Til Stortinget

1. Innleiing

1.1 Samandrag

Meldinga gjeld for år 2003. Omtalen på nokre punkter utvida til også å ta med utviklinga i første del av 2004. Årsmeldingane frå Noregs Bank, Kredittilsynet og Folketrygdfondet for 2003 følgjer som utrykte vedlegg til meldinga. Tidlegare år har Kredittmeldinga blitt lagd fram i september/oktober. Frå og med i år blir meldinga lagd fram tidlegare slik at ho blir meir dagsaktuell når ho blir presentert.

1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen, medlemene frå Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen og Hill-Marta Solberg, frå Høgre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, frå Framstegspartiet, Gjermund Hagesæter, leiaren Siv Jensen og Per Erik Monsen, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, frå Kristeleg Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, frå Senterpartiet, Karin Galaaen, frå Venstre, May Britt Vihovde, og frå Kystpartiet, Steinar Bastesen, tek dette til orientering.

2. Finansiell stabilitet

2.1 Samandrag

Styresmaktene sitt arbeid med finansiell stabilitet er delt mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet og Noregs Bank. Finansdepartementet arbeider særleg med rammevilkåra, Kredittilsynet fører tilsyn med aktørane i den finansielle sektoren, mens Noregs Bank skal medverke til robuste og effektive betalingssystem og finansmarknader. Både nasjonale styresmakter og internasjonale organ er involverte i arbeidet med å sikre finansiell stabilitet, og internasjonalt samarbeid på området har blitt utvida. Det internasjonale valutafondet (IMF) er ein sentral aktør i det internasjonale arbeidet. Verksemda til IMF blir omtala nærmare i kapittel 8 i meldinga.

Første del av kapittel 2 i meldinga skildrar utviklinga i finansmarknadene den siste tida. Vidare blir strukturen i den norske finansmarknaden omtala. Seinare i kapitlet blir det gjort nærmare greie for ulike risikofaktorar, som marknadsrisiko, kredittrisiko, likviditetsrisiko og risiko i betalingssystema. Avslutningsvis kjem ei kort oppsummering av hovudtrekka og einskilde av departementet sine merknader. Kapitlet inneheld òg to boksar med omtale av nye retningslinjer for kapitaldekningsregelverket. Talmaterialet og bakgrunnsinformasjonen til kapitlet er i stor grad henta frå rapportar og publikasjonar frå Noregs Bank og Kredittilsynet, mellom anna rapportane frå Noregs Bank om finansiell stabilitet og rapportane frå Kredittilsynet om finansinstitusjonar og rapporten Tilstanden i Finansmarkedet 2003.

Finansiell stabilitet inneber mellom anna at det finansielle systemet oppfyller viktige funksjonar i samfunnet - som kredittallokering, betalingsformidling og prising av finansielle aktiva. Vidare inneber finansiell stabilitet at aktørane har tillit til at systemet fungerer, og at finansielle avtalar blir gjorde opp på rettmessig vis. Eit stabilt og velfungerande finansielt system legg såleis grunnlaget for ulike spare- og investeringsalternativ, mellom anna realinvesteringar som er finansierte med eigenkapital og gjeld, og omfordeling av risiko mellom ulike aktørar. Nokre av dei sentrale samanhengane i det finansielle systemet, og korleis desse verkar inn på den finansielle stabiliteten innanlands, er skildra i første del av kapitlet om finansiell stabilitet i St.meld. nr. 7 (2003-2004) Kredittmeldinga 2002.

Finansdepartementet vurderer den finansielle stabiliteten som noko styrkt etter at Kredittmeldinga 2002 blei lagd fram i oktober 2003. Bankane er samla sett relativt godt kapitaliserte, og er med normal inntening i stand til å ta monalege tap før soliditeten er truga. Bankane oppnådde eit betre resultat i 2003 enn året før, men resultatet var likevel svakare enn i 2001. Både den totale kapitaldekninga og kjernekapitaldekning i bankane auka svakt frå 2002. Vidare blei utlånstapa noko reduserte i 2003 i forhold til 2002. Rentenedgangen i 2003 førte til press på bankane sine rentemarginar, og netto renteinntekter blei reduserte samanlikna med året før.

Veksten i bankane sin kreditt til hushalda har vore høg over fleire år, og står ikkje i forhold til veksten i inntektene til hushalda. Gjeldsbelastninga har derfor auka monaleg dei siste åra, særleg i visse grupper av hushald. Auken i gjeldsbelastning gjer at ein renteauke vil ha større innverknad på hushaldsøkonomien. Rentebelastninga er kraftig redusert som følgje av rentereduksjonane, noko som medverkar til redusert kredittrisiko knytt til lån til hushalda på kort sikt. Ved ein eventuell renteauke kan belastninga likevel auke igjen, og det er derfor viktig at kvart einskilt hushald har noko å gå på når dei tek opp lån, som sikring mot uventa renteauke og inntektsfall. At bankane har auka den delen av utlåna der lånebeløpet er høgare enn bustadverdien, medverkar til å auke kredittrisikoen knytt til lån til hushalda.

Veksten i gjelda til føretaka er relativt låg, noko som har medverka til redusert gjeldsbelastning. Rentebelastninga har blitt redusert som følgje av lågare rente og låg gjeldsvekst. Lågare gjelds- og rentebelastning trekkjer saman med ei betring i konjunktursituasjonen i retning av redusert kredittrisiko i samband med lån til føretaka. Utviklinga i føretakssektoren, og dermed også kredittrisikoen knytt til lån til denne sektoren, heng tett saman med utviklinga i hushaldssektoren ettersom innteninga er avhengig av etterspurnaden til hushalda.

Rekna som del av forvaltningskapitalen har bufferkapitalen til livsforsikringsselskapa auka frå utgangen av 2002 til utgangen av 2003. Auken i bufferkapital heng saman med den positive utviklinga i verdipapirmarknaden. Trass i at bufferkapitalen utgjer ein større del av forvaltningskapitalen, har kapitaldekninga falle i same periode. Kapitaldekninga er likevel relativt god.

Renteendringar verkar annleis for livsforsikringsselskap enn for bankar. Rentereduksjonar inneber at mark­nadsverdien av obligasjonane til livsforsikringsselskapa aukar. Lågare rente inneber på den andre sida at livselskapa oppnår lågare avkastning når dei investerer midlar på nytt i marknaden, slik at låge renter på lang sikt kan gjere det vanskeleg for livsforsikringsselskapa å oppfylle rentegarantien. Som følgje av redusert marknadsrente har Finansdepartementet redusert den høgaste avkastninga som livselskapa kan garantere for framtidige innbetalingar, til 3 pst.

Livsforsikringsselskapa er òg eksponerte for mark­nadsrisiko som følgje av at delar av forvaltningskapitalen blir investert i aksjar. Kursane har svinga sterkt dei seinare åra, og ein kan ikkje utelukke høg volatilitet også framover. På same måte som i førre Kredittmelding vil departementet understreke kor viktig det er at livsforsikringsselskapa tilpassar risikoen knytt til kapitalplasseringane til soliditetssituasjonen. Dei gode resultata i 2003 har medverka til at livsforsikringsselskapa går inn i 2004 med ein høgare bufferkapital enn det dei hadde ved inngangen til 2003. Auka bufferkapital set selskapa i stand til å auke aksjedelen av forvaltningskapitalen.

