6. Kompetanse og personell
- 6.1 Behov for endring
- 6.2 Rekruttering
- 6.3 Verneplikten: Soldatenes karriereløp
- 6.4 Ny befalsordning
- 6.5 Utdanning: Befalets og offiserenes karriereløp
- 6.6 Sivilt personell
- 6.7 Forsknings- og kompetansesentra
- 6.8 Andre personellrelaterte områder
Det overordnede målet for personellpolitikken er å ha et høyt motivert personellkorps med kompetanse til å løse Forsvarets oppgaver. Mangelen på reformer har hatt uheldige konsekvenser, både med hensyn til operativitet, sikkerhet for personellet, styring av virksomheten og kostnadseffektivitet. For å få en balansert personellstruktur i tider hvor Forsvarets behov er i stadig utvikling, foreslås derfor et sett med reformer som vil gi fleksible løsninger tilpasset fremtidige utfordringer.
Hovedelementene i de foreslåtte reformene, både når det gjelder befalsordningen og praktiseringen av verneplikten, er en oppfølgning av signaler gitt i Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), og i Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002), samt i forsvarssjefens militærfaglige utredning 2003. Regjeringen støtter hovedtrekkene og retningen på forsvarssjefens anbefalinger, men fremmer også enkelte tilgrensende forslag for å supplere disse.
Detaljert beskrivelse av behovet og de foreslåtte reformene, samt rekrutteringsgrunnlaget er gitt i proposisjonene kapittel 6.1 og 6.2.
Komiteens flertall, alle unntatt representantene for Fremskrittspartiet og Senterpartiet, anerkjenner de utfordringer som personellstrukturen i Forsvaret står overfor. Forsvarets struktur og innretning har med rette endret seg siden den kalde krigens slutt. Likevel har personellstrukturen ikke tilpasset seg en hensiktsmessig organisering i forhold til den struktur og de oppgaver som flertallet mener Forsvaret bør innrette seg mot. Flertallet ser at den nåværende struktur på mange områder er lite hensiktsmessig og medfører kostnader som ikke kan ansees som god ressursutnyttelse.
Flertallet mener forslagene til endringer i stor grad er en oppfølgning av Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), og Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002).
Komiteen viser til at i motsetning til det som gjelder for statens tjenestemenn for øvrig, har man ikke lovmessig hjemmel til å si opp yrkesbefal som følge av at arbeidet faller bort eller dersom tjenestemannen er varig uskikket til tjenesten. Komiteen legger vekt på at dette særegne oppsigelsesvernet hindrer Forsvaret i å tilpasse personellstrukturen til Forsvarets fastsatte oppgaver, styrkestruktur og organisasjon, og dermed begrenser muligheten for en vellykket omstilling av Forsvaret, samtidig som det påfører Forsvaret urimelig store kostnader til avgangsstimulerende tiltak. Etter komiteens oppfatning er dette ugunstig for en sektor som løpende vil måtte tilpasses endrede rammebetingelser. En ytterligere uheldig konsekvens av det særegne stillingsvernet, er slik komiteen ser det at overtallige tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet, og som det etter omstendighetene ikke vil være fornuftig beskjeftigelse for i fremtiden, uten videre har rett til å fortsette sitt tilsettingsforhold.
Komiteen er på bakgrunn av ovennevnte av den oppfatning at stillingsvernet for yrkesbefal bør harmoniseres med det stillingsvern som gjelder for øvrige tilsatte i staten. Komiteen anser ikke en slik endring i stillingsvernet å være i strid med Grunnloven § 97.
Komiteen viser på denne bakgrunn til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 60 (2003-2004), der departementets lovforslag endres ved at unntaket fra tjenestemannslovens oppsigelsesregler i § 8 andre ledd, fjernes.
Rekruttering vil være avgjørende for at det nye Forsvaret skal kunne løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Det er et mål at Forsvaret skal rekruttere de mest motiverte og best egnede av begge kjønn til Forsvarets mangeartede virksomhet.
Sesjonen skal utvikles til å bli et sentralt rekrutterings- og seleksjonsverktøy. Det skal legges vekt på riktig klassifisering og fordeling, slik at frafallet under tjenesten blir minst mulig. Videre er det et mål at det går kort tid mellom sesjon og innkalling. Forsvaret er opptatt av å rekruttere kvinner. For å oppnå dette foreslår Regjeringen at alle kvinner innkalles til sesjon - uten at fremmøte er lovpålagt. Statushevende tiltak for vernepliktige vil være et viktig element i rekruttering til, og motivering for, førstegangstjeneste.
Det er viktig at den nye befalsordningen fremstår som attraktiv for å sikre god rekruttering til alle kategorier befals- og offisersstillinger. Rekruttering til befalsskolene skal sikres ved at ungdommene skal kunne søke befalsskoler forut for innkalling til førstegangstjeneste, på samme måte som i dagens ordning. Dette vil også være viktig for å rekruttere kvinner. De moderniserte befalsskolene og krigsskolene vil også kunne rekruttere fra de vernepliktige som er inne til førstegangstjeneste. Det skal gjennomføres en tidlig og foreløpig seleksjon av aktuelle kandidater, slik at motivasjonen opprettholdes.
For den nye kategorien avdelingsbefal, dvs. personell med minimum befalsskole, vil det inngå bonusordninger, basert på lengden på tjenestetiden, begrenset oppad til maksimalt to årslønner ved fratredelsen. Yrkesoffiserene, dvs. personell med krigsskole eller tilsvarende utdanning, vil få lønn under utdanningen, bred ledererfaring, samt gode utsikter til fast yrkestilsetting og utfordrende tjeneste i Forsvaret. De skal først og fremst gis kompetanse som militære ledere. Yrkesoffiserene vil få en sivilt godkjent bachelorgrad og mulighet for mastergrad, først og fremst innenfor militære fag, som man vil kunne bygge på også i det sivile utdanningssystem.
Verneplikten er - og vil fortsatt være - en bærebjelke i det norske forsvaret. Verneplikten sikrer at Forsvaret får tilgang på de best egnede og mest motiverte ungdommene, og er derfor svært viktig i rekrutteringsøyemed. Forsvarssjefen har i sin militærfaglige utredning anbefalt at verneplikten videreføres i et differensiert og fleksibelt system, med førstegangstjeneste, lærlingordning, kontraktstjeneste og rekrutteringsordninger tilpasset Forsvarets oppgaver og organisasjon.
Følgende momenter må tillegges spesiell vekt hva angår praktisering av verneplikten:
– Forsvarets operative behov må være styrende for antall vernepliktige. Økning i antall vernepliktige utover Forsvarets behov vil tilsvarende redusere rammene som kan nyttes til å dekke de operative behov. En slik utvikling vil svekke vernepliktens status
– førstegangstjenesten må være meningsfull for den enkelte
– sesjon, og rekruttering blir viktigere for riktig seleksjon
– førstegangstjenesten i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og operative fellesinstitusjoner skal normalt være 12 måneder og for HV minimum 4 måneder (3 innkallinger pr. år) for å gi den enkelte en forsvarlig utdanning
– en betydelig andel vernepliktige mannskaper må i løpet av førstegangstjenesten motiveres til å tegne kontrakter for tjeneste i den operative strukturen, herunder tjeneste i utenlandsoperasjoner
– førstegangstjenesten kan inngå som en del av en lærlingordning eller lengre tekniske fagskoler/tilsvarende, hvor tjenestetiden er lengre enn 12 måneder
– statushevende tiltak skal være et viktig element i rekruttering og motivering for førstegangstjeneste, og de vernepliktige skal godtgjøres økonomisk på en god måte.
– under førstegangstjeneste skal Forsvaret aktivt rekruttere befal og vervede.
