Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Reidun Gravdahl, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Mette Korsrud, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Harald Espelund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til de grunnleggende endringene i rammebetingelsene for det nordiske samarbeidet som følge av utvidelsene av NATO og EU våren 2004. Begge utvidelsene vil kunne bidra til å styrke det nordiske sikkerhetsfellesskapet og støtte fremveksten av en nordisk identitet på stadig flere politiske saksområder. Forholdet til Russland er av avgjørende betydning for både nordisk og europeisk sikkerhet. Å integrere Russland i både nordiske og europeiske samarbeidsordninger er derfor av stor betydning. Komiteen vil derfor gi sin tilslutning til nærområdestrategien fra Nordisk Ministerråd slik den står beskrevet i meldingen. Det er etter komiteens syn også viktig å ta i betraktning det "videre" nærområdet konkret knyttet til utviklingstrekkene i Hviterussland og Ukraina. Som i Russland er utfordringene her knyttet til demokratisering, markedsøkonomi, miljøsikkerhet og internasjonalt samarbeid.

Komiteen vil i denne sammenhengen også peke på de sammenhenger som eksisterer mellom EUs nordlige dimensjon og regionale samarbeidsorganer som Nordisk Ministerråd, Arktisk Råd og Barentsrådet. Hensikten med disse samarbeidstiltakene er å bygge ned de gamle skillelinjene mellom øst og vest og samtidig bygge ut felleseuropeiske styringsmekanismer på både regionalt og europeisk nivå. Målsettingen må derfor, etter komiteens syn, være at relasjonene mellom Norden og Russland blir best mulig, slik at felles utfordringer kan håndteres på en mest mulig hensiktsmessig måte.

Det er mot en slik bakgrunn en høy grad av komplementaritet mellom EUs nordlige dimensjon og Nordisk Ministerråds kommende Russlandprogram. Derfor er det av stor betydning at begrepet "nordisk nytte" får et mest mulig konkret innhold. Som beskrevet i meldingen innebærer dette begrepet at de nordiske landene oppnår mer ved å samarbeide enn ved å handle hver for seg. For at dette skal lykkes, kreves det, etter komiteens syn, at de ulike regionale og felleseuropeiske samarbeidsmekanismene utfyller hverandre.

Mot denne bakgrunn er derfor komiteen tilfreds med at målsettingene for Nordisk Ministerråds samarbeid med de baltiske land nå i all hovedsak må betraktes som oppnådd. Komiteen er også tilfreds med at samarbeidet med de baltiske land i fremtiden skal få en mer langsiktig og fullt ut jevnbyrdig karakter, hvor aktiviteter planlegges og finansieres i fellesskap.

Komiteen vil også påpeke de store miljøutfordringene som de nordiske land og Russland står overfor i nord. Mot denne bakgrunn er komiteen særdeles tilfreds med at Russland nå har sagt seg villig til å ratifisere Kyoto-protokollen. Uten russisk ratifikasjon ville hele avtalen ha hatt en usikker fremtid, og med det også arbeidet for å få begrenset klimagassutslippene. Russland står for rundt 17 pst. av verdens utslipp. Med denne russiske tilslutning blir nå Kyoto-protokollens målsettinger lettere å nå.

Konsekvensen av dette er at det da blir langt lettere å samarbeide om håndteringen av felles miljøutfordringer slik dette eksempelvis kommer til uttrykk i Barentsrådet og i Arktisk Råd. Komiteen viser her til meldingens omtale av handlingsplanen mot foru­rensning av Arktis. Et viktig mål med denne handlingsplanen er å bistå Russland slik at de skal kunne slutte seg til og gjennomføre internasjonale miljøavtaler av betydning for forurensning i Nordområdene. Mot denne bakgrunn støtter komiteen meldingens beskrivelser av norske interesser knyttet til utdypingen og videreutviklingen av samarbeidet i Arktisk Råd. De norske interessene er først og fremst knyttet til at dette rådet skal bli et substansielt og politisk relevant organ for sirkumpolart samarbeid.

Komiteen vil også understreke betydningen av det arbeidet som gjøres for å bygge ned grensehindringene mellom de nordiske land. Komiteen er av den oppfatning at det arbeidet som nå gjøres i Øresund-regionen for å gjøre denne regionen til en "felles arbeidsplass", bør være et forbilde for hvordan dette arbeidet kan drives fremover. Komiteen vil også vise til de konklusjonene som trekkes i rapporten "Nordboernes rettigheter", der de gjenstående grensehindringene beskrives og analyseres. Som denne rapporten er også komiteen av den oppfatning at god informasjon trolig er den viktigste enkeltfaktor i forbindelse med grensehindringer. Det er komiteens mening at nedbyggingen av grensehindringene i Norden er viktig for utviklingen av en felles nordisk identitet og samhørighet. Mot denne bakgrunn representerer også det nordiske samarbeidet, etter komiteens syn, en egenverdi som bør videreføres og videreutvikles uavhengig av andre samarbeidskonstellasjoner.

