6.1 Makt- og demokratiutredningens diagnose

Makt- og demokratiutredningen beskriver det den omtaler som et minoritetshierarki. Minoritetene inngår ifølge utredningen i et hierarki i forhold til hvilke rettigheter de har. Samene har de mest omfattende rettigheter ved at de har fått status som urfolk i norsk og internasjonal rett. Andre grupper, kvener, jøder, rom (sigøynere), romanifolket (tatere) og skogfinner, har fått status som nasjonale minoriteter med utgangspunkt i langvarig tilknytning til landet. Til sist i minoritetshierarkiet kommer den nye innvandrerbefolkningen som er uten tilsvarende rettigheter som urfolk og nasjonale minoriteter.

Makt- og demokratiutredningen beskriver en uheldig utvikling for innvandrerbefolkningen.

Ifølge utredningen opplever innvandrere mange former for avmakt i møtet med det norske samfunnet. Det kan være lange opphold på asylmottak, avhengighet av det byråkratiske støtteapparatet, språkproblemer, marginalisering på arbeidsmarkedet og ulike former for etnisk diskriminering. Videre kan innvandrere komme i klemme mellom tradisjonelle familienormer og vestlige forventninger til likestilling mellom kjønn og til individuell valgfrihet.

Tendensen til innvandrergettoer i Oslo og andre steder forsterker ifølge utredningen den språklige avmakten. Den reproduseres gjennom et mønster der ektefeller ofte hentes fra innvandrergruppenes hjemland.

Ifølge utredningen er det et stort lønnsgap mellom innvandrere og nordmenn på det norske arbeidsmarkedet, som delvis skyldes diskriminering på etnisk grunnlag. Videre er innvandrere gjennomgående dårligere representert gjennom fagforeninger enn andre arbeidstakere.

Utredningen hevder at innvandrerne i stor grad utgjør en ny underklasse i Norge, enten de står utenfor arbeidsmarkedet eller de er i ufaglært og dårlig betalt arbeid. De er samtidig splittet i et stort antall etnisk-kulturelle grupper, mange av dem med sterke interne normer. Mangelen på felles bånd mellom innvandrergruppene gir et dårlig utgangspunkt for samordnet klassesolidaritet. Dette skiller det nye klassesamfunnet i Norge fra det gamle. En etnisk fragmentert underklasse med stadig tilsig av nye grupper utenfra, kan vanskelig organisere seg som arbeiderbevegelse.

6.2 Synspunkter fra høringsinstansene

Utredningens vurderinger knyttet til samer og nasjonale minoriteter er særlig kommentert av Universitet i Tromsø. Det pekes blant annet på at om man velger å bruke et begrep som minoritetshierarki, så burde en i større grad pekt på relevante hensyn i debatter om minoritets- versus urfolksrettigheter. Det pekes på at urfolk har historiske bosettingsområder innenfor staten og ofte på tvers av statsgrenser.

Utredningens synspunkter om innvandrere er i særlig grad kommentert av Senter mot etnisk diskriminering (SMED) og Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM).

SMED er "stort sett enig i Makt- og demokratiutredningens konklusjoner og beskrivelser av virkeligheten".

KIM hevder at Makt- og demokratiutredningens analyse av minoriteters makt er overfladisk og ufullstendig. Utredningen gir et statisk bilde og den har ikke sett på tilpasningsprosessen over et lengre tidsperspektiv.

Kontaktutvalget mener at utredningen burde undersøkt forhold langs flere dimensjoner knyttet til deltakelse i polititiske prosesser, deltakelse i arbeidsmarked, deltakelse i utdanning, den økonomiske situasjonen, samt justissektoren.

Høringsuttalelsene er nærmere presentert i meldingen.

6.3 Regjeringens politikk for urfolk og nasjonale minoriteter

Alle personer som hører til en etnisk, religiøs eller språklig minoritet har rett til frihet fra formell og reell diskriminering. Personer som hører til det samiske folket og personer som hører til minoriteter med tradisjonelle bånd til Norge, såkalte nasjonale minoriteter, har dessuten krav på at staten setter inn visse tiltak for å støtte opp om deres kultur, språk og religion. Myndighetene har også en forpliktelse til å identifisere de landområder som samene tradisjonelt besitter, og sikre effektivt vern av deres eiendomsrett og rett til besittelse. Denne plikten henger sammen med samenes status som urfolk.

