Sammendrag
Forslagsstillerne mener tiden er moden for å etablere et nytt markedsreguleringssystem for å fjerne en av årsakene til problemene i landbrukssektoren. Dagens system gir markedsregulator muligheter til å utnytte markedsreguleringen til egen fordel, så lenge regulator også er en kommersiell aktør i markedet. Ved å modernisere systemene legges grunnlag for likeverdige konkurranseforhold og større effektivitet i landbruket.
Mellombels lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror av 1930 (omsetningsloven) - ble innført som en kriselov. Denne kriseloven gjelder fremdeles for omsetning av jordbruksvarer, om lag 70 år etter. Selv om omsetningsloven er blitt endret, og Omsetningsrådet har en noe annen sammensetning, er det de samme prinsippene som ligger til grunn for omsetningen av jordbruksvarer i dag som det var på 1930-tallet.
Det står ikke i loven hvilke tiltak som kan/bør brukes for å oppfylle lovens formål. Loven § 5 gir imidlertid fullmakt til å kreve inn en avgift på omsetningen av de produkter som er nevnt i § 1. Disse midlene skal disponeres for å fremme omsetningen av de samme produkter.
Med hjemmel i omsetningsloven har Omsetningsrådet vedtatt en rekke retningslinjer og regler som markedsaktørene må rette seg etter. Det er disse retningslinjene og reglene som er bakgrunnen for den regulering som vi i dag ser i det norske landbruksmarked. Dette regelverket fastsetter bl.a. hvilke reguleringstiltak som er tilskuddsberettiget.
Det finnes ulike typer avsetningstiltak, alt etter hvilke oppgaver tiltakene er ment for. En vanlig inndeling av hovedgruppene av tiltak er følgende:
– Reguleringseksport
– Billigsalg
– Suppleringsleveranser
– Alternativ innenlands anvendelse.
Omsetningsrådet baserer seg på inntekter fra en varierende omsetningsavgift fra produsenter (som nevnt foran), samt bevilgninger over Jordbruksavtalen. Selv om alle produsenter må betale omsetningsavgift til Omsetningsrådet, er det etter forslagsstillernes mening i praksis bare Landbrukssamvirket som får støtte. Private produsenter kan få støtte, men det hører til unntakene. Derfor mener forslagsstillerne at Omsetningsrådets virksomhet er konkurransevridende og representerer en styrking av Landbrukssamvirket på bekostning av private produsenter.
Forslagsstillerne ønsker i dette forslaget først og fremst å rette et kritisk søkelys på de markedsreguleringsordningene som eksisterer i dagens jordbrukssystem.
Prinsipielt mener forslagsstillerne at markedsreguleringsordningene, som er hjemlet i omsetningsloven, bør oppheves og erstattes med markedspris. En slik løsning gir forbrukerne makt på bekostning av produsentene. Det er et mål i landbrukspolitikken at det skal være fri konkurranse, men det viser seg problematisk å få dette til med de rådende markedsreguleringsordningene. Erfaringene fra frukt- og grøntsektoren er gode etter at det ble innført reell konkurranse. Da det er vanskelig å skaffe et flertall for en slik løsning, viser erfaring at det subsidiært er viktig å skille markedsreguleringsordningen som offentlig myndighetsutøvelse og det å være en aktør i markedet. Slik situasjonen er i dag er markedsregulatorene Prior, Gilde og TINE samtidig dominerende markedsaktører. Derfor er det vanskelig å bygge opp et normalt konkurransesystem på disse regulerte områdene. I tillegg kan markedsreguleringsordningene slik de er innrettet i dag, virke konkurransevridende ved at de gir forskjellige kostnader, fordeler og ulemper i forhold til tilgang på nødvendige innsatsvarer, fordeler og ulemper i forhold til avsetningsmuligheter og ulik tilgang til informasjon. Det er derfor av fundamental betydning å skille markedsreguleringsmyndigheten og rollen som aktør i markedet. Forslagsstillerne mener på denne bakgrunn at det må etableres et nytt markedsreguleringssystem som fjerner årsaken til problemene.
I tillegg til endringer i innenlandske forhold gir den internasjonale utvikling signal om endrede rammevilkår for jordbruket med større begrensninger i mulighetene for nasjonal virkemiddelbruk. Nå som rammene er lagt for de videre WTO-forhandlinger, er det viktig at Norge tidlig søker å tilpasse våre rammevilkår for jordbruket til en ny konkurransesituasjon. Det er viktig å legge til rette for at norsk produksjon kan overleve i en fremtidig situasjon med friere konkurranse, og da må vi begynne å justere rammevilkårene nå. Et viktig moment i en slik modernisering vil være å fjerne de foreldede markedsreguleringsordningene.
