Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar Halvorsen, lederen Marit Nybakk og Rita Tveiten, fra Høyre, Anna Amdal Fyhn og Bjørn Hernæs, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjetil Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse Wisløff Nilssen, og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, understreker at flodbølgekatastrofen i Asia 2. juledag 2004 fikk et svært dramatisk og tragisk utfall i den regionen som ble rammet hardest. Med så mange norske tilreisende i områdene som ble rammet, ble det også en norsk katastrofe av betydelig omfang ved at 79 nordmenn er identifisert omkommet, 5 fremdeles savnet. Mange kom hjem med fysiske og psykiske skader. Mange flere er berørt ved å ha mistet slektninger eller venner.

Komiteen viser til at denne katastrofen avdekket alvorlige mangler i den norske beredskapen i forhold til alvorlige hendelser hvor mange nordmenn i utlandet trenger assistanse på samme tid og sted, og hvor god informasjon hjemme er en avgjørende faktor i håndteringen. Komiteen ser det som alvorlig at det ikke fantes relevante kriseplaner i Utenriksdepartementet for en situasjon av noe omfang hvor mange nordmenn ble direkte berørt av en krise i utlandet. Ingen kunne ha forusett den aktuelle hendelsen, men komiteen vil understreke at god kriseberedskap bygger nettopp på at man planlegger for det uforutsigbare. Komiteen vil understreke betydningen av at det raskt ble nedsatt et uavhengig utvalg for å evaluere norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen, og ser det som viktig, både i forhold til å vise de overlevende og pårørende respekt og trekke lærdom, at Regjeringen i ettertid har beklaget at hjelpen som ble gitt ikke var god nok.

Komiteen har merket seg at det var Utenriksdepartementet som fikk den mest alvorlige kritikken av det oppnevnte evalueringsutvalget (Reinåsutvalget). Videre at det ble stilt spørsmål ved om ikke Statsministerens kontor burde ha bidratt til en bedre koordinering mellom berørte departementer på et tidligere tidspunkt. Komiteen forutsetter at Regjeringen arbeider videre med interne forbedringer som kan medføre en bedre krisehåndtering på Statsministerens kontor og i alle departementer, og har merket seg de tiltak som allerede er iverksatt.

Komiteen viser til at samfunnssikkerhet dreier seg om å ivareta sivilbefolkningens trygghet og sikre sentrale samfunnsfunksjoner. Det åpne, teknologiske og globale samfunnet har satt økt fokus på menneskelig sikkerhet og beskyttelse av menneskers rettigheter og trygghet.

Komiteen mener at flodbølgekatastrofen viste at Norge verken hadde strukturer eller rutiner til å håndtere en krise av dette format.

Komiteen viser videre til den tvil Reinåsutvalget uttrykker om det fantes en struktur eller et apparat til å håndtere kriser også av et vesentlig mindre format og legger dette til grunn.

Komiteen vil i den forbindelse vise til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) og til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004).

Komiteenviser til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), hvor det bl.a. står:

"Komiteene viser til at det moderne samfunnet også er et sårbart samfunn, der trusler mot folks trygghet både består av utilsiktede og tilsiktede hendelser.

De utilsiktede hendelsene kan være naturkatastrofer som flom, skogbrann eller skred. Det kan være større ulykker som utløser behov for en militær og sivil beredskap, slik som store hotellbranner, utblåsinger på oljeplattformene eller fly- og togulykker. Utilsiktede hendelser kan også være feilhåndtering som utløser kaos, kriser eller katastrofer.

Tilsiktede hendelser er terrorangrep, sabotasje, spionasje, internasjonal kriminalitet i stort omfang. Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser at det internasjonale samfunnet står overfor et sammensatt risikobilde som er uforutsigbart.

De samlede ressurser innenfor sivilt beredskap, politiet og Forsvaret skal sikre at samfunnet er rustet til å møte utfordringene som moderne terrorisme representerer. Et totalkonsept må styrke samarbeidet mellom sivilt og militært beredskap og definere vanskelige gråsoner i akutte situasjoner."

Videre sier Innst. S. nr. 9 (2002-2003) at følgende målsettinger må legges til grunn for arbeidet med samfunnssikkerhet i framtiden:

"Norge skal oppleves som et trygt og sikkert land å leve og virke i:

• – Samfunnets samlede ressurser skal gjennom samordnet bruk og prioriteringer settes inn i samfunnssikkerhetsarbeidet.

• – Norge skal aktivt bidra innen internasjonale organisasjoner og gjennom internasjonale virksomheter for derigjennom indirekte å styrke det nasjonale samfunnssikkerhetsarbeidet.

• – Arbeidet med samfunnssikkerhet skal ha høy prioritet og det organisatoriske ansvaret skal gjenspeile dette.

• – Forebyggende samfunnssikkerhetsarbeid skal prioriteres, samtidig som trening og øvingsvirksomhet ytterligere skal intensiveres."

Komiteen vil videre vise til Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004), hvor det under punkt 3.4 står:

"Et bredt og sammensatt risikobilde preger Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse enn før, og kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet konflikt og krig.

Trusler kan oppstå og utvikle seg raskt og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige aktører kan true sikkerheten. Motsetninger mellom stater og ulike grupper kan spre seg i nye og uventede retninger, og forårsake nye konflikter, basert på endringer i den kulturelle, ideologiske, religiøse, informasjonsmessige og politiske sfære. Dette kan føre til angrep fra internasjonal terrorisme, som ofte har direkte kobling til internasjonal organisert kriminalitet. Ikke-statlige aktører råder over et stort spekter av virkemidler, som foruten væpnede anslag kan omfatte undergraving av lokale politiske regimers legitimitet, utpressing, informasjonsangrep, spredning av masseødeleggelsesvåpen osv.