Voksenopplæringen vil bli opprettholdt på omtrent samme nivå som i dag for den enkelte soldat. Kursvirksomheten videreutvikles i tråd med mannskapenes behov for yrkes- og studierelatert opplæring. Vernepliktige som avtjener førstegangstjeneste, skal fortsatt være Voksenopplæringens primærgruppe. I tillegg skal de vervede ha et godt opplæringstilbud i hele kontraktsperioden. Dette forutsetter et tett samarbeid mellom Forsvarets fjernundervisning og Voksenopplæringen. Forsvarsdepartementet vil i løpet av 2004 se på muligheten for en sammenslåing av disse tjenestene, for å gjøre tilbudet mer kostnadseffektivt og helhetlig ut fra et brukerperspektiv.
Komiteen mener at Voksenopplæringen i Forsvaret bør opprettholdes på et nivå som fortsatt sikrer at VO-tilbudet oppleves som en virkelig kompensasjon for det året førstegangstjenesten avtjenes. Komiteen vil påpeke at VO skal heve den sivile kompetansen hos vernepliktige mannskaper, vervede, kontraktsbefal og avdelingsbefal, og at tilbudet bør være meningsfullt for alle disse gruppene.
Komiteen mener at Forsvaret må ta et ansvar for at personell i internasjonale operasjoner også gis sivil kompetanse som kan komme til nytte etter at deres militære engasjement er over. I forbindelse med behandling av Innst. O. nr. 87 (2003-2004) jf. Ot.prp. nr. 59 (2003-2004), har justiskomiteen understreket at kompetanseoppbygging er avgjørende for å forebygge uønsket adferd for bl.a. nordmenn i internasjonale operasjoner.
Komiteen mener det er avgjørende at det bygges ut gode undervisningsopplegg knyttet til bl.a. internasjonal politikk, folkerett, flerkulturell forståelse og krisehåndtering. Komiteen er kjent med at det i forbindelse med utdanningen av Telemark bataljon på Rena, er etablert et studium på Høgskolen i Hedmark som fanger opp dette. Studiet er nytt og unikt, og det er mulig å skreddersy kortere kurs for andre målgrupper både i Forsvaret og ellers innen disse temaene. Et utviklingsarbeid er nå i gang for å tilby nettstudier, fordi noen av gruppene oppholder seg så lenge i utlandet.
Komiteen viser til det utdanningsopplegg som i dag forefinnes for våre internasjonale mannskaper innen internasjonal rett og politikk, krisehåndtering og flerkulturell forståelse, og ber Regjeringen om mulig gjøre et slikt undervisningsopplegg obligatorisk for de som bl.a. deltar i internasjonale operasjoner.
Komiteen slutter seg til denne merknaden, og vil samtidig understreke at det er viktig med en grundig og gjennomgripende gjennomgang av Voksenopplæringen, med sikte på å avklare målgruppe, formål og økonomiske rammer.
Det er etablert en bred politisk aksept for at Forsvarets behov må være styrende for dimensjoneringen av innkallingsstyrken. En slik praktisering sikrer tilfredsstillende bemanning av den operative strukturen, samtidig som det sikrer at de som avtjener førstegangstjenesten, får en meningsfull tjeneste og at de godtgjøres på en god måte.
Dersom antall vernepliktige økes utover Forsvarets faktiske behov, vil betydelige ressurser måtte avsettes til å utdanne og trene dette personellet. Beregninger viser at dette beløper seg til ca. 390 mill. kroner pr. 1 000 vernepliktige årsverk, uten at dette tilfører forsvarsevne. Ressursene bør heller brukes til å styrke Forsvarets reelle operative evne, skape en meningsfull tjeneste, samt godtgjøre de vernepliktige som tjenestegjør i 12 måneder med en betydelig høyere dimisjonsgodtgjørelse.
Sesjonen skal utvikles til å bli et bedre rekrutterings- og seleksjonsverktøy. Det må sikres at det går kort tid mellom sesjon og innkalling. Internettløsninger bør tas i bruk for å sikre god forhåndsinformasjon og til innsending av egenerklæringer.
Regjeringen ønsker ikke å innføre sesjonsplikt for kvinner, blant annet fordi kvinner ikke er omfattet av verneplikt og det således ikke finnes hjemler eller sanksjonsmidler som kan anvendes for å sikre fremmøte på sesjon. Regjeringen vil derfor heller satse på positive tiltak, og det skal legges vekt på å gjøre sesjon til et positivt møte med Forsvaret for både kvinner og menn. Det foreslås derfor at alle kvinner innkalles til å delta på sesjon. Kvinner vil bli kontaktet av Forsvaret på samme måten som den mannlige befolkning. Det skal gis informasjon om hvilke gode muligheter tjeneste i Forsvaret gir for videre utdannings- og karrieremuligheter. På den måten vil kvinner og menn få tilnærmet like muligheter til informasjon om Forsvaret generelt og utdanningsordningene spesielt, selv om deltakelsen for kvinner vil være frivillig.
De som fullfører førstegangstjenesten skal belønnes for dette i form av statushevende tiltak, herunder en ytterligere og gradvis økning av dimisjonsgodtgjørelse. Med den økningen som er lagt inn i St.prp. nr. 1 (2003-2004), er godtgjøringen pr. nå på kr 8 900 for en vernepliktig som gjennomfører 12 måneders førstegangstjeneste. Regjeringen legger opp til en opptrappingsplan som allerede i 2005 vil gi disse vernepliktige en dimisjonsgodtgjøring på opp til kr 15 000, noe som overstiger et halvt års stipend fra Statens lånekasse for utdanning etter gjeldende satser. Det er et mål å øke dimisjonsgodtgjørelsen ytterligere i perioden. Tjenestetillegget økes i takt med de årlige lønnsoppgjørene. Forsvarsdepartementet har dessuten nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på konkrete løsninger for hvordan førstegangstjeneste i Forsvaret kan gi utdanningspoeng ved universiteter og høyskoler. Dette arbeidet vil foregå i samråd med Utdannings- og forskningsdepartementet.
Det legges opp til å øke innslaget av vervede, da dette er nødvendig for å øke anvendbarheten, reaksjonsevnen og kvaliteten i Forsvarets operative avdelinger. Vervede er midlertidige tjenestemenn med militær status, og omfattes av gjeldende lover, avtaler og bestemmelser for tjenestemenn i Forsvaret.
Dagens ordninger med lønn og kontrakter for de vervede må gjennomgås i lys av fremtidig aldersstruktur og tjenestemønster i den operative strukturen. Videre skal en arbeidsgruppe i FD se på ulike tiltak som kan gi personellet økt status og gjøre tjenesten som vervet meritterende i forhold til det sivile, f.eks. i form av utdanningspoeng, fagbrev og yrkesrelatert praksis.
Komiteen er enig med proposisjonen i at verneplikten er en bærebjelke i det norske forsvaret. For det første fører den allmenne verneplikten til at Forsvaret beholder sin brede forankring i det norske folk. Dernest sikrer sesjon og førstegangstjenesten at ungdom blir eksponert for hva Forsvaret har å by på, hvilket gir en unik rekrutteringsbase. Dette gjør at Forsvaret kan rekruttere de dyktigste og mest skikkede. Rekruttering videre til befal og vervede skjer primært på basis av gjennomført førstegangstjeneste. Komiteen er videre opptatt av at førstegangstjenesten oppfattes som meningsfull og lærerik.
Komiteen er videre opptatt av at førstegangstjenesten må oppleves som meningsfull og lærerik. Det er først og fremst tjenestens karakter som avgjør tjenestens status. Bruk av vernepliktige i støttefunksjoner bør minimeres, og den utstyrsmessige opprustningen må fortsette. Tidsriktig og utfordrende tjeneste er imidlertid ikke nok. For å sikre at de best skikkede søker seg til Forsvaret må en, i tillegg til å tilby en interessant tjeneste, fortsette opptrappingen av dimisjonsgodgjørelsen.