2.2 Merknader frå komiteen

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til at den finansielle stabiliteten ser ut til å vere noko styrkt det siste året, mellom anna ved at bankane er god kapitaliserte og i stand til å ta monalege tap.

Fleirtalet har vidare merka seg at den høge kredittveksten til hushaldningane ikkje står i forhold til veksten i hushaldningane sine inntekter.

Fleirtalet vil peika på at det ved vurdering av nye lån må takast høgde for at rentenivået i framtida kan verta høgare enn det me opplever i dag. Både myndighetene og bankane må sjå til at auka soliditet hos bankane ikkje fører til "utlånspress".

Fleirtalet tek elles det som står i kapittel 2 om finansiell stabilitet til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at til tross for at husholdningenes kredittetterspørsel fortsatt er høy, og på femte året viser en tosifret vekstrate, og også er høyere enn veksten i husholdningenes inntekter, har nedgangen i Norges Banks foliorente på 5,25 prosentpoeng fra sommeren 2002 til mars 2004 bidratt til at renteutgiftene som andel av disponibel inntekt har falt til et nivå som utgjør en tredel av nivået på slutten av 1980-tallet. Med en stadig høyere gjeldsgrad i husholdningene er det likevel viktig at bankene ved tildeling av nye lån ikke legger dagens lave rentenivå til grunn, men tar høyde for at låntaker må kunne tåle en ikke ubetydelig renteoppgang i løpet av lånets løpetid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at norske banker har historisk gode resultater, som er blant de beste i Europa. Etter disse medlemmers mening viser det at konkurransen i det norske bankmarked er for svak, blant annet med bakgrunn i den dominerende stilling enkelte banker har fått, gjennom oppkjøp og fusjoner, de siste årene. Disse medlemmer ber Konkurransetilsynet og Regjeringa om å følge denne utviklingen nøye, og iverksette tiltak hvis utviklingen fortsetter. Prisen forbrukerne i dag betaler for banktjenester er åpenbart for høy.

Disse medlemmer viser videre til at gjelda til forbrukerne over år har økt mer enn husholdningenes inntekter. Etter disse medlemmers mening kan denne situasjonen for mange familier bli ekstra vanskelig når renta stiger igjen. Det er derfor viktig at banker og andre som låner ut penger, er oppmerksom på det, og veileder kunder som har lån de vanskelig kan klare å betjene i en situasjon der renta stiger. Det er viktig at Finansdepartementet og underliggende etater er oppmerksom og iverksetter tiltak før en slik situasjon oppstår.

3. Registrering av fripolisar og pensjonskapitalbevis i eit fripoliseregister

3.1 Samandrag

3.1.1 Innleiing

For arbeidstakarar som har eller har hatt tenestepensjonsordning hos noverande eller tidlegare arbeidsgivar, utgjer tenestepensjonen eit supplement til pensjon frå folketrygda. Alle tilsette i stat og kommune har supplerande tenestepensjonsordning. Også mange føretak i privat sektor har oppretta tenestepensjonsordningar for tilsette.

Føretak i privat sektor opprettar i hovudsak pensjonsordningar etter "lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon" og "lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold" (innskotspensjons­-lova). Pensjonsordningar etter desse lovene får ei skattemessig gunstig behandling. I føretak som har oppretta slik pensjonsordning, vil arbeidstakar som er medlem av ordninga opparbeide seg pensjonsrettar mens han arbeider i føretaket. Når arbeidstakars medlemskap tek slutt, typisk når arbeidsforholdet blir avslutta før oppnådd pensjonsalder, blir det skrive ut eit bevis på kva pensjonsrettar arbeidstakaren har tent opp. Dette beviset blir omtala som fripolise ("lov om foretakspensjon") eller pensjonskapitalbevis (innskotspensjonslova).

Ein fripolise og eit pensjonskapitalbevis utgjer eigne rettsforhold mellom innehavar og pensjonsinnretninga som forvaltar pensjonsretten. Etter at fripolise og pensjonskapitalbevis er utskrivne, er pensjonsretten til den tidlegare medlemmen økonomisk lausriven frå den pensjonsordninga som retten er utskriven frå. Den pensjonsinnretninga som forvaltar fripolisen eller pensjonskapitalbeviset, skal årleg informere innehavar om rettane gjennom den årlege kontoutskrifta. Bedrifta som finansierte pensjonen, har ikkje lenger noko ansvar for å gi informasjon.

I "lov om foretakspensjon" og innskotspensjonslova er det gitt føresegner om registrering av fripolisar og pensjonskapitalbevis i eit fripoliseregister. "Lov om foretakspensjon" kapittel V inneheld føresegner om eit fripoliseregister, og i § 4-14 første ledd første setning heiter det at "Fripoliser utstedt i henhold til reglene i loven her skal registreres i Fripoliseregisteret". I innskotspensjonslova er det i § 6-2 fjerde ledd gitt ei tilsvarande føresegn. Men eit register for registrering av fripolisar og pensjonskapitalbevis er førebels ikkje oppretta. Ved behandlinga av "lov om foretakspensjon" bad finanskomiteen om ei nærmare vurdering av spørsmålet om dei offentlege pensjonsordningane bør inkluderast i eit fripoliseregister, før eit slikt register eventuelt blir oppretta.

Finansdepartementet sende 19. november 2003 på høyring eit utkast til forskrift om eit fripoliseregister. Utkastet til forskrift var utarbeidd av ei arbeidsgruppe som bestod av representantar frå Finansdepartementet og Kredittilsynet. I kapittel 3 i meldinga blir forslaga frå arbeidsgruppa beskrivne nærmare. Men først kjem ein kort omtale av vurderingar knytte til registrering av fripolisar og pensjonskapitalbevis i samband med fastsetjinga av "lov om foretakspensjon" og innskotspensjonslova. Det blir òg referert kva høyringsinstansane har meint om forslaget frå arbeidsgruppa.

3.1.2 Departementet si vurdering

Arbeidsgruppa har utarbeidd utkast til forskrift om eit fripoliseregister for tenestepensjon (fripolisar og pensjonskapitalbevis) etter føretakspensjonslova og innskotspensjonslova. Departementet registrerer at høyringsinstansane er delt i sitt syn på om det bør opprettast eit fripoliseregister for desse ordningane åleine, og at fleire høyringsinstansar meiner at eit fripoliseregister bør omfatte tilsvarande rettar frå offentlege pensjonsordningar. Fleire høyringsinstansar meiner på denne bakgrunnen at det vil vere formålstenleg om problemstillingane knytte til informasjon om eigne pensjonsrettar blir utgreidde nærmare i ein breiare samanheng.