Denne utviklingen øker behovet for samarbeid mellom militære og sivile aktører i kriser og konflikter, men har samtidig ført til endret form for samarbeide. Som beskrevet av Sårbarhetsutvalget (NOU 2000:24), og senere fulgt opp i Innst. S.nr.9 (2002-2003), jf St.meld.nr.17 (2001-2002), er oppgaven med å ivareta samfunnssikkerheten stadig viktigere gitt moderne samfunns sårbarhet."

Komiteen vil understreke betydningen av at befolkningen har tillit til myndighetenes evne til å håndtere en krise som oppstår og til at nødvendig beredskap er til stede. Informasjon om slik beredskap og kommunikasjon under en krise er av stor betydning.

Komiteen mener dette sviktet under flodbølgekatastrofen, ikke minst når det gjaldt informasjon og usikkerhet omkring hvor mange nordmenn som var savnet etter katastrofen. Dette aspektet kunne vært bedre belyst i den foreliggende meldingen.

Komiteen viser til at feilinformasjon om antall savnede bunnet i at selve tallene var feil, men at informasjon om disse tallene likevel kunne vært håndtert annerledes. Komiteen har imidlertid merket seg at det skal arbeides videre med å forbedre planene når det gjelder kriseinformasjon. Komiteen understreker at beredskapen må bedres på mange plan, fra beredskap i forhold til å yte hjelp til direkte berørte personer i et katastrofeområde til informasjonen som gis til offentligheten i forbindelse med større kriser. Før det gis kommentarer til de konkrete tiltakene som foreslås i meldingen, vil komiteen understreke at god krisehåndtering forutsetter en rekke forhold ut over det konkrete og systemmessige, blant annet

• – at alle ledere kjenner sitt ansvar og de gjeldende rutiner ved krise.

• – at utstyr holdes ved like og at rette vedkommende kjenner til hvordan det skal brukes.

• – at øvelser i krisehåndtering og tilsyn med beredskap faktisk utføres.

Komiteen vil peke på at generelle organisasjonsmessige forhold kan ha stor betydning for en virksomhets evne til å håndtere en krise. Komiteen vil i denne sammenheng vise til at Reinåsutvalget har pekt på at det internt i Utenriksdepartementet er en utbredt holdning at organisasjonsmessige forhold var til hinder for at medarbeiderne kunne yte sitt beste til håndtering av den aktuelle krisen.

Komiteen forutsetter at Utenriksdepartementets ledelse følger opp denne problemstillingen. Komiteen vil presisere at alle departementer, også Utenriksdepartementet, må organiseres slik at alle strategiske og operative funksjoner ivaretas og sikrer at hele organisasjonen yter sitt beste, også i krisesituasjoner.

Komiteen har merket seg utvalgets understrekning av den store innsatsen som ble utført av den enkelte ansatte i utenrikstjenesten og anerkjenner dette. Komiteen legger vekt på utenriksministerens påpekning av at det sviktet i departementets evne til å lede personellet, særlig på mellomledernivå, og har merket seg at det nå gjennomføres tiltak for at dette nivået skal styrkes. Komiteen forutsetter at dette vil bedre de ansattes mulighet til å yte sitt beste.

Komiteenviser til at Regjeringen ved kgl.res. 14. januar 2005, allerede kort tid etter katastrofen, oppnevnte et utvalg for å evaluere norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia, og at mandat, sammensetning og tidsfrist for utvalgets arbeid i forkant ble drøftet med de parlamentariske lederne på Stortinget. Komiteen har merket seg at rammebetingelsene for utvalgets arbeid synes å ha gitt tilstrekkelig handlingsrom for utvalget til å evaluere myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia, og også foreslå forbedringstiltak.

Komiteen verdsetter at utvalget på kort tid samlet en betydelig informasjonsmengde gjennom intervjuer og skriftlig materiale, og at de som selv opplevde katastrofen og de som mistet sine nærmeste har stått i sentrum. Komiteenverdsetter den samvittighetsfulle og nøyaktige måten arbeidet har vært gjennomført på Komiteenhar merket seg at utvalget har gjennomført et stort antall samtaler med en rekke berørte, embets- og tjenestemenn, samt en rekke andre aktører og organisasjoner, reise- og forsikringsselskaper og frivillige organisasjoner. Komiteen er godt fornøyd med det grundige arbeidet som utvalget har gjort for å evaluere myndighetenes håndtering innenfor temaene koordinering og ledelse, medie - og informasjonshåndtering, håndteringen i Thailand, håndteringen på Sri Lanka, håndteringen i Indonesia, evakuering og hjemtransport, ivaretakelse av skadde, berørte og pårørende i Norge, registrering av savnede og omkomne og humanitær bistand. Utvalget gir også en kortfattet presentasjon av håndteringen i Danmark, Finland, Sverige, Tyskland og Italia.

Komiteen finner utvalgets evaluering og konklusjoner dekkende for myndighetens håndtering av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia.

