Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ruth Stenersen, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at i 2000 og 2001 ble til sammen 2069 irakiske kurdere innvilget midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse i Norge.Komiteenviser til at forslagsstillerne nå ønsker at det utformes en forskrift med det formål at de irakiske kurderne etter en individuell helhetsvurdering innvilges asyl eller opphold på humanitært grunnlag.

Komiteen viser til brevet fra kommunal- og regionalministeren datert 6. mai 2005, og som er vedlagt innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er kjent med at hele gruppen som hadde fått innvilget midlertidig oppholdstillatelse på spesielle vilkår, fikk en individuell vurdering da de søkte asyl i Norge. Etter prøving av asylsøknadene både i UDI og klageinstansen ble det fastslått at det ikke var grunnlag for beskyttelse etter FNs flyktningkonvensjon, og at de således verken var flyktninger eller hadde rett til asyl i Norge.

Flertallet viser videre til at etter en helhetsvurdering fra norske myndigheter, fordi det på denne tiden ikke var mulig å tvangsreturnere til Irak, ga gruppen midlertidige tillatelser av ett års varighet i 2000/2001.

Flertallet mener det er riktig å legge vekt på hvilket grunnlag de kurdiske irakerne ble gitt midlertidig oppholdstillatelse. Flertallet er uenig med forslagsstillerne som skriver at dette var "flyktninger uten mulighet til retur da de ble gitt kollektiv beskyttelse". Flertallet mener dette ikke er i tråd med de faktiske forhold i og med at alle fikk en individuell og grundig behandling av sin søknad da de søkte asyl i Norge.

Flertallet viser til at forslagsstillerne påpeker at gruppen har hatt opphold i landet lenger enn 4 år, og har således en sterk tilknytning til riket. Flertallet vil påpeke at dette skyldes at de ikke er blitt tvangsreturnert, ikke at de har hatt lovlig opphold. Denne gruppen har i likhet med andre utlendinger med endelig avslag, hatt en plikt til å reise hjem av eget tiltak. Denne plikten har de valgt å ikke etterkomme.

Flertallet vil bemerke at det ikke har vært praktiske hindringer for frivillig hjemreise til Irak for denne gruppen. Flertallet er kjent med at gruppen ikke har ønsket å rette seg etter lovlig fattede vedtak, og flertallet mener det vil være uheldig om slik adferd belønnes.

Flertallet viser til at det er utarbeidet en forskrift som angir innholdet av begrepet "særlig tilknytning til riket" for irakere som har hatt midlertidig og begrenset tillatelse.

Flertallet viser til at departementet nylig har sendt på høring et forslag som innebærer at irakere som tidligere har hatt midlertidig tillatelse, skal få en særskilt anledning til å søke og få en ordinær arbeidstillatelse i Norge. Flertalletvil dessuten peke på at det etter gjeldende regelverk fortsatt skal foretas en helhetsvurdering av om det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at irakere med tidligere midlertidig tillatelse (MUFere) skal få bli i Norge.

Flertalletforeslår at Dokument nr. 8:65 (2004-2005) ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i tillegg påpeke at kurdere fra Nord-Irak ut fra erfaringer har vist seg å være en relativt vanskelig gruppe å integrere i det norske samfunn. Blant annet er arbeidsledigheten i denne gruppen blant den høyeste i noen innvandrergruppe. Det er også en gruppe som i ikke ubetydelig utstrekning fastholder lokale irakiske tradisjoner som arrangerte ekteskap, hvor det i flere dokumenterte tilfelle har vært sterke elementer av tvang. Disse medlemmer er selvfølgelig klar over at det i alle grupper er individuelle forskjeller, da enhver gruppe, som kjent, består av individer.

Disse medlemmer ønsker i utgangspunktet at ingen kurdere fra Nord-Irak skal gis oppholdstillatelse i Norge av en art som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse.

Disse medlemmer vil imidlertid åpne for at denne typen oppholdstillatelse kan gis til individer eller familier som er særdeles godt integrert i Norge, og kan dokumentere dette gjennom arbeid over en lengre periode, gode kunnskaper i norsk og plettfri vandel.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om at Regjeringen vurderer denne typen oppholdstillatelser på grunnlag av graden av integrasjon, ut fra forhold som norskkunnskaper, tilpasningsdyktighet til det norske samfunn og vandel. Som mål på tilpasningsdyktighet synes det naturlig å se på evnen til å klare seg uten sosiale støtteordninger og på deltagelse i arbeidslivet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere å gjøre adgangen til å få oppholdstillatelse, som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, avhengig av graden av integrasjon ut fra forhold som vandel, norskkunnskaper og tilpasningsdyktighet til det norske samfunnet, herunder evnen til deltagelse i arbeidslivet og å klare seg uten sosiale støtteordninger."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at den gruppen det her er tale om, har vært utsatt for meget vilkårlig behandling i Norge. Det har vært gitt midlertidige tillatelser, samtidig som FNs Høykommissær for flyktninger klart frarådet ufrivillig retur til Irak. Tvangsretur, som flertallet i komiteen tydeligvis mener burde vært gjennomført, ville altså være i strid med FNs anbefalinger. Det er også mye som tilsier at retur til Irak i tiden fremover vil være vanskeliggjort av den situasjonen landet befinner seg i. Dette er en situasjon UNHCR ber oppholdslandene for de irakiske kurderne ta hensyn til, noe Norge velger å ikke gjøre.