Komiteen mener at det må stilles krav til at troppsbefal må ha den nødvendige erfaring og modenhet for å lede unge vernepliktige. Komiteen mener også at evne til refleksjon og intellektuell kapasitet er nødvendig, og at befalsutdanningen må ta høyde for at slike egenskaper er viktige.
Komiteen viser videre til at når under 50 pst. av årskullene blir kalt inn til førstegangstjeneste, må tjenesten være kvalitetsmessig god og sikkerhetsbestemmelsene strenge. Komiteen mener at når Forsvarets sanitet i fjor registrerte 707 skader på vernepliktige, og det i tillegg var tre tragiske dødsulykker, må sikkerhetsrutinene gjennomgås og skjerpes.
Komiteen vil for øvrig vise til interpellasjonsdebatt om økt sikkerhet under førstegangstjeneste 20. november 2003.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, har merket seg at verneplikten skal videreføres i et differensiert og fleksibelt system, med førstegangstjeneste, lærlingeordning og rekrutteringsordninger tilpasset Forsvarets oppgaver og organisasjon.
Flertallet er enig i at Forsvarets operative behov må være styrende for antall vernepliktige. Flertallet vil imidlertid be om at uttaket fra sesjon til førstegangstjeneste blir mer selektiv og treffsikker og vil på den bakgrunn at hele kriteriesystemet for uttak gås gjennom med tanke på revisjon.
Komiteen vil videre be om at de skisserte forslagene til statushevende tiltak utvides, slik at vernepliktige i førstegangstjeneste gis mulighet til å studere i tjenesten for å ta noen vekttall som del av den nye bachelorgraden ved universiteter og høyskoler, eller tilsvarende deleksamener til yrkesopplæring.
Komiteen mener at slik Forsvaret nå omstilles, vil vi i økende grad ha behov for spesialisering, interoperabilitet, samarbeid mellom våpengrenene og en arbeidsdeling mellom allierte land. Da trenger vi de beste ungdommene også til førstegangstjeneste. Det er viktig at arbeidslivet anerkjenner og legger vekt på det kvalitetsstempel det er å ha avtjent militær verneplikt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil gå inn for sesjon for jenter. Flertallet viser til at flere kvinner i Forsvaret og flere jenter som gjennomfører førstegangstjeneste vil kunne endre på strukturer, metoder, opplæring og holdninger. Flertallet vil videre vise til at flere kvinner i Forsvaret også vil bidra til å opprettholde den legitimiteten som verneplikten har i folket og styrke båndene mellom kvinnene og Forsvaret. Flertallet mener det vil bety en styrking av Forsvaret i lokalsamfunnet, noe som er avgjørende med både et mindre arbeidsintensivt forsvar, færre militærleire og færre vernepliktige. Forsvaret skal og må være en avspeiling av samfunnet for øvrig, slik at Forsvaret ikke blir distansert fra folk flest. Flertallet er innforstått med at det ikke vil bli iverksatt straffetiltak mot kvinner som, til tross for innkallingen, unnlater å møte til sesjon. Flertallet mener det må være en målsetting om totalt 15 pst. kvinner i Forsvaret i løpet av langtidsperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at verneplikten er en viktig bærebjelke i det norske forsvaret. Ordningen med verneplikt sikrer Forsvaret tilgang på godt egnede og motiverte ungdommer.
Disse medlemmer viser til at prinsippet om allmenn verneplikt er nedfelt i Grunnloven. Med et forsvar som kvantitativt blir stadig mindre, og med et stadig større innslag av vervede soldater, uthules dette prinsippet. Disse medlemmer vil også stille spørsmål ved om en tredjedel av årskullene er et godt nok rekrutteringsgrunnlag til å sikre et tilstrekkelig antall soldater for deltagelse i internasjonale operasjoner.
Disse medlemmer mener at gode kompensasjonsordninger og en meningsfylt og lærerik førstegangstjeneste til en viss grad kan kompensere for den skjevhet i belastning som den enkelte vernepliktige blir del i, men ikke nødvendigvis på en slik måte at Grunnlovens bokstav og intensjon fullt ut blir ivaretatt. Disse medlemmer mener at uthulingen av prinsippet om allmenn verneplikt har skjedd gradvis, og uten en overordnet debatt i det norske samfunnet om ønsket om - eller konsekvensene av en slik utvikling. Disse medlemmer understreker at prinsippet om allmenn verneplikt også bærer i seg viktige samfunnsverdier, som likhet, fellesskapsfølelse og nasjonsbygging.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn be om at det i etterkant av Stortingets vedtak om ny langtidsproposisjon for Forsvaret blir reist en omfattende debatt om den allmenne verneplikten. Dette kan skje i form av en offentlig utredning. Formålet må være å belyse de prinsipielle sidene av den utvikling vi har sett når det gjelder verneplikten. Det må videre på bred basis bli vurdert hvilke militære og sivile formål som kan være aktuelle å knytte en modernisert verneplikt til, og hvilke konsekvenser dette vil ha. Disse medlemmer understreker at en slik utredning både må være mer prinsipiell og være bredere enn tidligere vurderinger som er gjort når det gjelder bruk av vernepliktsmassen og prinsippet om allmenn verneplikt. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sette i gang arbeidet med en offentlig utredning om verneplikten. Formålet er å belyse de prinsipielle sidene ved verneplikten, og på bred basis vurdere hvilke militære og sivile formål som kan være aktuelle å knytte en modernisert verneplikt til."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Regjeringens forslag om at førstegangstjenesten i HV skal være på minimum 4 måneder med 3 innkallinger pr. år. Dette medlem er bekymret over at innkalling tre ganger i året i realiteten betyr at førstegangstjenesten kan bli på nærmere 3 måneder. Dette medlem mener det ikke er forsvarlig å kutte førstegangstjenesten i tråd med Regjeringens forslag. En kvalitetsreform i HV forutsetter en førstegangstjeneste på 100 operative dager, og vil fremme forslag i tråd med dette.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Førstegangstjenesten i Heimevernet skal være på minimum 100 operative dager."
Forsvarssjefen har anbefalt flere endringer i forhold til gjeldende befalsordning. Regjeringens forslag til ny befalsordning, som i hovedsak er basert på forsvarssjefens forslag er gitt i St.prp. nr. 42 (2003-2004) kapittel 6.4.
Komiteen mener det er nødvendig å øke erfaring og relevant kompetanse hos befal på de lavere gradsnivåer i Forsvaret. Komiteen merker seg også behovet for å endre alders- og kompetansestrukturen i Forsvaret, og understreker behovet for tiltak som hurtig vil bidra til å dreie dette i en riktig retning. Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås å løse dette med å innføre en ordning med avdelingsbefal, og at alternativet til dette er å utvide dagens kontraktsbefalsordning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at kontraktsbefalsordningen er en dårligere løsning enn en avdelingsbefalsordning, både for Forsvaret og det enkelte befal.
Flertallet støtter derfor anbefalingen om at det opprettes en egen ordning med avdelingsbefal.
Flertallet viser til at det i proposisjonen anbefales at avdelingsbefalet gis fast tilsetting frem til fylte 35 år, og at det for å lette overgangen til en karriere utenfor Forsvaret innføres en etablerings- og utdanningsbonus ved avslutning av tjenestetiden, begrenset oppad til 2 års lønn. Flertallet støtter innføringen av denne etablerings- og utdanningsbonusen, og dens øvre begrensing. Flertallet vil imidlertid be om at det utvises fleksibilitet slik at personell som ønsker det får mulighet til å stå inntil ytterligere for eksempel 3 år i stilling. Dette må ikke medføre ytterligere økte ytelser ved overgangen til annen karriere, og være i tråd med Forsvarets behov og Forsvarets krav. Flertallet viser til at avdelingsbefalsordningen vil være attraktiv for dyktig og motivert ungdom som ønsker en utfordrende arbeidsplass, og understreker viktigheten av at Forsvaret prioriterer å arbeide aktivt med rekruttering til denne.