Komiteenvil presisere at utvalgets hovedkonklusjoner og anbefalinger har gitt et meget godt grunnlag for St.meld. nr. 37 (2004-2005), og også for Stortingets behandling av denne stortingsmeldingen. Komiteen vil i de etterfølgende kapitlene gå nærmere inn på myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia, samt ulike tiltak som Regjeringen har foreslått for å styrke evnen til å bistå norske borgere i utlandet i krisesituasjoner, samt tiltak for å styrke den generelle krisehåndteringsevnen i departementene.

Komiteenønsker å påpeke at det er viktig at Utenriksdepartementet gjennomgår sine interne arbeidsforhold og at arbeidsmiljøet ivaretas på en slik måte at det sikres en faglig god utvikling i departementet. En klarere fordeling av ansvar og ansvarsområder vil klargjøre og bedre innsatsfaktorene overfor så vel katastrofeinnsats som daglig utenrikstjeneste.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til den generelle kritikken som har vært reist om Utenriksdepartementet og de uttalelser som ble gitt til Reinåsutvalget av ansatte i Utenriksdepartementet om en ukultur i departementet. Disse medlemmer vil i denne sammenheng minne om at Fremskrittspartiet har fremmet Dokument nr. 8:67 (2004-2005) Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen, Morten Høglund og Christopher Stensaker om refokusering av norsk utenrikspolitikk og modernisering av utenrikstjenesten. I dette forslaget fremkommer det at det er tre klare svakheter ved norsk utenrikstjeneste. For det første mangler vi i en klart definert utenrikspolitikk på vitale områder. For det andre er det klare mangler ved UD som organisasjon. For det tredje har det funnet sted en forvitring av utenrikspolitisk fagkompetanse innen flere viktige saksfelt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Utenriksdepartementet er en organisasjon som er i kontinuerlig endring og som etter flodbølgekatastrofen har startet arbeidet med å gjennomgå alle forbedringspunkter. Det er således blant annet allerede gjennomført en arbeidsmiljøundersøkelse i Utenriksdepartementet som vil bli repetert årlig. Disse medlemmer vil også vise til at det høsten 2005 vil bli gjennomført en kartlegging av departementets organisasjonskultur og -ledelse.

Merknader til kap. 5 - Nordmenn på reisefot

Komiteenviser i all hovedsak til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004), Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2002-2003), samt Innst. S. nr. 234 (2004-2005), jf. St.prp. nr. 42 (2004-2005), for en gjennomgang av dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at naturskapte hendelser og miljøkatastrofer er eksempler på risikoer som kan ramme både nasjonalt og internasjonalt, og at miljøendringer, herunder menneskeskapte klimaendringer, øker risikoen for ulike former for naturskapte katastrofer. Naturkatastrofer vil alltid kunne inntreffe, men de menneskeskapte klimaendringene bidrar til mer uforutsigbare værforhold og mer ekstreme værtyper. Flertallet vil peke på at slike hendelser i økende grad også vil kunne ramme norske borgere både i Norge og utlandet.

I Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004), skriver komiteen:

"Komiteen har merket seg rapporter om at klimaendringer allerede har påvirket mange fysiske og biologiske systemer over hele kloden. Klimaendringer kan medføre økt sårbarhet i kritisk infrastruktur og primærnæringene, og kan medføre helsemessige konsekvenser. Det er behov for økt kunnskap om klimaendringenes konsekvenser for sikkerhets- og beredskaps-arbeidet."

Flertallet vil understreke at endrede klimatiske betingelser krever økt bevisstgjøring i berørte virksomheter og hos ansvarlige myndigheter.

Komiteen vil også peke på at utbrudd av smittsomme sykdommer med omfang som pandemi/epidemi vil utgjøre en risikofaktor for samfunnet vårt og våre borgere i utlandet, og at det nasjonale beredskapssystemet må kunne bistå borgere som blir utsatt for smitte i utlandet.

Komiteen vil presisere at det ikke er aktuelt å innføre registreringsplikt for norske borgere som reiser til utlandet, og at registrering av nordmenn som bosetter seg i utlandet er frivillig. Komiteen mener allikevel at det er behov for å forbedre den oversikten som norske myndigheter bør ha over nordmenn i ulike geografiske områder. Komiteen støtter forslaget om å styrke samarbeidet med ulike aktører som nevnt i meldingen som har kontakt med norske borgere i utlandet. Komiteen vil peke på at det bør etableres et løpende samarbeid med slike aktører. Komiteen vil peke på at reisemønstrene er i endring, og har merket seg at Utenriksdepartementet vil styrke arbeidet med å få oversikt over norske borgeres reisemønstre og opphold i utlandet.

Komiteen har merket seg at norske borgere har mulighet til å reise over hele verden, og at denne friheten innebærer at den enkelte reisende må ta ansvar for valget som gjøres ved reise til utlandet, for eksempel gjennom å sørge for dekkende reiseforsikring. Komiteen vil presisere det selvstendige ansvaret den reisende har for å kunne håndtere ulykker og uhell under opphold i utlandet, og at den enkelte reisende bør rette seg etter de internasjonale anbefalingene som gjelder for reisevirksomhet og innreisebetingelser til enkelte land, slik som for eksempel krav til vaksiner.

