i politikken på de enkelte sektorer. Politikken skal bedre tilpasses regionale forhold og samordnes bedre. For å sikre tilgang til et variert og interessant arbeidsmarked og et bredt service- og tjenestetilbud, må vi utvikle bolig-, arbeids- og serviceregioner i alle deler av landet og legge til rette for velfungerende regionale sentre.
For det andre må vi utvikle næringsvirksomhet hvor de enkelte regioner har spesiell kompetanse eller spesielle fortrinn. Statlig politikk innen ulike sektorer skal bygge opp under en slik satsing på regionale fortrinn. Det forhindrer selvsagt ikke at det må legges til rette for utvikling av lønnsom næringsvirksomhet også innen andre sektorer. Oppmerksomheten må imidlertid i særlig grad rettes inn mot fortrinnene.
For det tredje må det settes inn en særskilt innsats for å møte utfordringene i de mest utsatte områdene. De distriktspolitiske virkemidlene må styrkes. Som ledd i dette må det gjennomføres en særskilt småsamfunnssatsing mot områder med stor nedgang i folketallet og stor avstand til sentre. I de nordligste områdene har vi også særskilte urfolksmessige forpliktelser.
Flertallet mener at denne strategien må settes i verk gjennom en politikk som bygger på fire overordnede retningslinjer:
a) Innrette politikken for å mestre endringer
Flertallet vil påpeke at de økonomiske og samfunnsmessige strukturene er i stadig forandring. Nye næringer vokser frem, mens andre går tilbake. Regional- og distriktspolitikken må innrettes slik at regioner og lokalsamfunn er i stand til å møte disse endringene og tilpasse seg nye betingelser. Det innebærer at politikken må stimulere nødvendige endringsprosesser. Det må legges vekt på å dyrke frem nye lønnsomme og vekstkraftige bedrifter, samt bidra til omstilling og utvikling av eksisterende næringsliv. Det innebærer videre at politikken må innrettes mer mot å styrke næringsaktørers og lokalsamfunns endrings- og læringsevne ved å utvikle kompetanse, kreativitet, entreprenørskap og innovasjonsevne. Samtidig blir det viktigere å utvikle regionale nærings- og kompetansemiljøer. Det innebærer også at politikken må bidra til å styrke attraktiviteten til det enkelte lokalsamfunn og den enkelte region. De områder som virker tiltrekkende på mennesker, vil også virke tiltrekkende på næringslivet. Det må legges særlig vekt på å skape gode bo- og arbeidsforhold som er attraktive og gir muligheter for kvinner og unge mennesker.
b) Gi distrikts- og regionalpolitikken større vekt i sektorpolitikken
Sektorpolitikken er helt sentral for å sikre likeverdige velferdstilbud over hele landet, og for å bidra til likeverdige lokaliseringsbetingelser og konkurransevilkår i ulike distrikter og regioner. Det er derfor avgjørende at distrikts- og regionalpolitiske hensyn blir tillagt større vekt i sektorpolitikken. Gjennom sektorpolitikken blant annet innen utdanning, forskning og utbygging av infrastruktur kan det tas distrikts- og regionalpolitiske hensyn uten at dette begrenses av internasjonalt konkurranseregelverk. Flertallet har merket seg at en av Effektutvalgets hovedkonklusjoner er at den samlede regionalpolitiske effekten av de ulike sektorpolitikkene kan økes betydelig dersom de ulike sektorpolitikkene blir sett i sammenheng, med sikte på å fremme utvikling i den enkelte region. Det må altså utvikles en helhetlig og regionalt differensiert politikk, som ikke bare tar utgangspunkt i den enkelte regions forutsetninger, men som også tar sikte på å utnytte og videreutvikle regionens fortrinn.
