14. Refusjonsordningene
Refusjonssystemet skal sikre at befolkningen får en mest mulig lik og enkel tilgang til legemidler, uavhengig av betalingsevnen til den enkelte. I 1995 ble det refundert legemidler for om lag 3,8 mrd. kroner og i 2003 for om lag 8,2 mrd. kroner. Folketrygdens andel av de totale legemiddelutgiftene var i 1995 51 prosent og 57 prosent i 2003. Det uttales at utgiftsveksten hovedsakelig kan forklares med en overgang til nye og dyrere legemidler, men at økt volum av solgte legemidler også spiller inn.
Det er etablert tre ulike ordninger for refusjon av utgifter til legemidler som gis utenom sykehus eller kommunehelsetjenesten. Forhåndsgodkjent refusjon hvor legen skriver ut en blå resept, er den vanligste ordningen. Det er også mulig å søke om refusjon på individuelt grunnlag eller om bidrag til store sykdomsutgifter.
Forhåndsgodkjent refusjon, eller "blåreseptordningen", er den mest omfattende ordningen innenfor det norske refusjonssystemet. Produsenten av legemidlet søker om refusjon, og Statens legemiddelverk vurderer om søknaden oppfyller forskriftskravene. Legemidler som godkjennes for refusjon, føres opp på listen over refusjonsberettigede legemidler (preparatlisten). Det er så legen som må vurdere om pasientene oppfyller de vilkårene som Statens legemiddelverk har satt for refusjon av de enkelte legemidlene.
Statens legemiddelverk fatter årlig vedtak i 75 til 100 refusjonssaker. Om lag 10 refusjonssøknader avslås årlig.
Det gis i meldingen en omtale av dagens regelverk og saksbehandlingsrutiner i forbindelse med refusjon av nye legemidler.
Dersom et nytt legemiddel oppfyller de faglige kravene, er den videre saksbehandlingen avhengig av om Statens legemiddelverk er delegert beslutningsmyndighet. Statens legemiddelverk har myndighet til å innvilge refusjon, dersom det ikke er nødvendig å opprette nytt sykdomspunkt eller legemiddelgruppe i blåreseptforskriften § 9 og de årlige merutgiftene ved refusjon er mindre enn 5 mill. kroner fem år etter refusjonsinnvilgelse (bagatellgrensen). I de øvrige sakene må beslutning om refusjon fremmes for Stortinget som en del av samlet budsjettframleggelse.
Det framholdes at kravet om at et legemiddel må omfattes av eksisterende sykdomspunkter og legemiddelgrupper for å kunne tas opp i blåreseptordningen, forsinker innvilgelse av refusjon for legemidler i den lavere delen av kostnadsskalaen. Etter departementets vurdering er denne begrensningen unødvendig for å sikre riktig prioritering av samfunnets ressurser etter at bagatellgrensen på 5 mill. kroner ble innført i 2003.
Det vises til at sosialkomiteen i Innst. O. nr. 29 (2002-2003) tok opp hensiktsmessigheten av at refusjon for enkelte legemidler behandles av Stortinget og også ba om at andre modeller for kostnadskontroll enn refusjonskontrakter ble vurdert, herunder en form for overslagsbevilgning underlagt strenge økonomiske kontrollmekanismer. Departementet viser til de strenge forutsetningene som er knyttet til overslagsbevilgninger, bl.a. at dette ikke gir et departement adgang til å overskride bevilgningen ved å utvide utgiftsgrunnlaget i forhold til de premisser bevilgningen bygger på, for eksempel ved å fastsette standardhevinger eller gjøre nye grupper tilgjengelig til et tilskudd. Det uttales at å ta inn nye legemidler i refusjonsordningen kan beskrives som en standardheving som må vurderes i de samlede budsjettfremlegg til Stortinget. Det uttales at innføring av betegnelsen "overslagsbevilgning" derfor ikke vil innebære en endring i forhold til dagens praktisering av opptak av nye legemidler i refusjonsordningen.