Komiteen har merket seg, og støtter prinsippet om at all bistand til nordmenn i utlandet må respektere vertslandets lovgivning innenfor folkerettens rammer. Dette betyr at med unntak av de begrensninger som gjelder overfor personer med folkerettslig immunitet, har vertslandet uten videre enerett til å utøve politi- og annen håndhevelsesmyndighet på sitt territorium. Komiteen støtter at Norge har hatt og har en klar egeninteresse av å sikre respekt for folkerettens prinsipper og regler, og at denne linjen skal videreføres. Komiteen har merket seg at norske myndigheters håndhevelse av territorialprinsippet ved ulykker i Norge også legger føringer for norsk krisehåndtering i utlandet. Komiteen har merket seg det at de i de tilfeller der det er behov for å styrke en utenriksstasjon med personell fra andre norske myndigheter som regel er nødvendig med ulike avklaringer ut fra folkerettslige forutsetninger slik det er redegjort for i meldingen. Komiteen har også merket seg at det kan oppstå situasjoner der reise til eller utreise fra et land kan bli vanskeliggjort av fysiske eller politiske grunner, og at beredskapen og krisehåndteringen i slike situasjoner først og fremst må bygge på tilgjengelige ressurser på stedet i regi av den norske utenriksstasjonen. Komiteen vil peke på at det kan oppstå situasjoner der vertslandet ikke har evne eller vilje til å medvirke til nødvendige avklaringer, og at dette reiser folkerettslige eller praktiske utfordringer der norske myndigheter vil kunne ha større muligheter til å få gjennomslag for sine synspunkter gjennom internasjonalt samarbeid og samordning.

Komiteenviser for øvrig til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004), der komiteen sier:

"Komiteen støtter Regjeringens ønske om å bidra til størst mulig klarhet i rollefordelingen mellom sivile og militære aktører i konfliktområder og understreker betydningen av FNs rolle når det gjelder koordinering av ulike aktører.

Komiteen mener det er svært viktig at humanitære grunnprinsipper om nøytralitet og upartiskhet ivaretas, slik de er nedfelt i internasjonal humanitær rett bl.a. i Genève-konvensjonen.

Komiteen viser videre til at internasjonalt samarbeid på det justispolitiske området står sentralt, særlig rettet mot stabilisering av situasjoner med sammenbrutt statsmakt, bistand ved naturkatastrofer eller teknologiske kriser.

Komiteen har merket seg at prosjekt "styrkebrønn" er opprettet i regi av Justis- og politidepartementet. Denne beredskapsgruppen for internasjonal sivil krisehåndtering er en oppfølging av forsvarskomiteens og justiskomiteens merknader i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002)."

Komiteenhar merket seg at omfanget og utøvelsen av bistand til norske borgere i utlandet er regulert i lov 3. mai 2002 om utenrikstjenesten jf. § 1, og at nærmere regler følger av utenriksinstruksen av 2003 med senere endringer. Komiteen viser til at Norge har om lag 100 ambassader og fagkonsulater som er bemannet med norsk personell, og også om lag 400 honorære konsulater som normalt er bemannet med privatpersoner fra vedkommende land. Komiteen vil presisere at en ikke kan forvente samme bistand fra dem som fra fagstasjonene. I land hvor Norge ikke har utenriksstasjoner, vil andre utenriksstasjoner kunne gi bistand. Det ligger mange steder til rette for et styrket samarbeid med de andre nordiske land. Komiteen har merket seg og støtter at behovet for tilstedeværelse i områder med mange norske reisende må vurderes fortløpende og at dette må være ett av flere kriterier for lokalisering og dimensjonering av utenriksstasjoner.

Komiteen har merket seg og støtter at norske borgere med permanent bosted i utlandet kommer i en særstilling, og at de ikke kan forvente samme bistand som nordmenn som er i et land i en kortere periode. Komiteenviser til at norske borgere ikke har rettslig krav på konsulær bistand i utlandet og at norske myndigheter ikke kan kreve at norske borgere aksepterer bistand. Komiteen vil allikevel presisere at utenriksstasjonene skal strekke seg langt for å hjelpe mennesker i en krisesituasjon, og at denne hjelpen vil avhenge av det konkrete behovet i hver enkelt situasjon, rettstilstanden og lokale forhold. Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementets generalplan for utenriksstasjonenes krise- og evakueringsplan til nordmenn i utlandet ved lokale/internasjonale krise- og katastrofesituasjoner ble revidert 8. januar 2004. Komiteen vil vise til at utenriksstasjonene har ansvaret for utarbeidelse og ajourføring av krise- og evakueringsplaner for hvert enkelt tjenesteland og for iverksettelse av andre forberedende tiltak. Komiteenhar videre merket seg at stasjonen normalt også har ansvaret for den lokale ledelse og samordning på norsk side av evakuerings­operasjoner som gjennomføres på stedet, eventuelt etter nærmere instruks fra Utenriksdepartementet. Komiteen vil legge vekt på at Utenriksinstruksen og Generalplanen forutsetter desentraliserte planer med omfattende delegert ansvar til den enkelte stasjon for å sørge for nødvendig lokal beredskap, og at Utenriksstasjonenes planer skal oppdateres årlig. Komiteen vil presisere at planene skal tilpasses lokale forhold, at de utarbeides i samarbeid med lokale institusjoner, organisasjoner og bedrifter som er etablert på stedet og med nordisk koordinering. Komiteen vil også legge vekt på at det etableres øvings- og tilsynsrutiner for å sikre at dette planverket øves og oppdateres årlig.