Dette vil også ha økonomiske konsekvenser i den forstand at et godt funksjonerende nordisk hjemmemarked vil være en forutsetning for at bedrifter kan gå ut og konkurrere internasjonalt. Mot denne bakgrunn støtter komiteen også det arbeid som skal gjøres i tiden som kommer når det gjelder å bygge ned de eksisterende grensehindringene for næringslivet. Samtidig er det, som meldingen også understreker, viktig å bidra til at Norden utvikles til en region hvor mennesker, kunnskap og kompetanse, innovasjon og kapital kan flyte fritt. Mot en slik bakgrunn ser komiteen frem til de konklusjoner som etter hvert vil bli trukket om det felles nordiske arbeidsmarkedet også skal omfatte nordboere med permanent oppholds- og arbeidstillatelse i ett av de nordiske land. Komiteen erkjenner imidlertid at dette arbeidet foreløpig har stanset opp som følge av at fire av de nordiske landene har tatt i bruk overgangsordningene som følge av utvidelsen av EU og EØS. Komiteen vil likevel være av den oppfatning at dette arbeidet bør videreføres i takt med at disse overgangsordningene avvikles.

Til tross for at de nordiske land har ulike tilknytningsformer til EU og NATO, setter likevel disse institusjonene nye rammer for det nordiske samarbeidet. Komiteen er derfor enig i at det nordiske samarbeidet er en helt vesentlig hjørnestein i Norges europapolitikk. På bakgrunn av at de nordiske land på mange områder deler felles verdier, er derfor mulighetene til stede for at EUs utvikling kan påvirkes i en retning som fra nordisk hold anses for å være formålstjenlig. I forbindelse med EUs nye konstitusjonelle traktat har det kommet inn mange elementer som etter komiteens syn vil bidra til å trekke EU lenger i demokratisk retning. Komiteen viser her til de nye bestemmelsene i Konstitusjonen som styrker de nasjonale parlamentenes rolle i EUs lovgivningsprosess. I tillegg øker åpenheten i Rådets lovgivende arbeid, og borgernes rettigheter styrkes. I denne forbindelse vil komiteen i særlig grad trekke frem charteret for fundamentale rettigheter, som er innskrevet i Konstitusjonens andre del.

Mot denne bakgrunn forsterkes viktigheten av et nordisk samarbeid som følge av at EU-prosessen utvikles til å bli det vesentligste europeiske fellesprosjekt.

Også det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet styrkes. Komiteen vil i særlig grad fremheve viktigheten av at Sverige og Finland deltar i NATOs PARP-prosess (Planning and Review Process) som er en del av deres deltakelse i NATOs Partnerskap for fred (PfP). PARP-prosessen bidrar til at Sverige og Finland lettere kan delta i NATO-ledede operasjoner av fredsbevarende karakter. I tillegg vil komiteen fremheve viktigheten av både NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support) og SHIRBRIG (Multinational Stand-by High Readiness Brigade for UN Operations). Alle disse samarbeidstiltakene bidrar til å redusere noen av de ulempene som oppstår som følge av at ikke alle de nordiske landene har en felles sikkerhetspolitisk forankring i NATO. Komiteen vil dermed uttrykke sin støtte til et forsterket nordisk sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. I særlig grad blir det viktig å forsøke å begrense de ulempene som oppstår som følge av ulik sikkerhetspolitisk tilknytning.

Styrkingen av det nordiske samarbeidet på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området har også implikasjoner for EUs videreutvikling av sin felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Også i denne sammenheng vil komiteen fremheve viktigheten av at dette samarbeidet utvikles i nært samarbeid med NATO. Komiteen vil i særlig grad påpeke at en må unngå uheldige dupliseringer mellom disse to organisasjonene. Samtidig vil komiteen si seg enig i meldingens omtale av at Norden i økende grad har felles utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Det er etter komiteens mening av stor betydning at de nordiske landene også samarbeider om utvik­lingspolitikken. Komiteen vil i denne sammenhengen gi sin tilslutning til meldingens omtale av et økt giversamarbeid. Komiteen vil også vise til St. meld. nr. 35 (2003-2004) Felles kamp mot fattigdom - En helhetlig utviklingspolitikk. Komiteen vil i denne sammenheng også vise til denne meldingens omtale av det norsksvenske samarbeidet om bistand til Malawi. Siden januar 2002 har Norge forvaltet all svensk bistand til dette landet. Det felles landprogrammet omfatter godt styresett, helse, hiv/aids og offentlig økonomiforvaltning. Norge og Sverige finansierer halvparten av fellesprogrammet hver. Både svenske og norske institusjoner er involvert i samarbeidet, og den norske ambassaden bruker begge lands ekspertise. Delegert samarbeid innebærer at Sverige i dette tilfellet delegerer myndighet til Norge for forvaltning av sin bistand til Malawi. En slik arbeidsdeling gjøres på programnivå mellom Norge og Sverige i mange land, men det er kun i Malawi dette skjer for hele bistanden til et land. Mot denne bakgrunn mener komiteen at der dette er hensiktsmessig, bør en slik type samarbeid også prøves i andre land.

Komiteen vil også vise til at det i den senere tid har vært en diskusjon om man skal etablere et nordeuropeisk parlamentarisk samarbeidsorgan. Komiteen er av den oppfatning at dette kan være et positivt tiltak dersom det kan bidra til å strømlinjeforme og rasjonalisere de allerede eksisterende samarbeidsstrukturer. Komiteen mener likevel at mye gjenstår før en kan etablere et slikt organ. Det må eksempelvis avklares hva et slikt organ kan gjøre i forhold til de eksisterende organene. Videre bør det avklares hvilke land og regioner som skal være representert og hvor de geografiske grensene for samarbeidet skal gå.

Komiteen mener på denne bakgrunn at det er behov for å utrede muligheten for å etablere et parlamentarisk partnerskap for Nord-Europa, og ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering av dette i neste års stortingsmelding om det nordiske samarbeidet.