c) Desentralisering av makt til folkevalgte organer
Flertallet mener at mulighetene for lokal og regional tilpassing og samordning av politikken må styrkes. Flertallet mener derfor det er nødvendig med desentralisering av mer makt til folkevalgte organer på lokalt og regionalt nivå for å utløse mer av det samlede verdiskapingspotensiale. Dette vil gjøre det lettere å mobilisere flere aktører til å delta i et forpliktende partnerskap, og bidra til en mer helhetlig og regionalt tilpasset politikk. Flertallet mener at den regionale utviklingspolitikken er så viktig for befolkningen at myndigheten må forankres i et organ som er direkte valgt av folket. Flertallet mener derfor at det må videreføres tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Flertallet mener det er nødvendig å desentralisere makt og myndighet særlig innenfor områder som har stor betydning for lokal og regional utvikling, og som er egnet til å tilpasses lokale og regionale forutsetninger. Flertallet mener desentralisering av beslutningsmyndighet, en rasjonell og effektiv oppgavefordeling og utvikling av et konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet forutsetter et sterkt regionalt nivå. Flertallet mener at mange av dagens fylkeskommuner kan være for små for å ivareta disse oppgavene, og at det derfor trengs sterkere regioner. Inndeling i regioner må ta hensyn til avstander og identitet og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Flertallet ser det som avgjørende viktig at en styrker territoriell samordning av statlig sektorpolitikk på regionalt nivå. Regionalinndelingen for statlig sektorvirksomhet må i større grad gjenspeile regionalinndelingen for det folkevalgte regionale nivået. Flertallet forutsetter at oppretting av nye regioner ikke kan skje uten oppgaveendringer i den regionale stat. Flertallet forutsetter at det må gis tilstrekkelige statlige midler til alle fylkeskommuner/nye regionale nivå slik at det kan drives aktivt arbeid med regional utvikling i alle deler av landet.
d) Handlingsrommet i distriktspolitikken må utnyttes bedre
Flertallet mener det er behov for å styrke den næringsrettede og "smale" politikken for å fremme utvikling av lønnsom og fremtidsrettet virksomhet i distriktene. Distriktene har ofte konkurransemessige ulemper knyttet til bl.a. avstander, klima og tynne næringsmiljøer. Flertallet mener det er behov for et sterkt og aktivt virkemiddelapparat for å styrke næringsutviklingen i distriktene. Flertallet har merket seg at både Effektutvalget, Handlingsromutvalget og Distriktskommisjonen har påpekt at Norge på langt nær utnytter de mulighetene som ligger innenfor det internasjonale regelverket til å ta i bruk generelle og selektive virkemidler mot næringslivet, spesielt i distriktene. Flertallet mener at de økonomiske rammene til den "smale" distriktspolitikken bør styrkes.
Flertallet vil peke på at de fire overordnede retningslinjene som her er trukket opp, fullt ut er i samsvar med en enstemmig tilråding fra Distriktskommisjonen. Flertallet finner det oppsiktsvekkende at Distriktskommisjonens samlede og brede anbefaling i så liten grad er innarbeidet i Regjeringens stortingsmelding om regionalpolitikken. Flertallet mener at innstillingene fra så vel Distriktskommisjonen som Effektutvalget og Handlingsromutvalget alle gir viktige innspill til utformingen av den framtidige regional- og distriktspolitikken, og at den enstemmige tilrådingen fra Distriktskommisjonen om de ovennevnte fire elementene gir et godt grunnlag for innretning av denne politikken.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at målet for regionalpolitikken må være å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og utløse verdiskapningspotensialet i alle deler av landet. Disse medlemmer viser videre til bosettingsmålet om en mer balansert utvikling de neste 20 årene med befolkningsvekst i alle deler av landet. Disse medlemmer vil bemerke at de regionalpolitiske målene også skal medvirke til å styrke konkurranseevnen i forhold til andre land, noe som er avgjørende for å sikre fortsatt levedyktige distrikt og regioner i Norge. En slik regionalpolitikk må omfatte hele landet fra storbyer til bygder.
Disse medlemmer mener det er riktig å ta hensyn til at om lag 80-90 pst. av befolkningen bor i ulike typer byregioner. Disse medlemmer mener byene ut fra dette har en viktig rolle som motorer for regional utvikling, både i kraft av egen vekst og for å yte tjenester til omlandet. Disse medlemmer mener det må legges stor vekt på at vekstkraften i ulike næringsmiljøer blir utnyttet og styrket. Dette må gjelde der det er et vekstpotensiale, uavhengig av hvor i landet det er. Disse medlemmer støtter Regjeringens bosettingsmål om en bedre balanse i bosetting og utnyttelsen av verdiskapingsmulighetene i alle deler av landet. Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst. S. nr. 117 (2003-2004) Storbymeldingen.
