Vedlegg: Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 1. november 2004
Jeg viser til brev av 19. oktober d.å. om ovennevnte.
Før jeg kommenterer forslaget fra representantene Hansen og Thorkildsen om å opprette et senter for en ny modell for avhør av barn som er utsatt for eller vitne til en traumatisk krisesituasjon, vil jeg kort peke på at det i løpet av de siste 10-15 årene stadig har blitt iverksatt tiltak for å styrke stillingen til barn som utsettes for overgrep m.v. Dette gjelde både bedre lovgivning; heving av kompetansen for personell som arbeider med slike saker; bedre organisering av etterforskingen av slike saker, og bedre samarbeid mellom fagpersonell som arbeider med slike saker.
Ved Politihøgskolen har man videreutviklet etterutdanningskurs slik at politifolk som arbeider spesielt med overgrepssaker mot barn, kan spesialisere seg. Høsten 2003 publiserte Sosial- og helsedirektoratet, i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, "Seksuelle overgrep mot barn. En veileder for hjelpeapparatet" for å styrke arbeidet med overgrep mot barn og bedre samarbeidet mellom faggruppene som arbeider med slike saker. Videre ble det ved lov av 1. juli 1994 foretatt endringer i straffeprosessloven §§ 234, 239 og 298, når det gjaldt reglene om dommeravhør. Endringene innebar bl.a. at dommeren som hovedregel skulle la seg bistå av en særlig skikket person ved avhøret m.v. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 1997. Videre ble straffeprosessloven endret i 1997 og 1998, der også observasjon av barn som metode ble regulert. Disse endringene kom bl.a. fordi dommeravhør kan være et utilstrekkelig bevismiddel når det gjelder små barn som vanskelig lar seg avhøre verbalt. På bakgrunn av de foretatte lovendringene utarbeidet og vedtok Justisdepartementet ny forskrift i oktober 1998 om dommeravhør og observasjon.
Justisdepartementet og Domstoladminstrasjonen oppnevnte et utvalg i april 2003 som fikk i oppgave å evaluere ordningen med dommeravhør og observasjon av barn. Arbeidsgruppen pekte i sin evalueringsrapport som ble avgitt i mai 2004, på at spørsmålet om dommernes medvirkning ved dommeravhør, bør utredes videre. Utvalget mente også at observasjonsordningen som ble innført i 1998, alt i alt ikke synes å ha vært en fordel for saksutredningen. Etter utvalgets oppfatning innebærer ordningen åpenbare muligheter for feilinformasjon. Videre konstaterte utvalget at det forelå behov for kompetanseheving på flere plan. Dommernes medvirkning ved dommeravhør og observasjon vil etter utvalgets vurdering, kreve mer opplæring på området.
Utvalget omtalte også ordningen i Sverige og Barnas Hus på Island i rapporten og anbefalte at disse ordningen kunne vurderes nærmere.
Jeg har selv besøkt Barnas Hus i Reykjavik og blitt orientert om den virksomhet man driver der. Jeg fant ordningen meget interessant. Jeg finner det imidlertid mest hensiktsmessig og nødvendig å se en eventuell innføring av avhørsmodellen som "Barnas Hus" representerer, i sammenheng med de regler og ordninger man allerede har her i landet, slik at barns rettssikkerhet kan sikres på best mulig måte i en sårbar avhørssituasjon. Jeg vil derfor ta dette opp i forbindelse med behandlingen av rapporten om evalueringen av dommeravhør og observasjon av barn. Rapporten skal nå sendes på høring. På bakgrunn av høringssvarene og merknadene til de sentrale spørsmålene i rapporten, vil jeg vurdere om og i tilfelle hvordan en avhørsmodell som "Barnas Hus" kan tilpasses den norske systemet. Jeg mener at dette vil være den mest forsvarlige måten å behandle et så viktig forslag på et så alvorlig område.