5. Verksemda i Noregs Bank i 2003
Årsmeldinga 2003 for Noregs Bank blei handsama og godkjend i hovudstyremøte 25. februar 2004. Etter § 30 i "lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet" (sentralbanklova) skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal leggje dei fram for Kongen og gjere dei kjende for Stortinget. Etter § 5 i instruks skal Riksrevisjonen sende "et eksemplar av de i § 2 nevnte dokumenter til Stortinget sammen med sine mulige bemerkninger om resultatet av kontrollen". Årsmeldinga følgjer denne meldinga som utrykt vedlegg.
Det følgjer av sentralbanklova § 2 siste ledd at "Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter instruks fastsatt av Stortinget". Stortinget har fastsett ein slik instruks 10. april 1987 "for Riksrevisjonens kontroll vedrørende Norges Bank". Etter § 2 i denne instruksen "skal statsråden, snarest mulig etter at Norges Banks årsregnskap og årsberetning er mottatt i departementet, oversende til Riksrevisjonen:
1. Bankens årsregnskap, fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning
2. Hovedstyrets årsberetning
3. Representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller og eventuelt om andre forhold vedrørende banken
4. Statsrådens beretning vedrørende departementets og regjeringens myndighetsutøvelse i saker som gjelder Norges Bank."
Departementet sender dokumenta som er nemnde i instruksen § 2 nr. 1-3, til Riksrevisjonen når departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får også gjenpart av den korrespondansen som skjer mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker der ein let vere å instruere.
I Finansdepartementet sitt brev til Riksrevisjonen 30. april 2004 heiter det:
"Norges Bank ble ikke instruert med hjemmel i sentralbankloven § 2 tredje ledd i år 2003."
Det er i pkt. 5.1.1 og 5.1.2 i meldinga gjort nærmare greie for leiing og administrasjon samt verksemda til Norges Bank i 2003.
Komiteen tek det som står i pkt. 5.1 i meldinga om årsmeldinga, leiing og administrasjon samt verksemda til Norges Bank i 2003 til orientering.
I St.meld. nr. 7 (2003-2004) Kredittmeldinga 2002 blei det gitt ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken for 2002 og dei første åtte månadene i 2003. Omtalen var mellom anna basert på Noregs Banks årsmelding for 2002 og på Noregs Banks Beretning om pengepolitikken 2003 - de første åtte månedene, som blei oversend til departementet med brev av 17. september 2003. Kredittmeldinga 2002 blei lagd fram 31. oktober i fjor.
I Kredittmeldinga 2003 ser ein særleg på utøvinga av pengepolitikken i siste del av 2003. Pkt. 5.2.2 i meldinga inneheld ein omtale av retningslinjene for pengepolitikken. I pkt. 5.2.3 følgjer ein omtale av Noregs Banks eiga vurdering av utøvinga av pengepolitikken for siste del av 2003, basert på bankens årsmelding, Beretning og regnskap 2003. Pkt. 5.2.4 gir så ein omtale av andre analysar og vurderingar av pengepolitikken, mellom anna rapportar frå OECD, IMF og Norges Bank Watch.
Mandatet for pengepolitikken i forskrift av 29. mars 2001 gir etter departementet si oppfatning eit godt grunnlag for å vurdere Noregs Banks utøving av pengepolitikken. Det var brei støtte i Stortinget til retningslinjene for pengepolitikken.
Departementet meiner at gjeldande retningslinjer utgjer eit godt rammeverk for Noregs Banks utøving av pengepolitikken. Det synest i dag generelt å vere tillit til pengepolitikken, både blant marknadsaktørar, i dei akademiske miljøa og allment i opinionen. Retningslinjene for pengepolitikken er i stor grad i tråd med det som gjeld internasjonalt for land med inflasjonsstyring. Innanfor forskrifta skal Noregs Bank utøve eit sakleg avgrensa skjønn. Ansvarsdelinga mellom dei politiske myndigheitene og Noregs Bank er etter departementet si meining formålstenleg.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske kronas nasjonale og internasjonale verdi. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettast inn mot lav og stabil inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2 1/2 pst. Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29 (2000-2001) står det vidare at Noregs Banks rentesetjing skal vere framoverretta og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske anslag og vurderingar. Ho skal òg ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken får effekt, og banken bør sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ikkje vurderast å påverke den underliggjande pris- og kostnadsveksten.
Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken er å medverke til å gje økonomien eit nominelt ankerfeste. Låg og stabil inflasjon er ein viktig føresetnad for at økonomien over tid fungerer på ein måte som sikrar vekst og velstand. På kort og mellomlang sikt skal pengepolitikken òg medverke til å jamne ut konjunkturane, og slik kan pengepolitikken verke til å gjere produksjonen og sysselsetjinga meir stabil. Forskrifta definerer difor eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. Fleksibel inflasjonsstyring vil seie at ein i rentesetjinga veg omsynet til låg og stabil inflasjon opp mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing. I Nasjonalbudsjettet 2004 heiter det mellom anna følgjande om dette:
"Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, men forskriften fastlegger samtidig at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det vil i de fleste situasjoner være samsvar mellom hensynet til å stabilisere prisstigningen og hensynet til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Dersom konflikt oppstår, vil skjønnsutøvelsen i pengepolitikken måtte foreta en avveining mellom disse to hensynene."
I årstalen av 19. februar 2004 sa sentralbanksjefen mellom anna følgjande:
"Norges Bank har lagt til grunn at inflasjonsstyringen skal være fleksibel, slik at både variasjon i produksjon og sysselsetting og inflasjon tillegges vekt. Økonomien vokser over tid. Produksjonen vil vekselvis ligge over og under den langsiktige trenden. Å stabilisere utviklingen i produksjonen vil si å søke å holde den faktiske produksjonen nær trenden."
Budsjettpolitikken og pengepolitikken må saman medverke til ei stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Retningslinjene for den økonomiske politikken inneber samtidig at pengepolitikken her har fått ei klar rolle. Pengepolitikken kan raskt endrast dersom utsiktene for økonomien blir endra.
I andre halvår 2002 og inn i 2003 blei det klart at vekstutsiktene for norsk økonomi var vesentleg reduserte, og arbeidsløysa auka. Samtidig var rentenivået ved utgangen av 2002 høgt, og kronekursen sterk. Det var følgjeleg rom for vesentlege lettar i pengepolitikken. Renta er redusert med i alt 5,25 prosentpoeng sidan desember 2002, og Noregs Banks styringsrente er no nede i 1,75 pst. Styrkinga av kronekursen gjennom 2002 er i hovudsak reversert.
Svekkinga av kronekursen sidan årsskiftet 2002/2003 medverkar isolert sett til å styrkje utsiktene for den konkurranseutsette delen av næringslivet. Lønnsveksten blei vesentleg lågare i 2003 enn i 2002. Dette var nødvendig for å bane veg for lågare rente og ein kronekurs betre tilpassa det næringslivet kan leve med over tid. Samtidig trekkjer næringslivet med seg verknaden av at lønnskostnadsveksten fleire år har vært høgare enn hos handelspartnarane. Dette gjer delar av næringslivet sårbare. Over tid må lønnsveksten vere på eit nivå som sikrar konkurranseevna, og som ikkje i seg sjølv gjer det nødvendig å stramme inn i pengepolitikken.
Tolvmånadersveksten i underliggjande inflasjon (KPI-JAE) har no kome ned på eit svært lågt nivå. Noregs Bank peikar i årsmeldinga for 2003 på at det særleg var prisfall på importerte forbruksvarar som trekte den samla prisveksten ned. Prisfallet må sjåast i samanheng med styrkinga av krona gjennom 2002 og svake prisimpulsar frå utlandet. I tillegg har lågare vekst i norsk økonomi og auka konkurranse innanlands truleg medverka til lågare marginar i varehandelen og andre tenesteytande sektorar som flyreiser og teletenester. Departementet er i hovudsak samd i dei vurderingane Noregs Bank gir uttrykk for når det gjeld årsakene til at prisstigninga no ligg så lågt.