Disse medlemmer viser til at et av Norges konkurransefortrinn er en høyt utdannet befolkning. I en stadig mer globalisert verden vil vår evne til å bygge opp og utnytte kompetansen bli enda viktigere. Men kostnadsnivået vil også spille en rolle, særlig for råvarebasert næringsliv i distriktene. Disse medlemmer mener det derfor er viktig at myndighetene gjennom sin politikk fortsatt bidrar til ikke å presse kostnadsnivået for norsk næringsliv ytterligere opp. Dette innebærer også at partene i arbeidslivet fortsatt bidrar til moderate lønnsoppgjør som sikrer bedrifter og arbeidsplassers videre eksistens og som stimulerer til etablering av nye.
Disse medlemmer mener at ulike regioner med ulike utfordringer krever ulik politikk. Disse medlemmer viser til at dette er budskapet i meldingen og er solid forankret i dokumentasjon, analyser og vurderinger.
Disse medlemmer er enige i at hovedutfordringen i regionalpolitikken er å utløse vekstpotensialet i hele landet, og å ta vare på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Disse medlemmer mener at vekstkraft bygges nedenfra og at mangfold og variasjon i lokalsamfunn og regioner er en grunnleggende ressurs for verdiskapningen for landet samlet sett.
Disse medlemmer vil vektlegge gode og stabile rammevilkår for konkurransedyktige bedrifter over hele landet. For næringslivet er den økonomiske politikken og skatte- og avgiftspolitikken av stor viktighet. Dersom krona blir svekket mot utenlandsk valuta, vil inntektene til eksporterende og importerende næringer øke. Lav rente vil gi bedriftene lavere rentekostnader. Disse medlemmer vil fremheve at dette er spesielt viktig for områder der relativt mange er sysselsatte i konkurranseutsatt industri. Disse medlemmer vil videre peke på at Regjeringen kontinuerlig arbeider for å forenkle lover og regler som påvirker næringslivet. Disse medlemmer vil fremheve SkatteFUNN-ordningen som et sentralt virkemiddel for å stimulere til mer forskning og utviklingsarbeid i næringslivet. Disse medlemmer viser til at det også er gjort vedtak om å opprette fire nye landsdekkende såkornfond og fire regionale såkornfond som særlig skal dekke det distriktspolitiske virkeområdet. Disse medlemmer mener Regjeringen bruker et sett av virkemidler for å fremme omstilling og nyskaping i områder med små arbeidsmarkeder og ensidig næringsstruktur. Disse medlemmer vil peke på at i de områder av landet der det er dårligst tilbud av nødvendig risikokapital for næringsutvikling, vil Regjeringen stille offentlige midler til disposisjon for de regionale utviklingsaktørene. Disse medlemmer vil fremheve Regjeringens tunge satsing på kompetanseheving. Videre vil disse medlemmer peke på spennende og viktige områder som Norwegian Centres of Expertice, Innovasjonsløft-Nord, næringshagene, inkubatorene og industriinkubatorene.
Disse medlemmer finner det ikke riktig allerede nå å konkludere i spørsmålet om en eventuell fremtidig regionstruktur.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser imidlertid til kommuneproposisjonen for 2006 der det heter:
"Regjeringen legger opp til at de planlagte parallelle løpene for vurdering av kommunestruktur og dagens fylkeskommune kobles sammen. Dette for å bidra til en mer samlet, helhetlig og grundig gjennomgang av styrings- og forvaltningsstrukturen. Regional statsforvaltning vil naturlig også omfattes av en slik vurdering. Konkret tas det sikte på at Stortinget våren 2007 skal kunne behandle en prinsippmelding som berører hele det norske styrings- og forvaltningssystemet på lokalt og regionalt nivå.
Et slikt løp innebærer at en evaluering av dagens fylkeskommune påbegynnes omgående. Det legges til grunn at rollene dagens fylkeskommune innehar som tjenesteprodusent, myndighetsutøver, demokratisk aktør og regional utviklingsaktør, gjennomgås nærmere.
(…) På bakgrunn av det løpet det er lagt opp til når det gjelder vurdering av det norske styrings- og forvaltningssystemet, er det naturlig at de forsøk som er igangsatt vurderes forlenget fram til en eventuell forvaltningsreform trer i kraft. En forvaltningsreform kan tidligst iverksettes fra 1. januar 2010."
