3.1 Sikkerhet i en globalisert verden

Norges sikkerhetspolitiske situasjon preges av et bredere og mer sammensatt risikobilde, der en omfattende eksistensiell trussel er erstattet av usikkerhet og uforutsigbarhet med hensyn til de sikkerhetsutfordringer vi kan bli stilt overfor. Dette gjelder også potensielle sikkerhetsutfordringer i Norges egne nærområder, der nordområdenes strategiske betydning og ressursforvaltningen i store havområder fortsatt vil utgjøre sentrale rammebetingelser for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Den tradisjonelle oppfatning av sikkerhetspolitikkens formål har vært knyttet til forsvar av statsmakten og dens grunnleggende interesser - statssikkerhet, som et helt grunnleggende sikkerhetsbehov for stat når den stilles overfor en eksistensiell trussel. Nye sikkerhetsutfordringer og nye typer væpnede konflikter etter slutten på den kalde krigen har ført til økt vekt på samfunnssikkerhet. Samfunnssikkerhet dreier seg om å ivareta sivilbefolkningens trygghet og sikre sentrale samfunnsfunksjoner og viktig infrastruktur mot angrep og annen skade i situasjoner der statens eksistens som sådan ikke er truet. Samtidig har utviklingen medført et økt fokus på menneskelig sikkerhet, som er en viktig del av samfunnssikkerheten og dreier seg om beskyttelse av enkeltmenneskers rettigheter, der menneskerettighetene og ikke minst retten til liv og personlig trygghet står i sentrum.

3.2 Grunnleggende norske sikkerhetsinteresser

I tillegg til stats-, samfunns- og menneskelig sikkerhet, er det å beskytte velferd, miljø og økonomisk trygghet for det norske folk, grunnleggende norske sikkerhetsinteresser. Dette har også nær sammenheng med kontroll over og forsvarlig utnyttelse og beskyttelse av de store ressurser Norge forvalter på kontinentalsokkelen og i våre store havområder. Disse utgjør en sentral forutsetning for verdiskapningen i Norge, og er dessuten av strategisk betydning for andre stater. Dette knytter viktige norske interesser til den globale utvikling på energisektoren, til andre staters interesser på dette området og til beskyttelse av olje- og gassinstallasjonene. Det samme gjelder internasjonale regler og prinsipper knyttet til havenes frihet og forvaltning av ressursene i havet.

3.3 Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom

Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom er nært knyttet til vår strategiske posisjon. Denne posisjonen er i stor grad bestemt av en maktpolitisk struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene. Forholdet mellom tyngdepunktene i dette systemet har forandret seg de senere årene. Russlands posisjon er blitt svekket, mens USA og EU har fått økt betydning. NATOs rolle og oppgaver har også endret seg. Disse endringene har styrket norsk sikkerhet på en helt grunnleggende måte.

3.4 Sikkerhetspolitiske utviklingstrender

Et bredt og sammensatt risikobilde preger Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse enn før, og kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet konflikt og krig.

Trusler kan oppstå og utvikle seg raskt og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige aktører kan true sikkerheten. Motsetninger mellom stater og ulike grupper kan spre seg i nye og uventede retninger, og forårsake nye konflikter, basert på endringer i den kulturelle, ideologiske, religiøse, informasjonsmessige og politiske sfære. Dette kan føre til angrep fra internasjonal terrorisme, som ofte har direkte kobling til internasjonal organisert kriminalitet. Ikke-statlige aktører råder over et stort spekter av virkemidler, som foruten væpnede anslag kan omfatte undergraving av lokale politiske regimers legitimitet, utpressing, informasjonsangrep, spredning av masseødeleggelsesvåpen osv.

Denne utviklingen øker behovet for samarbeid mellom militære og sivile aktører i kriser og konflikter, men har samtidig ført til endret form for samarbeide. Som beskrevet av Sårbarhetsutvalget (NOU 2000:24), og senere fulgt opp i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), er oppgaven med å ivareta samfunnssikkerheten stadig viktigere gitt moderne samfunns sårbarhet.

3.5 Overordnede sikkerhetspolitiske mål

Målene for norsk sikkerhetspolitikk danner grunnlaget for anvendelsen av norske sikkerhetspolitiske virkemidler, og bidrar til å operasjonalisere Norges grunnleggende sikkerhetsinteresser. De sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og rammebetingelser som er oppsummert i det foregående, begrunner enkelte justeringer som bygger videre på den justering og presisering av de overordnede sikkerhetspolitiske mål som Stortinget la til grunn i Innst. S. nr. 342 (2000-2001) og Innst. S. nr. 232 (2001-2002). Det er viktig å fremstille de sikkerhetspolitiske mål på en måte som bedre gjenspeiler de rådende sikkerhetspolitiske utfordringer, ikke minst den økte vekt som tillegges samfunnssikkerhet. På dette grunnlag foreslår Regjeringen at de overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk for perioden 2005-2008 skal være:

• – å forebygge krig og fremveksten av ulike trusler mot norsk og kollektiv sikkerhet

• – å bidra til fred, stabilitet og videre utvikling av den internasjonale rettsorden

• – å ivareta norsk suverenitet, norske rettigheter og interesser og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk, militært og annet press

• – sammen med våre allierte å forsvare Norge og NATO mot anslag og angrep

• – å sikre samfunnet mot anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.

3.6 Sikkerhetspolitiske fastpunkter og Norges nære omgivelser

FN spiller en nøkkelrolle for norsk sikkerhetspolitikk. Norsk sikkerhet er nært knyttet til eksistensen av velfungerende ordninger for sikkerhetssamarbeid i en global ramme. Samarbeidet innenfor rammen av FN, som har det primære ansvaret for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet, er av stor betydning for Norge. Norge er tjent med at internasjonale sikkerhetsutfordringer finner sin løsning innenfor en bred konsensus, basert på prinsippene i FN-pakten og gjennom forankring i folkeretten. Norge legger avgjørende vekt på FN som et globalt og overordnet sikkerhetspolitisk fastpunkt.

Det er Regjeringens mål at Norge skal bidra aktivt til at FN skal kunne være i stand til å løse sine oppgaver på en god måte, inkludert gjennom militære bidrag til FN-operasjoner. FN makter ikke selv å gjennomføre alle de fredsoperasjoner som det har vært nødvendig å etablere i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. Fra FNs side har det derfor vært ønskelig at regionale organisasjoner som EU og NATO har påtatt seg et større ansvar, og FN har i en rekke tilfelle gitt mandat til operasjoner der medlemsland eller regionale organisasjoner står for den faktiske gjennomføringen, som for eksempel i Irak, i Afghanistan og på Balkan. Gjennom en slik arbeidsdeling kan regionale organisasjoner som NATO og EU avlaste FN, og derved styrke FNs rolle og handlekraft.

