8. Industri og foredling
Undersøkelser om lønnsomheten i norsk fiskeindustri viser at det er klare forskjeller i inntjeningen, både mellom de ulike foredlingssektorer og mellom bedrifter innen de enkelte sektorer. Bildet av en næring preget av sviktende inntjening, likviditetsproblemer og konkurser må følgelig nyanseres.
Den tradisjonelle fiskeforedlingsindustrien består av små og mellomstore bedrifter spredt langs hele kysten. I 2003 var det registrert totalt 558 foredlingsbedrifter med i alt ca. 13 000 sysselsatte. I den siste tiårsperioden har det vært til dels store svingninger i råstofftilgang i industriens investeringer og i dens lønnsomhet. Investeringene i slutten av 90-årene var ofte lånebaserte og ga store deler av foredlingsindustrien svært høye gjeldsforpliktelser. Store deler av kapitaltilførselen kom fra offentlige kilder. I tider med svak inntjening og svekket likviditet overskred forpliktelsene betalingsevnen og mange bedrifter ble tvunget til å avvikle. Til tross for dette er det fortsatt en betydelig overkapasitet som utgjør en vesentlig hemsko for fremtidig lønnsom drift. Det er nødvendig at flere bedrifter kommer i en posisjon hvor de klarer å utnytte større deler av sin produksjonskapasitet, ellers vil bedriftenes samlede konkurransekraft, lønnsomhet og verdiskaping forbli svak og ustabil.
Blant bedriftene som driver slakting og foredling av laks og ørret, har flere av aktørene de siste årene valgt å samle slakterivirksomheten i færre og større enheter. Samtidig har stadig flere flyttet foredlingsvirksomheten ut av Norge og inn i EU. Utvidelsen av EU har bidratt til å forsterke denne trenden. For norsk marin sektor kan produktmontasjekonseptet og et forpliktende samarbeid med aktører innenfor EU (og andre modne markeder), gi gevinster i form av regelmessige, langsiktige leveranser, økt markedskontakt og muligheter for produktutvikling. Dagens tollregime ved eksport av sjømat til EU stimulerer ikke til leveranser av norskproduserte ferdigretter. Til det blir tollbelastningen på disse markedene for høy.
Råstoffet i konvensjonell sektor er hovedsakelig torsk, hyse og sei, samt lange og brosme. Samlet sett utgjør konvensjonell sektor den største delen av hvitfiskindustrien, med størst konsentrasjon i Nordland og Møre og Romsdal.
Klippfiskindustrien har i løpet av de siste ti år vært blant de mest lønnsomme segment i norsk fiskeindustri, og er nå i ferd med å bli den største del av hvitfisksegmentet.
Filetproduksjonssektoren preges av misforhold mellom råstofftilgang og produksjonskapasitet. Gjennom store deler av 1990-tallet økte råstofftilbudet vesentlig, særlig som følge av russiske fartøyers landinger av store volumer torsk i nord-norske havner. I toppåret 1997 ble det landet noe over 150 000 tonn russiskfanget torsk, hovedsakelig som fersk. I 2004 var dette redusert til i underkant av 64 000 tonn. Det alt vesentlige av landingene i det siste året har bestått av frosset eller bearbeidet vare som sendes via fryseterminaler i Norge direkte til kunder i markedene i Europa eller Kina.
Det er viktig at også denne delen av næringen kan bli konkurransedyktig på et større råvaremarked. I løpet av de siste to årene har flere bedrifter lagt om produksjonen og legger nå større vekt på å utnytte det komparative fortrinn nærhet til ressursene gir gjennom produksjon og leveranser av ferske produkter.
I løpet av 1990-årene økte de pelagiske råstofftilførslene betydelig. Særlig stor var økningen i de norske kvotene, samtidig som omfanget av utenlandske landinger økte. Dette bidro til oppbygging av en betydelig pelagisk konsumindustri, og ett av resultatene er en betydelig overkapasitet i denne delen av industrien. Videreføring i 2005 av forbudet mot fiske av lodde i Barentshavet rammer særlig industrien i Nord-Norge. Videre vekst forutsetter satsing på nye markeder og på nye markedssegmenter i kjente markeder.
