Vedrørende Dokument 8:94 (2003-2004). Forslag fra stortingsrepresentantene Gunn Karin Gjul, Knut Storberget og Anne Helen Rui om tiltak for styrke voldtektsofres rettsikkerhet

Jeg viser til brev av 19. oktober 2004 vedlagt Dokument 8 forslag fra stortingsrepresentantene Gunn Karin Gjul, Knut Storberget og Anne Helen Rui om tiltak for styrke voldtektsofres rettsikkerhet.

Voldtekt rammer i all hovedsak kvinner, og representerer en særlig utfordring for både rettsapparatet og helsetjenesten. I likhet med forslagstillerne vurderer Regjeringen det som bekymringsfullt at anmeldelseshyppigheten og antall anmeldte saker som ender i fellende dom, er lav. Det er også bekymringsfullt at helsetjenestetilbudet til voldtatte er så vidt varierende med hensyn til kvalitet, innhold og organisering av tjenesten rundt om i landet.

La meg innledningsvis understreke at Regjeringen har gitt arbeidet for å bekjempe seksuelle overgrep høy prioritet og det er i løpet av de senere år satt inn mye ressurser på å straffeforfølge og forebygge denne kriminaliteten. Som et ledd i dette arbeidet, la Regjeringen frem en ny handlingsplan for å bekjempe vold i nære relasjoner, i juni 2004. Planen inneholder flere tiltak for å bedre situasjonen for personer som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, herunder styrking helsetjenestetilbudet og tiltak for å heve kvaliteten på sporsikring, etterforskning og påtalebehandling i voldtektssaker. Det vil også bli tatt initiativ ovenfor Riksadvokaten til utarbeidelse av et rundskriv som tydliggjør rutinene for behandling av voldtektssaker, ikke minst med hensyn politi og påtalemyndighetens samarbeid med andre instanser.

Når det gjelder representantenes konkrete forslag vil jeg disse fortløpende nedenfor.

• 1. Stortinget ber Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt offentlig utvalg for å utrede stillingen for kvinner som har vært utsatt for voldtekt og annen seksualisert vold, og gjennom dette styrke vollsofrenes stilling

Til dette forslaget vil jeg bemerke at det i løpet av den senere tid er iverksatte en rekke tiltak som etter min oppfatning vil kunne ivareta det behovet representantene skisser i sitt forslag. Det gjelder for det første den omfattende utredning som ble gjennomført av det regjeringsoppnevnte Kvinnevoldsutvalget. Utvalget la frem sin utredning i desember 2003 (NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold). I utredningen er det foreslått en rekke tiltak med sikte på å forbedre situasjonen for kvinner og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner, herunder forslag om styrking av behandlingstilbudet til overgripere, styrking av tilbudet til barn som er vitne til vold og forslag om innføring av en ny straffebestemmelse som rammer vold mot kvinner i nære relasjoner for å nevne noe. En rekke av de forslag som ble fremmet i Kvinnevoldsutvalgets utredning, samt innspillene fra høringsrunden ble fulgt opp med konkrete tiltak i regjeringens handlingsplan om vold i nære relasjoner (2004-2007), som ble lagt frem i juni 2004. Planen inneholder til sammen 30 tiltak, hvorav tre retter seg direkte mot kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

For å styrke fornærmedes stilling i strafferettsprosessen, spesielt ofre for volds- og seksuallovbrudd, er det på oppdrag fra Justisdepartementet gjennomført en utredning om fornærmedes stilling i straffesaker (Anne Robberstad, Kontradiksjon og verdighet 2002). Utredningen reiser en rekke spørsmål av både rettslig og praktisk karakter. Som en oppfølging av utredningen oppnevnte Justisdepartementet, 2. juli 2004 et utvalg som skal utrede de prinsipielle spørsmålene som ble reist i rapporten. (Fornærmedeutvalget ).

Utvalget skal utrede hvordan fornærmedes og pårørendes stilling kan styrkes ved å vurdere:

• – om de fornærmede generelt bør gis partstilling i straffeprosessen

• – om enkelte grupper av fornærmede bør gis partstilling, for eksempel ofre for seksual- og voldslovbrudd

• – hvilke konsekvenser en omlegging av straffeprosessen vil få for de involverte

• – om fornærmedes stilling heller bør styrkes innenfor dagens ordning, og i så fall hvordan

• – om pårørende til fornærmede i straffesaker bør få de samme eller noen av de prosessuelle rettigheter som utvalget foreslår for fornærmede selv

• – om alle pårørende eller grupper av pårørende bør få slike rettigheter

• – om bistandsadvokatordningen bør utvides til flere sakstyper, inkludert overgrep mot norske borgere i utlandet.

Utvalget skal avslutte sitt arbeid innen 1. januar 2006.