Departementet legg vekt på at informasjon om opptente pensjonsrettar i tenestepensjonsordningane i privat sektor bør vere enkelt tilgjengeleg for dei med pensjonsrettar. Departementet legg til grunn at eit sentralt register over utskrivne fripolisar og pensjonskapitalbevis, når registeret byggjer på brukarvennlege løysingar og gratis tilgang til data om eigen pensjon, kan gjere det lettare for dei med pensjonsrettar å få tilgang til den relevante informasjonen. I dei private tenestepensjonsordningane, der innehavarar av fripolisar og pensjonskapitalbevis årleg får ei oversikt over eigen opptent pensjon i form av ei kontoutskrift frå pensjonsinnretninga, kan eit fripoliseregister vere ei alternativ kjelde til informasjon om pensjonsrettar. Dersom ein person er i tvil om ein har fripolise eller pensjonskapitalbevis, kan registeret bekrefte eller avkrefte dette. Men fordi opplysningane i registeret kjem til å vere innhenta frå pensjonsinnretninga, kan registeret i utgangspunktet ikkje gi informasjon ut over det pensjonsinnretninga kan gi.

Eit fripoliseregister, slik det er føreslått av arbeidsgruppa, kan ikkje gi ei oversikt over dei samla pensjonsrettane til kvar enkelt. Pensjonsopptening som ikkje blir med i det føreslåtte registeret, er mellom anna pensjon i privat tenestepensjonsordning der arbeidstakar eller pensjonist framleis er medlem, opptent pensjon frå arbeidsforhold i offentleg sektor, opptent pensjon i individuelle pensjonsavtalar og opptent pensjon i folketrygda.

Det er i "lov om foretakspensjon" og innskotspensjonslova gitt føresegner om registrering av fripolisar og pensjonskapitalbevis i eit register. Fordelen med eit slikt register er at ein samordnar informasjon, og at etterlatne enkelt kan sjekke om ein avdød person har fripolise eller pensjonskapitalbevis. På dette grunnlag kan ein finna ut kven som har pensjonsrettar etter ein fripolise eller eit kapitalbevis.

Både offentlege og private tenestepensjonsordningar er utforma som eit supplement til ytingar frå folketrygda. Sjølv om offentleg og privat tenestepensjon for mange arbeidstakarar betyr mykje, er folketrygda for dei fleste arbeidstakarar det viktigaste elementet i samla pensjon. Departementet meiner derfor at det, før ein tar endeleg standpunkt i saka, bør vurderast om pensjonsrettar frå private og offentlege tenestepensjonsordningar og frå folketrygda bør inkluderast i eitt register, slik at kvar enkelt får ei betre og meir samkjørt oversikt over samla pensjonsopptening.

I NOU 2004:1 Modernisert folketrygd er det føreslått omfattande endringar i folketrygda. Dei supp­lerande offentlege og private tenestepensjonsordningane må i neste omgang tilpassast desse endringane. I samband med oppfølginga av NOU 2004:1 Modernisert folketrygd vil departementet derfor vurdere korleis informasjon om pensjonsrettar frå folketrygda og frå offentlege og private tenestepensjonsordningar kan leggjast til rette på ein god måte, mellom anna om informasjon om pensjon frå slike ordningar bør takast inn i eit pensjonsregister som kan gi kvar enkelt eit betre samla bilete av eigne pensjonsrettar.

3.2 Merknader frå komiteen

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, er kjend med at det er teke initiativ frå næringa sjølv til å lage eit enkelt register som vil gje oversikt over den enkelte sine rettar i livsforsikringar, kapitalforsikringar og pensjonsforsikringar. Fleirtalet har ikkje merknader til eit slikt register.

Fleirtalet er elles samd med departementet sin konklusjon om at det i samband med oppfølging av NOU 2004:1 Modernisert folketrygd vert føreteke ei vurdering av korleis informasjon om pensjonsrettar frå folketrygda og frå offentlege og private tenestepensjonsordningar kan leggjast til rette på ein god måte, og at det då mellom anna vert vurdert om pensjonsrettar frå slike ordningar bør takast inn i eit pensjonsregister som kan gje kvar enkelt eit betre samla bilete av eigne pensjonsrettar.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til det arbeid FNH har startet med å etablere et register som skal omfatte alle rettigheter i forhold til forsikringsselskapene. Det vil si at alle livsforsikringer, både individuelle og kollektive, både kapitalforsikringer og pensjonsforsikringer, vil vises i registeret. Registeret vil bli lagt opp slik at det også kan motta innrapportering fra det offentlige, pensjons­kasser, banker, verdipapirfond og andre aktører.

Et slikt totalregister vil etter disse medlemmers oppfatning være langt nyttigere både for forsikrede og pårørende når det gjelder informasjon om dekninger enn et isolert fripoliseregister.

Departementet konkluderer med at det i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2004: modernisert folketrygd vil foreta en vurdering av hvordan informasjon om pensjonsrettigheter fra folketrygden og fra offentlig og private tjenestepensjonsordninger kan legges til rette på en god måte.

Etter disse medlemmers oppfatning vil et slikt totalregister som FNH skisserer ivareta nettopp de hensyn som departementet er opptatt av.

4. Regelverksutvikling og forvaltningssaker på finansmarknadsområdet

4.1 Samandrag

I Kredittmeldinga 2002 blei det gitt ei oversikt over regelverksutvikling og forvaltningssaker på finansmarknadsområdet for 2002 og fram til 1. juni 2003. I kapittel 4 i meldinga er det gitt ei oversikt over dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet hovudsakleg for perioden frå 1. juni 2003 til 31. desember 2003. Framstillinga kan gå noko utover dette tidsrommet. Vidare inneheld omtalen ei oversikt over sentrale forvaltningssaker for same periode. Kredittmeldinga 2002 inneheld som nemnt òg ei framstilling som på enkelte punkt omfattar endringar i 2003. Enkelte av desse sakene blir kort omtala på nytt i meldinga. Sjå elles Kredittmeldinga 2002 kapittel 3.

4.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i kapittel 4 i meldinga om regelverksutvikling og forvaltningssaker på finansmarknadsområdet til orientering.

5. Verksemda i Noregs Bank i 2003

5.1 Årsmeldinga for 2003

5.1.1 Samandrag

Årsmeldinga 2003 for Noregs Bank blei handsama og godkjend i hovudstyremøte 25. februar 2004. Etter § 30 i "lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet" (sentralbanklova) skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal leggje dei fram for Kongen og gjere dei kjende for Stortinget. Etter § 5 i instruks skal Riksrevisjonen sende "et eksemplar av de i § 2 nevnte dokumenter til Stortinget sammen med sine mulige bemerkninger om resultatet av kontrollen". Årsmeldinga følgjer denne meldinga som utrykt vedlegg.

Det følgjer av sentralbanklova § 2 siste ledd at "Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter instruks fastsatt av Stortinget". Stortinget har fastsett ein slik instruks 10. april 1987 "for Riksrevisjonens kontroll vedrørende Norges Bank". Etter § 2 i denne instruksen "skal statsråden, snarest mulig etter at Norges Banks årsregnskap og årsberetning er mottatt i departementet, oversende til Riksrevisjonen:

• 1. Bankens årsregnskap, fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning

• 2. Hovedstyrets årsberetning

• 3. Representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller og eventuelt om andre forhold vedrørende banken

• 4. Statsrådens beretning vedrørende departementets og regjeringens myndighetsutøvelse i saker som gjelder Norges Bank."