Låg prisvekst som følgje av at prisar på varer vi importerer fell, eller som følgje av sterk produktivitetsvekst, medverkar isolert sett til vekst i realinntektene og auka velferd. Enkelte har likevel oppfatta den låge prisstigninga som at det er ein fare for at norsk økonomi vil gå inn i ein lengre periode med fallande priser og svak økonomisk vekst. Det er etter departementet si oppfatning ingenting som tydar på ei slik utvikling i Noreg. Det private forbruket utviklar seg sterkt, kredittveksten til hushalda er høg, og bustadprisane ser ut til å auke. Veksten i norsk økonomi er i ferd med å ta seg opp, og pengepolitikken gir sterke vekstimpulsar til den økonomiske utviklinga framover.
Det er grunn til å rekne med at prisveksten vil ta seg opp utover våren og sommaren i år, mellom anna som følgje av at krona svekka seg gjennom 2003. Dette er i tråd med vurderingane frå Noregs Bank. I Inflasjonsrapport 1/04 heiter det mellom anna:
"Vi venter at prisstigningen vil ta seg opp fra sommeren 2004. Styrkingen av kronen i 2002 er nå fullt ut snudd. Isolert sett vil det bidra til at inflasjonen tar seg opp igjen. Prisveksten på importerte konsumvarer vil imidlertid dempes av fortsatt fall i prisene på disse varene målt i utenlandsk valuta. Den innenlandske prisveksten, som normalt vil ta seg opp når produksjons- og sysselsettingsveksten tiltar, dempes av økt konkurranse og høy produktivitetsvekst i flere næringer. Med de forutsetningene vi har lagt til grunn for renten og kronekursen, tilsier anslagene at inflasjonen vil komme opp til inflasjonsmålet på 2 1/2 prosent våren 2006."
I årsmeldinga skriv Noregs Bank mellom anna følgjande om korleis pengepolitikken har medverka til stabilitet i produksjon og sysselsetjing:
"Etter Norges Banks vurdering har den pengepolitiske tilstrammingen i 2002 bidratt til lav vekst i fjor, men den ga også et brudd i den sterke og særnorske lønns- og kostnadsveksten. Utsikt til lavere lønnsvekst og de store lettelsene i pengepolitikken gjennom 2003, medvirker til at veksten i norsk økonomi i 2004 og 2005 kan bli sterkere enn trendveksten. Fra å være svakt negativt i 2003 og 2004 anslår vi produksjonsgapet til å bli positivt i 2005 og 2006. Arbeidsledigheten vil ventelig stabiliseres i 2004 og reduseres noe i 2005."
Noregs Bank meiner dette indikerer at norsk økonomi har "landet mykt" i 2003. Denne vurderinga deler Noregs Bank mellom anna med Statistisk sentralbyrå og OECD, som har gitt uttrykk for at stabiliseringspolitikken har vore vellykka i 2003. Etter departementet si vurdering var dei markerte rentenedsetjingane gjennom 2003 nødvendige for å hindre eit kraftig tilbakeslag i norsk økonomi. Den sterke kronekursen vi opplevde gjennom 2002, var etter departementet si vurdering ikkje i samsvar med ein balansert vekst i fastlandsøkonomien. Rentenedsetjingane har lagt eit grunnlag for vekst i fastlandsøkonomien og ein nedgang i arbeidsløysa. Budsjettpolitikken for 2003 og 2004 blei lagd opp for å støtte opp under ei slik vurdering.
Noregs Bank legg til grunn at den underliggjande prisveksten gradvis kjem opp til 2 1/2 pst. i løpet av våren 2006. Departementet er samd med Noregs Bank i at sterkare vekst og ein svakare kronekurs vil medverke til at prisstigninga gradvis tek seg opp, sjølv om det er uvisse knytt til når den underliggjande prisstigninga kjem opp mot målet på 2 1/2 pst.