I tillegg til ovennevnte utvalg har Justisdepartementet nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere en del praktiske aspekt er ved avvikling av straffesaker. Gruppen skal se på hvordan fornærmede og pårørende møtes i forbindelse med straffesaker (ikke rettslige problemstillinger), og om rutinene for hvordan denne gruppen tas i mot av politiet og rettsapparatet kan bedres. Arbeidsgruppen ledes av Justisdepartementet og består for øvrig av representanter for Domstolsadministrasjonen, Politidirektoratet, Konfliktrådssekretariatet og Riksadvokatembetet. Som et ledd i gruppens arbeid ble det gjennomført et høringsmøte med berørte interesseorganisasjoner 18. oktober 2004.

• 2. Stortinget ber Regjeringen sikre voldtatte kvinner rett til bistandsadvokat uavhengig av om saken anmeldes

Retten til bistandsadvokat utløses i dag når det foreligger en ”sak” om overtredelse av blant annet voldtektsbestemmelsen, jf straffeprosessloven § 107a. I forarbeidene til loven er det lagt til grunn at anmeldelsen utgjør det relevante skjæringspunktet (Ot prp nr 63 (1980-1981) s 14). Dette forhindrer likevel ikke at også advokatrådgivning på stadiet før anmeldelse er omfattet av ordningen, såfremt forholdet senere blir anmeldt. Dersom offeret derimot ikke ønsker å anmelde forholdet, må utgifter til slik bistand vurderes etter rettshjelpsloven.

Dagens tilknytning mellom bistandsadvokatordningen og krav til anmeldelse har gode grunner for seg og bør fastholdes.

Når retten til bistandsadvokat skal utløses, bør blant annet ses i sammenheng med hva som er bistandsadvokatens rolle og arbeidsoppgaver. Slik dette er beskrevet i loven, er advokatens rolle primært å vareta fornærmedes interesser i forbindelse med etterforskning og hovedforhandling i saken, jf straffeprosessloven § 107c. Advokaten skal riktignok også yte slik "annen hjelp og støtte som er naturlig i forbindelse med saken," men også slik bistand forutsetter at det foreligger en straffesak.

Av hensyn til lovgivningens systematikk bør ikke rettshjelp som ikke er knyttet til straffesaksavviklingen knyttes opp mot straffeprosesslovens regler - som er en lov nettopp om behandlingen av straffesaker.

Det kan også stilles spørsmål ved hvilket behov voldtektsofre har for rettslig bistand dersom forholdet ikke anmeldes. Hjelp til å fremme erstatningskrav utenom straffesaken dekkes allerede av rettshjelpsloven. Utover dette vil det sjelden være behov for rettslig bistand.

For annen hjelp og støtte som ikke er av rettslig karakter, er andre yrkesgrupper enn jurister bedre egnet til å bistå ofrene. Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre vil blant annet kunne utgjøre en viktig ressurs på dette området.

Regelverket om bistandsadvokatordningen bør også være mest mulig enhetlig. Det kan stilles spørsmål ved forslagets begrensning til akkurat voldtatte kvinner, fremfor andre grupper som omfattes av bistandsadvokatordningen. Rett til advokatbistand bør heller ikke være avhengig av offerets kjønn.

Bistandsadvokatordningen omfattes dessuten av Fornærmedeutvalgets mandat. Utvalgets utredning vil gi grunnlag for en helhetlig og prinsipiell vurdering av regelverket. Endringer i regelverket på dette området bør avventes til utvalgets utredning foreligger.

• 3. Stortinget ber regjeringen sørge for tilgjenglige voldtekts- og voldsmottak over hele landet knyttet til helseforetakene, og at legevakt/akuttmottak har kompetanse og utstyr til å sikre bevis

Dette forslaget er allerede ivaretatt i regjeringens handlingsplan mot Vold i nære relasjoner (juni 2004) samt i St.prp. nr. 1 (2004-2005) for Helse- og omsorgsdepartementet der følgende er foreslått;

"Det er gjennomført en kartlegging av helsetilbudet til personer som utsettes for vold og seksuelle overgrep (Sosial- og helsedirektoratet 2004). Denne viser manglefullt tilbud flere steder både for voldsutsatte og personer utsatt for voldtekt. Det er mangel på registrerings-, behandlings- og oppfølgingsrutiner, mangel på kompetanse og uklarheter med hensyn til ansvar og finansiering av helsetjenesten til volds- og voldtektsutsatte. Det antas at tallene for volds- og voldtektsrammede med behov for helsetjenester er langt større enn de som oppsøker tjenesten i dag, men manglende registrering gjør dette usikkert. Rutiner og oppfølging for å forebygge og behandle posttraumatiske stressreaksjoner er ikke tilstrekkelige. På bakgrunn av kartleggingsresultatene har direktoratet utredet og anbefalt konkrete tiltak. Det foreslås tiltak for å forbedre registrering, behandling, oppfølging. Videre anbefaler direktoratet at det etableres en felles mottaksfunksjon for volds- og voldtektsrammede ved minimum en eksisterende interkommunal legevakt i hvert fylke, som kan være tilknyttet lokalsykehus. Styrking av det lokale helsetjenestetilbudet til volds- og voldtektsutsatte er et viktig tiltak i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner.