Disse medlemmer ser positivt på den nye tidsplanen og prosessen som Regjeringen legger opp til og viser til sine merknader i Innst. S. nr. 245 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det vil være riktig å søke etter en politikk som kan styrke og utvikle regionale fortrinn. I tillegg vil økt anvendelse av statlig stykkpris medføre at oppgavene i større grad løses på tvers av etablerte grenser og av private. Disse medlemmer er av den oppfatning at et høykostland som Norge i stor grad må basere sin økonomiske fremtid på kompetanse og evne til innovasjon. Politikken må derfor etter disse medlemmers syn legge til rette for endring, slik at det rundt om i Norge kan skapes nye arbeidsplasser og livsgrunnlag etter hvert som behovet for omstilling oppstår. Naturressursene vil fortsatt utgjøre en viktig basis for norsk næringsliv, men næringslivets konkurranseevne og en stadig større del av verdiskapingen vil knytte seg til kompetansebaserte oppgaver og vår evne til å ligge i front kunnskapsmessig. Dette innebærer blant annet at samspillet mellom ulike ledd i verdikjedene, kompetansemiljøer, tjenesteprodusenter og myndigheter blir viktigere. I dette samspillet utøver by og land ulike roller, som er gjensidig avhengige av hverandre. Disse medlemmer mener at politikken må utformes slik at den understøtter dette samspillet. Det er nødvendig at politikken har et regionalt perspektiv, som går ut over den enkelte kommune, og som blant annet har som formål å binde by og land tettere sammen.
Disse medlemmer mener at det å utvikle sterke og internasjonalt konkurransekraftige regionale nærings- og kunnskapsmiljøer vil være en viktig forutsetning for at Norge skal kunne videreutvikle sin høye nasjonale verdiskaping og velferd.
Disse medlemmer vil understreke at Innovasjon Norge bør spille en sentral rolle som støttespiller og samarbeidspartner for næringsutvikling i Distrikts-Norge. Likevel vil disse medlemmer understreke at midler fra Innovasjon Norge eller andre lignende organisasjoner ikke bør rettes inn mot næringsutvikling pga. lokaliseringen, men derimot basert på gode forutsetninger for suksess.
Skal det utvikles sterke regionale miljøer basert på regionenes egne fortrinn, må det etter disse medlemmers syn ikke føres en politikk som har som formål å gjøre regionene mest mulig like. Regioner som skal utvikle styrke og konkurransekraft må tvert om dyrke sine særtrekk og utnytte disse på en slik måte at de fremstår som fortrinn i konkurransen om å tiltrekke seg og holde på kompetanse og kapital, på mennesker og bedrifter.
Disse medlemmer mener at politikken må kunne tilpasses de forutsetninger, utfordringer og muligheter som finnes i den enkelte region, det vil si en regionalt tilpasset politikk. Det må være rom for en geografisk differensiering av politikken innenfor flere viktige sektorer. I forhold til næringsutvikling vil en slik politikk blant annet kunne innebære tilrettelegging for internasjonalt konkurransedyktige næringsklynger, knyttet til lokale og regionale fortrinn.
I tillegg innebærer det etter disse medlemmers syn at det på lokalt og regionalt nivå må være mulig å se ulike politikkområder i sammenheng. Disse medlemmer mener at for å sikre helhetlige og målrettede løsninger på utfordringene, vil det være behov for en langt sterkere grad av territoriell samordning, der det prioriteres og samordnes på tvers av sektorer. Som også Effektutvalget har understreket, er det først og fremst den "brede" politikken som legger grunnlaget for regional utvikling, og sektorpolitikken har størst effekt når politikkområdene samordnes. Samtidig fastslår Effektutvalget at samordningen i dag er alt for svak. Skal samordningen styrkes, må det etter disse medlemmers syn gis nødvendig myndighet og virkemidler til de beslutningsorganer som har ansvar for at det foretas en reell koordinering. Dette ansvaret kan etter disse medlemmers syn ligge på nasjonalt eller regionalt nivå, hos folkevalgte eller administrative organer.
