8.9 Andre saker
- 8.9.1 Forsøk med arbeids- og utdanningsreiser for funksjonshemmede
- 8.9.2 Fiskernes skatte- og trygderettslige status
Forsøk med arbeids- og utdanningsreiser for funksjonshemmede startet opp 1. august 2001, som et samarbeidsprosjekt mellom flere departementer. Hele landet deltar i forsøket. Forsøket er organisert etter to modeller. I om lag halvparten av fylkene er forsøket knyttet opp mot kjørekontorer. Frem til 2004 var kjørekontorene en del av trygdeetaten, deretter er de lagt under de regionale helseforetakene. For resten av landet gjennomføres forsøket i regi av den fylkeskommunale transporttjenesten for funksjonshemmede (TT).
Formålene med forsøket er blant annet å gi et transporttilbud som sikrer funksjonshemmede arbeidstakere og studenter muligheter for deltakelse i arbeidsliv og utdanning, samt kompensere for merutgifter knyttet til transport. Videre er formålet med forsøket å kartlegge hvilken betydning et bedret transporttilbud for funksjonshemmede har for å redusere utgifter til uførepensjon. I den sammenheng har en kartlegging av om flere funksjonshemmede tar utdanning eller kommer ut i arbeid vært sentral. Forsøket er tilpasset etablerte ordninger, og har primært hatt som mål å fange opp funksjonshemmede som faller utenfor dagens ordinære tilbud (bilstønad, grunnstønad, TT til arbeid/utdanning m. m).
Forsøket skulle etter opprinnelige planer avsluttes etter ett år. Interessen for å delta i forsøket viste seg imidlertid å være relativt liten. I første omgang ble det antatt at det kunne ha sammenheng med at forsøket kom sent i gang i forhold til studieåret 2001/2002. Blant annet på denne bakgrunn ble det våren 2002 vedtatt å forlenge forsøket ut første halvår 2003. Med henvisning til den forestående evalueringen av forsøket, er det foreløpig lagt til grunn at forsøksordningen skulle videreføres i 2004. En forlengelse av ordningen ut 2004 dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2004 bad et flertall i sosialkomiteen (Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti) Regjeringen komme tilbake med en vurdering av ordningens omfang og om den bør gjøres permanent i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2004.
Nordlandsforskning har evaluert forsøket ved utgangen av 1. halvår 2003. Evalueringen viser at 316 personer hadde søkt om å komme inn under ordningen, og at 211 hadde fått godkjent søknaden. Omtrent 85 pst. gjaldt arbeidsreiser. Hver bruker reiser for i gjennomsnitt 50 000 kroner i året. Dersom ordningen gjøres permanent og kriteriene fra forsøksordningen opprettholdes, varierer anslagene over forventet antall brukere ifølge Nordlandsforskning fra 4 500 til 13 500. Dette vil gi årlige utgifter på mellom 225 og 675 mill. kroner.
Evalueringen viser at forsøket i liten grad har lyktes med å få funksjonshemmede over fra trygd til arbeid eller utdanning. Dette har bare lyktes for en eller to personer. I forhold til hovedformålet, nemlig å redusere veksten i trygdeutbetalinger, må forsøket sies å ha vært mislykket. Rapporten viser til at ordningen likevel kan ha en effekt ved at folk står lenger i arbeidslivet enn de ellers ville gjort. For den enkelte bruker er dessuten transportordningen et gode i seg selv.
Nordlandsforskning har vurdert de to modellene i forsøket, og konkluderer med å tilrå at en eventuell permanent ordning bør baseres på en statlig modell. Dette grunngis blant annet med at forsøket synes å ha fungert bedre i trygdefylkene enn i TT-fylkene. Transportkostnadene i gjennomsnitt per bruker er f.eks. vesentlig høyere i TT-fylkene enn i trygdefylkene.
Evalueringen viser at det har kommet få søknader om arbeids- eller utdanningsreiser. I tillegg kommer at så godt som alle som er med i forsøket, var i en arbeids- eller utdanningssituasjon da de kom inn under transportordningen. Forsøket har dermed gitt liten innsparing i trygdeutgiftene.