Departementet sender dokumenta som er nemnde i instruksen § 2 nr. 1-3, til Riksrevisjonen når departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får også gjenpart av den korrespondansen som skjer mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker der ein let vere å instruere.

I Finansdepartementet sitt brev til Riksrevisjonen 30. april 2004 heiter det:

"Norges Bank ble ikke instruert med hjemmel i sentralbankloven § 2 tredje ledd i år 2003."

Det er i pkt. 5.1.1 og 5.1.2 i meldinga gjort nærmare greie for leiing og administrasjon samt verksemda til Norges Bank i 2003.

5.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i pkt. 5.1 i meldinga om årsmeldinga, leiing og administrasjon samt verksemda til Norges Bank i 2003 til orientering.

5.2 Utøvinga av pengepolitikken i 2003

5.2.1 Samandrag

I St.meld. nr. 7 (2003-2004) Kredittmeldinga 2002 blei det gitt ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken for 2002 og dei første åtte månadene i 2003. Omtalen var mellom anna basert på Noregs Banks årsmelding for 2002 og på Noregs Banks Beretning om pengepolitikken 2003 - de første åtte månedene, som blei oversend til departementet med brev av 17. september 2003. Kredittmeldinga 2002 blei lagd fram 31. oktober i fjor.

I Kredittmeldinga 2003 ser ein særleg på utøvinga av pengepolitikken i siste del av 2003. Pkt. 5.2.2 i meldinga inneheld ein omtale av retningslinjene for pengepolitikken. I pkt. 5.2.3 følgjer ein omtale av Noregs Banks eiga vurdering av utøvinga av pengepolitikken for siste del av 2003, basert på bankens årsmelding, Beretning og regnskap 2003. Pkt. 5.2.4 gir så ein omtale av andre analysar og vurderingar av pengepolitikken, mellom anna rapportar frå OECD, IMF og Norges Bank Watch.

Mandatet for pengepolitikken i forskrift av 29. mars 2001 gir etter departementet si oppfatning eit godt grunnlag for å vurdere Noregs Banks utøving av pengepolitikken. Det var brei støtte i Stortinget til retningslinjene for pengepolitikken.

Departementet meiner at gjeldande retningslinjer utgjer eit godt rammeverk for Noregs Banks utøving av pengepolitikken. Det synest i dag generelt å vere tillit til pengepolitikken, både blant marknadsaktørar, i dei akademiske miljøa og allment i opinionen. Retningslinjene for pengepolitikken er i stor grad i tråd med det som gjeld internasjonalt for land med inflasjonsstyring. Innanfor forskrifta skal Noregs Bank utøve eit sakleg avgrensa skjønn. Ansvarsdelinga mellom dei politiske myndigheitene og Noregs Bank er etter departementet si meining formålstenleg.

I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske kronas nasjonale og internasjonale verdi. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettast inn mot lav og stabil inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2 1/2 pst. Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29 (2000-2001) står det vidare at Noregs Banks rentesetjing skal vere framoverretta og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske anslag og vurderingar. Ho skal òg ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken får effekt, og banken bør sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ikkje vurderast å påverke den underliggjande pris- og kostnadsveksten.

Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken er å medverke til å gje økonomien eit nominelt ankerfeste. Låg og stabil inflasjon er ein viktig føresetnad for at økonomien over tid fungerer på ein måte som sikrar vekst og velstand. På kort og mellomlang sikt skal pengepolitikken òg medverke til å jamne ut konjunkturane, og slik kan pengepolitikken verke til å gjere produksjonen og sysselsetjinga meir stabil. Forskrifta definerer difor eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. Fleksibel inflasjonsstyring vil seie at ein i rentesetjinga veg omsynet til låg og stabil inflasjon opp mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing. I Nasjonalbudsjettet 2004 heiter det mellom anna følgjande om dette:

"Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, men forskriften fastlegger samtidig at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det vil i de fleste situasjoner være samsvar mellom hensynet til å stabilisere prisstigningen og hensynet til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Dersom konflikt oppstår, vil skjønnsutøvelsen i pengepolitikken måtte foreta en avveining mellom disse to hensynene."

I årstalen av 19. februar 2004 sa sentralbanksjefen mellom anna følgjande:

"Norges Bank har lagt til grunn at inflasjonsstyringen skal være fleksibel, slik at både variasjon i produksjon og sysselsetting og inflasjon tillegges vekt. Økonomien vokser over tid. Produksjonen vil vekselvis ligge over og under den langsiktige trenden. Å stabilisere utviklingen i produksjonen vil si å søke å holde den faktiske produksjonen nær trenden."

Budsjettpolitikken og pengepolitikken må saman medverke til ei stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Retningslinjene for den økonomiske politikken inneber samtidig at pengepolitikken her har fått ei klar rolle. Pengepolitikken kan raskt endrast dersom utsiktene for økonomien blir endra.

I andre halvår 2002 og inn i 2003 blei det klart at vekstutsiktene for norsk økonomi var vesentleg reduserte, og arbeidsløysa auka. Samtidig var rentenivået ved utgangen av 2002 høgt, og kronekursen sterk. Det var følgjeleg rom for vesentlege lettar i pengepolitikken. Renta er redusert med i alt 5,25 prosentpoeng sidan desember 2002, og Noregs Banks styringsrente er no nede i 1,75 pst. Styrkinga av kronekursen gjennom 2002 er i hovudsak reversert.

Svekkinga av kronekursen sidan årsskiftet 2002/2003 medverkar isolert sett til å styrkje utsiktene for den konkurranseutsette delen av næringslivet. Lønnsveksten blei vesentleg lågare i 2003 enn i 2002. Dette var nødvendig for å bane veg for lågare rente og ein kronekurs betre tilpassa det næringslivet kan leve med over tid. Samtidig trekkjer næringslivet med seg verknaden av at lønnskostnadsveksten fleire år har vært høgare enn hos handelspartnarane. Dette gjer delar av næringslivet sårbare. Over tid må lønnsveksten vere på eit nivå som sikrar konkurranseevna, og som ikkje i seg sjølv gjer det nødvendig å stramme inn i pengepolitikken.

Tolvmånadersveksten i underliggjande inflasjon (KPI-JAE) har no kome ned på eit svært lågt nivå. Noregs Bank peikar i årsmeldinga for 2003 på at det særleg var prisfall på importerte forbruksvarar som trekte den samla prisveksten ned. Prisfallet må sjåast i samanheng med styrkinga av krona gjennom 2002 og svake prisimpulsar frå utlandet. I tillegg har lågare vekst i norsk økonomi og auka konkurranse innanlands truleg medverka til lågare marginar i varehandelen og andre tenesteytande sektorar som flyreiser og teletenester. Departementet er i hovudsak samd i dei vurderingane Noregs Bank gir uttrykk for når det gjeld årsakene til at prisstigninga no ligg så lågt.