Pengepolitikken skal i tråd med retningslinjene vere framoverretta. Noregs Bank har sagt at banken normalt vil setje renta med sikte på at inflasjonen skal vere 2 1/2 pst. to år fram i tid. Noregs Bank byggjar valet av horisonten på to år på ei oppfatning av korleis renta verkar på forløpet for inflasjonen og produksjonen, og dessutan sentralbankens avveging mellom svingingar i desse to storleikane. Noregs Bank understrekar samtidig at heile forløpet for inflasjonen og realøkonomien framover vil vere med i vurderingane som ligg til grunn for rentesetjinga. Dette er i samsvar med departementet sine vurderingar i Nasjonalbudsjettet 2004 og Kredittmeldinga 2002, der ein understreka at det i praksis vil vere situasjonar der det kan vere formålstenleg å nytte både ein kortare og ein lengre horisont enn to år som grunnlag for rentesetjinga. I dei skjønnsmessige avvegingane Noregs Bank må gjere i utøvinga av pengepolitikken, følgjer det av forskrifta for pengepolitikken at banken skal avvege forløpet til inflasjonen opp mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing.
Pengepolitikken skal medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I årstalen 19. februar 2004 seier sentralbanksjefen m.a. følgjande om dette:
"Selv om kronen svinger på kort sikt, vil det, når inflasjonen er jevnt lav, være en tendens til at den stabiliserer seg over tid. Når inflasjonen i lengre tid har vært høyere enn hos handelspartnerne, har kronekursen hatt en tendens til å svekke seg. Når det er forventninger til at prisstigningen i Norge utvikler seg som i andre land, vil også valutakursen normalt vende tilbake etter perioder hvor den har vært særlig sterk eller særlig svak. Det gir et grunnlag for stabile kursforventninger."
Forskriftas § 1 seier at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdi av den norske krona, og dessutan medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. Det operative målet for pengepolitikken er låg og stabil inflasjon. I samsvar med dette er det ikkje fastsett noko bestemt mål for nivået på kronekursen. Utviklinga i kronekursen har likevel vesentleg innverknad på rentesetjinga fordi den påverkar inflasjonen og produksjonen. Den gjensidige samanhengen mellom intern og ekstern stabilitet i pengeverdien blei omtala i St.meld. nr. 29 (2000-2001):
"For en liten, åpen økonomi er det en nær og gjensidig sammenheng mellom valutakursutvikling og innenlandsk inflasjon. Stabil valutakurs kan bidra til forventninger om fortsatt lav inflasjon, som igjen har betydning for både pris- og lønnsfastsettingen. En stabil økonomisk utvikling, med moderat pris- og kostnadsvekst, vil samtidig være en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid."
På kortare sikt kan økonomien bli utsett for ulike formar for forstyrringar som gjer samanhengen mellom innanlandsk prisstigning og valutakursutviklinga mindre klar, og som kan skape vanskelege avvegingar for pengepolitikken. Pengepolitikken skal vere framoverretta, og retningslinjene tek omsyn til at økonomien blir utsett for ulike former for forstyrringar av mellombels karakter. Dersom det blir lagd for sterk vekt på å bringe prisveksten raskt tilbake mot inflasjonsmålet på 2 1/2 pst., kan det føre til uønskte svingingar i produksjon, sysselsetjing og kronekurs. I slike situasjonar er Noregs Banks analysar og kommunikasjon vesentlege for å forankre inflasjonsforventningane rundt prisstigningsmålet, slik at ein kan bevare tilliten til pengepolitikken. I dagens situasjon synest det å vere tillit til at inflasjonsmålet nås, sjølv om den faktiske prisstigninga er venta å liggje vesentleg under 2 1/2 pst. ei god stund framover.