Det framholdes at en oppheving av bagatellgrensen vil innebære at bevilgninger til legemidler vil bli gitt forkjørsrett foran andre helsetiltak som blir vurdert innenfor en gitt budsjettramme, og det uttales at virkningen av å heve bagatellgrensen vil være at flere legemidler innvilges refusjon, selv om pasientenes nytte av andre tiltak kan vurderes å være høyere. En heving av bagatellgrensen ville innebære at Statens legemiddelverk i de aller fleste saker blir delegert ansvaret for krevende prioriteringer innenfor helsevesenet. Etter departementets vurdering vil det være uheldig dersom ansvaret for disse politiske prioriteringene mellom ulike helsetiltak delegeres til en fagmyndighet. Departementet mener at legemidler bør underlegges samme politiske prioritering som andre vel begrunnede helsetiltak innenfor en samlet budsjettramme.
For å effektivisere refusjonssystemet og legge til rette for riktige prioriteringer vil departementet:
– foreslå å fjerne sykdomslisten som opptakskriterium for forhåndsgodkjent refusjon, men beholde listen som ramme for legens forskrivning
– beholde dagens bagatellgrense for vedtak fra Statens legemiddelverk om opptak av legemidler på forhåndsgodkjent refusjon
– legge til rette for at Statens legemiddelverk kan utarbeide spesialiserte og mest mulig konkrete og kontrollerbare refusjonsvilkår for de fleste av de legemidlene som gis forhåndsgodkjent refusjon
– kontinuerlig vurdere legemidlers refusjonsstatus på viktige terapiområder og ta initiativ til et nordisk samarbeid på området
– i større grad kreve bedre dokumentasjon av effekt når et refundert legemiddel har blitt brukt en periode, med sikte på en fornyet vurdering av refusjonsstatus
– utvikle en løsning for elektronisk bekreftelse av refusjonsvilkår i forbindelse med innføringen av elektroniske resepter
– vurdere hvordan søknadsinformasjon, refusjonsvilkår og endringer i regelverket kan formidles på en hensiktsmessig måte til forskrivende lege inntil e-resepter og elektroniske forskrivningsstøttesystemer er etablert
– videreføre den kontrollmetodikken som trygdeetaten har utviklet, og implementere et kontrollsystem som omfatter alle legemidler som refunderes
– utrede muligheten for å innføre nye reaksjonsformer overfor leger som bryter med forskrivningsreglene, herunder økonomiske sanksjoner
– klargjøre vilkårene for refusjon og foreta en teknisk gjennomgang av sykdomslisten og preparatlisten
– foreta en teknisk gjennomgang av blåreseptforskriften
– ta i bruk ordninger med foretrukket legemiddel i de tilfellene det er faglig grunnlag for å velge et billigere legemiddel fremfor andre legemidler
Dersom et legemiddel ikke er innvilget forhåndsgodkjent refusjon etter § 9 i blåreseptforskriften, kan legen søke trygdeetaten om individuell refusjon etter § 2 eller § 10a. Bestemmelsen i § 10a gjelder legemidler som ikke er tatt opp på blåreseptlisten, når legemidlet brukes mot sykdommer som allerede er refusjonsberettiget. Bestemmelsen i § 2 kan brukes når en alvorlig sykdom ikke står nevnt i sykdomslisten.
Trygdeetaten mottok over 153 000 søknader om stønad for utgifter til legemidler i 2004, en økning fra 130 000 søknader i 2003. Ifølge Rikstrygdeverket ble det i 2004 innvilget om lag 68 000 søknader etter blåreseptforskriften §§ 2 og 10a. Det ble i 2003 innvilget refusjon på individuelt grunnlag for et beløp i størrelsesorden én milliard kroner. Søknadsbehandlingen tar normalt mellom én og tre måneder.