Låg prisvekst som følgje av at prisar på varer vi importerer fell, eller som følgje av sterk produktivitetsvekst, medverkar isolert sett til vekst i realinntektene og auka velferd. Enkelte har likevel oppfatta den låge prisstigninga som at det er ein fare for at norsk økonomi vil gå inn i ein lengre periode med fallande priser og svak økonomisk vekst. Det er etter departementet si oppfatning ingenting som tydar på ei slik utvikling i Noreg. Det private forbruket utviklar seg sterkt, kredittveksten til hushalda er høg, og bustadprisane ser ut til å auke. Veksten i norsk økonomi er i ferd med å ta seg opp, og pengepolitikken gir sterke vekstimpulsar til den økonomiske utviklinga framover.

Det er grunn til å rekne med at prisveksten vil ta seg opp utover våren og sommaren i år, mellom anna som følgje av at krona svekka seg gjennom 2003. Dette er i tråd med vurderingane frå Noregs Bank. I Inflasjonsrapport 1/04 heiter det mellom anna:

"Vi venter at prisstigningen vil ta seg opp fra sommeren 2004. Styrkingen av kronen i 2002 er nå fullt ut snudd. Isolert sett vil det bidra til at inflasjonen tar seg opp igjen. Prisveksten på importerte konsumvarer vil imidlertid dempes av fortsatt fall i prisene på disse varene målt i utenlandsk valuta. Den innenlandske prisveksten, som normalt vil ta seg opp når produksjons- og sysselsettingsveksten tiltar, dempes av økt konkurranse og høy produktivitetsvekst i flere næringer. Med de forutsetningene vi har lagt til grunn for renten og kronekursen, tilsier anslagene at inflasjonen vil komme opp til inflasjonsmålet på 2 1/2 prosent våren 2006."

I årsmeldinga skriv Noregs Bank mellom anna følgjande om korleis pengepolitikken har medverka til stabilitet i produksjon og sysselsetjing:

"Etter Norges Banks vurdering har den pengepolitiske tilstrammingen i 2002 bidratt til lav vekst i fjor, men den ga også et brudd i den sterke og særnorske lønns- og kostnadsveksten. Utsikt til lavere lønnsvekst og de store lettelsene i pengepolitikken gjennom 2003, medvirker til at veksten i norsk økonomi i 2004 og 2005 kan bli sterkere enn trendveksten. Fra å være svakt negativt i 2003 og 2004 anslår vi produksjonsgapet til å bli positivt i 2005 og 2006. Arbeidsledigheten vil ventelig stabiliseres i 2004 og reduseres noe i 2005."

Noregs Bank meiner dette indikerer at norsk økonomi har "landet mykt" i 2003. Denne vurderinga deler Noregs Bank mellom anna med Statistisk sentralbyrå og OECD, som har gitt uttrykk for at stabiliseringspolitikken har vore vellykka i 2003. Etter departementet si vurdering var dei markerte rentenedsetjingane gjennom 2003 nødvendige for å hindre eit kraftig tilbakeslag i norsk økonomi. Den sterke kronekursen vi opplevde gjennom 2002, var etter departementet si vurdering ikkje i samsvar med ein balansert vekst i fastlandsøkonomien. Rentenedsetjingane har lagt eit grunnlag for vekst i fastlandsøkonomien og ein nedgang i arbeidsløysa. Budsjettpolitikken for 2003 og 2004 blei lagd opp for å støtte opp under ei slik vurdering.

Noregs Bank legg til grunn at den underliggjande prisveksten gradvis kjem opp til 2 1/2 pst. i løpet av våren 2006. Departementet er samd med Noregs Bank i at sterkare vekst og ein svakare kronekurs vil medverke til at prisstigninga gradvis tek seg opp, sjølv om det er uvisse knytt til når den underliggjande prisstigninga kjem opp mot målet på 2 1/2 pst.

Pengepolitikken skal i tråd med retningslinjene vere framoverretta. Noregs Bank har sagt at banken normalt vil setje renta med sikte på at inflasjonen skal vere 2 1/2 pst. to år fram i tid. Noregs Bank byggjar valet av horisonten på to år på ei oppfatning av korleis renta verkar på forløpet for inflasjonen og produksjonen, og dessutan sentralbankens avveging mellom svingingar i desse to storleikane. Noregs Bank understrekar samtidig at heile forløpet for inflasjonen og realøkonomien framover vil vere med i vurderingane som ligg til grunn for rentesetjinga. Dette er i samsvar med departementet sine vurderingar i Nasjonalbudsjettet 2004 og Kredittmeldinga 2002, der ein understreka at det i praksis vil vere situasjonar der det kan vere formålstenleg å nytte både ein kortare og ein lengre horisont enn to år som grunnlag for rentesetjinga. I dei skjønnsmessige avvegingane Noregs Bank må gjere i utøvinga av pengepolitikken, følgjer det av forskrifta for pengepolitikken at banken skal avvege forløpet til inflasjonen opp mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing.

Pengepolitikken skal medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I årstalen 19. februar 2004 seier sentralbanksjefen m.a. følgjande om dette:

"Selv om kronen svinger på kort sikt, vil det, når inflasjonen er jevnt lav, være en tendens til at den stabiliserer seg over tid. Når inflasjonen i lengre tid har vært høyere enn hos handelspartnerne, har kronekursen hatt en tendens til å svekke seg. Når det er forventninger til at prisstigningen i Norge utvikler seg som i andre land, vil også valutakursen normalt vende tilbake etter perioder hvor den har vært særlig sterk eller særlig svak. Det gir et grunnlag for stabile kursforventninger."

Forskriftas § 1 seier at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdi av den norske krona, og dessutan medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. Det operative målet for pengepolitikken er låg og stabil inflasjon. I samsvar med dette er det ikkje fastsett noko bestemt mål for nivået på kronekursen. Utviklinga i kronekursen har likevel vesentleg innverknad på rentesetjinga fordi den påverkar inflasjonen og produksjonen. Den gjensidige samanhengen mellom intern og ekstern stabilitet i pengeverdien blei omtala i St.meld. nr. 29 (2000-2001):

"For en liten, åpen økonomi er det en nær og gjensidig sammenheng mellom valutakursutvikling og innenlandsk inflasjon. Stabil valutakurs kan bidra til forventninger om fortsatt lav inflasjon, som igjen har betydning for både pris- og lønnsfastsettingen. En stabil økonomisk utvikling, med moderat pris- og kostnadsvekst, vil samtidig være en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid."

På kortare sikt kan økonomien bli utsett for ulike formar for forstyrringar som gjer samanhengen mellom innanlandsk prisstigning og valutakursutviklinga mindre klar, og som kan skape vanskelege avvegingar for pengepolitikken. Pengepolitikken skal vere fram­overretta, og retningslinjene tek omsyn til at økonomien blir utsett for ulike former for forstyrringar av mellombels karakter. Dersom det blir lagd for sterk vekt på å bringe prisveksten raskt tilbake mot inflasjonsmålet på 2 1/2 pst., kan det føre til uønskte svingingar i produksjon, sysselsetjing og kronekurs. I slike situasjonar er Noregs Banks analysar og kommunikasjon vesentlege for å forankre inflasjonsforventningane rundt prisstigningsmålet, slik at ein kan bevare tilliten til pengepolitikken. I dagens situasjon synest det å vere tillit til at inflasjonsmålet nås, sjølv om den faktiske prisstigninga er venta å liggje vesentleg under 2 1/2 pst. ei god stund framover.