Makt- og demokratiutredningen beskriver summen av de nevnte formene for folkerettslig vern som et "minoritetshierarki". Regjeringen peker på at de ulike minoritetene har rettigheter ut fra den enkelte gruppes unike historie, ut fra tilknytning til Norge og de konkrete utfordringene den enkelte gruppe står overfor.

Norsk forvaltning og lovverk er i stor grad bygd på norsk kultur, sedvane og normer. Dette kan i enkelte tilfeller komme i konflikt med sedvaner og kultur hos samer og nasjonale minoriteter. Tradisjonelt sett har minoritetene måttet tilpasse seg storsamfunnets praksis. Også i dag oppleves dilemmaer og konflikter mellom minoritetspolitiske prinsipper og politikkutformingen på ulike områder.

6.3.1 Samer

Samepolitikken skal ivareta urfolks interesser og rettigheter i Norge, og er i overensstemmelse med internasjonale avtaler. Den sentrale konvensjonen er ILO-konvensjon nr. 169 Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 er også sentral. I tillegg er samisk språk (nord-samisk) gitt særskilt vern etter Europarådets minoritetsspråkpakt. Denne forankringen i internasjonale avtaler er viktig og en ønsket politikk. Av nasjonalt lovverk er Grunnloven § 110a og sameloven sentral.

Regjeringen ønsker en videre utvikling av samarbeidsformene mellom myndighetene og Sametinget, og at den folkerettslige plikten til å konsultere samene som urfolk blir ivaretatt. Sametinget og Kommunal- og regionaldepartementet har derfor startet samtaler hvor formålet er å bli enige om retningslinjer for konsultasjoner.

Makt- og demokratiutredningen peker på sammenhengen mellom språkmakt og annen makt. Dominans og underordning avspeiler seg i språksituasjonen. Regjeringen har bevaring og utvikling av samisk språk som et av de sentrale målene i samepolitikken, og har derfor satt i verk flere tiltak for å øke statusen for samisk språk og for å gjøre samisk til et funksjonelt språk på flere arenaer. Meldingen viser til en rekke ulike tiltak.

6.3.2 Nasjonale minoriteter

De nasjonale minoritetene i Norge (jøder, kvener, rom, romani og skogfinner) er omfattet av vern som følger av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Rammekonvensjonen sier at statene skal skape de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, sikres effektiv deltakelse i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og i offentlige anliggender, særlig de som berører nasjonale minoriteter.

Deltakelsen kan blant annet ivaretas gjennom de nasjonale minoritetenes organisasjoner. Disse er i en oppbyggingsfase. Organisasjonene får tilskudd gjennom en egen tilskuddsordning, bl.a. for at minoritetene selv skal bli i bedre stand til å fremme egne saker.

6.4 Den danske maktutredningen om inn­vandringen

Den danske maktutredningen drøfter på en prinsipiell og illustrerende måte utfordringene som innvandringen medfører for det danske demokratiet, og den danske velferdsstaten. I forhold til den norske Makt- og demokratiutredningen er det betydelige forskjeller i vinkling, og den danske Magtudredningen uttrykker mindre bekymring for situasjonen.

Utredningen trekker fram at det finnes en betydelig bekymring i befolkningen for nivået på innvandringen og dens mulige trussel for det danske samfunnet. Denne bekymringen er imidlertid ikke stigende og det er klare aldersforskjeller. Det er de eldste borgerne som er de mest bekymrede. I 2002 var det 60 pst. av personer mellom 60 og 69 år som var enige i påstanden om at innvandringen utgjorde en trussel mot danskenes nasjonale egenart, mens det kun gjaldt for 29 pst. av dem under 30 år. (Togeby m.fl. s. 342) Tilsvarende finnes det i den unge generasjonen av etniske minoriteter en betydelig større fortrolighet med og tilslutning til det danske samfunnet og dets kulturelle normer enn i de eldre generasjonene.

Magtudredningen drøfter også utfordringer som angår den danske velferdsstaten. Etniske minoriteter har gjennomgående en lavere andel i arbeidsstyrken og en høyere arbeidsledighet enn personer av dansk opprinnelse. Derfor er tilsvarende mange innvandrere avhengige av offentlige overføringer. Innvandrernes svake tilknytning til arbeidsmarkedet betyr at de eksisterende økonomiske forskjeller blir sammenfallende med etniske forskjeller. Utredningen viser til at innvandringen skaper problemer for velferdsstaten. Ytelsesnivået i de danske velferdsordningene er høye sammenliknet med de fleste andre land.