Innenfor den overordnede rammen som legges av FN, forblir NATO hjørnestenen i norsk sikkerhetspolitikk. NATO virkeliggjør den transatlantiske forbindelse som knytter sikkerheten i Nord-Amerika til europeisk sikkerhet. For Norge er det et overordnet mål å bidra aktivt til at NATO kan utføre sine samlede sikkerhetsoppgaver på en troverdig og effektiv måte. Det eksisterer i dag ingen direkte konvensjonelle militære trusler mot NATOs område, men internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen og missiler med lang rekkevidde, representerer en ny type trussel mot de alliertes samfunn, suverenitet og territorielle integritet. Aktive tiltak mot fortsatt spredning av masseødeleggelsesvåpen, deres leveringsmidler og internasjonal terrorisme, vil derfor forbli et sentralt allianseanliggende.

For at NATO skal ha evnen til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene der det er behov, er det av sentral betydning at NATO-landenes militære styrker er i stand til å handle raskt og effektivt. Styrkene må med andre ord være anvendbare og tilgjengelige. Det er et stort behov både for styrker med rask reaksjonsevne, og for styrker som gir utholdenhet over tid. Vedtakene på toppmøtet i Praha høsten 2002 bidrar til å sikre at NATO får de kapasitetene som trengs for å kunne møte fremtidens utfordringer, men det er medlemslandenes ansvar å gjøre disse styrkene anvendbare og deployerbare. Den sikkerhetspolitiske utvikling og utviklingen i NATO fører til at det blir enda viktigere for Norge å utvikle et tett forsvarspolitisk samarbeid med allierte land for å virkeliggjøre intensjonene om å utvikle relevante militære kapasiteter, slik det ble bestemt på toppmøtet i Praha. Nordsjøstrategien vil stå sentralt i denne forbindelse.

I 2004 ble NATO utvidet med 7 nye land (Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia), til totalt 26 medlemsland. Parallelt har alliansen styrket samarbeidet med både Russland, Ukraina, de resterende partnerlandene innenfor rammen av Partnerskap for fred, og med landene som er med i NATOs middelhavsdialog. Denne utviklingen er et uttrykk for den inkluderende og stabiliserende rolle alliansen ønsker å spille i en ny tid.

De strukturelle endringene i NATO er betydelige og gjennomgripende, og hovedmålsettingen er å styrke alliansens operative kapasiteter. I den senere tid utgjør etableringen av NATO Response Force (NRF), etableringen av en ny kommando- og styrkestruktur, og Prague Capabilities Commitment (PCC) de viktigste elementer i alliansens arbeid for å endre og tilpasse sine militære styrker.

Parallelt med de gjennomgripende endringene i NATO, er også det europeiske samarbeidet innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikken i betydelig utvikling. EU har den siste tiden styrket sin ambisjon om å utøve en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (Common Foreign and Security Policy - CFSP) gjennom å vedta en sikkerhetspolitisk strategi (Solana-papiret) som tar til orde for en mer slagkraftig og forent utenrikspolitikk. Denne ambisjonen demonstreres også gjennom at EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk (European Security and Defence Policy - ESDP) de siste årene har blitt styrket, både på det politiske og praktiske plan.

Den sikkerhetspolitiske rollefordelingen mellom NATO og EU er fortsatt ikke endelig avklart. Risikoen for duplisering og konkurranse med NATO er i den forbindelse til stede, alt avhengig av hvilke konkrete løsninger som utvikles i fremtiden. For Norge er den konkrete praktiseringen av deltakerrettighetene for allierte ikke-EU land i forbindelse med EU-ledede operasjoner meget viktig. Norges evne til å påvirke utviklingen av ESDP er minimal. Det er av grunnleggende betydning for Norge at samarbeidet mellom EU og NATO forblir konstruktivt og baseres på åpenhet, samarbeid og gjensidig koordinering. Det er dessuten vesentlig at de to organisasjonene ikke utvikler konkurrerende strukturer. En aktiv norsk europapolitikk, som søker reell norsk medinnflytelse i EUs militære krisehåndtering, er avgjørende for å ivareta norske interesser i et Europa i endring. Dette er også en forutsetning for at Norge skal kunne bidra til en styrket europeisk krisehåndteringskapasitet.

USAs dominante posisjon i internasjonal politikk, og det faktum at nasjonal sikkerhet har fått økt betydning i amerikansk politikk, har betydelige føringer på USAs politikk på den internasjonale arena og overfor Europa. Det endrede risikobildet har ført til nye internasjonale samarbeidsmønstre, noe som fremfor alt kommer til syne gjennom kampen mot terrorisme. Et annet trekk ved det nye strategiske bildet er større politiske forskjeller mellom USA og enkelte sentrale europeiske allierte, noe som på utvalgte områder har ført til mer markante interessemotsetninger. Slike motsetninger har til dels blitt forsterket ved at den sikkerhetspolitiske rollefordelingen mellom EU og NATO, og med det også mellom EU og USA, er i støpeskjeen. De transatlantiske bånd er fortsatt sterke, og ovennevnte motsetninger bør derfor ikke overdrives. I så henseende er det svært viktig for Norge at NATOs rolle som transatlantisk konsultasjonsorgan styrkes. Samtidig er det viktig å delta aktivt i det fremvoksende europeiske forsvarssamarbeidet.

Dagens Russland utgjør ingen militær trussel mot Norge, men vil fortsatt være en sentral rammefaktor for utformingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Våre to land grenser opp mot hverandre i et område av stor ressursmessig og strategisk betydning, hvor det fortsatt eksisterer uavklarte spørsmål. Norsk samfunnssikkerhet berøres direkte av den potensielle forurensningsfaren knyttet til militær eller tidligere militær aktivitet i Nordvest-Russland. Dette gjelder også de russiske sivile kjernekraftverk. Økt olje- og gassutvinning i nordområdene, samt omfattende skipstransport av olje langs vår kyst, vil gi økt risiko for forurensning. Denne utfordringen må håndteres. Flernasjonalt samarbeid og fortsatt felles innsats for å redusere og fjerne potensielle miljøtrusler mot Barentshavets sårbare økologi og mot samfunnssikkerheten, er her avgjørende. På disse felt har Norge og Russland sammenfallende interesser. Norge er tjent med at Russland involveres i et nært politisk og militært samarbeid med NATO så vel som EU og USA.

Norden og Østersjøregionen preges av økende gjensidig samarbeid og stabilitet. De baltiske lands forestående medlemskap i NATO og EU bidrar til å forsterke denne trenden. Det nordiske samarbeidet på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området har fått økt betydning for Norge, ikke minst fordi samarbeidet mellom NATO og EU er i støpeskjeen. Norge har i løpet av 1990-tallet videreutviklet det forsvarspolitiske samarbeidet med de andre nordiske land og med de baltiske land.