Valutakursen kan òg bli utsett for ulike former for forstyrringar som gjer den mindre stabil på kort sikt enn over tid. Stabile forventningar om valutakursutviklinga er i slike situasjonar viktige mellom anna for at næringslivet skal kunne fatte riktige investeringsavgjerder. Noregs Banks analysar og kommunikasjon rundt tilbakevendingsmekanismar for valutakursen er derfor viktige for å medverke til stabile forventningar om den framtidige valutakursutviklinga. Som Noregs Bank peikar på i årsmeldinga for 2003, er det ikkje haldepunkt for å seie at tilbakevendingsmekanismane i kronekursen blir svekte med eit inflasjonsmål for pengepolitikken.

I rammeverket for pengepolitikken har det skjedd enkelte endringar i 2003. Praksis rundt oppnemning av hovudstyremedlem er endra slik at dei ikkje lenger nominerast av politiske parti på Stortinget. Finans­komiteen på Stortinget har byrja med ei open høyring av sentralbanksjefen i samband med handsaminga av kredittmeldinga. Vidare har systematiske evalueringar av pengepolitikken blitt utvida både i kredittmeldinga og i andre rapportar. IMF, OECD og Norges Bank Watch 2004 meiner dette har vore ei positiv utvikling.

Norges Bank Watch 2004 drøftar òg enkelte andre sider ved det institusjonelle rammeverket for pengepolitikken, mellom anna føreleggingsplikta etter § 2 anna ledd i sentralbanklova. I rapporten blir det hevda at det kan vere problematisk for Noregs Banks hovudstyre å vurdere eit rentevedtak på fritt grunnlag, ettersom Finansdepartementet på førehand blir informert om kva sentralbanksjefen vil foreslå i hovudstyret.

I sentralbanklova § 2 anna ledd heiter det at "før banken treffer vedtak av særlig viktighet, skal saken være forelagt departementet". I Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) heiter det at "foreleggelsesplikten eller sentralbankloven § 2 andre ledd må ses i sammenheng med instruksjonsretten i § 2 tredje ledd". I proposisjonen heiter det nærare om dette:

"Budsjettpolitikken og penge- og valutapolitikken må virke sammen for å bidra til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Penge- og valutapolitiske vedtak er derfor en viktig del av den samlede økonomiske politikken. En foreleggelse forhindrer imidlertid etter departementets oppfatning ikke at hovedstyret på fritt grunnlag kan foreta en selvstendig og grundig penge- og valutapolitisk virkemiddelvurdering.

Foreleggelsesplikten har en oppgave i forhold til informasjons- og konsultasjonsformål. Plikt til å forelegge og informere statsmyndighetene er heller ikke uvanlig internasjonalt. Sentralbankene i Australia og Canada skal for eksempel ha jevnlige konsultasjoner med statsmyndighetene om pengepolitikken. I Sverige skal sentralbanken forhåndsinformere myndighetene om viktige pengepolitiske beslutninger. Dette er også praksis i New Zealand. I enkelte sentralbanker kan også representanter for de politiske myndigheter delta i møter i det pengepolitiske organet. Dette gjelder bl.a. i Danmarks Nationalbank og i ESB.

Heller ikke instruksjonsrett for statsmyndighetene er uvanlig internasjonalt. Av avsnitt 3.2.3 framgår det at land med inflasjonsstyring som Storbritannia, Canada, New Zealand og Australia har former for formell instruksjonsrett overfor sentralbankens pengepolitiske beslutninger.

Departementet vil ikke foreslå endringer i sentralbankloven § 2 om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd."

Stortinget slutta seg til dette.

Føreleggingsplikta inneber at Noregs Bank må informere om dei rentevedtaka som hovudstyret gjer før dei har trådd i kraft. Føremålet med førelegginga er ikkje å leggje bindingar på hovudstyret, som innanfor dei pengepolitiske retningslinjene som er trekt opp, skal gjere vedtak om renta på fritt grunnlag.

5.2.2 Merknader frå komiteen

Komiteen viser til at komiteen 28. september 2004 hadde høyring med sentralbanksjef Svein Gjedrem om utøvinga av pengepolitikken. Referat frå høyringa følgjer som vedlegg til denne innstillinga.

Komiteen tek det som står i pkt. 5.2 i meldinga om utøvinga av pengepolitikken i 2003 til orientering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til fyldig omtale av Norges Banks håndtering av pengepolitikken i 2002 i Innst. S nr. 95 (2002-2003). Disse medlemmer viser til at Norges Bank med rette ble kritisert for håndteringen av pengepolitikken våren 2002, og et for enøyd fokus på inflasjon. I 2003 har håndteringen av pengepolitikken vært mer fleksibel, og i tråd med det mandatet legger til rette for. Men til tross for det var arbeidsledigheten meget høy i hele 2003, og har fortsatt å være høy i hele 2004. Det understreker hvor viktig det er at samspillet mellom penge- og finanspolitikk blir tettere, og understreker at det er nødvendig for å få en stabilt lavere arbeidsledighet. Det er videre klart at sammenhengen mellom lav rente og normalisert kronekurs ikke er så selvfølgelig som det er hevdet. Kronekursen er fremdeles sterk og stigende mot euro, til tross for en meget lav rente. Disse medlemmer viser til at det kan medføre nye problemer for eksportindustrien som ennå ikke er restituert etter den sterke krona i 2002.

Disse medlemmer viser til at det Norges Bank kaller en "myk landing" av økonomien i 2003, har hatt og har store kostnader for eksportindustrien og arbeidsledigheten, og at norsk økonomi fremdeles lider av etterdønningene av 2002. Disse medlemmer viser til at det ikke overraskende har vist seg å ha vært positivt at Norges Bank har lagt en mer fleksibel forståelse av mandatet til grunn ved håndteringen av pengepolitikken. Disse medlemmer viser til at det er i tråd med det disse medlemmer har sagt siden omleggingen av pengepolitikken våren 2001. Disse medlemmer viser til at en fleksibel forståelse av mandatet har fortsatt også i 2004, ved at toårshorisonten for å nå inflasjonsmålet, ytterligere er myket opp. En rigid forståelse av denne bestemmelsen var hovedårsaken til Norges Banks feilbedømmelse i 2002.

Disse medlemmer vil nok en gang understreke at det er nødvendig for en liten, åpen økonomi å balansere penge- og finanspolitikken riktig, samtidig som pengepolitikken må ta bredere hensyn enn bare inflasjon. Vektleggingen av arbeidsledighet, valutakurs og ikke minst produksjon er avgjørende viktig for at beslutningene skal bli best mulig.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til endringa av den norske pengepolitikken våren 2001. Noregs Bank si operative gjennomføring av pengepolitikken skal no rettast inn mot låg og stabil inflasjon. Over tid skal inflasjonen vere 2,5 pst., men kan avvike med 1 prosentpoeng i båe retningar. Samstundes inneber det nye mandatet til Noregs Bank at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i valutakursen, og understøtte finanspolitikken i å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing.