Det er ifølge utredningen behov for en debatt om hvordan en kan tilpasse velferdsordningene slik at de både kan romme de nye innvandrerne og opprettholde de grunnleggende verdiene i den danske velferdsstaten. Samtidig er det ifølge utredningen behov for konsentrert innsats mot de barrierer som i dag finnes på arbeidsmarkedet, herunder også den diskriminering som skjer av etniske minoriteter.

6.5 Mangfold gjennom inkludering og deltakelse

Regjeringen påpeker at et fungerende demokrati krever vilje til innordning fra alle parter og vilje til å ta ansvar for hverandre.

Et fungerende demokrati stiller også krav til nye grupper når disse inkluderes i fellesskapets ordninger. Velferdsordninger er i noen grad basert på tillit. En må stole på at alle berørte lojalt følger opp ordningenes intensjoner. Også innvandrere og nye minoriteter må leve opp til disse forventningene for at velferdssamfunnet skal videreutvikles.

En politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse krever en løpende og bevisst avveining av hvordan tilpasningen mellom flertall og ulike mindretall skal skje. Ingen kan vente full praktisk tilrettelegging for egne behov og ønsker. På den annen side er det viktig å ha mekanismer og politiske prinsipper som sørger for at mindretallene har beskyttelse mot flertallsovergrep og utilsiktet forskjellsbehandling. Demokratiske spilleregler og effektiv beskyttelse mot rasisme og diskriminering er etter Regjeringens mening helt avgjørende for å få mangfoldige samfunn til å fungere harmonisk. Det er også grenser for hvor mye sosial og økonomisk ulikhet det kan være uten at det oppstår åpen konflikt og sosial spenning.

Regjeringen mener innsats for like muligheter til utdanning og i utdanningen er svært avgjørende for å forebygge at sosiale og økonomiske forskjeller systematisk vil følge etniske skillelinjer i framtiden.

Utdannelsesnivået varierer sterkt mellom inn­vandrere fra ulike land. Dette er i stor grad et uttrykk for hva innvandrere har av utdanning før de kommer til Norge.

Det er fortsatt forskjeller i hvilken grad minoritets- og majoritetsbefolkningen deltar i og gjennomfører utdannelse. Det er imidlertid en klart positiv utvikling for etterkommere i forhold til førstegenerasjons innvandrere.

Regjeringen påpeker at åpenhet og vilje til å ta i bruk de kvalifikasjoner og den kompetansen som innvandrerbefolkningen har, er svært viktig for å øke sysselsettingen i landet. Diskriminering på arbeidsmarkedet bidrar til eksklusjon og marginalisering av innvandrerbefolkningen og er en meget stor utfordring for hele det norske samfunnet.

Alle utenlandske statsborgere med tre års sammenhengende botid har hatt stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg siden 1983. Ved stortingsvalg har kun norske statsborgere stemmerett. Ifølge en utvalgsundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå brukte 45 pst. av norske statsborgere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn stemmeretten ved stortingsvalget i 2001. Dette var en nedgang fra 1997, da deltakelsen i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen var 58 pst. I befolkningen som helhet var deltakelsen vel 75 pst. i 2001.

Ved lokalvalget i 2003 benyttet 59 pst. av befolkningen retten til å stemme. Blant norske statsborgere med vestlig bakgrunn var, ifølge en utvalgsundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå, andelen som stemte 64 pst., mens andelen blant dem med ikke-vestlig bakgrunn var 36 pst. Andelen som stemmer varierer betydelig med ulik landbakgrunn.

Holdninger i befolkningen til innvandrere er viktige ved vurderingen av utviklingen av demokratiet i Norge. Meningsmålinger foretatt av Statistisk sentralbyrå i 2002 og 2003 (jf. Østby 2004 s. 138ff) viser at vel 8 av 10 mener at innvandrere bør ha samme mulighet til arbeid som nordmenn, og to tredjedeler bedømmer innvandreres arbeidsinnsats som nyttig. Det de bidrar med kulturelt er berikende ifølge 63 pst. i 2002. 9 av 10 har ikke noe mot å ha kontakt med innvandrere som naboer eller hjemmehjelpere, men 4 av 10 vil mislike å få en innvandrer giftet inn i familien (som svigersønn eller -datter). I forhold til holdningen i andre europeiske land ligger, ifølge Statistisk sentralbyrås tolkning, opinionen i Norge på de fleste områder i sentrum eller på den liberale eller tolerante siden av gjennomsnittet. For eksempel var det 50 pst. i gjennomsnitt i EU-land som mente at innvandrere beriker det kulturelle livet i landet.