3.7 Sikkerhetspolitiske konsekvenser for Norge

De globale utviklingstrendene peker i retning av et uforutsigbart risikobilde, som i hovedsak er knyttet til faktorer utenfor vårt nærområde. Norges ressurser og Norges strategiske beliggenhet kan likevel medføre anslag og andre direkte konsekvenser som kan true våre nasjonale interesser. Det eksisterer derimot ingen trussel om et større militært angrep fra en annen stat mot norsk territorium på kort og midlere sikt. Dette betyr at de tradisjonelt dimensjonerende faktorene for norsk forsvarspolitikk og utformingen av Forsvaret, ikke lenger har sin tidligere betydning. I stedet er det uforutsigbarhet og det dynamiske risikobildet som fremstår som den viktigste faktoren. Norsk sikkerhetspolitikk må ta høyde for dette sammensatte bildet.

Begrensede anslag mot samfunnssikkerheten er i dag mer sannsynlige enn faren for mer tradisjonelle omfattende militære angrep mot Norge. Denne type anslag kan komme både fra statlige og ikke-statlige aktører. Sikkerhetspolitikken må favne om både sannsynlige og mindre sannsynlige trusler, men likevel skille mellom dem. Dette innebærer at samfunnssikkerhet i dag bør få en mer fremtredende rolle i utformingen av sikkerhetspolitikken.

Norge disponerer rike naturressurser i store havområder, og grenser i nord mot en stormakt. Disse to faktorer er langt på vei avgjørende for nærområdedimensjonen. I tillegg kommer de globale utfordringer og trusler som også kan gi seg direkte utslag eller gi ringvirkninger i vårt nærområde. På kort og midlere sikt er det svært lite sannsynlig at Norge vil bli utsatt for en direkte territoriell militær trussel. Trusselen om invasjon med påfølgende okkupasjon av Norge kan derfor ikke være dimensjonerende eller styrende for utformingen av Forsvaret. Dette innebærer imidlertid ikke at Norge kan se bort fra utfordringer mot norsk territorium som må kunne møtes med militære virkemidler.

Norges forvaltningsområde til havs er stort for et land med bare 4,5 millioner innbyggere, og inneholder ressurser av strategisk betydning for andre stater. Norge må være i stand til å håndtere politisk press, terroranslag og eventuelle forsøk på militære anslag mot olje- og gassinstallasjonene, og mot nasjonal infrastruktur generelt. Forsvaret har viktige oppgaver knyttet til beskyttelse og forvaltningen av disse ressursene, blant annet gjennom overvåkning, myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse og kriseberedskap. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk må legge opp til at Forsvaret besitter de rette virkemidler for å opprettholde en nødvendig grad av etterretning, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse, gjennom tilstedeværelse og aktiv oppfølging.

Komiteens merknader

Komiteen vil vise til at sikkerhetspolitikken preges av at trusselbildet endrer seg kontinuerlig og alltid vil være påvirket av de utviklingstrekk som til enhver tid kjennetegner vårt eget samfunn, våre nærområder og i det globale samfunnet.

Komiteen viser til at sikkerhetspolitikken i tillegg har vært preget av uforutsigbare hendelser, som på kort sikt kan endre både den internasjonale situasjonen, maktforholdet og den hjemlige forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Murens fall i Berlin 9. november 1989, massakrene i Srebrenica i 1995 og terroranslaget mot World Trade Center og Pentagon 11. september 2001 representerer hver for seg hendelser som har fått store konsekvenser for sikkerhetspolitikken og internasjonal politikk. I kjølvannet av Sovjetunionens fall, den etniske rensingen på Balkan, den økte spenningen i Midtøsten og den raske globaliseringen har internasjonal kriminalitet, terrorisme, korrupsjon, atomavfall og spredning av smittsomme sykdommer blitt uforutsigbare elementer i trusselbildet.

Komiteen deler proposisjonens vurdering av at globaliseringen har ført til gjensidig avhengighet mellom land og regioner, med redusert betydning av geografisk avstand og omfattende endringer i forholdene innenfor og mellom stater og samfunn som resultat. Utfordringene for norsk og internasjonal sikkerhet er i stor grad endret som følge av det.

Komiteen mener at det viktigste sikkerhetspolitiske arbeidet er gjennom internasjonalt samarbeid, internasjonale organisasjoner og kjøreregler å skape et samfunn tuftet på demokratiske stater der alle mennesker har sosial sikkerhet, basert på menneskerettigheter og rettferdig fordeling og der alle har rett til arbeid og muligheter til å forsørge seg selv. Komiteen vil videre understreke at alle mennesker har rett til å bli vernet mot overgrep og at elementære menneskeretter må være allmenne og ikke kulturrelative.

Komiteen mener at aktivt fredsarbeid også er å bygge en sterkere internasjonal rettsorden med bedre styringsinstrumenter enn det det globale samfunnet har i dag. Komiteen mener at FN må stå helt sentralt i et slikt arbeid, basert på rettsprinsipper, folkerett og målene om fattigdomsbekjempelse.

Komiteen vil vise til at flertallet av de væpnede konfliktene som har utspilt seg etter den kalde krigens slutt, har foregått mellom grupper innenfor et lands grenser. Dette er konflikter som har vist seg å være et internasjonalt sikkerhetsproblem. Slike konflikter kan være destabiliserende i en region, og de utfordrer internasjonale normer og rettsregler. Komiteen vil i den forbindelse vise til blodbadet i Rwanda, overgrepene i Sierra Leone, massakren i Srebrenica og Talibans totalitære regime og kvinneundertrykking. Komiteen har merket seg at proposisjonen legger vekt på at økt vekt på menneskerettigheter har skapt en ny debatt knyttet til spørsmålet om humanitær intervensjon. Komiteen vil i den forbindelse også vise til at da Norge i januar 2001 tok sete i FNs sikkerhetsråd for to år, var konfliktforebygging og konfliktløsning blant våre prioriterte temaer.

Komiteen viser til at internasjonal terrorisme ble definert som en av de nye truslene i NATOs strategiske konsept fra 1999. Komiteen vil vise til sine merknader om terrorisme og tiltak mot terrorisme i Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 og i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002).

Komiteen vil bemerke at det har vokst fram ulike aktører og utfordringer som truer sikkerheten til det moderne, åpne, demokratiske og teknologiske samfunnet. Et mål for forsvars- og sikkerhetspolitikken er å sikre grunnleggende verdier og normer som demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Den samlede forsvarspolitikken må bidra til at den enkelte borgers sikkerhet settes i sentrum. Komiteen mener utviklingen understreker behovet for nye samarbeidsformer mellom sivilt og militært beredskap og et modernisert totalforsvarskonsept for beredskap og krisehåndtering.

