Vedlegg 1: Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden til kommunalkomiteen, datert 6. mai 2005
Jeg viser til kommunalkomiteens brev av 21.04.05, vedlagt Dokument nr. 8:65 (2004-2005), hvor stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Øystein Djupedal og Jørund Leknes foreslår at Stortinget ber Regjeringen om å utferdige en forskrift som innebærer at botid tillegges vekt ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en særlig tilknytning til riket ved søknad om asyl fra irakere som har hatt midlertidig og begrenset tillatelse, og som siden ikke har blitt innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Formålet er at de som hovedregel etter en individuell helhetsvurdering innvilges opphold i Norge.
Som begrunnelse for sitt forslag viser representantene blant annet til at de mener det foreligger sterke menneskelige hensyn for å innvilge tillatelse til alle som faller inn under denne gruppen. Representantene fremhever at det er viktig å skape gode og varige løsninger for personer som har kommet til Norge med bakgrunn i et behov for beskyttelse, og det vises til at man internasjonalt har vært tilbakeholden med å bruke midlertidig beskyttelse. Videre pekes det på at særforskriften om vurderingen av tilknytning til riket for irakere saboterer FNs anbefalinger om ikke å sende noen tilbake til Irak med tvang. Representantene oppsummerer med at "Regjeringen må utferdige en forskrift som er speilvendt i forhold til det foreliggende høringsutkast. En slik forskrift må anerkjenne at irakerne var å betrakte som flyktede uten mulighet for retur da de ble gitt kollektiv beskyttelse, og erkjenne at de har opparbeidet en særlig tilknytning til riket i løpet av de årene de har vært her."
Innledningsvis ønsker jeg å informere om at særforskriften som nærmere angir innholdet av begrepet "særlig tilknytning til riket" for irakere som har hatt midlertidig og begrenset tillatelse, trådte i kraft 15. mars i år. Forslaget fra representantene vil således, dersom det skulle få tilslutning, innebære at man må utarbeide en helt ny særforskrift med motsatt innhold av den som trådte i kraft 15. mars.
Når det gjelder selve forslaget ser jeg behov for å klargjøre og korrigere de faktiske forhold i denne saken, da det som begrunnelse for forslaget er lagt til grunn uriktige forutsetninger på helt sentrale punkter.
Representantene Holmås, Djupedal og Leknes beskriver gruppen kurdiske irakere som kom på slutten av 90-tallet som "flyktninger uten mulighet til retur da de ble gitt kollektiv beskyttelse". Beskrivelsen av gruppen er ikke i tråd med de faktiske forhold.
Den gruppen vi her snakker om, såkalte MUFere, fikk alle en individuell og grundig vurdering da de søkte asyl i Norge. Etter prøving av asylsøknadene både i UDI og klageinstansen fant man imidlertid at de ikke hadde behov for beskyttelse etter FNs flyktningkonvensjon, og at de således verken var flyktninger eller hadde rett til asyl i Norge. Situasjonen i Nord-Irak var heller ikke slik at de hadde behov for beskyttelse av flyktningliknende grunner. De irakiske kurderne kom således til Norge av andre grunner enn det beskyttelsesbehov asylinstituttet er etablert for.
Etter en helhetsvurdering fra norske myndigheter, der det avgjørende var at man på denne tiden ikke hadde mulighet for å tvangsreturnere til Irak, ble de fleste irakere fra Nord-Irak gitt midlertidige tillatelser av ett års varighet i 2000/2001. Tillatelsene dannet ikke grunnlag for familiegjenforening eller bosettingstillatelse. Gruppen ble ikke, i motsetning til det som anføres av forslagsstillerne, gitt tillatelse i medhold av reglene om kollektiv beskyttelse. Reglene om kollektiv beskyttelse gjelder for en massefluktsituasjon. Bestemmelsene om slik beskyttelse får anvendelse etter beslutning av Kongen i statsråd og er forbeholdt personer som har et beskyttelsesbehov, noe denne gruppen som nevnt ikke hadde. FN v/UNHCR har ikke kommet med anbefalinger om varsomhet knyttet til bruken av midlertidige tillatelser til personer som ikke er flyktninger. Dette er utenfor UNHCRs mandat.