Flertallet mener det må gis gode muligheter til utdanning underveis i ansettelsesperioden. Flertallet ber derfor om at Forsvaret i samarbeid med sivile utdanningsinstitusjoner legger til rette for at avdelingsbefalet har mulighet for å følge organiserte utdanningsopplegg som kan munne ut for eksempel i en bachelorgrad. Flertallet mener også det må vurderes om deler av den utdanning avdelingsbefalet gjennomgår i sin stilling kan inngå i slik sivil utdanning. Flertallet viser i tillegg til at avdelingsbefalet vil ha mulighet til å søke krigsskoleutdanning, basert på de til enhver tid gjeldende opptakskrav og vil også vise til merknadene om utdanning der følgende fremgår:
"Flertallet mener at ved søknad for opptak til krigsskole skal prinsippet om gjennomført og bestått utdanningstrinn gi rett til å søke på neste trinn. Rekruttering til krigsskole skal primært skje blant befal som har gjennomført og bestått grunnleggende befalsutdanning og fra avdelingsbefalet. Erfaring som avdelingsbefal etter befalsutdanning bør gi ekstra opptakspoeng til krigsskole."
Flertallet legger også stor vekt på proposisjonens føringer om at yrkestilsetting skal kunne tilbys personell i funksjoner som er aldersuavhengige, i tråd med Forsvarets behov. Flertallet legger til grunn at ordningen ikke vil få tilbakevirkende kraft, slik at personell som allerede har oppnådd yrkestilsetting vil beholde denne.
Flertallet vil vise til at i tråd med forsvarssjefens anbefaling, vil avdelingsbefalet bekle stillinger i gradssjiktet fra sersjant til løytnant. Opprykk til fenrik og løytnant gis ved at befalet konkurrerer seg til fast stilling med høyere grad.
For yrkesoffiserene vil flertallet vise til at ordningen med lønn under utdanning videreføres og at tilsetting som yrkesbefal skjer etter endt plikttjeneste etter krigsskole. Flertallet vil videre understreke at slik tilsetting vil være basert på Forsvarets behov. Flertallet vil videre vise til at avansement til stillinger fra fenrik og oppover vil skje ved at yrkesoffiserer konkurrerer seg til stilling med høyere grad.
Flertallet registrerer at det er et sentralt prinsipp i forslag til ny lov om personell i Forsvaret, at avdelingsbefal skal ha de samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet, og flertallet slutter seg til dette prinsippet. Flertallet vil på denne bakgrunn understreke at tilsetting som og disponering av avdelingsbefal skal skje etter de samme prosedyrer som gjelder for yrkesbefal, og at denne likebehandlingen garanteres. Dette gjelder også mht. personellorganisasjonenes involvering. Dette innebærer også at partssammensatte råd skal spille en sentral rolle i å vurdere tilsetting og disponering av befal. Eventuelle endringer i ordningen for tilsetting av yrkesbefal gjøres også automatisk gjeldende for avdelingsbefalet.
Flertallet vil videre understreke betydningen av at befalsordningen, basert på Stortingets vedtak, utarbeides og fastsettes med involvering av personellorganisasjonene i tråd med hovedavtalens bestemmelser. Med denne forutsetning slutter flertallet seg til at befalsordningen kan justeres med virkning fra 1. januar 2005, innenfor de overordnede regler, rammer og retningslinjer Stortinget har fastsatt.
Flertallet mener at ordningen med avdelingsbefal skal evalueres i langtidsperioden, og at befalsorganisasjonene skal involveres i denne evalueringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen foreslår innført en ny kategori befal, avdelingsbefal. Bakgrunnen for lovforslaget er behovet for å øke erfaringsnivået hos befal som utøver ledelse på grunnplanet, samt å sikre at alderssammensetningen blant yrkesbefal samlet sett blir noe yngre. Den nye kategorien avdelingsbefal gis derfor kun tilsetting frem til fylte 35 år.
Dette medlem mener det er av vesentlig betydning at Forsvarets personell har en ønsket aldersmessig topografi. For å oppnå et personellmessig mål fremmer imidlertid Regjeringen et lovforslag som vil vesentlig forringe en sentral side ved enhver arbeidstakers ansettelsesforhold; spørsmål relatert til ansettelsesforholdets lengde. Et såpass sentralt forhold i arbeidslivet bør det etter dette medlems syn ikke endres på med mindre særlig viktige hensyn taler for dette. Slike særlig viktige hensyn foreligger etter dette medlems syn ikke. Det finnes tvert imot en rekke eksempler på bedrifter, institusjoner, instanser og andre virksomheter som har svært spesifikke personellmessige mål med hensyn til alderssammensetning, men uten at dette av den grunn medfører ønske eller forsøk på å svekke ansattes lovbestemte rettigheter i tilknytning til selve ansettelsesforholdet.
Dette medlem vil også peke på at det må være mulig å iverksette andre personellmessige strategier ut fra klarlagte ønsker når det gjelder alderssammensetning av befalskorpset, som ikke trenger å innebære vesentlig forskjellige ansettelsesvilkår for en type befal sammenlignet med øvrig befal. De svært høye summene som allerede i dagens situasjon brukes for å oppnå en ønsket alderssammensetning er i så måte illustrerende for det økonomiske handlingsrommet som eksisterer i Forsvaret på dette området. I denne sammenheng vil dette medlem påpeke at det både innenfor annen offentlig virksomhet og i privat virksomhet gjøres et til dels omfattende arbeid med å nå målsetninger når det gjelder å oppnå bestemte karakteristika ved personalets sammensetning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen foreslår en innføring av en ny type befal, avdelingsbefal, som gis samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet, men med en kortere tidshorisont på ansettelsesforholdet. Avdelingsbefalet skal gis fast tilsetting til fylte 35 år, det vil si at de kan være ansatt inntil 15 år totalt. Deretter må de slutte i Forsvaret.
Regjeringen påpeker at det finnes to grunnleggende problemer ved Forsvarets personellstruktur. Dette er skjev alderssammensetning av befalskorpset og manglende erfaring hos det lavere befalet som ikke er forenlig med den overordnede målsettingen for Forsvaret om å sikre en balansert personellstruktur med hensyn til antall, kompetanse og alderssammensetning.
Disse medlemmer ønsker å understreke at det er behov for en form for fleksibilitet med hensyn til ansettelse av befal i Forsvaret.
Disse medlemmer er uenig med Regjeringen i at det er behov for en ny befalsordning, slik det er skissert i proposisjonen. Disse medlemmer ønsker en utvidet løsning med kontraktsbefal, slik at det enkelte befal kan tegne kontrakter på henholdsvis 1, 3 og 5 år med en total kontraktstid på maksimalt 15 år. På den måten er både Forsvaret og det enkelte befal i en friere stilling til å fortsette kontraktsløpet. Dette vil gi Forsvaret en bedre fleksibilitet når det gjelder å ansette befal i en viss aldersgruppe, tilpasset det til enhver tid gjeldende behov.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til den argumentasjon som proposisjonen gir, og vil gi sin støtte til at militært personell ansatt i Forsvaret skal kunne beordres til internasjonal tjeneste. I dag er deltakelse i internasjonale operasjoner basert på frivillighet, NATO artikkel 5-operasjoner er unntatt, og det samme gjelder muligheten til å beordre befal som begynte på krigsskoleutdannelse etter at fredstjenesteloven trådte i kraft 1. januar 1999, men kun om det viser seg at frivillighet ikke rekrutterer tilstrekkelig personell.