Merknader til kap. 6 - Styrket apparat for ­krisehåndtering i utlandet

Komiteen har merket seg og støtter Regjeringens ønsker om å gi den enkelte borger best mulig bistand i kriser og styrke evnen til å hjelpe norske borgere i en krisesituasjon i utlandet hvor mange nordmenn er rammet, men at det på grunnlag av ulike folkerettslige, geografiske eller andre praktiske forhold, ikke er mulig for norske myndigheter å garantere alle typer bistand ved en krise i utlandet. Komiteen har merket seg evalueringsutvalgets påpeking av de mange og betydelige svakhetene i myndighetenes håndtering av den innledende fasen av katastrofen, og at Utenriksdepartementet rolle var mest sentral. Komiteen har videre merket seg at Utenriksdepartementet har gjennomført en intern gjennomgang av departementets håndtering av katastrofen og av departementets generelle kriseberedskap. Komiteen har også merket seg at Utenrikstjenestens samlede krise- og beredskapsplaner er under gjennomgang, og at dette arbeidet skal være avsluttet i løpet av året. Komiteen støtter konklusjonene om at det er behov for å styrke utenriksstasjonenes forutsetninger for å hjelpe nordmenn ved kriser og katastrofer i utlandet, og at forholdene skal legges bedre til rette for at politi, helsemyndigheter og i enkelte situasjoner Forsvaret, skal kunne bistå utenriksstasjonene i en krisesituasjon. Komiteen har merket seg at dette er tatt hensyn til i sammensetningen av utrykningsenhetene.

Komiteen vil understreke betydningen av et godt samarbeid mellom myndighetene og de frivillige organisasjoner. Komiteen mener at frivillige må trekkes med i enda større grad enn i dag og er tilfreds med at det legges opp til et styrket samarbeid i Norge og ved utenriksstasjonene. Komiteen støtter forslaget om å innlemme en representant fra frivillige organisasjoner i UDs utrykningsenheter, i de tilfeller der det kan være hensiktsmessig.

Komiteen har merket seg og støtter forslaget om at ved en eventuell ny større krise som berører nordmenn i utlandet, skal politiet ivareta arbeidet med å registrere og følge opp arbeidet med savnede. Komiteen har videre merket seg at det skal etableres en ordning som sikrer at Utenriksdepartementets registreringssystemer har forbindelse til politiets registreringssystemer.

Komiteen har merket seg at Regjeringen vil styrke apparatet for krisehåndtering i utlandet på en rekke områder. Komiteen har merket seg at utenriksstasjonenes krise- og evakueringsplaner er under gjennomgang, at det skal innføres årlige rutiner for kriseøvelser, og at vaktordningene skal styrkes. Komiteen vil videre peke på at samarbeidet med de frivillige organisasjonene skal styrkes, og at stasjonenes tekniske utstyr oppgraderes. Komiteen har merket seg at det opprettes utrykningsenheter som skal forsterke utenriksstasjonenes innsats ved krise, og at disse enhetene skal være operative i løpet av 5 timer.

Komiteen merker seg at sammensetningen av utrykningsenhetene vil avhenge av krisens art og utenriksstasjonenes behov. I enhetene inngår medarbeidere fra departementet med særlig opplæring og kompetanse, sammen med representanter fra blant annet politi og helsevesen. I mange tilfeller vil det være naturlig at en representant fra frivillige organisasjoner inngår i enheten.

Komiteen vil peke på at enhetene skal være oppdaterte med nødvendig teknisk utstyr.

Komiteen tar til etterretning at den strategiske ledelsen av krisehåndteringen i Utenriksdepartementet skal ivaretas av ledergruppen, og at den operative ledelsen skal ivaretas av en krisestab bestående av spesialtrente medarbeidere i en turnusordning.

Komiteen merker seg at krisestaben planlegges for deltakere av kontaktpersonell fra blant annet politi, helsetjeneste og forsvar, og at det etableres faste kontakter og løpende samarbeid med eksterne partnere. Komiteen legger stor vekt på at det etableres en overordnet plan for krisekommunikasjon. Komiteen vil peke på at det etableres rutiner for øving og tilsyn av apparatet for krisehåndtering. Komiteen har merket seg at en stor krise i utlandet som berører mange norske borgere og interesser, raskt vil kreve umiddelbare tiltak i Norge, og at det i særskilte situasjoner av kompleks og omfattende karakter kan bli nødvendig å koordinere håndteringen til et annet departement enn Utenriksdepartementet. Komiteen vil peke på at Justisdepartementet har ansvaret for hovedtyngden av de nasjonale rednings- og beredskapsressursene, men at beslutning om å overføre samordningsfunksjonen til et annet departement skal tas av statsministeren i samråd med berørte statsråder etter tilrådning fra Regjeringens kriseråd.

Merknader til kap. 7 - Krisehåndtering på strategisk nivå

Komiteen viser til at organiseringen av krisehåndtering har vært diskutert over lang tid, og var gjenstand for drøfting i NOU 2000:24 Et sårbart samfunn, Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004). Komiteen viser til Innst. S. nr. 49 (2004-2005) jf. St- meld. nr. 39 (2003-2004), der et flertall uttaler:

"Flertallet vil likevel peke på at øvelser har vist at ulike etater har ulike meninger om hvilken etat som har det overordnede ansvar for den oppståtte krisesituasjonen. At det kan oppstå slike uoverensstemmelser, er ikke vanskelig å forestille seg. Kriser kan ha et svært komplekst innhold som parallelt kan berøre flere offentlige etater med ulike rapporteringsrutiner. Flertallet viser til at krisesituasjoner av natur er tidskritiske med tanke på å redde menneskeliv og unngå materiell skade. Flertallet vil derfor at de overordnede organisatoriske løsningene ikke skal være til hinder for rask og effektiv ledelseshåndtering når en krise oppstår.