Disse medlemmer mener at politikken må utformes nedenfra. Det er ute i lokalsamfunnene og i den enkelte region at grunnlaget for vekst og utvikling ligger. Politikken må derfor etter disse medlemmers syn utformes nærmest mulig de som berøres. Den må etter disse medlemmers syn også ha en demokratisk forankring, der viktige prioriteringer og beslutninger treffes av folkevalgte organer. Videre må den utformes i partnerskap med de aktører som representerer potensial og drivkrefter, det vil si næringsliv, kapitalkilder, kompetansemiljøer og mennesker med initiativ og pågangsmot. Vekstkraft kan etter disse medlemmer syn ikke genereres ovenfra, men må mobiliseres nedenfra, og politikken som føres må være forankret i det samfunnet den skal virke.
Disse medlemmer erkjenner at en omlegging av styringssystemet i denne retningen vil utfordre det likhets- og rettighetsbaserte systemet vi har i dag. Poenget med en lokalt forankret politikk er etter disse medlemmers syn at den enkelte region og det enkelte lokalsamfunn i større grad enn i dag skal kunne gjøre sine egne prioriteringer. Dette vil etter disse medlemmers syn innbære større forskjeller med hensyn til infrastrukturutbygging, rammebetingelser og offentlig tjenesteproduksjon. Disse medlemmer vil likevel understreke at det i liten grad vil være behov for å røre ved etablerte rettigheter som følge av en eventuell omlegging av styringssystemet.
Det må etter disse medlemmers syn skapes aksept for større geografiske forskjeller i den politikken som føres. Den statlige detaljreguleringen bør etter disse medlemmers syn erstattes med større grad av rammestyring. Men innenfor de rammer staten trekker opp bør det etter disse medlemmers syn være økt rom for at kommuner og regioner prioriterer ulikt på oppgavesiden. Dette bør også gjelde i forhold til hvordan regionale oppgaver skal organiseres og finansieres. Disse medlemmer mener at slike forskjeller må aksepteres, uten at sentrale myndigheter griper inn for å harmonisere politikken.
Disse medlemmer er sterke tilhengere av den såkalte tonivåmodellen. Denne modellen forutsetter en avvikling av fylkeskommunen og etablering av en ny forvaltningsstruktur, med bare to folkevalgte nivåer. Finland har basert seg på en slik modell. En tonivåmodell kan i prinsippet bygge på ulike strukturelle løsninger med hensyn til primærkommunenes størrelse, oppgaver og funksjoner. Disse medlemmer mener at kommunenivået kan for eksempel bestå av enheter som grovt sett tilsvarer ABS-regioner, eller av mindre enheter som i dag. I tillegg kan man tenke seg politisk-administrative strukturer under kommunenivået, noe tilsvarende bydelsforvaltningen i Oslo.
Disse medlemmer ser imidlertid for seg at de regionale utfordringene kan løses på tre måter. Først og fremst ser man for seg en sammenslutning av kommuner, for blant annet å skape enhetlige forvaltningsstrukturer rundt de naturlige ABS-regionene som har vokst frem over tid. Etter disse medlemmers syn representerer disse regionene viktige funksjonelle strukturer, hvor utviklingen i dag hemmes av at den offentlige forvaltningen ivaretas av flere kommuner som bare delvis har felles interesser. Størrelsen på og grensene for disse kommunene ble gjerne fastsatt i en tid da befolkningen var mindre og transportmulighetene dårligere, det vil si lenge før disse områdene grodde sammen til tette og sammenhengende regioner. Ved etablering av større kommuner kan mange av de oppgavene fylkeskommunene i dag ivaretar innenfor blant annet utdanning, kultur og samferdsel delegeres til primærkommunene. Disse medlemmer ønsker at resten av fylkeskommunenes oppgaver kan ivaretas av staten. I tillegg vil økt anvendelse av stykkpris medføre at oppgavene i større grad løses på tvers av etablerte grenser.
Selv om disse medlemmer er tilhengere av tonivåmodellen og derfor opptatt av å slå sammen kommuner for å gjøre dem mer effektive og i samsvar med de funksjonelle strukturer de er satt til å forvalte, ser man også behov for å samordne politikken og løse en del oppgaver på et større regionalt nivå. Etter disse medlemmers syn kan imidlertid dette behovet delvis dekkes gjennom fleksible samarbeidsmodeller, der primærkommuner går sammen for å løse oppgaver som de ikke like godt løser hver for seg.