Det framholdes at individuell søknad etablerer en klar terskel for forskrivning og oppfordrer legen til å vurdere de medisinske behovene. Departementet foreslår en forenkling av systemet ved at enkelte legemidler som i dag refunderes etter individuell søknad, vurderes innvilget forhåndsgodkjent refusjon, men med klare refusjonsvilkår. Dette vil være aktuelt for legemidler der det tydelig kan avgrenses en pasientgruppe, og hvor det kan stilles klare vilkår for refusjonen. Økt forskrivning utenfor vilkårene vil kunne begrunne en tilbakeføring til individuell refusjon. Departementet vil gi Statens legemiddelverk i oppdrag å utvikle klare og kontrollerbare refusjonsvilkår for legemidler som er egnet for en slik overføring.
Departementet vil ikke foreslå at kravet om at behandlingen skal være startet opp eller foreskrevet av spesialist, oppheves på generell basis, men vil foreslå endringer som åpner for at enkelte legemidler også kan refunderes på individuelt grunnlag uten spesialistkrav.
Departementet vil be Rikstrygdeverket om å gjennomgå rutinene for den søknadsbaserte ordningen for å vurdere ytterligere tiltak som kan effektivisere denne saksbehandlingen, herunder oppdatering og utvikling av retningslinjer for trygdeetatens skjønnsutøvelse.
Folketrygdloven § 5-22 fastslår at trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter folketrygdloven eller andre lover. Det kan som hovedregel ytes bidrag med 90 prosent av kostnaden som overstiger 1 600 kroner per kalenderår. Flere formål, som eksempel enkelte smertestillende legemidler til kreft- og immunsviktpasienter, dekkes imidlertid fullt ut uten nedre beløpsdekning. P-piller til jenter mellom 16 og 19 år er gratis. Det gjelder også særlige regler for dekning av utgifter til vanedannende legemidler og legemidler til bruk ved infertilitetsbehandling.Det ble i 2004 dekket legemidler over bidragsordningen for om lag 250 mill. kroner.
Departementet mener at det er avgjørende at de overordnede faglige kriterier som gjelder i blåreseptordningen bør være oppfylt, dersom utgifter til et legemiddel skal dekkes av folketrygden, og foreslår at de legemidlene som oppfyller vilkårene for forhåndsgodkjent refusjon, innvilges dette, mens de øvrige legemidlene på vanlig måte kan vurderes refundert etter individuell søknad. Legemidler vil således etter dette forslaget ikke lenger dekkes etter bidragsordningen.
Departementet vil gi Statens legemiddelverk og Rikstrygdeverket i oppdrag å planlegge arbeidet med å vurdere hvilke legemidler som bør overføres fra bidragsordningen til den generelle ordningen med forhåndsgodkjent refusjon, hvilke legemidler som ikke lenger bør dekkes av trygden, og når omleggingen kan finne sted.
Smertestillende legemidler med markedsføringstillatelse gis forhåndsgodkjent refusjon etter blåreseptforskriften § 9 for enkelte indikasjoner, men ikke for kroniske smerter generelt. På grunn av risiko for misbruk gis ikke vanedannende legemidler forhåndsgodkjent refusjon. Enkelte pasienter kan imidlertid motta bidrag til vanedannende legemidler etter bidragsordningen. Fullt bidrag gis for smertestillende legemidler til pasienter med kreft eller immunsvikt som er kommet i en fase hvor sykdommen er langtkommen og uhelbredelig.
Det framholdes at kroniske smerter må ses på som en alvorlig sykdom og bør gis status på lik linje med andre alvorlige sykdommer. Legemidler mot smerter bør derfor etter departementets mening innvilges forhåndsgodkjent refusjon, dersom de faglige vilkårene er oppfylt. Det uttales at de pasientgruppene som i dag gis fullt bidrag, dvs. pasienter med kreft eller immunsvikt, bør få full refusjon ved overføringen til blåreseptsystemet, og at alle pasienter i livets sluttfase bør likestilles med kreft- og immunsyke og gis full utgiftsdekning til smertebehandling. Departementet mener at pasientene ikke bør forskjellsbehandles ut fra årsakene til store smerter, spesielt når smertebehandling er det eneste alternativet. Det uttales at vanedannende legemidler for andre enn pasienter i terminalfasen bør underlegges individuell refusjon av hensyn til kontroll med bruken. Legemidler som ikke har markedsføringstillatelse eller smertebehandling som godkjent medisinsk indikasjon, bør etter departementets syn også underlegges individuell refusjon.