I St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmede barrierer opplyses det at Samferdselsdepartementet og Sosialdepartementet skal gjennomgå offentlige ordninger og stønader som skal bidra til å dekke funksjonshemmedes transportbehov ut over det tilbud som gis gjennom ordinær kollektivtransport. Det er satt ned en gruppe til å følge opp dette arbeidet, der også Arbeids- og administrasjonsdepartementet er med. Formålet er å foreslå endringer som sikrer funksjonshemmede et godt transporttilbud, og som bidrar til at ordningene fungerer helhetlig, samordnet og rasjonelt. I lys av det arbeidet som er i gang, synes det formålstjenlig at også ordningen med arbeids- og utdanningsreiser vurderes i den sammenhengen.
En vurdering av arbeids- og utdanningsreiser for funksjonshemmede inkluderes i gjennomgangen av offentlige ordninger og stønader som skal bidra til å dekke funksjonshemmedes transportbehov.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket seg at det har kommet få søknader om utdannings- og arbeidsreiser. Flertallet er av det den oppfatning av at ordningen er for lite kjent og forutsetter at Regjeringen intensiverer arbeidet med informasjon inn mot grupper som ordningen kan være aktuell for.
Flertallet viser videre til at komiteens flertall i Innst. S. nr. 162 (2003-2004) tok opp spørsmålet om kriteriene for å komme med i forsøksordningen var for uklare. Flertallet forutsetter at behovet for klargjøring og presisering av vilkårene blir vurdert i forbindelse med videreføring av ordningen.
Flertallet viser for øvrig til at komiteens flertall i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2003-2004) pekte på den betydning denne ordningen med utdannings- og arbeidsreiser har for dem som benytter seg av den, og at den må betraktes som et viktig virkemiddel i arbeidet med et inkluderende arbeidsliv. Flertallet pekte på at ordningens midlertidighet skaper usikkerhet for de som benytter seg av denne ordningen og uttalte at det vanskelig kan se behovet for ytterligere prøveordning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil spesielt peke på at ordningen ikke gjelder for områder der det ikke eksisterer et kollektivt reisetilbud. Dette er svært urimelig og fører til at mange som har behov, ikke kan nyttiggjøre seg ordningen. Disse medlemmer viser til egne forslag i Innst. S. nr. 162 (2003-2004) om at personer som ellers fyller kravene for slike reiser, kan nyttiggjøre seg ordningen selv om det ikke eksisterer kollektivtilbud på den aktuelle strekningen.
Disse medlemmer vil understreke at evalueringen av ordningen må ha som utgangspunkt at en skal finne fram til permanente ordninger som gjør at personer med behov for slik transport får det.
I forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:57 (2001-2002), jf. Innst. S. nr. 163 (2001-2002) gjorde Stortinget den 30. mai 2002 følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen utrede forslag til endringer i regelverket for folketrygden slik at det sosiale sikkerhetsnettet som folketrygden representerer, organiseres og finansieres på samme måte for fiskere og fangstfolk som for andre arbeidstakere.
Dette utredningsarbeidet sees i sammenheng med den utredningen som er satt i gang angående pensjonsordning for fiskere."
Fiskernes status i folketrygden har sammenheng med den skattemessige og avgiftsmessige behandlingen av denne yrkesgruppen. Sosialkomiteen uttalte om dette i Innst. S. nr. 163 (2001-2002):
"Komiteen viser til at folketrygden for fiskere og fangstmenn i dag finansieres gjennom en produktavgift. Dersom fiskere og fangstmenn skal sidestilles med andre arbeidstakere, finner komiteen det naturlig at systemet med produktavgift erstattes med ordinær arbeidsgiveravgift og trygdeavgift."
En eventuell endring av fiskernes skatte- og trygderettslige status får derimot ingen betydning for den lovfestede tidligpensjonsordningen for fiskere (pensjonstrygden for fiskere), som har egen finansiering utenom ordningen med produktavgift.
I dag blir lottinntekt av fiske regnet som næringsinntekt i forhold til skatteloven og folketrygdloven, og fiskere med slik inntekt anses som selvstendig næringsdrivende.