Denne medlemen viser til at pengepolitikken vart dramatisk endra i 2003. Redusert rente har medverka til at kronekursen har svekka seg, og isolert sett styrkt konkurranseevna til konkurranseutsett sektor. Denne medlemen meiner det er positivt at pengepolitikken såleis legg større vekt på omsynet til stabil produksjon og sysselsetjing. Sjølv om pengepolitikken gjennom effekten på valutakursen no har styrkt utsiktene for den konkurranseutsette delen av næringslivet, er det eit poeng at den høge renta gjennom 2002 førte til vesentlege og unødvendig store samfunnsøkonomiske kostnader i form av avskaling og utflagging av norske bedrifter og aukande arbeidsløyse. Stadig større innfasing av oljepengar i norsk økonomi krev overføring av ressursar frå konkurranseutsett til skjerma sektor. Eit stort problem med pengepolitikken før kuvendinga i 2003 er likevel at den førte til for rask nedgang i konkurranseutsett sektor. Mykje av dette er mogelegvis irreversibelt - nedlagde bedrifter kjem ikkje lett og utan vidare attende. På sikt må likevel konkurranseutsett sektor vokse dersom Noreg skal ha utanriksøkonomisk balanse når valutainntektene frå olje- og gassverksemda etter kvart minskar i omfang. Den for raske avskalinga i konkurranseutsett sektor som fylgje av pengepolitikken dei siste åra har diverre gjort desse næringspolitiske utfordringane meir krevjande.

Denne medlemen viser til at den lempelege pengepolitikken i 2003 og 2004 har ført til auka etterspurnad etter varer og tenester, og driv mykje av den økonomiske oppgangen i Noreg. Samstundes aukar importen markert, noko som gjer at den innanlandske sysselsetjingseffekten er svakare enn om tilsvarande etterspurnadsauke hadde kome grunna meir ekspansiv finanspolitikk. Den låge realrenta fører samstundes til markert gjeldsauke i hushalda, noko t.d. Kredittilsynet meiner aukar sjansane for finansiell ustabilitet. Denne medlemen viser til at Noregs Bank sjølv uttaler at vi har lita røynsle med såpass omfemnande renteendringar som vi har sett dei siste åra og ein såpass ekspansiv pengepolitikk som no vert ført. Vi er på sett og vis vitne til eit pengepolitisk eksperiment utan fasit. Denne medlemen meiner ei anna ansvarsfordeling mellom penge- og finanspolitikken sannsynlegvis hadde ført til ei meir stabil utvikling i norsk økonomi. Ei viss pengepolitisk innstramming kombinert med ein noko meir ekspansiv finanspolitikk hadde kunna minska presset i bustadmarknaden, minska importlekkasjen og såleis hatt betre sysselsetjingseffekt og attpåtil medverka til at inflasjonen meir kontrollert nærma seg målet.

Internasjonalt har overgangen til uavhengig sentralbank og inflasjonsmål botna i eit overordna ynske om å løyse vedvarande inflasjonsproblem, og/eller gjere pengepolitikken meir "tidskonsistent" (jf. årets Nobelpris i økonomi til Kydland og Prescott), og/eller ei overtyding om at pengepolitikk - i minsto over tid - ikkje har realøkonomiske effektar, og difor like gjerne lyt vere regelbunden og partipolitisk ubunden. Den potensielle kostnaden ved å lyfte pengepolitikken ut av - eller bort ifrå - den "(parti-)politiske sfæren" er fyrst og fremst redusert demokratisk legitimitet. Denne medlemen meiner det har skjedd ei rekkje endringar dei siste åra som eit stykke på veg minskar denne kostnaden. Dei offentlege høyringane om pengepolitikken i Stortinget og offentleggjering av Noregs Bank sine strateginotat betrar grunnlaget for eit opplyst offentleg ordskifte om pengepolitikken, og aukar sannsynet for at pengepolitikken tek omsyn til saklege innvendingar, kritikk og råd. Prinsipielt bør likevel overføring av makt frå folkevalde organ skje på vis som sikrar at slike reformer er mest mogeleg legitime. Ideelt sett bør det vere krav om kvalifisert fleirtal i samband med slike avgjerder. Denne medlemen vil vise til at innføring av uavhengig sentralbank og inflasjonsstyring i Polen og Sverige på 1990-talet botna i grunnlovendringar, og at denne reforma i Polen sitt tilfelle også vart sanksjonert av eit fleirtal i ei folkerøysting.

5.3 Rekneskap og budsjett for 2003

5.3.1 Samandrag

Tabell 5.1 og 5.2 i meldinga viser Noregs Banks balanserekneskap ved utgangen av 2003, samanlikna med tilsvarande tal for 2002. Tabell 5.3 viser Noregs Banks resultatrekneskap for 2003. Departementet gjer merksam på at oppstillinga i tabellane er endra frå og med rekneskapen for 2003.

5.3.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i pkt. 5.3 i meldinga om rekneskap og budsjett for 2003 til orientering.

6. Verksemda til Kredittilsynet og Folketrygdfondet i 2003

6.1 Samandrag

Det er i kapittel 6 og 7 i meldinga gjort greie for verksemda til Kredittilsynet og Folketrygdfondet i 2003.

6.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i kapittel 6 og 7 i meldinga om verksemda til Kredittilsynet og Folketrygdfondet i 2003 til orientering.

7. Verksemda til Det internasjonale valutafondet (IMF)

7.1 Samandrag

Det internasjonale valutafondet (International Monetary Fund, forkorta IMF) har 184 medlemsland og er ein sentral aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. Organisasjonen har eit hovudansvar for å fremme stabiliteten i det internasjonale monetære systemet og er eit forum for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål.

IMFs verksemd er konsentrert om tre hovudaktivitetar: overvaking av økonomien i medlemslanda, lån ved betalingsbalanseproblem og i krisesituasjonar og teknisk assistanse. IMF vil gjennom overvaking av enkeltland bli involvert i kampen mot kvitvasking av pengar og finansiering av terror. Saman med Verdsbanken spelar IMF ei viktig rolle i arbeidet for å lette gjeldsbetalingane for fattige land og setje dei i stand til betre å motarbeide fattigdom. Styresmaktene i land som ber om hjelp frå IMF, skal utarbeide ein eigen strategi for kampen mot fattigdom, i nært samarbeid med det sivile samfunnet. IMF yter teknisk assistanse og lån og kan eventuelt formidle gåvemidlar.

Det er i kapittel 8 i meldinga gjort nærare greie for organiseringa av IMF, oppgåvene til IMF, ressursar, evaluering av verksemda til IMF og særskilde forhold som gjeld Norge.

7.2 Merknader frå komiteen

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tek det som står i kapittel 8 i meldinga om verksemda til Det internasjonale valutafondet til orientering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser positivt på at Det internasjonale pengefondets virksomhet får bred omtale i Kredittmeldingen. Disse medlemmer er også fornøyd med at Norges opptreden, gjennom den nordisk-baltiske valgkrets, i IMFs styre i forbindelse med en del viktige saker, er referert i meldingen. Institusjonen spiller en sentral rolle i de politiske og økonomiske omdanningsprosesser som nå foregår i verden, og besitter betydelig makt. Disse medlemmer er på mange områder svært kritiske til hvordan denne makten blir brukt.