Ifølge Statistisk sentralbyrå tydet målinger utover på 1990-tallet på at innstillingen overfor innvandrere og innvandring gradvis ble mer positiv. Holdningene til innvandrere varierer imidlertid sterkt med ulike bakgrunnskjennetegn. Eldre personer og personer med lav utdannelse er mer skeptiske til innvandrere enn yngre personer og personer med høy utdannelse.

6.6 Regjeringens politikk for et mangfoldig Norge

Makt- og demokratiutredningen inneholder sterke påstander om norsk politikk i forhold til innvandring og om innvandreres levekår generelt.

Regjeringen har gitt en generell gjennomgang av innvandreres levekår i St.meld. nr. 49 (2003-2004) som kom etter Makt- og demokratiutredningens sluttrapport. Meldingen beskriver en virkelighet som er sammensatt. Selv om det er betydelige utfordringer, presenteres det likevel flere positive utviklingstrekk. Meldingen peker på at levekårene forbedrer seg med botid for førstegenerasjons innvandrere. Levekårene er også bedre for personer født i Norge med utenlandsfødte foreldre (etterkommere) enn for førstegenerasjons innvandrere.

Regjeringen understreker at den virkelige prøvesteinen på om vi får til mangfold gjennom inkludering og deltakelse, er hvordan etterkommerne av førstegenerasjons innvandrere vil plassere seg i samfunnsbildet når de blir voksne.

Regjeringen skiller i St.meld. nr. 49 (2003-2004) mellom mål for personer som har innvandret som voksne, og personer som har tilbrakt mesteparten eller hele oppveksten i Norge (etterkommere). Det er et viktig mål at også førstegenerasjon voksne innvandrere i størst mulig grad skal være økonomisk selvforsørget og ha arbeid, uansett innvandringsårsak og botid. For personer som har vokst opp i Norge, og som har all eller det meste av sin skolegang her, er målene mer ambisiøse. Målet er at etterkommere ikke bare skal ha arbeid, men de skal også ha like muligheter i arbeid som alle andre borgere. På alle samfunnsområder er målet at etterkommerne skal oppnå det samme som andre borgere, som voksne.

Regjeringen setter i St.meld. nr. 49 (2003-2004) opp fire fokusområder for innsatsen framover:

• – Innvandrede foreldre har et selvstendig ansvar for å fremme sine barns muligheter i det norske samfunnet.

• – Innsats for like muligheter i utdanning for barn og unge som vokser opp i Norge er det viktigste man kan gjøre for å forebygge at store sosiale og økonomiske forskjeller vil følge etniske skiller i framtiden.

• – Innpass og like muligheter på arbeidsmarkedet er en viktig utfordring. Målet gjelder for alle innbyggere, også førstegenerasjons innvandrere og etterkommere.

• – Å tilby likeverdige tjenester som tar hensyn til ulike behov i ulike befolkningsgrupper er sentralt for utformingen av offentlige tjenester framover. Brukerretting og økt valgfrihet blir da viktig.

Regjeringen har fått tilslutning til en ny lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere, som skal bidra til at nyankomne innvandrere kommer raskt over i arbeid eller videre utdanning. Fra 1. september 2004 har kommunene således plikt til å tilby introduksjonsprogram til flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag som har behov for det, som forberedelse til å delta i ordinært arbeidsliv eller utdanning. Programmet skal være individuelt tilpasset og deltakerne mottar en stønad knyttet til deltakelse som erstatter sosialhjelp.

Opplæringen i norsk og samfunnskunnskap er utvidet og bedret de siste ti årene. Regjeringen har likevel foreslått å styrke norskopplæringen ytterligere. Regjeringen har fått tilslutning til at alle voksne innvandrere må ha gjennomført 300 timer norskopplæring og samfunnskunnskap, eller kunne dokumentere tilstrekkelige ferdigheter, for å få innvilget bosettingstillatelse eller statsborgerskap. I tillegg får kommunen plikt til å gi opplæring opp til totalt 3 000 timer for dem som trenger det. Noen grupper har rett til gratis opplæring, mens andre må betale selv. Alle kommuner skal ha tilbud etter ny ordning fra 1. september 2005.

Regjeringen har lagt fram et forslag til lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005). Loven vil være den første i Norge som sikrer helhetlig vern mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv.