Flertallet mener derfor at organisatoriske uoverensstemmelser skal løses ved at det etableres en krisehåndteringsenhet som delegerer og fordeler ansvar i tråd med krisesituasjonens innhold. Krisehåndteringsenheten vil altså ha som oppgave å ta ledelsen over krisesituasjonen for å klargjøre hvilke etater som skal bistå med ressurser for å redusere og forebygge effekten av krisesituasjonen, da det ikke forventes at krisehåndteringsenheten vil ha selvstendige ressurser i en slik grad at ansvarsprinsippet kan fravikes. På dette punkt stiller flertallet seg undrende til om de prinsipper som foreslås i Stortingsmeldingen, er gode nok for meldingens overordnede formål. Som det pekes på i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), vil Regjeringen gi sin støtte til en rekke andre organisatoriske grep, heller enn et overordnet departement. Flertallet vil derfor igjen understreke, som det står i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), at det "i dagens situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering innenfor en spesifikk og strukturert ramme". Flertallet vil også derfor understreke at et flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), ba Regjeringen legge frem forslag om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departement og etater som må være operative i beredskapsarbeidet. Flertallet kan ikke se at St.meld. nr. 39 (2003-2004), innfrir dette ønsket."

Komiteen viser videre til Stortingets enstemmige vedtak 30. november 2004, hvor:

"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departementet og etater som må være operative i beredskapsarbeidet, og komme tilbake til Stortinget med saken på egnet måte."

Komiteen vil for øvrig vise til de vedtak Stortinget fattet i Innst. S. nr. 49 (2004-2005) jf. St. meld. nr. 39 (2003-2004), og forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med disse sakene, herunder en gjennomgang av beredskapslovgivningen.

Håndteringen av flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia viser at dette var en viktig problemstilling, og at erfaringene fra flodbølgekatastrofen tilsier at en sentral krisehåndteringsenhet er nødvendig.

Komiteen oppfatter forslaget om å opprette Regjeringens kriseråd som et riktig grep for å sikre god strategisk ledelse i krisesituasjoner, og i tråd med det evalueringsutvalget flodbølgekatastrofen i Sør-Asia anbefaler.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til forslaget om opprettelsen av Regjeringens kriseråd, og merker seg at dette er utformet noe annerledes enn det Evalueringsutvalget har foreslått. Den foreslåtte modellen for krisehåndtering forutsetter gode beslutningsstrukturer innad i kriserådet og at ansvarsfordelingen idet en krise inntreffer avklares raskt med det berørte departement.

Flertallet har merket seg at i mindre alvorlige krisesituasjoner vil samordningen mellom departementene kunne ivaretas av lederdepartementet alene, mens det i mer alvorlige krisesituasjoner er behov for styrket koordinering mellom departementene. Flertallet har merket seg at regjeringens kriseråd skal tre i funksjon i slike situasjoner.

Flertallet viser til sammensetningen av regjeringens kriseråd, som skal bestå av følgende faste medlemmer:

• – regjeringsråden ved Statsministerens kontor

• – departementsråden i Justisdepartementet

• – departementsråden i Forsvarsdepartementet

• – departementsråden i Helse- og omsorgsdepartementet

• – utenriksråden i Utenriksdepartementet

I tillegg skal rådet i lys av den aktuelle krisen utvides med den eller de departementsrådene som er berørt av den aktuelle krisen. Flertallet har merket seg at alle departementsrådene kan ta initiativ til innkalling av regjeringens kriseråd, og at departementsråden fra lederdepartementet leder regjeringens kriseråd.

Det er en forutsetning for effektiv krisehåndtering at utvidelse til andre departementer og underliggende etater skjer friksjonsfritt. Flertallet merker seg at Justisdepartementet skal lede møtene dersom lederdepartement ikke er avklart og ha ansvaret for å kalle inn til møter, dersom dette ikke gjøres av andre.

Flertallet vil presisere at opprettelsen av regjeringens kriseråd ikke endrer regjeringens og statsministerens overordnede ansvar.

Flertallet viser til kriteriene for å velge lederdepartement, og prinsippene for krisestyring. Selv om Regjeringen har rett i at det i de aller fleste tilfeller vil være opplagt hvor hovedansvaret skal ligge, er det viktig å organisere den strategiske ledelsen av en krise slik at også unormale og uforutsette situasjoner fanges opp effektivt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet har merket seg at Regjeringen ønsker å innføre et system hvor lederansvaret i kriserådet skal variere etter hva slags katastrofe det er snakk om. Dette fremstår for disse medlemmer som et lite egnet system. Et skiftende lederskap plasserer etter disse medlemmers oppfatning ikke ansvaret godt nok. Ansvaret må ligge under Statsministerens kontor. På den måten sikres rådet én ledelse som kan reagere raskt uansett hva slags katastrofe det er. Fagstaben bør hentes inn fra de ulike berørte departementene for å sikre faglig kompetanse og ressurser. Regjeringens forslag om delt ledelse vil etter disse medlemmers oppfatning skape interessekonflikter mellom departementene. Det er flere områder hvor ansvaret deles mellom flere ulike departementer, og det er derfor etter disse medlemmers mening viktig å sørge for en klar ansvarsfordeling styrt av Statsministerens kontor. Disse medlemmer ønsker i denne sammenheng å minne om at Sårbarhetsutvalget som ble ledet av tidligere statsminister Kåre Willoch foreslo nettopp at ansvaret for kriseberedskapet skulle samles på ett sted. Det mest naturlige er da at det plasseres under Statsministerens kontor. Disse medlemmer ønsker derfor å fremme forslag om at kriserådets ledelse samles under Statsministerens kontor.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å samle kriserådets ledelse under Statsministerens kontor."