Med bakgrunn i det som er nevnt foran mener forslagsstillerne det er mye som taler for at reguleringer av egg- og fjørfesektoren bør oppheves.
Markedsreguleringen utøves gjennom ulike tiltak i markedet, og finansieres over omsetningsavgiften for egg og fjørfekjøtt. Tiltakene administreres av Omsetningsrådet.
Prior Norge er markedsregulator i egg- og fjørfesektoren. Markedsregulator har den utøvende funksjonen i markedsreguleringen, gjennom å foreslå og gjennomføre reguleringstiltak.
For egg og fjørfeprodukter er det kort periode fra beslutning om produksjon til produktet er klart for salg. Dette burde også gjøre det mulig å foreta produksjonsplanlegging med tilpasning av produksjonen til det innenlandske forbruket. I utgangspunktet skulle derfor markedene for egg og fjørfe være håndterlige med tanke på å unngå overskuddsproduksjon og oppnå mer effektiv ressursbruk også uten offentlig markedsregulering.
Gilde Norsk Kjøtt BA er markedsregulator som innebærer en oppgave med å overvåke markedet for kjøtt og sette i verk tiltak for å regulere produksjonen når prisen som oppnås i markedet ikke treffer målprisen. Gilde er også pålagt en mottaksplikt av alle slaktedyr og avsetningsplikt i perioder med lite kjøtt. For disse oppgavene blir Gilde kompensert.
Gilde er tildelt rollen som markedsregulator, men er samtidig den dominerende aktøren i kjøttmarkedet.
Måten markedsregulatordningen er organisert på i dag medfører fare for konkurransevridning og legger ikke til rette for den gode konkurransen som er et landbrukspolitisk mål i Norge.
Alternativet som i størst grad vil løse problemet med konkurransevridning mellom aktørene i markedet og løse den generelle konkurransedempende effekten, som dagens ordning har, er avvikling av markedsreguleringsordningen i sin helhet. En mellomløsning som i stor grad vil løse konkurransevridningsproblemene er å skape et juridisk skille mellom markedsregulator og Gilde. Dette kan gjøres ved at dagens markedsreguleringsoppgaver som Gilde i dag gjør, skilles ut i et eget selskap som eies og drives av det offentlige, eller at reguleringsoppgavene overføres til Statens landbruksforvaltning.
Markedsreguleringen av melk har som formål å sikre produsenter av melk stabil avsetning og stabile priser i tråd med jordbruksavtalens bestemmelser. Samtidig skal den sikre en stabil forsyning av varer i alle markeder til en tilnærmet lik pris. Markedsreguleringen utøves gjennom ulike tiltak i markedet, og finansieres over omsetningsavgiften for melk.
TINE BA er markedsregulator i melkesektoren. TINE opererer innenfor alle nivåer av verdikjeden for meieriprodukter, fra innsamling av råmelk fra bonde til kjøp og salg av de fleste typer meieriprodukter. Flere av de konkurrerende meieriprodusentene er avhengige av å kjøpe råvarer fra konkurrenten TINE. Fra og med 2004 ble det foretatt en deling av TINEs råvarehåndtering og industrivirksomhet.
Det er mange momenter som taler for at det etablerte markedssystemet ikke tilfredsstiller kravene til en virksom konkurranse, men er konkurransevridende til fordel for den dominerende aktøren TINE som også er tillagt offentlig myndighet.
Et alternativ som vil fjerne mye av problemet med konkurransevridning, er et fullstendig skille mellom TINE Råvare og TINE Industri. Dette vil fjerne TINE-konsernets incentiver og muligheter til å kryssubsidiere mellom råvare- og industrimarkedet.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
"1. Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at markedsreguleringen av egg og fjørfe, med hjemmel i "Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror", oppheves.
2. Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at det etableres et juridisk og eiermessig skille mellom markedsregulator og Gilde ved at oppgavene som markedsregulator legges til et eget offentlig eiet selskap eller Statens landbruksforvaltning.
3. Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å få et juridisk og eiermessig skille mellom markedsregulator og TINE ved at oppgavene som markedsregulator legges til et eget offentlig eiet selskap eller Statens landbruksforvaltning."