Komiteen vil understreke at nedrustning og ikke-spredning alltid har stått i fokus i Norge, både hos politiske myndigheter og hos det norske folk. Bekjempelse av atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen er en viktig del både av norsk forsvarspolitikk og arbeidet i NATO-alliansen og andre internasjonale fora. Komiteen vil legge avgjørende vekt på at Norge bidrar til at ikke-spredningsarbeidet fortsetter og at Ikke-spredningsavtalen (NPT) videreføres og styrkes fram mot 2011. NPT er i dag det eneste multinasjonale ikke-spredningsalternativet.

Komiteen vil videre be Regjeringen bidra til å verne om og videreføre de 13 skrittene mot atomnedrustning fra Tilsynskonferansen i 2000. Komiteen vil be Regjeringen fortsette arbeidet med å søke å kanalisere noen av pengene fra G-8-initiativet til opprydding av atomavfall i Nordvest-Russland. Komiteen vil vise til at atomavfallet i nevnte område trolig er det lettest tilgjengelige materialet for utvikling av såkalte "dirty bombs".

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig med Regjeringen i at NATO forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Flertallet mener Prague Capabilities Commitments (PCC), interoperabilitet og arbeidsfordeling i alliansen er viktige og riktige skritt for å videreutvikle NATO til et sikkerhetspolitisk og forsvarspolitisk verktøy, tilpasset nye utfordringer, globalt og regionalt. Flertallet vil gi uttrykk for at en forsvarsallianse må ha militære kapasiteter for å ha politisk autoritet. Flertallet mener at dersom alliansen skal være et slagkraftsikkerhetspolitisk instrument, må alle medlemslandene fungere godt sammen. Det betyr økt alliert samtrening og økt forsvarssamarbeid mellom enkelte NATO-land. Flertallet vil særlig peke på det økende samarbeidet innen alliansen mellom Norge, Danmark og Nederland. Flertallet mener norske sikkerhetsinteresser bare kan ivaretas i nært samvirke med våre allierte.

Flertallet er enige med proposisjonen i at for Norge og mindre land er det av grunnleggende betydning å verne om og styrke NATOs konsultasjonsmekanismer. Dette bl.a. for å hindre en politisk marginalisering av mindre land. Konsensusprinsippet er viktig, men krever fleksibilitet og kompromissvilje for at NATO skal fungere effektivt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil peke på at omstillingen av NATO har gitt oss et helt nytt NATO som i stor grad er innrettet på å håndtere trusler i form av terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. NATO opptrer nå med en ny geografisk uavhengighet. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre at NATO opprettholder evnen til å forsvare eget territorium gjennom blant annet kunnskap om - og øvelsesaktivitet i eget område. Særlig er det viktig å sørge for at NATO har kapasiteter som kan benyttes i nordområdene, siden Norge er i en helt spesiell sikkerhetspolitisk situasjon knyttet til energi og som randstat til Russland.

Disse medlemmer vil peke på at NATOs reaksjonsstyrke (NRF), opprinnelig et amerikansk initiativ, skal være fullt operativ i oktober 2006. Norge har meldt på kapasitet til NRF, og det må konstateres at det norske bidraget til NRF vil binde opp svært store ressurser.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartimener tilnærmingen bak Nordsjøstrategien har mange elementer i seg som er illustrerende for en tilnærming som i større grad enn hva Regjeringen legger opp til tar opp i seg Norges faktiske sikkerhetspolitiske utfordringer. Samarbeid med land i vår geografiske nærhet, som i tillegg har det til felles at de har en rekke utfordringer som er felles for Norges utfordringer, er etter dette medlemmets syn både fremtidsrettet og vil kunne medføre økt sikkerhet. Dette vil være svært positivt. Dette medlem vil i denne sammenhengen peke på faktorer som vakthold langs kyst, kystvernberedskap, beredskap mot store oljeutslipp og andre miljøkatastrofer som noen sentrale oppgaver i denne sammenhengen.

Dette medlemvil samtidig gå mot at Nordsjøstrategien for landene som står bak den og støtter opp om den skal utvikles innenfor rammene av og i relasjon til NATO-samarbeidet eller EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Nordsjøsamarbeidet må etter dette medlemssyn forbeholdes defensive forsvars- og sikkerhetspolitiske oppgaver.

1. mai i år ble også EU utvidet med 10 medlemsland. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vektlegge at flere av disse ikke engang var selvstendige stater for 15 år siden. Flertallet mener utvidelsen både av EU og NATO er bidrag til et fredeligere og mer stabilt Europa, og at når NATO nå består av 26 land, er alliansen langt på vei blitt en alleuropeisk, transatlantisk sikkerhetsallianse. Flertallet viser til at Europa endelig er samlet og at den kalde krigen definitivt er over.

Flertallet vil vise til at en stor utfordring for Norge er utviklingen av det europeiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet innenfor EU. Dette samarbeidet ble styrket på EUs toppmøte 12. desember 2003, der EUs medlemmer kom fram til et kompromiss. Hovedpunktene i kompromisset var at for å planlegge bedre for EU-ledede operasjoner med tilgang til NATO-ressurser (Berlin Pluss), etableres en liten EU-celle i NATO-hovedkvarteret på SHAPE, samtidig med etablering av et NATO liaison element i EUs militære stab.

Flertallet støtter proposisjonen i at den konkrete praktiseringen av deltakerrettighetene for allierte ikke-EU-land i forbindelse med EU-ledede operasjoner er helt avgjørende. Flertallet finner imidlertid grunn til å understreke at Norges muligheter til å påvirke utviklingen av ESDP er liten.

Komiteenmener diktaturenes fall og demokratiets fremvekst i de tidligere sovjetstatene er den viktigste enkeltårsaken til at Europa i dag er mer fredelig og stabilt enn for 15 år siden. Ytterligere stabilisering av de forholdsvis unge demokratiene rent institusjonelt, samt fremvekst av stabile sosiale forhold vil være avgjørende for en fortsatt fredelig utvikling i de nye medlemslandene i EU og NATO. Komiteenser det imidlertid som naturlig - og vil også understreke betyd-ningen av - at Norge viser respekt for de tidligere diktaturenes beslutninger om å delta i EU og NATO, ikke minst på bakgrunn av disse landenes forhistorie som medlemsland i Sovjetunionen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartivil vise til den økte militariseringen som synes å være målsetningen for EU-landenes militærpolitiske samarbeid. Dette medlem vil i denne sammenhengen særlig vise til artikkel 40 i forslaget til ny EU-grunnlov, der det slås fast at "Medlemsstatene forplikter seg til gradvis å forbedre deres militære kapasitet", og mener dette er å se på som en naturlig oppfølging av den utviklingen som har foregått innen det militærpolitiske området i EU de seinere årene. Dette medlemregistrerer at et EU-medlemskap for Norges vedkommende trolig vil innebære både økt militarisering og påbud om økt bruk av økonomiske midler så vel som andre ressurser på Forsvaret. Dette er en utvikling dette medlemer svært negativ til.