Departementet foreslår ikke endringer i regelverket for egenandeler nå, men vil fortsatt revurdere beløpsgrenser i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.
Komiteen merker seg at Regjeringen foreslår å fjerne bestemmelsen som automatisk avslår nye legemidler bare fordi de er nye og ikke har et tilhørende refusjonspunkt i blåreseptordningen. Komiteen støtter dette forslaget. Komiteen vil imidlertid bemerke at denne endringen vil ha liten praktisk verdi så lenge "bagatellgrensen" som Statens legemiddelverk kan oppta nye legemidler i blåreseptordningen innenfor, består. Komiteen viser til tidligere merknader fra komiteen der komiteen har gitt uttrykk for at den ikke ønsker å være saksbehandler for opptak av enkeltlegemidler i blåreseptordningen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2006 legge fram et forslag til en vesentlig heving av "bagatellgrensen".
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at spørsmål om refusjon for legemidler bør vurderes i en prioriteringsmessig sammenheng på lik linje med andre helsetiltak. Tiltak på legemiddelområdet bør videre vurderes av folkevalgte organ, som også har en samlet oversikt over helsepolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at den bagatellgrensen som Regjeringen har satt til 5 mill. kroner, i seg selv er årsaken til at norske pasienter ikke får tilgang til de beste og mest effektive legemidler på et så tidlig tidspunkt som mulig. Bagatellgrensen medfører at Statens legemiddelverk bare har fullmakt til å innvilge refusjon for et legemiddel uten Stortingets samtykke dersom dette gir en beregnet årlig merutgift for trygden på mindre enn 5 mill. kroner fem år etter refusjonsinnvilgelse. Dette er etter disse medlemmers mening ikke holdbart all den tid at de pasientene som har behov for de legemidler dette måtte gjelde, dermed må vente til at en sak fremmes for Stortinget. Dette vil ta for lang tid, og disse medlemmer vil derfor fremme forslag om at bagatellgrensen økes til 50 mill. kroner. På denne måten vil en kunne ha kontroll over de virkelig store og kostbare medisinene samtidig som pasientene i størst mulig grad får tilgang til de beste medisinene fra den tid fagmyndighetene finner grunn til å anbefale dette. Disse medlemmer ønsker samtidig at kapittel 2751 Legemidler mv. i statsbudsjettet skal gjøres om til en overslagsbevilgning.
Dersom disse medlemmer ikke får gjennomslag for sitt forslag om å heve bagatellgrensen på dette tidspunkt til 50 mill. kroner, vil disse medlemmer subsidiært støtte flertallets merknad om at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2006 skal legge frem forslag til en vesentlig heving av bagatellgrensen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette bagatellgrensen for godkjenning av refusjon av legemidler til 50 mill. kroner og samtidig gjøre legemiddelkapittelet om til en overslagsbevilgning."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at forslaget om foretrukket legemiddel tydeliggjør legens rolle som dørvokter til blåreseptordningen og kan bidra til riktig legemiddelbruk innenfor viktige terapiområder. Flertallet er enig med Regjeringen i at dette er et langt mer hensiktsmessig virkemiddel enn de andre virkemidlene som er drøftet.
Komiteen merker seg særlig de argumentene som er anført mot et terapeutisk referanseprissystem, og slutter seg til vurderingene om at dette ikke er ønskelig å få innført i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener ordningen med foretrukket legemiddel særlig vil få betydning ved oppstart av ny behandling i den grad det ikke foreligger medisinske grunner til at legen bør velge noe annet legemiddel.