Disse medlemmer mener fylkesmannsembetets rolle i dagens forvaltningssystem bør gjennomgås med tanke på avvikling på lang sikt, embetet kan erstattes med en forvaltningsdomstol. På kort sikt bør fylkesmannens innsigelsesrett og skjønn begrenses til legalitetskontroll.
Disse medlemmer mener at fordelene med en tonivåmodell er flere. Først og fremst er det etter disse medlemmers syn store innsparings- og forenklingspotensialer ved å fjerne et helt forvaltningsnivå. Når oppgaver og makt fordeles på bare to folkevalgte nivåer mener Fremskrittspartiet at den vertikale samordningen forenkles, samtidig som man unngår de problemer som knytter seg til regionnivået som overkommune på områder som arealforvaltning, infrastrukturutbygging med mer. Modellen forutsetter større og sterkere primærkommuner enn i dag. Dette vil etter disse medlemmer ikke bare styrke den offentlige forvaltningen rundt ABS-regionene, men også åpne for en sterkere desentralisering av makt til kommunenivået, noe som er i tråd med nærhetsprinsippet. En slik modell vil også skape økt fleksibilitet gjennom at det kan etableres ulike løsninger alt etter hvilke utfordringer som skal løses.
Disse medlemmer er av den oppfatning at Stortinget nå må ta en avgjørelse angående fylkeskommunens fremtid. Det kan ikke være riktig at man lar fylkeskommunen og deres ansatte leve i usikkerhet, når all nødvendig utredning er klar og de politiske partier i praksis har avklart sine holdninger. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til blant annet Maktutredningen, Distriktskommisjonen, Ratsø I, Ratsø II og Effektutvalget. Disse medlemmer vil derfor at den endelige evaluering av fylkeskommunene og etablering av ny struktur skjer høsten 2005 i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2006. På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en endelig evaluering av fylkeskommunen og forslag til ny struktur, slik at ansatte og den øvrige befolkning kan unngå å leve i usikkerhet frem til 2007."
Disse medlemmer er av den oppfatning at et sentralt element i en målrettet distriktspolitikk bør være å gi distriktskommunene større handlefrihet. Dette går først og fremst på å åpne for større lokal tilpasning innenfor det regelverket staten har utformet for kommunene, samt å redusere bruken av øremerkede midler overfor kommunesektoren. Videre er det for disse medlemmer viktig å flytte oppgaver og makt ned til primærkommunene. Disse medlemmer mener at vekstkraft og engasjement må dyrkes frem lokalt, og dette tilsier at beslutninger bør fattes i tråd med nærhetsprinsippet. Særlig er det viktig at kommunene i langt større grad enn i dag blir aktive utviklingspartnere, og får økt ansvar og flere oppgaver knyttet til næringsutvikling. Dagens begrensede handlingsrom gir etter disse medlemmers syn ikke bare et demokratisk underskudd. Det fører også til at kommunene i liten grad blir i stand til å ta ansvar for egen utvikling.
For disse medlemmer er det klart at distriktskommunene i mange tilfeller må kunne spille andre roller enn mer folkerike kommuner. Dette for å kompensere for at det lokale markedet på en del områder er for lite til at det etableres private tilbud. For blant annet å utvikle de kvalitative sidene ved lokalsamfunnet, og dermed øke kommunenes attraktivitet som lokaliserings- og bosted, kan det etter disse medlemmers syn derfor være behov for at kommunen engasjerer seg mer direkte i blant annet næringsutvikling, servicetilbud og tilrettelegging. Kommunenivået bør også få større frihet til å løse og organisere kommunale velferdstjenester.
Disse medlemmer vil fremheve at en langsiktig positiv utvikling i distriktene bare kan oppnås gjennom en politikk som bidrar til verdiskaping, konkurransedyktige lokaliseringsbetingelser og attraktive bosteder, det vil si ved å styrke lokalsamfunnets egen utviklingskraft. Disse medlemmer vil sterkt advare mot en strategi som går ut på å bevare distriktene gjennom en gradvis økning av distriktskommunenes egen virksomhet som kompensasjon for nedgang i privat virksomhet.
Disse medlemmer er av den oppfatning at lokalisering av offentlig basisvirksomhet primært bør bestemmes ut fra en helhetlig vurdering av kostnader, kompetanse og funksjonalitet. Skal det unnvikes fra denne hovedregelen må det ligge spesielle omstendigheter til grunn.