• – Det skal utvikles registreringsrutiner for vold og seksuelle overgrep, en manual for kriminaltekniske, medisinske og psykologiske undersøkelser, samt anbefalt oppfølging

• – Det foreslås bevilget stimuleringsmidler til etablering og kompetanseheving av mottaksfunksjoner for vold og voldtektsrammede ved minimum en interkommunal legevakt i hvert fylke. Det foreslås inntil 10 mill. kroner til dette tiltaket.

• – Forhold ved takster og finansiering av rettsmedisinske undersøkelser etc. vil bli vurdert."

• 4. Stortinget ber regjeringen om å vurdere alternativ sentral finansiering av DNA - registrering, samt vurdere en utvidelse av DNA registeret.

DNA-profiler har blitt et stadig viktigere bevis i straffesaker. Hensynet til en effektiv kriminalitetsbekjempelse kan tilsi at det bør være en videre adgang til registrering i det sentrale registeret over DNA-profiler enn dagens regler tillater. I vurderingen av om det er ønskelig å endre reglene om å ta DNA - prøver og til og søke etter DNA - profiler, må det tas hensyn til personvernet og rettsikkerheten. For å vurdere disse problemstillingene oppnevnte Regjeringen 2. juli 2004 et utvalg som skal vurdere om - og eventuelt hvordan - en ved lov- og forskriftsendringer bør:

• – Utvide adgangen til å ta DNA-prøver, for eksempel slik at adgangen blir den samme som for fingeravtrykk

• – Åpne for å registrere DNA-profiler i flere typer av saker. I dag tillates registrering av DNA-profiler på personer som er domfelt for overtredelse av straffeloven kapittel 14 (allmennfarlige forbrytelser), 19 (seksualforbrytelser), 22 (legemskrenkelser) eller 25 (utpressing og ran).

• – Gjøre siktelse til et tilstrekkelig vilkår for å registrere vedkommendes DNA-profil. I dag kreves rettskraftig domfellelse

• – Endre saksbehandlingsreglene for registrering og søk i DNA-registeret.

Når det gjelder forslaget om en alternativ sentral finansiering av DNA - registrering vil Politidirektoratet fra og med 2005 etablere en sentral finansieringsordning til dekning av utgifter i forbindelse med nye saker hvor det besluttes registrering i identitetsregisteret.

• 5. Stortinget ber Regjeringen sørge for å iverksette et landsdekkende hjelp- og behandlingstilbud til menn som utøver vold

Tilbudet til menn som utøver vold gis en bred omtale i Regjeringens handlingsplan om vold i nære relasjoner (2004-2007). I planen fremgår det at behandlingstilbudet til menn må ha et mangfoldsperpektiv der både samtalegrupper og mer spesialiserte tjenester tilbys avhengig av voldsutøverens behov. Videre skal tilbudet tilrettelegges for unge og voksne, både de som selv ønsker hjelp til å forebygge og unngå vold, og de som allerede er volds- og overgrepsdømte. I tillegg tilrettelegges tilbudet for menn med ulik etnisk bakgrunn.

Det er i dag flere instanser, både offentlige og private, som tilbyr hjelp og behandling til menn som utøver vold i nære relasjoner. Hjelp tilbys innenfor familievernet, psykisk helsevern, kriminalomsorgen og av private aktører. Tilbudene er imidlertid ujevnt geografisk fordelt, har ulik forankring og er ikke tilfredstillende evaluert. I tillegg mangler tiltak og strategier for å nå overgriper på et tidlig tidspunkt.

Gjennom handlingsplanperioden vil hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvere og overgripere utvikles systematisk, og følgende tiltak skal gjennomføres i løpet av planperioden;

• – Stiftelsen Alternativ til Volds hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutøvere skal evalueres. Formålet er å dokumentere effekten av behandlingen med sikte på systematisk spredning av metodene. Oppdrag om dette er gitt til Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)

• – Hjelpe- og behandlingsapparatet har de fleste steder behov for økt kompetanse for å kunne tilby tilfredsstillende hjelp til voldsutøvere. Dagens tilbud, lokalt og regionalt, skal vurderes i forhold til behovet på landsbasis. Arbeidet med å spre Sinnemestringsprogrammet for voldsutøvere, utviklet ved regionalt kompetansesenter for sikkerhets- fengsels- og rettspsykiatri på Brøset, og erfaringer fra øvrige behandlingstilbud, vil fortsette.

• – Det er i 2004 igangsatt arbeid for å styrke forsk­ning og kompetanseutvikling om voldsutøvere ved NKVTS. Dette videreføres og vurderes styrket.