Valutakursen kan òg bli utsett for ulike former for forstyrringar som gjer den mindre stabil på kort sikt enn over tid. Stabile forventningar om valutakursutviklinga er i slike situasjonar viktige mellom anna for at næringslivet skal kunne fatte riktige investeringsavgjerder. Noregs Banks analysar og kommunikasjon rundt tilbakevendingsmekanismar for valutakursen er derfor viktige for å medverke til stabile forventningar om den framtidige valutakursutviklinga. Som Noregs Bank peikar på i årsmeldinga for 2003, er det ikkje haldepunkt for å seie at tilbakevendingsmekanismane i kronekursen blir svekte med eit inflasjonsmål for pengepolitikken.
I rammeverket for pengepolitikken har det skjedd enkelte endringar i 2003. Praksis rundt oppnemning av hovudstyremedlem er endra slik at dei ikkje lenger nominerast av politiske parti på Stortinget. Finanskomiteen på Stortinget har byrja med ei open høyring av sentralbanksjefen i samband med handsaminga av kredittmeldinga. Vidare har systematiske evalueringar av pengepolitikken blitt utvida både i kredittmeldinga og i andre rapportar. IMF, OECD og Norges Bank Watch 2004 meiner dette har vore ei positiv utvikling.
Norges Bank Watch 2004 drøftar òg enkelte andre sider ved det institusjonelle rammeverket for pengepolitikken, mellom anna føreleggingsplikta etter § 2 anna ledd i sentralbanklova. I rapporten blir det hevda at det kan vere problematisk for Noregs Banks hovudstyre å vurdere eit rentevedtak på fritt grunnlag, ettersom Finansdepartementet på førehand blir informert om kva sentralbanksjefen vil foreslå i hovudstyret.
I sentralbanklova § 2 anna ledd heiter det at "før banken treffer vedtak av særlig viktighet, skal saken være forelagt departementet". I Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) heiter det at "foreleggelsesplikten eller sentralbankloven § 2 andre ledd må ses i sammenheng med instruksjonsretten i § 2 tredje ledd". I proposisjonen heiter det nærare om dette:
"Budsjettpolitikken og penge- og valutapolitikken må virke sammen for å bidra til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Penge- og valutapolitiske vedtak er derfor en viktig del av den samlede økonomiske politikken. En foreleggelse forhindrer imidlertid etter departementets oppfatning ikke at hovedstyret på fritt grunnlag kan foreta en selvstendig og grundig penge- og valutapolitisk virkemiddelvurdering.
Foreleggelsesplikten har en oppgave i forhold til informasjons- og konsultasjonsformål. Plikt til å forelegge og informere statsmyndighetene er heller ikke uvanlig internasjonalt. Sentralbankene i Australia og Canada skal for eksempel ha jevnlige konsultasjoner med statsmyndighetene om pengepolitikken. I Sverige skal sentralbanken forhåndsinformere myndighetene om viktige pengepolitiske beslutninger. Dette er også praksis i New Zealand. I enkelte sentralbanker kan også representanter for de politiske myndigheter delta i møter i det pengepolitiske organet. Dette gjelder bl.a. i Danmarks Nationalbank og i ESB.
Heller ikke instruksjonsrett for statsmyndighetene er uvanlig internasjonalt. Av avsnitt 3.2.3 framgår det at land med inflasjonsstyring som Storbritannia, Canada, New Zealand og Australia har former for formell instruksjonsrett overfor sentralbankens pengepolitiske beslutninger.
Departementet vil ikke foreslå endringer i sentralbankloven § 2 om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd."
Stortinget slutta seg til dette.
Føreleggingsplikta inneber at Noregs Bank må informere om dei rentevedtaka som hovudstyret gjer før dei har trådd i kraft. Føremålet med førelegginga er ikkje å leggje bindingar på hovudstyret, som innanfor dei pengepolitiske retningslinjene som er trekt opp, skal gjere vedtak om renta på fritt grunnlag.