Komiteen viser til planene om kriseøvelser og tilsyn, og gir tilslutning til at det gjennomføres slik det er beskrevet i de enkelte departementer.

Utenriksdepartementets forhold til utenriksstasjonene er utfordrende fordi operativ og strategisk ledelse her er samlet. Komiteen vil i den forbindelse vise til den kritikk som framkommer i Evalueringsutvalgets rapport om kontakten mellom utenriksstasjonene og departementet. Komiteen finner det foruroligende hvordan kommunikasjonen foregikk i denne krisesituasjonen, og at denne var nærmest fraværende i den innledende og dramatiske fasen. Dette bidro til at departementet gikk glipp av svært viktig informasjon om utviklingen underveis, mens utenrikstjenesten ikke fikk klare signaler fra ledelsen om hvordan de skulle håndtere situasjonen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, har også merket seg kritikken mot kulturen i departementet, og at frykt for reaksjoner kan ha stått i veien for at de beste løsninger ble valgt i felten.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har lagt evalueringsutvalgets evaluering og konklusjoner til grunn for sitt arbeid, slik Regjeringen også har i arbeidet med denne stortingsmeldingen, og finner behandlingsmåten forsvarlig. Flertallet er av den oppfatning at meldingen inneholder viktige forslag som av hensyn til beredskapssikkerheten og framdriften i tiltakene ikke bør utsettes unødig. Flertallet finner det naturlig at behandlingen av stortingsmeldingen foregår i en helhet, og ikke deles opp mellom flere storting.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser med bekymring på at denne meldingen blir behandlet over et så kort tidsrom. Denne meldingen er av en slik karakter at det er viktig å se på de fremtidige aspekter ved meldingene over et tilstrekkelig tidsrom. Det er derfor viktig for disse medlemmer å understreke at disse medlemmer fremmet forslag i forsvarskomiteen om å utsette deler av meldingen til høsten 2005.

Komiteen viser til forslaget om å opprette en krisestøtteenhet, og mener dette er velbegrunnet, særlig med hensyn til infrastruktur og logistikk. En slik enhet må bestå av spisskompetanse og være teknologisk og faglig oppdatert til enhver tid, hvis den skal fungere etter intensjonen. Komiteen mener at en slik enhet ikke må stå i veien for at de enkelte departement har høy kvalitet på teknologisk utstyr og ekspertise.

Komiteen synes ideen om å opprette en krisestøtteenhet som kan kobles inn ved behov er god. Komiteen forutsetter at arbeidet med å etablere denne kommer i gang i fort, og at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en orientering om hvordan denne er innrettet for å sikre at relevante støttefunksjoner er ivare­tatt gjennom denne enheten.

Komiteenvil peke på bruken av Forsvarets ressurser under flodbølgekatastrofen i Sør-Asia, og vil understreke at Forsvaret har store operative ressurser som er tilgjengelige for bruk også ved vanskelige, kriseliknende hendelser i fred.

Komiteenviser til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004), der komiteen sier:

"Komiteen vil presisere begrepet "totalforsvar" i lys av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Totalforsvaret består av militære og sivile virkemidler. Det militære forsvaret består av Forsvaret. Det sivile forsvar omfatter hele samfunnet med alle sine funksjoner som må fungere i krise og krig. Komiteen vil også presisere at de totale ressurser som er tilgjengelige for å håndtere en krig, også skal kunne brukes ved vanskelige, kriseliknende hendelser i fred.

Komiteen vil peke på viktigheten av felles innhold i begreper innenfor det nye totalforsvarskonseptet. Det er viktig å arbeide aktivt for å implementere en felles forståelse (konsensus) av begreper innenfor det sivil-militære samarbeid. Dette vil lette planarbeid, samt sikre god kommunikasjon på alle forvaltningsnivå.

Komiteen viser til at totalforsvarskonseptet må i tillegg til samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn, også styrke samarbeidet mellom sivile institusjoner for å gi bedre helhetsløsninger og bedre ressursutnyttelse. Komiteen tar det for gitt at Regjeringen har en jevnlig vurdering av ulike samfunnssektorers behov for samordning innen sikkerhet og beredskap.

Komiteen mener også at arbeidet med samfunnssikkerhet må gjøre bruk av et totalforsvarskonsept som sikter mot å styrke samarbeidet mellom sivilt og militært beredskap."

Komiteen viser til at behovet for profesjonell og presis informasjonsformidling er en forutsetning for en effektiv krisehåndtering, både internt og eksternt. Informasjonsflyten går hurtigere og informasjonskildene er flere i dag enn bare få år tilbake. Det stiller store krav til beredskap på dette området. Komiteen viser til at Regjeringen styrker informasjonsberedskapen i departementene og gjennomgår hvordan en eventuell krisesituasjon skal håndteres. Komiteen viser i den forbindelse til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St- meld. nr. 39 (2003-2004), hvor følgende forslag ble fremmet:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette en evaluering av Kriseinfo (Regjeringens kriseinformasjonsenhet)."

