St prp nr 65 (2003-2004) Om reindriftsavtalen 2004/2005, om dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, og om endringer i statsbudsjettet for 2004 mm

Landbruksdepartementet viser til Næringskomiteens henvendelse av 18. mai 2004, og gir med dette brev sitt svar på komiteens spørsmål. Med bakgrunn i den korte tidsfristen har ikke departementet fått oversendt en totaloversikt over bevilgninger og utbetalinger for siste driftsår verken fra svenske eller finske myndigheter. Imidlertid gir vi en beskrivelse av de respektive lands overordende reindriftspolitiske mål, samt en beskrivelse av noen av de ordningene som er og har vært gjeldende de siste år.

Reindriftsnæringen i Sverige og Finland har flere likhetstrekk med den norske reindriften, men skiller seg også fra norsk reindrift på en rekke områder. Dette gjelder bl.a. selve utøvelsen av reindriften, forvaltning og administrasjon, samt finansiering av ulike støtteordninger. En annen forskjell er at det ikke inngås en årlig næringsavtale mellom reindriften og Staten, verken i Finland eller i Sverige.

Utfordringene i Sverige og Finland er tilsvarende som i Norge. Begge våre naboland har en stor utfordring i å få et reintall i samsvar med beiteressursen, tap av rein grunnet rovvilt er økende og reindriftens arealer blir stadig redusert og fragmentert grunnet ulike arealinngrep. Videre pågår det en rettighetsdebatt i begge land i forhold til reindriftsrettens stilling og utstrekning.

Målet for den svenske reindriftspolitikken er at den skal gi grunnlag for en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindriftsnæring. Næringen skal videre drives slik at den gir et rimelig antall reineiere et trygt økonomisk grunnlag.

Reindriftsnæringen i Sverige er regulert av "Svensk Reindriftslov", og som i Norge sikrer loven samene en eksklusiv rett til å drive reindrift. Alle samer har reindriftsrett, men for å kunne drive med reindrift må en være medlem i en sameby. En sameby er en økonomisk og administrativ sammenslutning som har et overordnede ansvaret for reindriften innenfor et visst område. I en sameby finnes flere reindriftsforetak. De fleste foretak består av en eller flere reineiere, der det mest vanlige er å ha familieforetak.

Det er Jordbruksdepartementet som har det overordnede forvaltningsansvaret for reindriftsnæringen, herunder ansvaret for en del av de tilskudds- og erstatningsordningene som finnes innenfor reindriftssektoren. Reinsdyrkjøtt regnes i EUs jordbrukspolitikk som et jordbruksprodukt og svensk reindriftsnæring mottar derfor både nasjonal støtte og EU-støtte.

Nasjonale støtteordninger til reindrift må godkjennes av EU kommisjonen. Som EU-medlem er Sverige forpliktet til å utøve en reindriftspolitikk som ikke medfører økning i det tradisjonelle produksjonsnivået. For å sikre reineierne en viss inntekt gis det bl.a. et pristilskudd per kilo slaktet kjøtt. Det er kun det kjøtt som leveres slakteri som er berettiget støtte. Det er ingen øvre tak for hvor mye tilskudd som kan gis gjennom denne ordningen. Videre er det etablert et katastrofefond som kan benyttes i de årene hvor beiteforholdene er så dårlige at reineierne legger ut fôr til reinen i mer enn 60 dager. I tillegg gis det støtte for å opprettholde forpliktelsene i henhold til reinbeitekonvensjonen med Norge, samt støtte til finansiering av prosjekter i forbindelse med utvikling av nye produksjonsmetoder eller samarbeidsformer i samebyene. For øvrig gis det erstatninger på grunn av radioaktivt nedfall etter Tsjernobylulykken og erstatning av tap og skade på rein grunnet rovvilt. Rovvilterstatningene blir utbetalt etter estimert størrelse på rovviltforekomsten innenfor samebyene, og ikke per tapt dyr som i Norge. Dette utelukker muligheten for forskjeller mellom oppgitte tap og erstattede tap, forutsatt at det estimerte antallet av roviltforekomsten er riktig.

EU-finansiert støtte kommer reindriften til gode ettersom reindrift regnes som en del av EUs jordbrukspolitikk, og fordi reindriften utøves i områder som er berettiget distriktsutviklingsstøtte. Det gis strukturstøtte gjennom Mål-1 programmet. Dette programmet har bl.a. som hensikt å støtte næringslivet i nordre Norrland, og det er innenfor en femårsperiode satt av 34 mill SEK til reindriftsnæringen.