Dette medlemunderstreker at det for Norge som småstat er avgjørende at internasjonale normer og regler for maktbruk og konflikthåndtering respekteres og videreutvikles på en måte som støtter opp under hensyn til fred, demokrati og menneskerettigheter. Dette medlem viser til den sterke understrekingen av FNs rolle som internasjonalt samarbeidsorgan for fred og sikkerhet i St.prp. nr. 42 (2003-2004) slik det er uttrykt i kapittel 3:

"Det internasjonale samfunnets arbeid for fred og sikkerhet har som mål at konflikter skal løses på annen måte enn gjennom bruk av voldsmakt, først og fremst gjennom bruk av FN og i tråd med folkeretten. Denne tilnærmingen er en bærebjelke i regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk, der FN er det viktigste globale samarbeidsorganet."

Dette medlem støtter dette, og understreker at Norge som en konsekvens av dette må gå sterkt i rette med våre allierte når disse er ansvarlige for å undergrave FNs rolle og folkeretten, slik tilfellet var under Irak-krigen. Norge må også forhindre at NATO brukes på en måte som undergraver FN og folkeretten ved at NATO tiltar seg en rolle i internasjonale konflikter som tilligger FN. Dette medlem viser til at våren 2003 ble det synliggjort en grunnleggende uenighet mellom sentrale medlemsland i synet på internasjonal konflikthåndtering i forbindelse med Irak-krisen og den påfølgende krigen. USA og Storbritannia satte FN til side da de gikk til krig mot Irak uten mandat fra FN.

Dette medlem mener at de nylige avsløringene av systematiske brudd på Genève-konvensjonene og FNs torturkonvensjon som ble synliggjort gjennom dokumentasjon for godkjente forhørsteknikker framlagt i det amerikanske Senatet i mai 2004, ytterligere understreker uenighet mellom Norge og våre nære allierte når det gjelder sentrale normer og verdier i det internasjonale samfunnet. Dette medlem mener at NATO-alliansens relevans for ivaretakelse av vår sikkerhet er langt fra åpenbar, og at det er behov for en bred debatt om hvilke allianser og typer av samarbeid med andre land som på best mulig måte bidrar til å trygge sikkerheten i vår del av verden. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti er prinsipielt imot Norges medlemskap i NATO, og er kritisk til en rekke sider ved NATO - i første rekke den rollen alliansen fremdeles lar atomvåpen spille i sin strategi, og utvidelsen av NATOs rolle internasjonalt gjennom den såkalte out-of-area-strategien.

Dette medlem mener at vi må basere norsk alliansepolitikk på at våre allierte skal bidra til å styrke FN, og en internasjonal rettsorden skal bidra til å trygge vårt demokrati, vår suverenitet og våre sentrale sikkerhetsinteresser. Dette medlem mener at Norge er tjent med en mer selvstendig rolle i forhold til USA, særlig i en tid hvor den amerikanske administrasjonen fører en politikk som går i motsatt retning av Norges interesser på en rekke områder. I tillegg til ulike holdning til folkerettslige forpliktelser, vil dette medlem vise til USAs nasjonale sikkerhetsstrategi som bygger på forebyggende angrep. Dette medlem mener at en slik strategi er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, at Norge må ta klart avstand fra denne strategien. Dette medlem tar til etterretning at det er et politisk flertall i Norge for å beholde dagens alliansetilknytning, men peker samtidig på at det er bred enighet om å styrke samarbeidet med enkeltland innen alliansen for eksempel gjennom Nordsjø-samarbeidet.

Dette medlem mener det er naturlig for Norge å videreutvikle et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid med nærstående land, og at det også burde ligge til rette for å videreutvikle samarbeidet med Sverige selv om landet ikke er med i NATO. Dette medlem er kritisk til at Norge skal bidra til NATOs hurtigreaksjonsstyrker, og at dette kan komme til å gå ut over Norges mulighet til å kunne stille styrker til rådighet for fredsbevarende operasjoner i FN-regi.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil i tillegg vise til økte forskjeller i levekår globalt, større knapphet på livsnødvendige ressurser blant store folkegrupper samt omfattende militær inngripen i områder med historiske konflikter fra Vestens side som årsaker til et mer ustabilt og uforutsigbart trusselbilde. Dette er forhold som etter disse medlemmerssyn på dramatisk vis har påvirket, og vil komme til å påvirke den sikkerhetspolitiske situasjonen globalt. Ustabilitet, nød, fattigdom og sosial uro skaper etter disse medlemmerssyn grobunn for fremvekst av terrorisme, men rettferdiggjør ikke bruk av terrorisme som virkemiddel. Disse forholdene må etter disse medlemmerssyn derfor også spille en avgjørende rolle i utformingen av norsk sikkerhetspolitikk. Norsk internasjonal politikk må søke å motvirke terrorisme, men må etter disse medlemmerssyn i hovedsak være basert på en ambisjon om å motvirke årsakene til terror.

Disse medlemmer understreker økte forskjeller i levekår og knapphet på livsnødvendige ressurser blant store folkegrupper som kime til alvorlige konflikter. Disse medlemmer mener Norge må bidra sterkere i det internasjonale samfunnet til en erkjennelse av at vår tids felles sikkerhetsutfordringer i liten grad kan løses militært, og at det i dag er en alvorlig ubalanse i forholdet mellom de ressurser som brukes på militære kapasiteter i forhold til hva som brukes til å forebygge konflikter og finne politiske løsninger på de viktigste sikkerhetsutfordringene. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på følgende trusler og på de alvorlige trusler for fred og sikkerhet som kan oppstå i kombinasjonen av disse:

• – Menneskeskapte katastrofer (klimaendringer)

• – Landminer

• – Velstandskløft, globalt så vel som innenfor nærmere geografiske områder Ekstrem fattigdom

• – Fremvekst av sosial uro i våre nærområder

• – Negative effekter av globalisering

• – Internasjonal kriminalitet

• – Masseødeleggelsesvåpen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til Sosialistisk Venstrepartis syn på NATO-samarbeidet, herunder NATOs atomstrategi. Dette medlem viser til den brede enigheten om at spredning av masseødeleggelsesvåpen er et internasjonalt sikkerhetsproblem, og Norges engasjement på dette området. Dette medlem mener at de store mengdene atomvåpen i en rekke land er en viktig del av dette problemkomplekset, at ikke-spredningsarbeidet og arbeidet for å avskaffe atomvåpen ikke vil lykkes om en ikke får til en svekking av den generelle politiske betydningen av atomvåpen og at NATO må bidra i denne sammenhengen ved å avvikle den rollen atomvåpen i dag spiller for alliansen.