Disse medlemmer vil påpeke at gruppen med irakere med midlertidig opphold ikke hadde fått utstedt reisedokumenter av den norske stat og at de dermed ikke var blant reisende til Irak med norske reisedokumenter.

De det her gjelder har hatt opphold i landet lenger enn 4 år, og har således som hovedregel etablert en sterk tilknytning til riket, samt at det ligger sterke menneskelige hensyn til grunn for å gi alle personer i denne gruppen en rett til å få søknader om opphold vurdert på individuelt grunnlag. Graden av tilknytning dersom oppholdstiden i Norge tas med i betraktning, vil som hovedregel gi opphold. I tillegg til lang botid kommer tilpasning til det norske samfunnet i form av arbeid og utdanning, alder, psykisk helsesituasjon, familiesituasjon i Norge og hjemlandet m.m. I tillegg må de som har fått barn mens de har vært i Norge, eller der hvor barn kom til Norge i ung alder, vurderes i henhold til bestemmelsene i barnekonvensjonen.

Disse medlemmer viser til at andre europeiske land har valgt å innvilge oppholdstillatelse for personer fra Irak med like lang oppholdstid som de det her er snakk om.

Det som er av stor viktighet er å søke gode, varige løsninger for personer som har kommet til Norge og hevdet behov for beskyttelse, og har blitt værende lenge i landet. Både internasjonalt og nasjonalt har man, både i teori og praksis, hatt en stor tilbakeholdenhet med bruken av midlertidighet, og EUs direktiv om midlertidig beskyttelse illustrerer i så måte at midlertidighet gjelder krisesituasjoner og massefluktsituasjoner. Når norske myndigheter bruker midlertidighet, krever det stor grad av varsomhet, og humanitær tradisjon tilsier at mennesker på et gitt tidspunkt må gis anledning til å få en mer permanent beskyttelse eller opphold.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har iverksatt forskrift om at det ved vurdering av søknad om asyl eller arbeids- eller oppholdstillatelse fra irakere som har hatt en midlertidig og begrenset arbeidstillatelse i medhold av utlendingsforskriftens § 21 sjuende ledd, skal botid i riket etter at slik tillatelse ble gitt ikke tillegges vekt ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en særlig tilknytning til riket etter utlendingslovens § 8 annet ledd. Det er dermed ikke riktig, slik flertallet hevder, at det vil foretas en helhetsvurdering av om den enkelte iraker skal få opphold i Norge.

Disse medlemmer mener en slik forskrift betyr at Norge ikke følger FNs anbefalinger om å la være å sende folk til Irak, gjennom at det for irakerne som fikk midlertidig opphold aldri vil bli mulig å opparbeide "særlig tilknytning til riket". Et overveldende flertall av høringsuttalelsene mener også dette. Særlig tungtveiende bør Utlendingsdirektoratets høringsuttalelse telle når det i den slås fast:

"Vårt prinsipielle syn er at de helt spesielle omstendighetene knyttet til nettopp denne avgrensede gruppens langvarige opphold i Norge tilsier innvilgelser på humanitært grunnlag i betydelig flere saker enn det departementets forslag legger opp til. Vi presiserer at det ikke er vår mening at alle disse sakene bør innvilges på generelt grunnlag, men at de på vanlig måte skal undergis en individuell behandling av hver enkelt sak. I de individuelle vurderingene vil forhold som blant annet fortsatt kvalifisert tvil om identiteten og straffbare forhold som vil kunne medføre utvisning bli tillagt vekt mot å innvilge."

Disse medlemmer har merket seg at i høringsutkast til forskrift vil irakere som får MUF-status gis rett til å søke om arbeids- og oppholdstillatelse som arbeidsinnvandrere. Disse medlemmer mener en slik løsning ikke er tilstrekkelig. Disse medlemmer finner grunn til å minne om at denne flyktninggruppen kom som asylsøkere og kunne ikke returneres. De bør behandles som flyktninger, ikke som arbeidsinnvandrere. Mange har behov for norskopplæring og kvalifisering for å unngå varig sosialhjelp, i tillegg vil en slik arbeidstillatelse, som bare gis til arbeidsføre, være en inhuman forskjellsbehandling av syke, barn, arbeidsløse og personer med traumer de kan ha pådratt seg etter at de kom til Norge, blant annet som følge av lang adskillelse fra familien. Kommunene vil også ha behov for integreringstiltak for denne gruppen mennesker som for alle andre flyktninger.

Disse medlemmer mener Regjeringen må utferdige en forskrift som er speilvendt i forhold til gjeldende forskrift. En slik forskrift må anerkjenne at irakerne har opparbeidet en særlig tilknytning til riket i løpet av de årene de har vært her. Forskriften må gi forvaltningen retningslinjer om fornyet vurdering av disse sakene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utferdige en forskrift som innebærer at det ved vurdering av søknad om asyl fra irakere som har hatt tillatelse i medhold av lovens § 8 andre ledd, jf. forskriftens § 21 andre ledd, begrenset i medhold av sjuende ledd, skal botid i riket etter at slik tillatelse ble gitt tillegges vekt ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en særlig tilknytning til riket etter utlendingslovens § 8 annet ledd.

Slik vurdering skal gis alle som ble innvilget midlertidig og begrenset oppholdstillatelse, og som siden ikke har blitt innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag, med det formål at de som hovedregel skal kunne innvilges slikt opphold etter en individuell helhetsvurdering."