Flertallet viser til at beordringsplikten til internasjonale operasjoner følger opp forsvarskomiteens Innst. S. nr. 152 (1999-2000) jf. St.meld. nr. 38 (1998-1999), der det heter:
"Komiteen understreker at tilstrekkelig kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i personelltilgangen er en absolutt forutsetning for at Forsvaret skal kunne bidra effektivt internasjonalt.
Komiteen peker på at deltakelse i internasjonale operasjoner nå er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og at Norge har påtatt seg bestemte forpliktelser i så måte.
Det kan etter komiteens mening reises spørsmålstegn ved rimeligheten i at folk som er yrkesmessig ansatt i Forsvaret skal kunne vegre seg mot å utføre oppdrag som er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og som Norge gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å utføre.
Komiteen mener at en beordringsordning for befal, bl.a. bygd på erfaringer fra Danmark, bør vurderes innført og forelegges Stortinget som egen sak så snart som mulig.
Komiteen vil i denne sammenheng peke på at deltakelse i internasjonale operasjoner likevel kan søkes basert på frivillighet, men at det bør være generell adgang til beordring av yrkesmessig ansatte i Forsvaret.
Komiteen vil i denne sammenheng peke på at det vil ta altfor lang tid før bestemmelsene om beordring i den nåværende fredstjenesteloven får praktisk effekt."
Flertallet har merket seg at beordringsplikt til internasjonale operasjoner er standard i alle NATO-land, med unntak av Polen, Tsjekkia, Portugal og Norge.
Flertallet er også av den oppfatning at dagens internasjonale operasjoner krever en større grad av samtrening av de mannskaper som sendes ut til internasjonale operasjoner. Forsvarets rekrutteringsbase er kraftig minsket. Samtidig er det sikrest for personellet som tjenestegjør ute, å bruke samtrente militære enheter til nasjonale og internasjonale operasjoner. Flertallet mener også at tidsaspektet er et relevant argument for beordringsplikt, ettersom betydningen av rask reaksjonsevne er mer relevant mot dagens sikkerhetspolitiske utfordringer.
Flertallet vil imidlertid at frivillig rekruttering skal kunne benyttes når dette er hensiktsmessig, ikke minst for å kunne holde militære enheter i internasjonale oppdrag over en lengre periode. Flertallet viser her til den rolle reservebefalet kan utgjøre, og at samme tankebaner også må gjelde soldater som nettopp har gjennomført førstegangstjeneste.
Flertallet støtter som en konsekvens av beordringsplikt for offiserer, også beordringsplikt for visse kategorier sivilt personell som er ansatt i Forsvaret. Relevante kategorier sivilt ansatte er ansatte som er viktig for den militære enhetens evne til å fungere.
Flertallet tar her for gitt at sivilt ansatte inngår i de regler som folkeretten har på dette området.
Flertallet understreker at beordringsplikten for alle ansatte involvert skal utøves så fleksibelt som mulig. Enkeltpersoner og deres familier skal ha rimelig oversikt over hva som kan ventes av denne lovendringen.
Flertallet viser til de grunner som proposisjonen nevner, og ønsker å understreke de helsemessige, velferdsmessige, familiemessige og eventuelle sosiale grunner som kan tilsi at beordringsplikten skal utøves på en hensiktsmessig måte.
Flertallet vil også understreke Forsvarets ansvar overfor det personell som har tjenestegjort ved internasjonale operasjoner. Dette er personell som har tjenestegjort etter ordre fra norske myndigheter, og som derfor har krav på tilstrekkelig oppfølging ved hjemkomst.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen foreslår å endre disponeringsplikten og innføre beordringsplikt til internasjonale operasjoner slik at denne omfatter alt befal, samt vervede og enkelte grupper sivilt tilsatte. For yrkesbefal ansatt etter 1. januar 1999 er det langt på vei beordringsplikt allerede i dag. Dagens regelverk for denne gruppen skiller seg imidlertid vesentlig fra Regjeringens forslag på ett vesentlig punkt, ved at beordring vil kunne skje uavhengig av om tilfredsstillende deltakelse i internasjonale oppgaver kan skje ved frivillighet. I dag kan beordring av yrkesbefal ansatt etter 1. januar 1999 kun gjøres dersom deltakelse i internasjonale oppgaver ikke vil kunne skje med tilfredsstillende personellmessig bemanning ved frivillighet.
Dette medlem mener det er naturlig å se forslaget om beordringsplikt i sammenheng med Regjeringens uttrykte ønske om å i økt grad gjøre bruk av Forsvarets personellmessige og øvrige ressurser til internasjonale oppgaver. Dette medlem er negativ til en slik utvikling i norsk sikkerhetspolitikk og i bruken av Forsvarets personell. Det sterke fokuset på utenlandsoperasjoner er etter dette medlems syn galt, og det er ikke nødvendigvis egnet til å fremme norsk sikkerhet at Norge i større grad blir involvert i internasjonale militære operasjoner med uklare eller mangelfulle FN-mandat, og der det er til dels sterk motstand i geografiske områder der militær inngripen skjer.
Dette medlem mener økt bruk av Forsvarets personell til internasjonale oppgaver vil måtte gå på bekostning av et hovedfokus på ivaretakelse av den nasjonale sikkerhet i Norge. Ivaretakelsen av Norges nasjonale sikkerhet må etter dette medlemmets syn være Forsvarets hovedoppgave, og regelverk for Forsvarets personell må derfor også i hovedsak være utformet med dette som utgangspunkt.
Dette medlem vil vise til at Regjeringen tidligere har vist vilje til å sende norske soldater til kontroversielle operasjoner, som i forbindelse med krigen i Irak. Det er etter dette medlems syn ikke rimelig å pålegge plikt til å delta i slike operasjoner, som det i høyeste grad er grunn til å anta at det også blant militært personell vil være kritiske synspunkter på.
Dette medlem mener rekruttering til utenlandstjeneste fortsatt i hovedsak bør være basert på frivillighet. Videre eksisterer det en noe begrenset adgang til beordring i dagens fredstjenestelov. Disse to faktorene må være tilstrekkelig til å sikre at omfanget av personell ved deltakelse i internasjonale oppgaver er tilstrekkelig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet går imot å innføre en beordringsplikt for alt befal, samt vervede og enkelte grupper sivilt tilsatte. Dagens lovgivning i lov nr. 9 av 23. februar 1996 er fullt ut dekkende for å stille alle typer norske avdelinger til internasjonale operasjoner. Dagens ordning har i hovedsak fungert godt og bidratt til at Norge har greid å håndtere store oppgaver i forbindelse med internasjonale operasjoner. Disse medlemmer mener beordring til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner må reguleres gjennom et lovmessig nedfelt frivillighetsprinsipp, slik det er gjort i fredstjenesteloven.