Dette medlem vil advare mot at det legges for stor vekt på mulighetene for å bekjempe terrortrusselen med militære virkemidler, og bruke terrortrusselen som påskudd for nye rustningskappløp. Dette medlem viser til at de mest alvorlige truslene mot internasjonal fred og sikkerhet i dag må løses med politiske, diplomatiske og økonomiske virkemidler. Terrorisme må bekjempes med et bredt spekter av virkemidler og er i første rekke en politimessig oppgave.

Dette medlem er enig i hovedlinjene som trekkes opp i St.prp. nr. 42 (2003-2004), avsnitt 3.1, men vil understreke de konflikter som også forsterkes som følge av globalisering, blant annet i områder i verden hvor mennesker opplever at globaliseringen for dem fører til marginalisering i verdenssamfunnet.

Dette medlem mener at vi må basere norsk alliansepolitikk på at våre allierte skal bidra til å styrke FN, og at en internasjonal rettsorden skal bidra til å trygge vårt demokrati, vår suverenitet og våre sentrale sikkerhetsinteresser.

Dette medlem mener at det også for Norges vedkommende må etableres en bedre balanse mellom de midler som brukes på militært forsvar og de midler som brukes på de bredere sikkerhetsutfordringene og på samfunnssikkerhet. Dette medlem understreker at det er bred enighet om at Norge ikke står overfor noen militære trusler, men at det kan pekes på et sett med utfordringer mot samfunnssikkerheten, blant annet trussel om terroranslag. Dette medlem vil igjen understreke at det er en politimessig oppgave å forebygge og bekjempe terror, og at det er lite hensiktsmessig at det legges opp til at dette skal være en sentral oppgave for Forsvaret. Dette medlem mener at det er behov for en overføring av ressurser fra militært forsvar i Norge, til arbeid for å redusere samfunnets sårbarhet og til en styrket sivil beredskap. Dette medlem viser til St.meld. nr. 39 (2003-2004) hvor det er naturlig å komme tilbake til dette.

Dette medlemmener den økte militariseringen av EU er svært urovekkende. EU fremstår riktignok ikke i dag som en egen militær størrelse, men det synes åpenbart at det innenfor Unionens rekker er sterk vilje til å sette foreliggende planer om oppbygging og opptrapping av fellesmilitære innsatser og strukturer ut i livet. Dette medlemer særlig bekymret over at en del av planene som foreligger omfatter bruk av militærmakt langt utenfor EUs geografiske område, altså aktiv bruk av den såkalte "out of area"-strategien. Utviklingen synes motivert av et ønske om at EU i større grad enn i dag på egen hånd både skal ha mulighet og kapasitet til å ordne opp dersom det oppstår ustabile forhold i Unionens nærområder, som i gitte situasjoner kan true EUs sikkerhet og interesser.

Dette medlemer sterkt kritisk til en slik utvikling, og ser derfor grunn til å understreke at Norge og norsk forsvarspolitikk ikke må gjøres til en del av denne militariseringen, verken ved at Norge blir EU-medlem eller ved at Norge utenfor EU ukritisk følger opp eller ber om å få bli inkludert i EUs svært offensive militærpolitiske målsetninger. Det vises i denne sammenhengen til at Sosialistisk Venstreparti er mot norsk medlemskap i EU.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil advare mot en sikkerhetspolitisk analyse som tar utgangspunkt i en forestilling om at nasjonalstaten skulle ha utspilt sin betydning i internasjonal politikk. Dette vil igjen kunne svekke betydningen av suverenitetshevdelse, noe disse medlemmer anser som svært viktig, ikke minst for et land med ansvar for store ressurser på kontinentalsokkelen, nærhet til store havområder og omstridte nordområder.

Disse medlemmer vil peke på at Norge med sin utsatte beliggenhet som randstat i forhold til Russland og som kyststat til de strategisk viktige nordlige havområdene, antagelig er i en annen og mer utsatt situasjon enn andre medlemsland i NATO. Selv om mulighetene for en storkonflikt knyttet til våre områder er blitt mindre, er ikke den strategiske betydningen av nordområdene blitt mindre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener det er avgjørende for Norge som ikke-medlem av EU, at NATO forblir det sentrale organet for forsvars- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner mellom de allierte. EUs utenriks- og forsvarspolitiske ambisjoner kan svekke NATO ved at det oppstår unødvendige konflikter på tvers av Atlanteren. I en tid hvor USA i større grad ser ut til å være innstilt på å gå alene i internasjonale konflikter, er det nødvendig at europeiske NATO-partnere bestreber seg på et tettest mulig samspill med USA. Disse medlemmer har vanskelig for å se at EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid vil være avgjørende for Norges sikkerhet. EUs forsvarspolitiske samarbeid og forsøk på å bygge opp egen hær er foreløpig i en tidlig fase, og det er høyst usikkert hva utfallet av arbeidet vil bli.

Disse medlemmer er av den oppfatning at denne situasjonen tilsier at man fra norsk side nøye tenker gjennom de "fredstidsoppgaver" det norske forsvaret bør ha. Fredstidsoppgavene har det til felles at det ikke er kampkraft, stridsevne og seier på høyteknologisk mark alene som vil være et nasjonalt forsvars mest relevante kapasitet. Derimot vil vår stilling som randstat forutsette at Norge opprettholder et synlig, troverdig og relevant militært forsvar, som et signal til omverdenen om hvor Norges interesser og prioriteringer ligger, og som en garanti for at vi tar våre forpliktelser for utøvelse av jurisdiksjon og territoriell sikkerhet på alvor.

Disse medlemmer ser det som naturlig å se omleggingen av Forsvaret i sammenheng med den sikkerhetspolitiske utvikling. Norges sikkerhetspolitiske situasjon påvirkes av vår geografiske beliggenhet og tilknytning til NATO. Dersom det oppstår en konflikt som utvikler et øst/vest-perspektiv, vil dette lett føre til en økt spenning og sensitivitet i nordområdene. Det faktum at grense- og ansvarsforholdene er uavklart i nordområdene, øker risikoen for konflikt og kriser. Dersom det skulle oppstå kriser, er det av avgjørende betydning at vi har egne ressurser i form av egnede styrker og materiell til å løse oppgaven. Disse medlemmer mener det er av stor viktighet å opprettholde mobiliseringsbrigaden i Trøndelag (BRIG 12) nettopp for å kunne opprettholde en viss form for invasjonsforsvar og for å signalisere til Russland og NATO at vi har evne og vilje til å opprettholde vår suverenitet. Det er naturlig å videreføre forsvarskonseptet bygget på følgende pilarer:

• – et nasjonalt, moderne og fleksibelt forsvar

• – alliert militært samvirke og internasjonalt forsvarsarbeid

• – totalforsvaret og annet sivilt/militært samarbeid

• – verneplikt.