Jeg vil også understreke at det ikke har vært praktiske hindringer for frivillige hjemreiser til Irak for denne gruppen. Norske myndigheter ble i 2001 kjent med at svært mange kurdere som hadde fått ordinære tillatelser og reisedokumenter i Norge, i strid med vilkårene i reisedokumentet, reiste til Nord-Irak via Syria. Denne informasjonen viste med tydelighet at det verken var et generelt beskyttelsesbehov for denne gruppen i Irak eller praktiske problemer med hjemreise. Blant annet denne kunnskapen, samt vurderingen for øvrig av situasjonen i Irak, var avgjørende for at myndighetene ikke ga nye og varige tillatelser da de midlertidige tillatelsene begynte å løpe ut i 2001/2002. Søkerne i denne gruppen har, i likhet med andre utlendinger med endelig avslag, hatt en plikt til å reise hjem av eget tiltak. Denne plikten har de valgt å ikke etterkomme.
Representantene hevder at manglende tillatelse til denne gruppen betyr at Norge saboterer UNHCRs anbefalinger om å la være å sende personene til Irak. Jeg vil imidlertid fremheve at Norge i dag ikke tvangsreturnerer noen til Irak, og at de returer som gjennomføres er basert på frivillighet gjennom IOM. Jeg kan derfor ikke se at innføringen av den nye forskriften er i strid med UNHCRs anbefalinger på dette området.
Når det gjelder representantenes ønske om at Regjeringen skal gi en forskrift som gir varige tillatelser til alle irakere som før hadde en midlertidig tillatelse i Norge i 2000/2001, så er dette etter min vurdering lite aktuelt og vil være en uheldig løsning. Jeg mener det er vanskelig å gi varige tillatelser til en gruppe personer alene fordi disse ikke har ønsket å rette seg etter lovlige fattede vedtak. Manglende samarbeid og manglende vilje til å rette seg etter pålegg skal ikke belønnes. En slik ettergivenhet vil kunne undergrave en regulert innvandring til Norge. Å legge avgjørende vekt på lang oppholdstid i Norge for denne gruppen vil for øvrig innebære en forskjellsbehandling i forhold til andre søkere som har vært lenge med endelig avslag i Norge. En slik handling ville for øvrig være i strid med hensynene bak bestemmelsene om midlertidig tillatelse. Det vil kunne føre til at man for fremtiden vil unnlate eller være svært tilbakeholdne med å gi tillatelser når behovet er midlertidig, eksempelvis der personer har behov for medisinsk behandling.
Jeg har nylig sendt på høring et forslag som innebærer at irakere som tidligere har hatt midlertidig tillatelse får en særskilt anledning til å søke og få en ordinær arbeidstillatelse i Norge. Det er imidlertid et vilkår for slik tillatelse at man er i fast arbeid og kan forsørge seg selv. De som vil kunne få tillatelse etter den foreslåtte forskriften vil bli betraktet som arbeidsinnvandrere og får ikke tillatelser på bakgrunn av en asylsøknad. Forslaget til forskrift er imidlertid i utgangspunktet ikke gitt av hensyn til søkerne selv, men av hensyn til lokalsamfunn og arbeidsgivere som i lengre tid har brukt denne arbeidskraften og har vanskelig for å finne andre til å fylle den jobben som gjøres. Forslaget er likevel en svært sjenerøs handling overfor en utvalgt gruppe. Etter min vurdering vil det å gå lengre ved i praksis å gi et amnesti for hele gruppen være et uheldig signal. Dette gjelder både i forhold til andre som har fått endelig avslag og som plikter å reise hjem, samt for personer som måtte vurdere å reise til Norge uten å ha et beskyttelsesbehov. I tillegg vil et slikt signal kunne redusere antallet frivillige returer i fremtiden.
Avslutningsvis ønsker jeg å fremheve at det etter gjeldende regelverk fortsatt skal foretas en helhetsvurdering av om det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at irakere med tidligere midlertidig tillatelse(MUFere) skal få bli i Norge.
Det er ikke slik at denne gruppen irakere er utelukket fra tillatelse i Norge etter den vedtatte særforskriften. Forskriften angir kun hvilke momenter som ikke skal tillegges vekt i vurderingen av søknader om opphold fra denne gruppen.