Erfaringene viser at befalet anser internasjonal tjeneste som en naturlig del av sin karriere. Det finnes ingen nevneverdige problemer knyttet til rekruttering til internasjonale operasjoner i dag, men man synes her å være opptatt av at de hypotetisk kan oppstå dersom ingen stiller seg til rådighet i fremtiden. Disse medlemmer mener det vil være en klart bedre løsning å gjøre fredstjenesteloven gjeldende for alle yrkesoffiserer, evt. følge den danske modellen hvor man ber de som ikke er underlagt loven om å frivillig slutte seg til den. For å unngå for sterk belastning på enkeltpersoner og grupper, vil det være naturlig at de som inngår i avdelinger som skal være klare til innsats, i den perioden de har den tjenestestillingen, må stille seg til rådighet for internasjonale operasjoner ved å tegne kontrakt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til en representativ undersøkelse utført av Befalets Fellesorganisasjon (BFO) i mars 2004 som viser at det er en bred støtte i offiserskorpset for innføring av fredstjenesteloven til å omfatte alt personell, også de som er utdannet før 1. januar 1999, som et fullverdig alternativ til beordringsplikt. Det er verdt å merke seg at undersøkelsen også viser at kun 27 pst. av offiserene tror at Forsvaret som organisasjon er i stand til å ivareta offiserenes behov for støtte og helsemessig oppfølging etter deltakelse i internasjonale operasjoner. Videre er det kun 17 pst. som tror at Forsvarets ledelse kan ta de nødvendige hensyn til de sosiale behov offiserene og deres familier har dersom de skulle få anledning til å beordre offiserer til internasjonale operasjoner. Disse medlemmer mener det er grunn til å legge vekt på funnene i BFOs undersøkelse.
Disse medlemmer viser til at andre land i Europa har valgt ulike modeller for rekruttering av personell til utenlandsoperasjoner. NATO-landene Polen, Tsjekkia og Portugal har ikke beordringsplikt. Finland har en begrenset beordringsplikt der offiseren på bakgrunn av en vurdering om det er fare for eget liv ikke kan beordres til internasjonale operasjoner. Sverige har en ordning som ligger tett opp til fredstjenestelovens bestemmelser, men denne ordningen er ikke fullstendig utredet. Sveits har heller ingen beordringsplikt.
Dagens situasjon representerer en fundamental endring når det gjelder det å utøve et militært yrke. I dag brukes norsk militærmakt i prinsippet "i hele verden", på bakgrunn av løpende politiske vurderinger. Det å stå til tjeneste for slik internasjonal innsats innebærer med andre ord en grunnleggende tillit til de politiske prosesser og til politisk ledelse. Det argumenteres med at beordringsplikt vil synliggjøre det moralske ansvaret det fører med seg å sende styrker ut i internasjonal tjeneste og hindre at det moralske ansvaret blir individualisert. Disse medlemmer mener at de politiske myndigheters ansvar er klart og tydelig, og at det blir feil å innføre beordringsplikt for å minne politiske myndigheter på dette ansvaret. Det er et paradoks at man her ønsker å bidra til å minimalisere det individuelle ansvaret for hver enkelt offiser. Det vil - og skal alltid hvile et tungt individuelt ansvar på offiseren i utøvelsen av yrket.
Forsvaret har hatt et relativt bredt spekter av kvinner og menn i sine rekker, med holdninger og en etisk refleksjon som Forsvaret er helt avhengig av for å forankre sin virksomhet i folket som en legitim og viktig virksomhet. Disse medlemmer er bekymret for at beordringsplikt kan gi et snevrere rekrutteringsgrunnlag som på sikt vil være svært uheldig for Forsvaret. Også for å sikre høy motivasjon blant offiserene som deltar i utenlandsoperasjoner, er Forsvaret best tjent med å basere rekrutteringen på et frivillighetsprinsipp.
Nye oppgaver og kompetansekrav krever en styrking av utdanningen i Forsvaret. Utdanningsordningen foreslås derfor endret for å nå målet om rett type kompetanse på rett sted i organisasjonen, og for å bidra til kostnadseffektivitet. Regjeringen har lagt stor vekt på forsvarssjefens anbefalinger i så henseende.
Utdanningsordningen i Forsvaret foreslås endret i retning av et system som i større grad er kompatibelt med og fleksibelt i forhold til det sivile utdanningssystem, som i større grad reduserer fravær fra og avbrudd i aktiv tjeneste på grunn av utdanning, og som bidrar til å fylle Forsvarets fremtidige kompetansebehov. Et overordnet prinsipp er at rett type utdanning gis på rett tidspunkt i karrieren og er tilpasset de krav tjenesten stiller. Dette gjenspeiler også at deler av befalskorpset i økende grad spesialiseres. En harmonisering med det sivile gradssystemet vil gjøre det enklere for Forsvaret å benytte seg av det sivile utdanningssystem i de tilfeller dette er hensiktsmessig. En slik harmonisering vil ikke påvirke Forsvarets frihet til selv å definere innholdet i utdanningen. Kvalitetskravene til bachelor- og masterutdanning skal være de samme som i det sivile universitets- og høyskolesystemet.
Befal og offiserers utdannings og karriereløpet er nærmere behandlet i proposisjonens kapittel 6.5.
Se også Ot.prp. nr. 60 (2003-2005), om lov om personell i Forsvaret.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en omlegging av utdanningssystemet er riktig og nødvendig. Flertallet understreker spesielt at det er et skritt i riktig retning at høyere utdanning i Forsvaret gjøres kompatibelt med det sivile utdanningssystemet. En slik tilnærming vil trolig gjøre bruk av sivil utdanning lettere på områder der det er mulig og kan bidra til at unge mennesker kan kombinere sivil og militær utdannelse.
Flertallet understreker at Forsvarets utdanningssystem må gi personellet rett type kompetanse på rett tidspunkt i karrieren. Det understrekes også at utdanningen i Forsvaret må drives kostnadseffektivt, og at unødig duplisering av kompetansemiljøer må unngås. Flertallet legger vekt på at effektiviseringen av utdanningssystemet skal bidra til å frigjøre ressurser til materiellinvesteringer og operativ virksomhet.
Flertallet vil også understreke at den moderniserte befalsutdanningen skal ta hensyn til rekruttering av kvinner, og at kvinneandelen på befalsskolene må bli høyere dersom kvinneandelen i Forsvaret skal økes. Flertallet mener målet må være 25 pst. ved alle tre befalskoler ved periodens utløp.
Et annet flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener en omlegging av befalsskolene er et riktig tiltak for en mer hensiktsmessig grunnleggende befalsutdanning. Dette flertallet vil likevel presisere at befal under utdanning ikke på noen måte skal ha en dårligere utdanning enn det som dagens befalsskoler kan tilby. Dette flertallet anerkjenner at grunnleggende befalsutdanning skal oppnås gjennom befalsskole og tjeneste ved avdeling. Dette flertallet vil bemerke at utdanningen ikke må svekke det fokus som skal være på sikkerhet. Ungt befal har ofte et stort ansvar, og dette ansvaret må den enkelte og utdanningsinstitusjonen være seg bevisst.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonens forslag om å innføre en treårig krigsskole i alle forsvarsgrener, og at denne utdanningen skal tilfredsstille kravene til en bachelorgrad. Dette innebærer en endring fra dagens ordning med Krigsskole 1 og 2, og flertallet støtter denne omleggingen. Flertallet anerkjenner at krigsskolene skal gi en utdanning som er tilpasset de tre forsvarsgrenenes behov for framtidige yrkesoffiserer.
Flertallet mener at ved søknad for opptak til krigsskole skal prinsippet om gjennomført og bestått utdanningstrinn gi rett til å søke på neste trinn. Rekruttering til krigsskole skal primært skje blant befal som har gjennomført og bestått grunnleggende befalsutdanning og fra avdelingsbefalet. Erfaring som avdelingsbefal etter befalsutdanningen bør gi ekstra opptakspoeng til krigsskole.
Flertallet viser til proposisjonens forslag om at videregående offisersutdanning vil være en ett- til toårig stabs- og lederutdanning på masternivå, og at fullført toårig utdanning gir mastergrad. Flertallet støtter de framlagte forslag. Likevel kan det etter flertallets mening være mulig å benytte den kapasitet og kompetanse krigsskolene besitter, for å styrke masterutdanningen ved Forsvarets skolesenter. Tett samarbeid mellom de forskjellige utdanningsinstitusjonene i Forsvaret vil være spesielt viktig, gitt at driftsinnsparinger også må hentes inn på dette felt, hvilket flertallet støtter.