Disse medlemmer peker på at IMF de siste årene har blitt møtt med skarp kritikk fra sosiale bevegelser i utviklingslandene og vært gjenstand for omfattende protester, blant annet i form av en rekke store demonstrasjoner i tilknytning til ulike møter og konferanser i pengefondets regi. Sosiale bevegelser i mange u-land hevder IMF anbefaler politiske grep som ikke fremmer utvikling, men i stedet øker fattige lands avhengighet av de rike landene og av store private selskaper. Men IMF har også blitt kritisert fra helt andre hold. Den fagøkonomiske kritikken av pengefondets politiske prioriteringer har tiltatt i styrke etter Asia-krisen i 1997-1998, og den økonomiske kollapsen i Argentina. Til tross for at IMFs innflytelse har økt, mer enn sytti land har i dag økonomiske programmer ledet av pengefondet, har tendensen de siste årene vært økende ustabilitet i verdensøkonomien. Stadig flere fagøkonomer stiller derfor spørsmål ved om denne utviklingen forsterkes gjennom den deregulerings-, privatiserings- og liberaliseringspolitikk som blant annet IMF har vært en internasjonal pådriver for. Joseph Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi i 2001 og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, har ved flere anledninger gjort seg til talsmann for deler av denne kritikken. Det gjorde også Meltzer-kommisjonen, som den amerikanske kongressen satte ned i 1998. I kommisjonens rapport hevdes det at IMF ofte gir dårlige og kostbare råd, og at betingelsene som knyttes til IMFs lån og krisehåndteringsprogrammer ikke har skapt økonomisk framgang. Disse medlemmer er overrasket over at den omfattende kritikken som har rammet IMF også i år er lite omtalt i Kredittmeldingen.

Disse medlemmer viser at representanter for IMF ved flere anledninger har uttalt at tempoet i strukturtilpasningspolitikken skal skrus ned. Forenkling av kondisjonalitetskravene omtales også i årets melding. Disse medlemmer vil imidlertid hevde at det er nødvendig med en langt mer grunnleggende snuoperasjon, hvor det stilles spørsmål ved selve retningen i politikken og de virkemidler som tas i bruk. Disse medlemmer viser til at selv om strukturtilpasningsordningen er omdannet til en ny type låneordning hvor fattigdomsbekjempelse er en erklært målsetting, er de økonomiske hovedgrep som anbefales i samarbeidsprogrammene mellom IMF og Verdensbanken i hovedtrekk de samme som før. Viktige elementer ved disse har vært deregulering av finansmarkeder, privatisering, eksportretting av lokalt næringsliv, nedbygging av beskyttelse av innenlandsk produksjon og en kontraktiv finanspolitikk. Disse medlemmer stiller seg kritisk til at de såkalte PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) i mange tilfeller overstyres av IMFs PRGF (Poverty Reduction Growth Facility). På denne måten stilles krav om strukturelle endringer i retning mer markedsliberalisme foran PRSP-målsettingene om fattigdomsbekjempelse. Disse medlemmer mener Norge må jobbe for at fattigdomsbekjempelse får hovedprioritet ved bruk av alle verktøy innenfor Verdensbanken og IMF.

Gjeldsnedbetaling er et sentralt mål for mange IMF-programmer i u-land, men disse medlemmer vil påpeke at mange av disse landene er i en så håpløs gjeldssituasjon at noen fullstendig nedbetaling ikke er realistisk. Disse medlemmer viser til at stor gjeld er en av hovedårsakene til at det mangler ressurser til fattigdomsbekjempelse og utvikling i mange fattige land, og at gjelden skaper avhengighetsforhold til rike land og til institusjoner som IMF. Disse medlemmer viser til at det internasjonalt foregår en debatt om hvorvidt deler av u-landsgjelden er illegitim, f.eks. fordi den ble tatt opp av tidligere diktatorer eller på åpenbart urettferdige premisser. Disse medlemmer viser til at det norske gjeldstribunalet høsten 2002 bedømte deler av Norges utestående hos u-land som slik illegitim gjeld, og mente denne gjelden burde slettes uten vilkår. Disse medlemmer mener at Norge må jobbe aktivt for økt gjeldsslette, og at myndighetene må foreta en vurdering av hvorvidt norsk u-landsgjeld kan kalles illegitim.

Disse medlemmer viser til at Norge offentliggjør rapporten som blir laget i forbindelse med den årlige vurdering IMF gjør av norsk økonomi. Disse medlemmer ser positivt på at denne rapporten blir offentliggjort. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at rapportene inneholder råd som viser tydelig hvilken type økonomisk politikk IMF anbefaler. Det er høyst tvilsomt om det hadde vært mulig å samle noe politisk flertall i Norge om de prioriteringer som IMFs eksperter ønsker seg. Disse medlemmer mener dette er en god illustrasjon på hvor problematisk det er at kondisjonalitetskravene pålegger land som får støtte fra IMF å gjennomføre denne typen reformer, uavhengig av hva slags politikk det i utgangspunktet ville vært flertall for i disse landene. Disse medlemmer mener Norge må arbeide for at IMF ikke hindrer gjelds­tyngede land i å forsøke andre økonomiske strategier enn de som til nå har blitt anbefalt av penge­fondet.

Disse medlemmer understreker at manglende demokrati er et grunnleggende problem i styringen av IMF. Medlemslandenes innflytelse avgjøres av deres økonomiske tyngde. Slik får for eksempel USA en stemmevekt på 17,16 pst. Konsekvensen er at makten i pengefondet er samlet hos rike kreditorland, mens debitorlandene, landene hvor IMF har mest innflytelse, har minst å si i institusjonen. Et slikt system fører til at det sjelden vil bli utviklet strategier som går på tvers av de rikeste landenes interesser. Disse medlemmer mener derfor at den nordisk-baltiske valgkretsen som en begynnelse må gå inn for å gi u-landene sterkere representasjon i IMFs styre.

Disse medlemmer mener mer åpenhet, debatt og kontroll med Norges opptreden i IMF er nødvendig. Disse medlemmer ser det som problematisk at det i dag i hovedsak er Norges Bank som representerer Norge i IMF-sammenheng, og som er ansvarlig for å utforme instruks overfor den felles nordisk-baltiske styrerepresentanten. Dette bidrar til å skyve IMF-relaterte spørsmål lavere på den politiske dagsorden, og til uklare ansvarsforhold. Disse medlemmer mener Regjeringen bør ha et tydeligere ansvar for Norges opptreden og stemmegivning. Disse medlemmer mener derfor at hovedansvaret for Norges opptreden i IMF skal overføres fra Norges Bank til Finansdepartementet eller Utenriksdepartementet.

8. Tilråding frå komiteen

Komiteen viser til meldinga og det som står framanfor, og rår Stortinget til å gjere slikt

vedtak:

St.meld. nr. 37 (2003-2004) - Kredittmeldinga 2003 - vert å leggje ved protokollen.

Oslo, i finanskomiteen, den 21. oktober 2004