Komiteens medlem fra Senterpartiet etterlyser en bredere debatt av om vårt bidrag til NRF og vår generelle NATO-tilpasning av det norske Forsvaret, er den beste måten å benytte begrensede militære ressurser på. Dette medlem mener det er behov for en grundig debatt i NATO om spørsmål knyttet til FN-mandat eller mangel på mandat i forhold til fremtidige NATO-operasjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at NATOs rolle i forhold til norsk og europeisk sikkerhet er avgjørende i forhold til de oppgaver og krav som stilles til Forsvaret både nasjonalt og internasjonalt. De krav og forpliktelser som stilles av NATO legger grunnleggende prinsipper for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Disse medlemmer erkjenner også at det nye og mer komplekse trusselbildet er med på å legge nye premisser for forsvarspolitikken. Det er gjennom NATOs strategiske konsept og Defence Capabilities Initiative fra 1999 påvist at det er behov for omfattende modernisering av militære kapasiteter for å møte fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer. Situasjonen etter 11. september har vist at det er behov for innovasjon i forhold til militære operasjoner og modernisering av styrker og materiell. Det er av stor viktighet at det teknologiske gapet ikke blir for stort innenfor NATO, slik at alliansen på en mest mulig effektiv måte kan løse de konflikter og kriser som oppstår. NATOs nye styrkemål vil legge premisser for Forsvarets struktur og militære kapasiteter. Dette kommer også tydelig frem ved etableringen av NRF, hvor Norge skal delta med Telemark bataljon.

Disse medlemmer viser til behovet for en styrking av Forsvarets evne til å håndtere terrorisme. I denne forbindelse synes det å være nødvendig å modernisere organisasjonen, slik at den kan møte den nye trusselen på en best mulig måte. Dette bør gjøres ved å styrke HVs utdanning innen denne type konfliktløsning og forebygging. Videre er det naturlig å styrke spesialavdelingene og etterretningstjenesten både i styrke og teknologi, slik at de er best mulig rustet for denne type oppdrag.

Disse medlemmer viser til at den stadig økende organiserte kriminaliteten medfører at det blir glidende overganger mellom det nasjonale og internasjonale samtidig som skillet mellom fred, krise, væpnet konflikt og krig blir vagt. Det er derfor viktig at Norge har kapasiteter innenfor etterretnings- og sikkerhetstjeneste som kan bidra til en bedret kontroll og analyse av de oppdukkende situasjoner og aktiviteter. Heimevernet er også en ressurs i forhold til kriser og krig. Etter 11. september 2001, har man med stort hell benyttet HV i forbindelse med tiltakene mot terror i tillegg til den rolle de er tiltenkt ved en eventuell mobilisering. Det er derfor viktig å opprettholde et sterkt heimevern, strukturen skal omfatte 70 000 soldater.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i proposisjonen ser det nødvendig å gå tilbake på vedtatt struktur. Den vedtatte struktur er et minimums forsvar, dette innebærer at man i utgangspunktet har knappe ressurser for å løse de oppdrag Forsvaret er pålagt. En ytterligere svekkelse av strukturen vil medføre usikkerhet i organisasjonen og det vil også gi signaler til NATO om at det ikke er vilje til å opprettholde den vedtatte minimumsstrukturen. Disse medlemmer ønsker med tanke på norsk sikkerhetspolitikk, forsvarsevne og hensyn til de som jobber i Forsvaret, å videreføre den tidligere vedtatte strukturen og at budsjettet tar dette som et utgangspunkt.

Disse medlemmer presiserer at det inngåtte forsvarsforliket skulle sikre nettopp en økonomisk fremtidig trygghet for Forsvarets virksomhet. Det er påfallende at det så kort tid etter behandlingen av Innst. S. nr. 232 (2001-2002) jf. St.prp. nr. 55 nå skulle ha skjedd så store endringer i den sikkerhetspolitiske situasjon at man finner det forsvarlig å fortsette en sterk nedbygging av Forsvaret.

Komiteen vil vise til behovet for en aktiv nærområdepolitikk. Norge disponerer rike naturressurser i store havområder og grensen i nord til en stormakt, der Norge også har et Schengen-ansvar. Komiteen er enig med proposisjonen i at dette er to faktorer som langt på vei er avgjørende for nærområdedimensjonen. I tillegg kommer de globale utfordringer og trusler som også kan gi seg direkte utslag eller gi ringvirkninger i vårt nærområde. Komiteen vil understreke at Norge har jurisdiksjon over et havområde som er syv ganger større enn vårt landterritorium, og at dette er blant verdens mest ressursrike og produktive havområder. Det er derfor behov for omfattende kystovervåking, i et samarbeid mellom sivile og militære myndigheter. Det vises i den forbindelse til de militære anleggene på Reitan og Sørreisa og på Stortingets beslutninger om å anskaffe nye fregatter og missiltorpedobåter. Det vises også til det arbeid som utføres av Kystvakten, og arbeidet for å overvåke oljetankfarten langs norskekysten.

3.8 Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel og norsk bruk avmilitærmakt

Under den kalde krigen spilte militærmakt en helt dominerende rolle for å kunne møte den reelle eksistensielle trussel som Sovjetunionen representerte. I dag står Norge overfor et langt bredere og mer uoversiktlig spekter av sikkerhetspolitiske utfordringer. Forsvaret vil fortsatt utgjøre et sentralt sikkerhetspolitisk virkemiddel. Militærmakt har en rekke egenskaper som også kan nyttes til å løse oppgaver som i utgangspunktet ikke er rent militære og som normalt vil bli ivaretatt med andre virkemidler. Risikoen er stor for at det i fremtiden vil oppstå konflikter, kriser og nødsituasjoner der bruk av væpnet makt inngår. I de innledende faser kan det hende at militære styrker også må bidra til å løse oppgaver som normalt krever andre sikkerhetspolitiske virkemidler, inntil situasjonen er stabilisert og andre virkemidler kan settes inn. Det er altså påkrevet at militære styrker evner å påta seg flere typer oppdrag enn tradisjonell krigføring.

Når det gjelder bruk av militærmakt kan det i utgangspunktet være nyttig å skille mellom legalitet og legitimitet. Militær maktbruk er legal når den har basis i folkeretten. Den er legitim når den kan begrunnes politisk og moralsk. I internasjonal politikk kan det imidlertid ofte være vanskelig å skille klart mellom politikk, juss og moral.