Komiteen viser til at komiteen 28. september 2004 hadde høyring med sentralbanksjef Svein Gjedrem om utøvinga av pengepolitikken. Referat frå høyringa følgjer som vedlegg til denne innstillinga.
Komiteen tek det som står i pkt. 5.2 i meldinga om utøvinga av pengepolitikken i 2003 til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til fyldig omtale av Norges Banks håndtering av pengepolitikken i 2002 i Innst. S nr. 95 (2002-2003). Disse medlemmer viser til at Norges Bank med rette ble kritisert for håndteringen av pengepolitikken våren 2002, og et for enøyd fokus på inflasjon. I 2003 har håndteringen av pengepolitikken vært mer fleksibel, og i tråd med det mandatet legger til rette for. Men til tross for det var arbeidsledigheten meget høy i hele 2003, og har fortsatt å være høy i hele 2004. Det understreker hvor viktig det er at samspillet mellom penge- og finanspolitikk blir tettere, og understreker at det er nødvendig for å få en stabilt lavere arbeidsledighet. Det er videre klart at sammenhengen mellom lav rente og normalisert kronekurs ikke er så selvfølgelig som det er hevdet. Kronekursen er fremdeles sterk og stigende mot euro, til tross for en meget lav rente. Disse medlemmer viser til at det kan medføre nye problemer for eksportindustrien som ennå ikke er restituert etter den sterke krona i 2002.
Disse medlemmer viser til at det Norges Bank kaller en "myk landing" av økonomien i 2003, har hatt og har store kostnader for eksportindustrien og arbeidsledigheten, og at norsk økonomi fremdeles lider av etterdønningene av 2002. Disse medlemmer viser til at det ikke overraskende har vist seg å ha vært positivt at Norges Bank har lagt en mer fleksibel forståelse av mandatet til grunn ved håndteringen av pengepolitikken. Disse medlemmer viser til at det er i tråd med det disse medlemmer har sagt siden omleggingen av pengepolitikken våren 2001. Disse medlemmer viser til at en fleksibel forståelse av mandatet har fortsatt også i 2004, ved at toårshorisonten for å nå inflasjonsmålet, ytterligere er myket opp. En rigid forståelse av denne bestemmelsen var hovedårsaken til Norges Banks feilbedømmelse i 2002.
Disse medlemmer vil nok en gang understreke at det er nødvendig for en liten, åpen økonomi å balansere penge- og finanspolitikken riktig, samtidig som pengepolitikken må ta bredere hensyn enn bare inflasjon. Vektleggingen av arbeidsledighet, valutakurs og ikke minst produksjon er avgjørende viktig for at beslutningene skal bli best mulig.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til endringa av den norske pengepolitikken våren 2001. Noregs Bank si operative gjennomføring av pengepolitikken skal no rettast inn mot låg og stabil inflasjon. Over tid skal inflasjonen vere 2,5 pst., men kan avvike med 1 prosentpoeng i båe retningar. Samstundes inneber det nye mandatet til Noregs Bank at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i valutakursen, og understøtte finanspolitikken i å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing.
Denne medlemen viser til at pengepolitikken vart dramatisk endra i 2003. Redusert rente har medverka til at kronekursen har svekka seg, og isolert sett styrkt konkurranseevna til konkurranseutsett sektor. Denne medlemen meiner det er positivt at pengepolitikken såleis legg større vekt på omsynet til stabil produksjon og sysselsetjing. Sjølv om pengepolitikken gjennom effekten på valutakursen no har styrkt utsiktene for den konkurranseutsette delen av næringslivet, er det eit poeng at den høge renta gjennom 2002 førte til vesentlege og unødvendig store samfunnsøkonomiske kostnader i form av avskaling og utflagging av norske bedrifter og aukande arbeidsløyse. Stadig større innfasing av oljepengar i norsk økonomi krev overføring av ressursar frå konkurranseutsett til skjerma sektor. Eit stort problem med pengepolitikken før kuvendinga i 2003 er likevel at den førte til for rask nedgang i konkurranseutsett sektor. Mykje av dette er mogelegvis irreversibelt - nedlagde bedrifter kjem ikkje lett og utan vidare attende. På sikt må likevel konkurranseutsett sektor vokse dersom Noreg skal ha utanriksøkonomisk balanse når valutainntektene frå olje- og gassverksemda etter kvart minskar i omfang. Den for raske avskalinga i konkurranseutsett sektor som fylgje av pengepolitikken dei siste åra har diverre gjort desse næringspolitiske utfordringane meir krevjande.