Komiteen vil imidlertid understreke at legen skal beholde sin frie forskrivningsrett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at legen skal foreta en individuell vurdering av den enkelte pasient, herunder om det foreligger medisinske hensyn som taler mot et bytte til annet legemiddel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener at det i dette ligger at ingen pasienter som i dag mottar adekvat behandling med et legemiddel, skal tvinges over til et annet legemiddel hvis legen vurderer et bytte som medisinsk uheldig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at en ordning med foretrukket legemiddel kan være egnet der flere legemidler er tilgjengelige i behandlingen av en sykdom, og bivirkninger og effekt av disse legemidlene ikke er vesentlig forskjellige. Flertallet understreker at ordningen med foretrukket legemiddel både skal brukes ved oppstart av behandling og ved allerede påbegynt behandling. For hvert enkelt legemiddel som inngår i ordningen, må det foretas en vurdering av om ordningen med foretrukket legemiddel kun skal få betydning ved oppstart av behandling. Flertallet har merket seg at legen beholder sin frie forskrivningsrett ved at det kan gjøres unntak for pasienter med særlige behov.
Flertallet vil påpeke at målet om riktigere og billigere legemiddelbruk kan nås gjennom å innføre den ordning med foretrukket legemiddel som er foreslått i meldingen. Flertallet vil i denne sammenheng vise til Statens legemiddelverks beslutning om at simvastatin skal være foretrukket legemiddel for kolesterolsenkende behandling, og at dette alene vil utgjøre store økonomiske besparelser for folketrygden. Flertallet ber derfor Regjeringen om å vurdere hvilke andre terapiområder som skal underlegges en tilsvarende ordning.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil likevel vise til helse- og omsorgsministerens svarbrev av 19. mai 2005 til saksordfører omkring endring av refusjonsvilkår for kolesterolsenkende preparater der han sier:
"Når det gjelder høyrisikopasienter, er det ikke meningen at de skal skifte behandling med fare for å få signifikant stigning i kolesterolverdi. Pasienter som går ved Lipidklinikken på Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, pasienter med familiær hyperkolesterolemi og pasienter med ustabil angina pectoris er eksempler på slike. Forskrivende lege må, i hvert enkelt tilfelle, vurdere den enkelte pasient og gjøre et bevisst valg på grunnlag av de nye retningslinjene. Det er forskrivende lege som i pasientens journal noterer ned hvilke tungtveiende, medisinske grunner som er vektlagt."
Dette flertallet viser til dette og legger på generelt grunnlag til grunn for ordningen med foretrukket legemiddel at ordningen ut fra pasienthensyn må fungere fleksibelt ut fra legens medisinske skjønn. Dette flertallet understreker at kravene til dokumentasjon ikke må bli så rigide at pasienter ikke får tilgang på det legemidlet som pasientens medisinske situasjon tilsier.
Dette flertallet viser til ovennevnte svarbrev der det går fram at Rikstrygdeverket er kontrollorgan. Dette flertallet forutsetter at departementet holder nær kontakt med de kliniske fagmiljøene når retningslinjer for foretrukket legemiddel skal utarbeides og kontrollopplegget fastlegges.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil advare mot at man i fremtiden vil gjøre seg nytte av ordningen med foretrukket legemiddel for å fremtvinge reduksjoner i det offentliges utgifter til legemidler. Bruken av legemidler er et viktig virkemiddel i behandlingen av sykdom som er og skal være tillagt legene. I den forbindelse er det viktig å ha fokus på det faktum at legene er ansvarlige overfor pasienten når det gjelder hva som er den beste behandlingen som kan gis for å bli friskest mulig. Dersom det viser seg at legene blir fratatt retten til å overstyre systemet med foretrukket legemiddel ut ifra hensynet til pasienten, vil dette kunne gå utover forholdet mellom legen og pasient, som er helt avgjørende for å kunne gi en best mulig behandling. Disse medlemmer vil påpeke at det er legen som har den beste kunnskap hva gjelder den beste behandlingen for den enkelte pasient.