Mel- og oljeindustrien har regelmessig vært blant de mest lønnsomme sektorer i fiskeindustrien. De siste årene har vist seg å bli vanskelige på grunn av svikt i råstofftilgangen, til dels som følge av nedtrapping av loddefisket i Barentshavet.
Biprodukter fra fiskeri- og havbruksnæringen kan omdannes til høyt prisede halvfabrikata eller godt betalte sluttprodukter. Stiftelsen RUBIN anslår at biproduktene fra marin sektor i løpet av en 5-10-årsperiode kan gi en inntekt på over 5 mrd. kroner, dvs. mer enn verdien av dagens eksport av filetprodukter.
Fiskematprodusentene er som gruppe blant fiskeindustriens mest lønnsomme bedrifter. De retter det alt vesentlige av sin produksjon mot hjemmemarkedet.
I 2004 ble det eksportert nær 680 tonn kongekrabbe til en verdi av nesten 90 mill. kroner. Japan, USA, Nederland, Taiwan, Belgia og Kina er de viktigste av de om lag 20 eksportmarkeder. Det alt vesentlige eksporteres frosset. Fiske av taskekrabbe har gradvis fått økt omfang. 2004 ble et rekordår, med et samlet landet kvantum på om lag 5 000 tonn.
I 2003 var det tildelt 964 skjellkonsesjoner, hvorav 593 var i drift og lokalisert langs hele kysten. Næringen står overfor mange utfordringer av biologisk og driftsmessig art. Stortare høstes fra Rogaland til Sør-Trøndelag. Det er i dag 14 taretrålere som leverer råstoff til fire mottaksanlegg. Hoveddelen av verdiskapingen som taren representerer ligger i industrien. Den totale eksportverdien fra Norge er 700-800 mill. kroner per år, og høsting, industri og FOU sysselsetter ca. 250 personer. Alginat utvinnes fra tare og er et stivelsesstoff og kan produseres i ulike varianter. Teknologien er spesialisert, og den norske produksjonen har en ledende posisjon på verdensmarkedet.
Felles for industrien er utfordringer knyttet til omstilling og en bedret markedsorientering. Det er hovedsakelig næringen selv som må være ansvarlig for utvikling av en rasjonell og lønnsom drift.
Merking vil bare kunne være et effektivt virkemiddel for økt verdiskaping dersom næringen selv ser at det gir konkurransefortrinn og ønsker dette, dvs. i form av frivillige ordninger.
Næringen har allerede lagt grunnlaget for etablering av kvalitetsmerking gjennom at det er utarbeidet i alt 16 bransjestandarder. Disse vil eventuelt kunne omgjøres til norske standarder, og de norske standardene kan videre gjøres til internasjonale standarder på sikt. Det kan dessuten utarbeides standarder for nisjeproduksjon. En annen fremgangsmåte som også tidligere har vært diskutert i næringen, er å legge inn krav til kvalitet i bruk av Norges-logoen i regi av Eksportutvalget for fisk (EFF).
Siktemålet er å etablere en ordning som næringen ser seg tjent med å bruke og som bidrar til å høyne kvaliteten i alle ledd i verdikjeden og gjennom dette skaper verdier i næringen. Fiskeri- og kystdepartementet mener det er naturlig at departementet tar et slikt initiativ. Ordningen tenkes etablert for gradering av kvalitet. Dette bør representere en reell mulighet for alle aktører i sjømatnæringen. Det vil imidlertid være opp til de enkelte aktørene om de ønsker å oppfylle vilkårene.
Komiteen ser det som svært viktig at bearbeidingsgraden for fiskeprodukter blir høyere enn det som er tilfellet i dag. Dette betyr også at råstoffet må ha den aller beste kvaliteten.
Komiteen mener at det er viktig å øke denne kvaliteten og at det derfor er viktig å utvikle teknologi for levende fangst og brønnbåter. Fôring av villfisk vil kunne jevne ut svingningene i ressursgrunnlaget. Slakting av oppfôret fisk og oppdrettsfisk kan tilpasses ut fra svingningene i ressursgrunnlaget og ut fra svingningene i markedet. Foredlingen av råstoffet må tilpasses kundenes etterspørsel.