Syke eller yrkesskadde fiskere, også de som regnes som selvstendig næringsdrivende, er sikret samme ytelser som arbeidstakere, mens næringsdrivende ellers må tegne forsikringer i folketrygden for å få like gode rettigheter. En særskilt ordning med arbeidsløshetstrygd for fiskere kompenserer for inntektstap i inntil 40 uker per år. Dagsatsen på kr 315 er vesentlig lavere enn dagpenger etter ordinære regler, men gis også til selvstendig næringsdrivende. Det ordinære regelverket for arbeidsløshetstrygd gjelder som hovedregel bare for arbeidstakere.
Fiskere betaler trygdeavgift etter satsen for arbeidstakere (mellomsats). Det betales ikke arbeidsgiveravgift, men en produktavgift av førstehåndsomsetningen av fisk.
Vinteren 2003 ble det sendt ut et høringsnotat om omlegging og normalisering av skatte- og trygdeforholdene for fiskere. I notatet ble det gjort rede for konsekvensene av å gjøre de vanlige reglene gjeldende for denne gruppen. Cirka to tredeler av fiskerne vil da bli arbeidstakere, mens ca. en tredel fortsatt vil være næringsdrivende.
Ved en normalisering vil selvstendig næringsdrivende fiskere få dårligere rettigheter enn i dag når det gjelder sykepenger og ytelser ved yrkesskade fra folketrygden. Fiskere som arbeidstakere vil få rett til ytelsene på linje med andre arbeidstakere. Dagpenger ved arbeidsløshet vil bli gitt etter vanlige regler med visse unntak. Fiskerne vil betale trygdeavgift etter vanlige regler for henholdsvis arbeidstakere og næringsdrivende. Produktavgiften på omsetning av fisk vil bli erstattet med arbeidsgiveravgift.
Norges Fiskarkvinnelag, Norges Kystfiskarlag, Norges Fiskarlag og Sør-Norges Trålerlag vil opprettholde gjeldende ordning. De legger blant annet vekt på:
– at yrkets spesielle karakter krever særregler
– at folketrygdens sikringsnett for en tredel av fiskerne (næringsdrivende) blir svekket ved en omlegging
– at en omlegging vil gi dårligere lønnsomhet fordi de sosiale utgiftene øker
– at geografisk differensiert arbeidsgiveravgift vil gi en konkurransevridning
– at en omlegging vil få ringvirkninger for tariffavtaler, lottavregning, likning og kostnader i forbindelse med trygderettigheter
– at dagens system er valgt av fiskerne og tilpasset deres behov uten kostnader for samfunnet ellers
– at ytterligere utredning er nødvendig.
Norsk Sjøoffisersforbund, Norsk Sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund, som representerer grupper knyttet til havfiskeflåten, ønsker at fiskerne skal skattlegges og gis trygdeytelser etter vanlige regler. Det samme gjør Rikstrygdeverket, Skattedirektoratet og Sametinget. Fiskebåtredernes Forbund ønsker en omlegging bare dersom arbeidsgiveravgiften blir lik for alle fiskere uansett bosted.
Konsekvensene av en normalisering av den skatte- og trygderettslige status for fiskerne er at noen kommer bedre ut, mens andre får dårligere vilkår. Den samlede økonomiske virkningen antas å bli om lag uendret både for fiskerne og for staten. Ulike grupper kommer ulikt ut avhengig av fiskernes bosted og kapitalbehov i forskjellige deler av fiskeflåten.
Etter Regjeringens mening bør konsekvensene av en omlegging av skatt og trygd for fiskere vurderes i en større sammenheng. Det vises i denne sammenheng til følgende vedtak i Stortinget den 12. februar 2004ved behandlingen av Innst. S. nr. 119 (2003-2004):
"Stortinget ber Regjeringa leggje fram ei stortingsmelding om rammevilkåra for fiskeria og dei marine næringane si betydning og utviklingspotensiale når det gjeld auka verdiskaping og busetnad langs kysten."
Regjeringen vil i den nevnte meldingen komme tilbake til dette spørsmålet.
Komiteen tar dette til etterretning.