Komiteen viser til at dette forslag ble reist på bakgrunn av at Kriseinfo har eksistert i 13 år, og at det er blitt reist spørsmål om hensiktsmessigheten ved denne. Komiteen registrerer at Regjeringen nå velger å legge denne ned.

Komiteen understreker viktigheten av at departementene benytter seg av gode teknologiske løsninger innen kommunikasjon og annet utstyr, og merker seg at dette nå skal gjennomgås. Komiteen forutsetter at det betyr oppgradering av eventuelt utdatert materiell.

Komiteen forutsetter at Regjeringen etablerer nødvendige kriseinformasjonsopplegg i de ulike departementene og hos Statsministerens kontor.

Komiteen viser til planene for krisehåndterings­øvelser og tilsyn. Komiteen støtter en opptrapping av tilsyn, og vektlegger at dette også må omfatte beredskapsplanene som legges til grunn for øvelsene. Evalueringsutvalget kunne vise til at kvaliteten på Utenriksdepartementets beredskapsplaner var kritikkverdig. Komiteen mener det på den bakgrunn er nødvendig å øke forståelsen av hva en beredskapsplan er og hvordan den skal operasjonaliseres som et ledd i økt tilsyn med krisehåndtering.

Komiteen vil vise til nødvendigheten av hyppige øvelser som en viktig del av det forebyggende sikkerhetsarbeidet. Scenario- og katastrofeøvelser må skje på alle nivåer og på tvers av etater. Komiteen mener at med så mangeartede kriser som det åpne, kompliserte samfunnet kan bli rammet av, må Norge ha maler både for operasjonell ledelse og øvelser.

Komiteen viser til behovet for øvelser som involverer departementene og deres kriseberedskap. Komiteen viser videre til at øvelser kan synliggjøre hva slags operative ressurser som er tilgjengelige og hvor raskt de er tilgjengelige, videre vil øvelser bidra til trening i samarbeid, ledelse og koordinering. På regionalt nivå mener komiteen at det er behov for standardiserte øvelser med fylkesmannen som koordinator. Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap vil være en viktig katalysator som også må kunne ta initiativ overfor andre direktorat og etater for å sikre et opplegg for trening og øvelser. Komiteen vil bl.a. vise til de nye sikkerhetsforskriftene for havner, som krever forebygging og øvelser.

Øvelser bør normalt omfatte relevante sivile og militære ressurser.

Merknader til kap. 8 - Tiltak for pårørende og berørte

Komiteen viser til de samtaler Evalueringsutvalget har gjort med pårørende og berørte av flodbølgekatastrofen, og berømmer den innsatsen utvalget har gjort for å la folks egne opplevelser av krisehåndteringen komme til uttrykk. Komiteen mener på denne bakgrunn at arbeidet som ble gjort for å imøtekomme behovene til de kriserammede områdene og deres pårørende hjemme i Norge, led av store mangler. Komiteen har imidlertid merket seg at de fleste ambassadene gjennomgående håndterte krisen godt.

Komiteenhar merket seg den store innsatsen som Nasjonal Støttegruppe etter flodbølgekatastrofen, en rekke organisasjoner og enkeltpersoner har ytt i forbindelse med flodbølgekatastrofen i Sør-Asia, og anerkjenner denne. Komiteen vil peke på at støttegruppen har vært et viktig kontaktpunkt mellom de pårørende og myndighetene, og at Sosial- og helsedirektoratet har arrangert og koordinert møter med støttegruppen siden februar 2005. Komiteen har merket seg at behovet for råd, veiledning og informasjon til pårørende og berørte fortsatt er stort.

Komiteen stiller seg bak de tiltak som Regjeringen har iverksatt i ettertid for å bistå berørte og pårørende. Komiteen viser i den forbindelse til Revidert nasjonalbudsjett og de forslag som behandles der.

Komiteen viser til at det i dag finnes flere foreninger for pårørende etter ulike kriser og katastrofer. Komiteen vil be Regjeringen vurdere økonomisk støtte til slike støttegrupper avhengig av situasjon.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil i denne sammenheng be Regjeringen vurdere om det bør gis økonomisk støtte til å få dette arbeidet inn i mer permanente former, f.eks. gjennom en organisasjon som kan ivareta de rammedes interesser.

Komiteen har merket seg at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har fått i oppdrag å utføre forskning knyttet til flodbølgekatastrofen, og mener dette vil gi nyttig kunnskap til å kunne gi god støtte til berørte i framtidige katastrofesituasjoner. Komiteen vil understreke at det er viktig å kunne gi en mer tilstrekkelig støtte til pårørende og direkte berørte under framtidige katastrofer, og at hjelpeapparatet også må være forberedt på å kunne yte støtte og hjelp over tid etter en dramatisk katastrofe, blant annet for å kunne håndtere psykiske senskader.

Merknader til kap. 9 - Administrative og økonomiske konsekvenser

Komiteen har merket seg at de fremlagte forslagene innebærer økonomiske og administrative konsekvenser som må utredes nærmere. Komiteen forutsetter at dette arbeidet prioriteres slik at tiltakene kan iverksettes raskt. Komiteen har videre merket seg at forslagene kan medføre behov for investeringsmidler og driftsmidler og tar til etterretning at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med konkrete forslag til tiltak og bevilgningsbehov i forbindelse med nysalderingen av 2005-budsjettet, og i forbindelse med St.prp. nr. 1 (2005-2006).