Regjeringen ønsker at flest mulig som bor varig i Norge søker norsk statsborgerskap. Regjeringen ønsker som hovedregel at norske statsborgere bare har ett statsborgerskap. Å ta norsk statsborgerskap er og bør være et viktig steg for den enkelte og samfunnet. Regjeringen foreslår derfor at det innføres en høytidelig markering ved overgang til norsk statsborgerskap. Forslag til ny lov om statsborgerskap ble lagt fram i januar 2005, jf. Ot.prp. nr. 41 (2004-2005).

6.7 Komiteens merknader

Nasjonale minoriteter

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Norge til alle tider har hatt innbyggere med ulik etnisk og kulturell bakgrunn. Samene har status som urfolk, mens kvener, skogfinner, rom og romanifolket betegnes som nasjonale minoriteter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at Regjeringen i liten grad tar opp problemstillinger knyttet til minoritetenes situasjon.

Disse medlemmer etterlyser en nærmere beskrivelse av Sametinget som samenes eget folkevalgte organ og hvor utviklingen i makt og innflytelse mellom Stortinget og Sametinget undergis særlig vurdering. Utviklingen de siste årene tyder på at Sametinget er i ferd med å styrke sin posisjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har videre merket seg at Regjeringen viser til at ordningen med en egen statssekretær for samiske saker skal sikre at samiske saker settes på dagsorden i regjeringsapparatet. Det legges vekt på at denne personen er rekruttert fra det samiske miljø.

Flertallet viser til at det innenfor den samiske befolkningen er et mangfold av ulike kulturer, historier og tradisjoner. Dette mangfoldet kommer til uttrykk ved 3 ulike samiske språk og et mangfold av ulike dialekter, ulike næringsveier og ulike levesett. Det er viktig at dette mangfoldet opprettholdes og gis levedyktige vilkår, slik Norge har forpliktet seg til, blant annet gjennom ILO-konvensjon nr. 169 Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Når politikken skal utformes er det viktig med innspill fra det mangfold av interessegrupper, organisasjoner mv. som finnes i de samiske miljøene.

Flertallet viser til behandlingen av St.meld. nr. 55 (2000-2001) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 55 (2000 - 2001) Om samepolitikken og innstillingen til disse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sin motstand mot de fleste særordninger for minoritetsgrupper og sine forslag om å nedlegge Sametinget og står fast på at det på sikt kun vil skape konflikter mellom ulike befolkningsgrupper å fortsette den politikk de øvrige partier står for.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringen ønsker å videreutvikle samarbeidsformene mellom myndighetene og Sametinget, slik at den folkerettslige plikten til å konsultere samene som urfolk, blir ivaretatt. Flertallet viser til at Stortinget for å innfri offentlige myndigheters plikt til konsultasjon gjennom behandlingen av finnmarksloven, har gjennomført betydelige konsultasjoner.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, understreker at denne konsultasjonsplikten i senere saker først og fremst må utføres av regjeringen før saker fremmes for Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser videre til at kommunal- og regionalministeren på vegne av Regjeringen 11. mai dette år ble enig med Sametinget om en konsultasjonsordning i saker som kan få betydning for samiske interesser. Konsultasjonsplikten følger av ILO-konvensjonen. Disse medlemmer viser dessuten til at det ble holdt konsultasjoner mellom Regjeringen, Sametinget og fylkestinget forut for fremleggelsen jf. redegjørelsen i Ot. prp. nr. 53 (2002-2003). Da det viste seg at ytterligere konsultasjoner var påkrevd, tok Stortinget ansvar for å gjennomføre konsultasjoner i sitt arbeid med loven. Disse medlemmer viser til at det først og fremst var arbeidet med finnmarksloven som avdekket at det var behov for en mer formalisert ordning for hvordan konsultasjonsplikten skal overholdes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietpåpeker at Regjeringen viser til det vern de nasjonale minoritetene i Norge har etter Europarådets Rammekonvensjon som sier at statene skal skape de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, sikres effektiv deltakelse i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv, og i offentlige anliggender, særlig de som berører nasjonale minoriteter, men uten å synliggjøre forslag til tiltak som skal bidra til å sikre en slik utvikling.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at flere tiltak som skal bedre de nasjonale minoritetenes mulighet til deltakelse er omtalt, og vil vise til blant annet en egen tilskuddsordning for de nasjonale minoriteters organisasjoner. Tilskuddsordningen bidrar til at minoritetene selv skal bli i bedre stand til å fremme egne saker. Det er videre etablert kontaktforum mellom de nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter som i regi av Kommunal- og regionaldepartementet møtes minst én gang i året. Flertallet vil også vise til at det etter vedtak i NRKs generalforsamling i 2004 er slått fast at NRKs samlede riksdekkende programtilbud både i radio og i fjernsyn skal inneholde programmer for nasjonale og språklige minoriteter.