Flertallet vil påpeke nødvendigheten av solide fagmiljøer ved krigsskolene for å ivareta de forsvarsgrenvise og spesifikke kompetansebehov i utdanningen. Flertallet vil understreke at det ikke skal bygges opp dublerende kompetansemiljøer. Samtidig skal derfor kompetansen ved krigsskolene utnyttes i forbindelse med gjennomføring av masterutdanning, på en hensiktsmessig og effektiv måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til proposisjonens omtale av at nye oppgaver og kompetansekrav krever en styrking av utdanning i Forsvaret. Det er særlig viktig at yngre befal har kunnskaper som gjør at de kan håndtere et bedt spekter av oppgaver på en god måte. Det er disse medlemmer enig i. Av den grunn anser disse medlemmer det derfor som et skritt i feil retning å redusere den ettårige befalsskolen til et kortere befalskurs. Dette vil bringe oss tilbake i retning av UB-ordningen som ble avviklet nettopp fordi den var for kortvarig og ikke tilfredsstilte behovene for opplæring. Disse medlemmer mener det er tvilsomt om Regjeringens forslag bidrar til ønsket om å øke sikkerheten i tjenesten ute i avdelingene. For å øke sikkerheten vil det være mer hensiktsmessig å beholde en befalsskole som i dag og å øke andelen som rekrutteres inn etter endt førstegangstjeneste. Den foreslåtte befalsutdanningen vil også virke negativt for rekrutteringen av kvinner.
Disse medlemmer har merket seg at dagens befalsskole etter hvert er innarbeidet og ansees som en "merkevare" for Forsvaret. Dette er av stor betydning for rekrutteringen, viser en undersøkelse gjennomført av Norsk Gallup og Norsk institutt for studier av forskning og utvikling. Undersøkelsen viste for eksempel at BS Kamp kom på totalt andre plass i Norge av studentanbefalte skoler.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot den foreslåtte omleggingen av befalsskolen, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde befalsskolene som i dag."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker ikke å endre dagens krigsskole. Disse medlemmer mener dagens høyere befalsutdanning er tilpasset de behov Forsvaret har og ønsker derfor en videre satsning på denne type høyere utdanning. Disse medlemmer ønsker en videreføring med KS 1 og KS 2.
Disse medlemmer ønsker ikke å endre dagens stabsskole. Disse medlemmer mener dagens høyeste befalsutdanning er tilpasset de behov Forsvaret har og ønsker derfor en videre satsning på denne utdanningsformen. Disse medlemmer ønsker en videreføring med stabsskole 1 og 2 og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen videreføre dagens krigsskole og utdanningsløp."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Regjeringen foreslår at masterutdanningen skal gis i regi av skolesenteret på Akershus (FSS). Det vil svekke den samlede utdanningen i Forsvaret at bachelorgrad tilbys ved èn institusjon og mastergraden tilbys ved en annen institusjon som ikke tilbyr bachelorgrader. Denne konstruksjonen finner man ingen parallell til i det sivile utdanningssystemet. Dette medlem mener det er naturlig at utdanningen for offiserene sees over ett og at bachelor- og masterutdanningen oppfattes som en helhet. Da er det også naturlig at masterutdanningen legges til krigsskolene.
Dette medlem viser til at høyere utdanning på høyskolenivå forutsetter et høyt kompetansenivå på undervisningsstaben og at undervisningen skal være FoU-basert. Krigsskolene vil over tid få problemer med å levere forskningsbasert undervisning dersom de ikke også får anledning til å utvikle mastergradsprogram innenfor sine spesialområder. Ved institusjoner som bare skal levere bachelorgrader, vil det faglige miljøet stå i fare for å tørke inn. Det kan også bli vanskelig for skolemiljøet ved Akershus å makte å levere utdanning på tilstrekkelig høyt faglig nivå, uten dyp involvering fra andre høyskolemiljø, og da i særlig grad krigsskolene. Det er også verdt å merke seg at krigsskolene allerede oppfyller de fleste av betingelsene som stilles til institusjoner som skal masterakkrediteres, både hva angår personellkompetanse, studiekvalitet og lokaliteter.
Dette medlem mener det er lite som tyder på at det er noen økonomisk gevinst knyttet til å bygge opp masterutdanningen ved Akershus når utgangpunktet allerede finnes ved krigsskolene. Bakgrunnen for forslaget om å legge masterutdanningen til Oslo ser kun ut til å være ønsket om å sentralisere Forsvarets virksomhet. Forslaget vil føre til at man taper både tids - og kvalitetsmessig, i tillegg til at kostnadene øker.
Forsvaret rekrutterer sivilt personell som i utgangspunktet har den nødvendige formalkompetansen til å løse sine arbeidsoppgaver. Personellet vil imidlertid i løpet av sin yrkeskarriere i Forsvaret ha behov for å videreutvikle seg faglig. Det vil skje både gjennom erfaring og gjennom ulike former for etter- og videreutdanning. Ansvaret for etter- og videreutdanning for sivile, og permisjonsordninger i forbindelse med dette, skal ligge hos Forsvarets skolesenter og de lokale sjefer.
Komiteen vil understreke betydningen av arbeidet til de sivilt ansatte, og mener det er positivt at faglig utvikling vil skje gjennom ulike former for etterutdanning.
Forsvarets forskning og utvikling (FoU) er helt sentral for å kunne videreutvikle og effektivisere Forsvarets operative organisasjon, og for å oppnå transformasjon av de militære styrker. FoU som finansieres over forsvarsbudsjettet beløper seg i dag til ca. 1,2 mrd. kroner årlig. I størrelsesorden fordeler dette beløpet seg i hovedsak på en drøy tredjedel til FFI, og halvparten til større utviklingsprosjekter og utvikling innenfor større eller mindre anskaffelsesprosjekter. Resten går til finansiering av mindre prosjekter i industrien og ved andre forskningsinstitusjoner, herunder høyskoler og universiteter.
Forsvarets utdanningsinstitusjoner skal primært fokusere på områder som har direkte relevans for Forsvarets kjernevirksomhet. Tatt i betraktning tilgjengelige ressurser, herunder personell, som vil være en kritisk faktor, er det behov for økt konsentrasjon av utdanningsvirksomheten for å etablere slagkraftige enheter på enkelte områder.
En nærmere beskrivelse av Forsknings- og kompetansesentra er gitt i proposisjonens kapittel 6.7.
Komiteen viser til at Forsvaret og forsvarsindustrien er og har vært en viktig teknologisk drivkraft. Kapittel 4 i proposisjonen beskriver betydningen av å ikke henge med på det teknologiske området:
"Konsekvensen av å sakke akterut i den teknologiske utviklingen vil i enkelte tilfelle kunne være av avgjørende betydning i negativ retning."
Komiteen tror at dette i vid utstrekning gjelder flere områder enn de rent teknologiske. Komiteen mener også at ikke minst utviklingen innen informasjonsteknologien kan vise seg å være den største endringsfaktoren for måten moderne militære organisasjoner opererer på. Komiteen vil også understreke at informasjonsteknologi er en drivkraft for kunnskapssamfunnet, og ikke minst for næringsvirksomhet i et høykostland som Norge.
Komiteen vil peke på at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som har vært en viktig samarbeidspartner mellom industri og Forsvaret har bidratt med å utdanne fagfolk på ulike områder. Selv om FFIs ressurser reduseres, er det i denne sammenheng viktig å peke på at den kompetanse FFI har må spisses for at Forsvarets FOU-virksomhet skal rettes mot kompetanse få andre institusjoner innehar. Når det gjelder Forsvarets Forskningsinstitutt, viser komiteen for øvrig til proposisjonens gjennomgang.