Komiteen har merket seg den kraftige veksten de siste årene i bruk av individuell refusjon etter blåreseptforskriften § 10a. Ordningen med individuell refusjon er ment å være et sikkerhetsnett for mindre pasientgrupper, og den skal etter komiteens mening ikke være et bærende element i refusjonspolitikken. En utstrakt bruk av ordningen med individuell refusjon på bekostning av forhåndsgodkjent refusjon for nye legemidler, innebærer ulik tilgang til viktige legemidler for norske pasienter avhengig av bosted, kunnskap om reglene og egne ressurser. Slik sett kan man ikke bygge refusjonspolitikken på denne ordningen uten samtidig å komme i konflikt med hovedmålsettingene med blåreseptordningen om lik tilgang til viktige medisiner for alle.
Komiteen mener det er positivt at Regjeringen foreslår å overføre enkelte legemidler fra individuell refusjon til forhåndsgodkjent refusjon med klare refusjonsvilkår. Bruk av forhåndsgodkjent refusjon med klare refusjonsvilkår vil bidra til en mer målrettet og riktigere legemiddelbruk ved at man på en bedre måte enn ved å bruke individuell refusjon kan få dirigert legemidlene til de riktige pasientene. Komiteen vil bemerke at refusjonskontrakter kan være et egnet virkemiddel i de tilfeller der det foreligger en fare for at legemidlet kan bli forskrevet på blå resept til pasienter som ikke oppfyller refusjonsvilkårene. Gjennom refusjonskontrakter kan legemiddelprodusenten bli pålagt restriksjoner i sin markedsføring samtidig som han kan bli gjort økonomisk medansvarlig for forskrivning i strid med refusjonsvilkårene.
Komiteen ber Regjeringen prioritere arbeidet med å overføre legemidler fra individuell refusjon til forhåndsgodkjent refusjon og ber departementet vurdere at flere legemiddelgrupper overføres samtidig, slik at man får et bredest mulig erfaringsgrunnlag med skiftet fra individuell til forhåndsgodkjent refusjon. Komiteen ber Regjeringen om at ordningen med individuell refusjon i størst mulig grad forbeholdes legemidler med små pasientgrupper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er glad for at man nå endelig ser ut til å ta inn over seg at bruken av individuell refusjon har fått et altfor stort omfang både når det gjelder unødvendig ventetid for pasientene for å kunne få svar på sin refusjonssøknad, oppbygging av et stort byråkrati i trygdeetaten for å kunne behandle alle de søknader som kommer inn, og ikke minst bruken av spesialister for å kunne få en uttalelse før søknad skal kunne sendes. Disse medlemmer forutsetter at overføringen av legemidler fra individuell refusjon over til generell refusjon starter så raskt som overhodet mulig. Disse medlemmer stiller seg undrende til at det i meldingen legges opp til at det er Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingene som må foreta denne overføringen. Disse medlemmer vil tilkjennegi at dette må kunne foretas uten at Stortinget må ta avgjørelse i hver enkelt sak. Det eneste dette i så fall ville kunne medføre, er at Stortinget i mye større grad enn i dag vil måtte fungere som saksbehandler i legemiddelsaker under budsjettbehandlingen. Disse medlemmer frykter at dette vil kunne føre til at under de forskjellige budsjettforhandlinger vil en ut ifra budsjettmessige hensyn sitte og veie den ene pasientgruppen opp mot den andre for å finne inndekning i budsjettet. Disse medlemmer vil derfor signalisere at det kun er i de tilfeller at en gruppe legemidler overføres fra generell til individuell refusjon, at det bare skal kunne gjøres ved stortingsvedtak.
Komiteen viser til at selv om et legemiddel er funnet refusjonsverdig, så hindrer regelverket så raskt opptak som kunne være naturlig, sett ut fra et pasientsynspunkt. Høringen i komiteen bekreftet dette.
Komiteen viser til at det i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 88 (2003-2004) om refusjonskontrakter ble bedt om utredning av midlertidig refusjon. Komiteen mener at dette kunne prøves under forutsetning av at en legger til grunn de samme refusjonskrav som ved vanlig forhåndsgodkjent refusjon.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede midlertidig refusjon innenfor blåreseptordningen og legge dette fram for Stortinget på egnet måte."