Innen strukturpolitikken finnes også et program for grenseregionalt samarbeid, Interreg II. For Nordkalotten kalles det samiske programmet Intereg Sápmi og det gis støtte til utvikling av samiske næringer og samisk kultur. Videre gis det start og investeringstøtte til personer under 35 år som ønsker å starte et eget foretak innen reindrift, samt miljøstøtte til de reineierne som ønsker å bevare reindriftsområdene på tradisjonelt vis, for å ta vare på den samiske kulturen.

Den finske reindriftspolitikken har som mål å trygge og forbedre reindriftsnæringens produksjonsforutsetninger samt bedre markedsføringen av reinsdyrkjøtt. Dagens reindriftspolitikk har videre som mål å endre strukturen i næringen, fra mange foretak til færre foretak.

I motsetning til Sverige og Norge gjelder retten til å utøve reindrift alle EU-medlemmer som bor innenfor reinbeiteområdet. Som følge av dette er antall reineiere langt flere enn både i Sverige og Norge. Det er bare i de nordlige områdene av Lappland at man finner samisk reindrift. De samiske reineierne er organisert i 4-5 foretak, og foretakene har et stort antall rein i reinflokkene. Siden reindriften ikke er en ren samisk næring, finnes det ingen støtteordninger til reindriftsnæringen som er spesielt rettet mot samene.

Slik som Sverige må Finland som EU-medlem få godkjent nasjonale tilskudds- og erstatningsordninger gjennom EU-kommisjonen. I tillegg til nasjonal støtte og nasjonale erstatningsordninger mottar finsk reindriftsnæring EU-støtte. I forbindelse med medlemskapet i EU utviklet Finland en støtteordning til reindriften som tilsvarte den svenske ordningen, med et pristillegg per kilo kjøtt. Siden dette var en ny ordning, godkjente ikke Kommisjonen et slikt pristillegg. Finland etablerte derfor en støtte per rein i livdyrflokken. Videre utbetales det erstatning for tap av rein grunnet rovvilt. I Finland utbetales det dobbel erstatning for hver rein som blir tatt av rovvilt.

Når det gjelder den EU-finansierte støtten til Finland, er denne tilnærmet den samme som i Sverige.

Det siste spørsmålet komitéen tar opp er hva departementet mener er en praktisk farbar vei dersom man må gå inn for "ikke frivillige" ordninger for å få redusert reintallet.

Det er Reindriftsstyret som har fattet vedtak om høyeste reintall for reinbeitedistriktene i Vest-Finnmark, og lagt opp et løp for prosessen framover. Det vises blant annet til St. prp. nr. 58 (2001-2002) Om reindriftsavtalen 2002-2003 mv. Reindriftsstyret vil derfor ha en sentral rolle med hensyn til de tiltak som må settes i verk dersom arbeidet med frivillige tilpasninger ikke lykkes.

Et første skritt vil imidlertid etter departementets oppfatning være at det med hjemmel i reindriftsloven fastsettes et høyeste reintall for den enkelte driftsenhet. Dette har ligget som en forutsetning for det opplegg for frivillig reintallsreduksjon som er igangsatt, og er omtalt på side 19 i proposisjonen nevnt ovenfor. Det forutsettes her at dersom det ikke oppnås enighet i distriktet om fordeling av reintallet, skal reintallet fordeles av områdestyret, som er den myndighet som etter loven er gitt kompetanse til dette. Det blir dermed fastsatt et reintall for den enkelte driftsenhetsinnehaver som vedkommende etter loven er pliktig å holde seg innenfor, og som gir myndighetene grunnlag for en videre oppfølging i henhold til lovens bestemmelser dersom reintallet overskrides.

Det har i mange år vært en forutsetning for å få utbetalt tilskudd over reindriftsavtalen at driftsenheten ut­øver en reindrift som er i samsvar med de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter for næringen. Blir det fastsatt et høyeste reintall for den enkelte driftsenhet, og dette overskrides, vil det foreligge ulovlig reindrift. Konsekvensen blir at tilskudd ikke skal komme til utbetaling, noe som etter departementets syn også vil være et incitament til nødvendig reintallstilpasning.