Komiteen deler for øvrig proposisjonens skissering av den utfordring som det er å identifisere hvilke områder Forsvaret skal ha egen FoU-kapasitet på, og hvilke fagområder det er nødvendig å opprettholde kompetanse på i forbindelse med anskaffelse av varer og tjenester til Forsvaret.
De personellrelaterte kostnader i Forsvaret er i hovedsak knyttet til lønn, etablisamenter, bygg og anlegg (EBA), reisevirksomhet og beordringer. I dag utgjør de personellrelaterte kostnader om lag 2/3 av driftskostnadene i Forsvaret. De lønnsrelaterte kostnadene har de siste årene vist en noe høyere vekst enn i samfunnet for øvrig. Denne veksten vanskeliggjør gevinstrealisering i omstillingen. Det er derfor nødvendig å fokusere på ulike tiltak, i dialog med arbeidstakerorganisasjonene, for å redusere disse kostnadene i kommende planperiode.
I perioden 1994-2003 har ca. 1/3 av Forsvarets lønnsutgifter til militært ansatte vært knyttet til ulike variable lønnsmessige tillegg. Forsvarets lønnssystem inneholder et uforholdsmessig stort antall særavtaler. Disse er omfattende, og genererer en vesentlig del av de totale personellrelaterte kostnader i form av lønn, tillegg og andre godtgjøringer.
Det er på bakgrunn av disse forhold igangsatt et arbeid med en helhetlig gjennomgang av Forsvarets lønnssystem. Målsettingen er å avdekke mulige tiltak som vil redusere de totale personellrelaterte kostnader og bedre styringen av disse mot Forsvarets kjernevirksomhet. Leveranser fra Golf-programmet, samt etableringen av Forsvarets lønnsadministrasjon (FLA) i Harstad, vil i økt grad synliggjøre personellrelaterte kostnader, samt skape et styringsverktøy for en bedre utnyttelse av de totale lønnsmidler.
Utviklingen av en overordnet lønnsstrategi for Forsvaret i forbindelse med sentrale og lokale tariffoppgjør samt revisjon av særavtaler, skal styrkes. Revisjon av avtaleverket gjennomføres i forhandlinger med de ansattes organisasjoner. I forbindelse med hovedoppgjøret i 2004 og mellomoppgjøret i 2005 vil en slik gjennomgang, med klare mål om endringer, være et hovedspørsmål fra arbeidsgivers side. Forslagene til tiltak vil bli presentert for arbeidstakerorganisasjonene, og være gjenstand for forhandlinger i tråd med normale prosedyrer.
Komiteen merker seg at Forsvaret har store personellrelaterte kostnader, og at veksten i lønnsrelaterte kostnader har vært sterkere i Forsvaret enn i staten for øvrig. Komiteen anser det som avgjørende at Forsvarets lønnssystem understøtter Forsvarets virksomhet på en hensiktsmessig og helhetlig måte. På bakgrunn av endringer i Forsvarets innretning og oppgaver de siste år, med en økt vekt på deltakelse i internasjonale operasjoner, beredskap og rask reaksjonsevne til fordel for trening og øving for et stort mobiliseringsforsvar, anser komiteen det som nødvendig at ordningen med det store antall kompensasjonstillegg gjennomgås og endres. I denne forbindelse vil komiteen uttrykke bekymring over veksten i de personellrelaterte kostnader i Forsvaret, og understreker at det er avgjørende at en slik revisjon også bidrar til å bringe denne utviklingen under kontroll.
Andelen kvinner i Forsvaret har vist en viss økning gjennom de siste år, også ved Forsvarets skoler. Det antas at denne utviklingen skyldes innsatsen for å rekruttere flere kvinner til Forsvaret. Disse målrettede virkemidlene vil bli videreført.
I den kommende perioden skal Forsvaret fokusere ytterligere på å øke rekrutteringen av, samt å beholde kvinner i organisasjonen. Tiltak rettet inn mot dette målet skal innarbeides i forsvarssjefens nye handlingsplanen for økt kvinneandel i Forsvaret. Den nye handlingsplanen skal utarbeides i løpet av 2004.
Komiteen viser til merknader under verneplikten og befalsutdanningen.
Forsvaret skal verne om de verdier og prinsipper samfunnet er tuftet på, og skal i størst mulig grad gjenspeile samfunnet. Forsvaret skal gi alle likeverdig behandling, uavhengig av bakgrunn, livssyn, etnisk eller kulturell tilhørighet, eller seksuell legning. Forsvaret skal være en organisasjon som gjennomsyres av toleranse og respekt for enkeltmennesket. Det er et mål å rekruttere bredest mulig til hele Forsvarets personellkorps. Det er derfor spesielt viktig å rekruttere ytterligere fra ulike minoritetsgrupper til befalsutdanning. Videre må Forsvarets verdier, uttrykt i Forsvarets verdigrunnlag, baseres på samfunnets verdier og vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret.
Komiteen støtter proposisjonens vektlegging av Forsvarets verdigrunnlag, og er enig i at "Forsvarets verdier må baseres på samfunnets verdier og vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret".
Komiteen vil videre understreke betydningen av feltprestenes rolle i forhold til utdanning i religions- og kulturkunnskap for soldater og befal som skal ut i utenlandsoperasjoner. Egenforståelse og fremmedforståelse står i klar sammenheng i møte med de utfordringer som utenlandstjeneste stiller. Kunnskap og bevissthet om egne kulturelle og religiøse røtter gjør forståelsen av andres religion og kultur enklere. I stor grad vil de moralske kvaliteter hos mannskaper og befal avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene som kommer. Komiteen ber Regjeringen påse at holdningsskapende arbeid følges opp kontinuerlig på alle nivå i Forsvaret.
I 2002 nedsatte Forsvarets overkommando en partssammensatt gruppe med mandat å utrede og fremme forslag til familiepolitiske tiltak for personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner. Rapporten konkluderte med at det viktigste for Forsvarets personell er at det skapes en mulighet for å opprettholde relasjonen mellom familien og den tjenestegjørende i forbindelse med utenlandsoperasjoner.
Beordringsplikten til operasjoner i utlandet vil, i tillegg til å sikre økt kompetanse til flere, også ha gunstige familiepolitiske effekter, ved å bidra til å fordele belastningen slik tjeneste medfører, og fordi den vil kunne bidra til å skape økt forutsigbarhet. Videre vil økt geografisk konsentrasjon av Forsvaret til færre og større enheter være et viktig familiepolitisk tiltak, fordi det gjør det enklere å følge opp personellets familier ved tjenestegjøring i utlandet, og bidrar til å redusere flyttefrekvensen. Både personell i internasjonal tjeneste og arbeidstakerorganisasjonene har gitt uttrykk for at familiepolitiske tiltak er av helt sentral betydning.
Komiteenviser til at Forsvaret etter hvert er konsentrert til noen områder i landet. Både for Forsvaret, forsvarsfamiliene og lokalmiljøet er det viktig at Forsvaret engasjerer seg sammen med lokale myndigheter for å sørge for god infrastruktur og gode tjenester i nærmiljøet. Komiteen ønsker at Forsvaret samarbeider med lokale og regionale myndigheter om å utvikle en lokal infrastruktur som i best mulig grad kan gi støtte til Forsvarets virksomhet og til beste for den lokale befolkningen.
Komiteen understreker betydningen av familiepolitiske tiltak. Komiteen mener Forsvarets familiepolitikk må reflektere det faktum at stadig flere offiserer er kvinner, og viser til at komiteen i denne innstillingen også gir klare mål for økt andel kvinner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet viser til at beordringsplikt til operasjoner i utlandet også vil ha gunstige familiepolitiske konsekvenser ved å bidra til å fordele belastningen slik tjeneste medfører og fordi den vil kunne bidra til å skape økt forutsigbarhet.