Komiteen mener at samlet sett vil dette kunne omstille næringen til en jevn leveranse av høykvalitetsprodukter som markedet vil betale høy pris for. Den økte prisen vil igjen kunne øke lønnsomheten i næringen og øke inntekten til aktørene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det må gjennomføres et helhetlig program for økt verdiskaping i sjømatnæringen. Som et ledd i dette må innsatsen i markedsarbeidet og produktutvikling styrkes.
Flertallet mener et formål med et verdiskapingsprogram bør være å frambringe nisjeprodukter og merverdi gjennom å satse på innovasjon, kvalitetsutvikling og mangfold på matområdet, og derigjennom bidra til høyere verdiskaping både innenfor produksjon og foredling.
Flertallet viser til det eksisterende verdiskapingsprogrammet for matproduksjon retta mot landbruket, og mener dette kan brukes som utgangspunkt når det gjelder omfang og tidsperspektiv for et tilsvarende program for fiskerinæringa. På samme måte som verdiskapingsprogrammet for landbruket kan utvikling av spesialiserte matvarer av høy kvalitet basert på norske mattradisjoner og lokale/regionale matspesialiteter være en riktig hovedinnfallsvinkel i et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa.
Flertallet mener et verdiskapingsprogram ikke bare skal fokusere på foredlingsleddet, men ha et mest mulig helhetlig perspektiv på produksjonen. Programmet bør derfor omfatte hele fiskerisektoren - fiske og fangst, utstyrsleverandører, mottak, foredling, transport, forskningsinstitutter, utdanningsinstitusjoner, eksport og engros, konsummarked inkl. hoteller og butikkjeder. Flertallet mener erfaringene fra landbruksprogrammet tilsier at et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa bør ha sterkt fokus på å etablere ei kobling mot nedstrømssida; distribusjon, markedsføring og markedsundersøkelser, fremfor en for ensidig vekt på utelukkende forskningsdrevet produktutvikling.
Flertallet mener at som en del av et slikt verdiskapingsprogram for fiskerinæringen, bør det iverksettes et delprogram for utvikling av biprodukter og marin bioteknologi. For å utvikle ny teknologi og nye produksjonsmetoder, må det i tilknytning til verdiskapingsprogrammet gjøres aktiv bruk av utviklingskontrakter både overfor industrien og deres leverandører av produksjonsutstyr. Fiskerinæringen må i langt større grad orienteres inn mot det som skjer i markedene, og innrette aktiviteten for å øke markedsandelene og verdiskapingen i den samlede verdikjeden.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det vil være særdeles viktig at sjømatnæringen i større grad retter fokus mot markedet og sluttbruker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter at næringen selv har hovedansvaret for finansieringen av verdiskapingsprogrammet.
Komiteen er enig i Regjeringens målsetting om å legge til rette for en markedsrettet produksjon og forbrukerinformasjon for å fremme høyest mulig verdiskaping i norsk fiskeri- og havbruksnæring.
Komiteen mener at som ledd i dette må det innføres en offisiell kvalitetsmerking av norske fiskeprodukter. De som vil selge under felles norsk markedsføring må derfor sertifiseres. Næringen og myndighetene må sammen utvikle et sertifiserings- og kontrollsystem for fiskeprodukter.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er opptatt av at Norge i større grad enn i dag skal bearbeide våre fiskeprodukter. I for stor grad har Norge utviklet seg i retning av å bli en ren eksportør av råvarer og halvfabrikat. Dette er ikke en ønsket utvikling. Disse medlemmer er av den oppfatning at dersom Norge skal bli den foretrukne leverandør av ferdigvarer, så forutsetter dette at det er politisk er vilje til å gi næringen rammevilkår som bidrar til at næringen kan bli mer markedsorientert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at fiskeripolitikken må få et klarere markedsperspektiv. For å utnytte verdiskapningspotensialet må det gjennomføres et skille mellom fiskeri- og distriktspolitikk.