Innvandring

Komiteen viser til at hovedvekten i kapittel 6 er lagt på innvandringsproblematikken.

De siste 35 årene har det skjedd en betydelig innvandring til Norge. Mens det i 1970 var ca. 60 000 innbyggere eller 1,5 pst. av befolkningen, med to utenlandsfødte foreldre i landet, var tallet steget til 7,6 pst. av befolkningen i 2004. Dette har skapt nye utfordringer for det norske samfunn. I følge Makt- og demokratiutredningen er innvandrerbefolkningen - da særlig den som kommer fra ikke-europeiske land, i ferd med å bli en ny underklasse. Mange er i lavtlønnsjobber eller utenfor arbeidsmarkedet, har svake norskkunnskaper og deltar i liten grad i norsk organisasjons- og samfunnsliv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at en vellykket innvandrings- og integreringspolitikk er viktig for landet og for alle dem som bor her. Likeverd, solidaritet, rettferdighet og en god fordelingspolitikk må være bærebjelkene i denne politikken.

Flertallet mener at den største utfordringen for å lykkes er at innvandrerne som gruppe løftes sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt. Dette krever en aktiv fordelings- og utdanningspolitikk. Språkbeherskelse er en av nøklene til inkludering og deltakelse. Innpass i arbeidsmarkedet er en annen.

Det er bred enighet om at alle skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter uavhengig av etnisk bakgrunn, kjønn, religion eller seksuell legning.

En slik integrering er imidlertid en toveisprosess. Majoritetsbefolkningen har et hovedansvar fordi den har størst makt og mulighet til å diskriminere og til å bekjempe diskriminering. Samtidig må man klart formidle og kreve aktiv deltakelse og aksept for demokratiske spilleregler fra innvandrerbefolkningen.

Flertallet har med interesse merket seg resultatene fra den danske Magtudredningen. Her vises det til at det finnes en betydelig bekymring i befolkningen for nivået på innvandringen og dens mulige trussel for det danske samfunn. Denne bekymringen synes imidlertid langt på vei å være alders- og generasjonsrelatert. Yngre generasjoner er mer åpne og inkluderende enn eldre. Dette bærer bud om en positiv utvikling og viser at mye av fremmedfrykten forsvinner når mennesker lærer hverandre å kjenne.

Flertallet har også merket seg Regjeringens påpeking av at levekårsforholdene for førstegenerasjonsinnvandrere i Norge utvikler seg positivt ved økt botid. Tendensen til sterk konsentrasjon av innvandrere på geografisk avgrensete områder bidrar derimot til isolasjon og hindrer innleving i norsk språk og kultur.

Flertallet viser til Stortingets behandling av St.meld. nr. 49 (2003-2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse og de aktuelle tiltak for å bedre innvandrernes situasjon som ble drøftet i den sammenheng. Vår evne til å møte utfordringer mellom ulike befolkningsgrupper vil være av stor betydning for utviklingen av det norske samfunn i årene som kommer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietkonstaterer at den naive og lettsindige innvandringspolitikken som de øvrige partier har ført, har skapt nye ufordringer for det norske samfunn og ført til at innvandrere fra ikke-europeiske land er i ferd med å bli en ny underklasse. Dette skyldes etter disse medlemmers oppfatning en fullstendig feilslått integreringspolitikk som har vært basert på "stakkarsliggjøring" og "klientifisering" av alle innvandrere fremfor at det burde ha vært stilt krav til innvandrere om å tilpasse seg norske lover, forskrifter og regler for skikk og bruk og allmenne forhold for hvordan vi skal leve i vårt land.

Disse medlemmer vil vise til de mange forslag fra Fremskrittspartiet gjennom mange år, senest i innstillingen til St.meld. nr. 49 (2004-2005) med en langt strengere og klarere integreringspolitikk og asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk. Det er særlig den ikke-vestlige innvandringen gjennom familiegjenforening som må strammes radikalt til slik at integreringen av innvandrergruppene inn i det norske samfunn kan vinne frem. Hvis den høye prosenten med henteekteskap også for andre og tredje generasjon innvandrere fortsetter sammen med bodstedskonsentrasjonen, vil det utvikle seg flere parallelle samfunn med helt ulik kultur, verdi- og levekultur som vil medføre konflikter i fremtiden og dermed helt bryte opp det tidligere sosialt og kulturelt harmoniske og homogene norske samfunnet.