Denne medlemen viser til at den lempelege pengepolitikken i 2003 og 2004 har ført til auka etterspurnad etter varer og tenester, og driv mykje av den økonomiske oppgangen i Noreg. Samstundes aukar importen markert, noko som gjer at den innanlandske sysselsetjingseffekten er svakare enn om tilsvarande etterspurnadsauke hadde kome grunna meir ekspansiv finanspolitikk. Den låge realrenta fører samstundes til markert gjeldsauke i hushalda, noko t.d. Kredittilsynet meiner aukar sjansane for finansiell ustabilitet. Denne medlemen viser til at Noregs Bank sjølv uttaler at vi har lita røynsle med såpass omfemnande renteendringar som vi har sett dei siste åra og ein såpass ekspansiv pengepolitikk som no vert ført. Vi er på sett og vis vitne til eit pengepolitisk eksperiment utan fasit. Denne medlemen meiner ei anna ansvarsfordeling mellom penge- og finanspolitikken sannsynlegvis hadde ført til ei meir stabil utvikling i norsk økonomi. Ei viss pengepolitisk innstramming kombinert med ein noko meir ekspansiv finanspolitikk hadde kunna minska presset i bustadmarknaden, minska importlekkasjen og såleis hatt betre sysselsetjingseffekt og attpåtil medverka til at inflasjonen meir kontrollert nærma seg målet.
Internasjonalt har overgangen til uavhengig sentralbank og inflasjonsmål botna i eit overordna ynske om å løyse vedvarande inflasjonsproblem, og/eller gjere pengepolitikken meir "tidskonsistent" (jf. årets Nobelpris i økonomi til Kydland og Prescott), og/eller ei overtyding om at pengepolitikk - i minsto over tid - ikkje har realøkonomiske effektar, og difor like gjerne lyt vere regelbunden og partipolitisk ubunden. Den potensielle kostnaden ved å lyfte pengepolitikken ut av - eller bort ifrå - den "(parti-)politiske sfæren" er fyrst og fremst redusert demokratisk legitimitet. Denne medlemen meiner det har skjedd ei rekkje endringar dei siste åra som eit stykke på veg minskar denne kostnaden. Dei offentlege høyringane om pengepolitikken i Stortinget og offentleggjering av Noregs Bank sine strateginotat betrar grunnlaget for eit opplyst offentleg ordskifte om pengepolitikken, og aukar sannsynet for at pengepolitikken tek omsyn til saklege innvendingar, kritikk og råd. Prinsipielt bør likevel overføring av makt frå folkevalde organ skje på vis som sikrar at slike reformer er mest mogeleg legitime. Ideelt sett bør det vere krav om kvalifisert fleirtal i samband med slike avgjerder. Denne medlemen vil vise til at innføring av uavhengig sentralbank og inflasjonsstyring i Polen og Sverige på 1990-talet botna i grunnlovendringar, og at denne reforma i Polen sitt tilfelle også vart sanksjonert av eit fleirtal i ei folkerøysting.
Tabell 5.1 og 5.2 i meldinga viser Noregs Banks balanserekneskap ved utgangen av 2003, samanlikna med tilsvarande tal for 2002. Tabell 5.3 viser Noregs Banks resultatrekneskap for 2003. Departementet gjer merksam på at oppstillinga i tabellane er endra frå og med rekneskapen for 2003.
Komiteen tek det som står i pkt. 5.3 i meldinga om rekneskap og budsjett for 2003 til orientering.