Behovet for legalitet og politisk legitimitet - både innenrikspolitisk og internasjonalt - vil være avgjørende for Norges bruk av militærmakt. Anvendelse av militærmakt skal forankres folkerettslig, enten gjennom samtykke fra partene, gjennom retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51, eller gjennom mandat fra FNs sikkerhetsråd i henhold til FN-paktens kapittel VI eller VII. Retten til selvforsvar innebærer også rett til å støtte en stat som er angrepet militært, uten et konkret mandat fra FNs sikkerhetsråd.

Det er bred enighet i Norge om at norsk deltakelse i militære operasjoner utenfor Norge må ha en solid folkerettslig forankring. Skulle det i en situasjon som utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, vise seg å være umulig å oppnå en uttrykkelig autorisasjon av maktbruk fra FNs sikkerhetsråd (jf. de faste medlemmers vetorett), må det om nødvendig foretas en vurdering av om det likevel kan foreligge et folkerettslig grunnlag for aktiv anvendelse av militære virkemidler. I en slik vurdering vil den politiske og moralske legitimitet veie tungt. Bare i unntakstilfeller bør norske styrker delta i operasjoner som ikke har mandat fra FN, og da bare når dette er velbegrunnet ut fra folkerettslige betraktninger.

For Norge er det primært bare aktuelt å benytte militære maktmidler rent nasjonalt i visse og begrensede situasjoner, i første rekke knyttet til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og krise- og episodehåndtering. I alle andre situasjoner vil Forsvaret delta innenfor en flernasjonal ramme - i eller utenfor Norge. For Norge er det av avgjørende betydning at slike internasjonale operasjoner har tilstrekkelig folkerettslig forankring, bred internasjonal oppslutning og bidrar til å øke internasjonal sikkerhet og stabilitet.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at departementet i proposisjonen skiller mellom legalitet og legitimitet ved bruk av militærmakt. Proposisjonen mener at militær maktbruk er legal når den har basis i folkeretten, mens den er legitim når den kan begrunnes politisk og moralsk.

Flertallet er enig i at norsk deltagelse i internasjonale operasjoner må baseres både på legalitet og legitimitet. Flertallet er av den oppfatning at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner må være folkerettslig forankret. I tillegg er politisk og moralsk legitimitet nødvendig. For øvrig er det viktig at militære engasjement i utlandet er gjenstand for en bred og åpen debatt. Dette er avgjørende for å forankre norsk utenrikspolitikk i folket. Flertallet vil videre vise til at Norge dermed fortsatt må avstå fra deltakelse i preventiv krigføring og forkjøpsangrep som ikke har en klar forankring i folkeretten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at deltakelse i internasjonale operasjoner må bygge på et utvetydig og konkret FN-mandat og alle politiske og diplomatiske ikke-militære virkemidler må være prøvd ut, deriblant ulike økonomiske sanksjoner, våpen- og oljeembargo. Det er nødvendig med folkerettslig forankring, i tillegg er politisk og moralsk legitimitet nødvendig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er først og fremst opptatt av at operasjoner har mandat fra FN, men at det er opp til FN å ta stilling til hvem som skal utøve kommandoen over styrker i internasjonal tjeneste. Flertallet vil i den forbindelse vise til at FN ba EU ta kommandoen over styrker i Kongo. Flertallet vil videre vise til at NATO nå har kommandoen over ISAF-styrkene i Afghanistan, dette med klart FN-mandat.

Komiteen erkjenner at dagens internasjonale operasjoner krever styrker som er robuste og veltrente, både fysisk, mentalt, etisk og moralsk. De styrkene Norge deltar med i internasjonale operasjoner må videre være samtrente. Norge har begrensede militære ressurser og vil ikke delta i alle typer operasjoner eller oppdrag, og heller ikke under alle forhold.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil påpeke at Norge ikke alltid har mulighet til å yte store bidrag når det gjelder tradisjonell stridsevne. Hvilke krav vi ønsker å stille til våre styrker internasjonalt må derfor også sees i lys av de oppgavene styrken er forutsatt å løse. Disse medlemmer mener de operasjoner som en i dag deltar i, illustrerer at det alltid vil være behov for enheter med lettere utrustning og spesiell kompetanse og vil hevde at mer av våre bidrag bør rettes inn mot de store behov som alltid vil være til stede i en fase etter at de regulære kamphandlingene er over. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner i større grad bør konsentreres til de områder der vi har særlige fortrinn som for eksempel ingeniører, sanitetsavdelinger, MTBer, mineryddere, undervannsbåter og spesialstyrker, framfor oppsetting av regulært infanteri, jagerfly eller fregatter.

Komiteen påpeker at internasjonal solidaritet, FN-mandat, øvrige internasjonale forpliktelser og alliansesolidaritet vil måtte gi sterke føringer for deltakelse i operasjoner som bør ha bred politisk støtte. FN er mandatleverandøren, mens det varierer hvem som er utføreren. Et FN-mandat for bruk av militærmakt er verdiløst med mindre noen setter maktmidler til FNs disposisjon, eller en annen organisasjon er villig til å ta på seg utførerrollen. NATO er i den siste tiden blitt en stadig viktigere utførerorganisasjon. Komiteen mener videre at innenfor de kapasitetsbegrensninger Norge har, så bør deltakelse i FN-operasjoner øke.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil videre understreke betydningen av at Norge har relevante styrker som på kort varsel kan gå inn i fredsbevarende styrker og andre internasjonale operasjoner. På denne bakgrunn vil flertallet støtte at antallet vervede soldater øker. Flertallet er enig i at kontraktsbetingelsene for vervede bør gjennomgås i lys av aldersstruktur og tjenestemønster, og at et system basert på fastlønn er hensiktsmessig. Lønnssystemet for vervede bør innrettes slik at de gradvis opparbeider seg bedre lønns­betingelser, og at gjennomført tjeneste i internasjonale operasjoner belønnes.

Komiteen vil vise til at Norge har lange tradisjoner for deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er nå mer enn 50 år siden vår første utenlandskontingent forlot Schleswig, der de i Tysklandsbrigaden under britisk kommando hadde bidratt til stabilisering etter Hitler-regimet og sikret demokratiet mot den framrykkende kommunismen fra øst. Siden den gang har Norge hatt rundt 100 000 menn og kvinner med i internasjonale operasjoner.

Komiteen er av den oppfatning at stressmestring er en stor utfordring i forbindelse med internasjonale operasjoner og ber om at den enkelte soldat får tett oppfølging på dette området. Komiteen viser til Dokument nr. 5 (2003-2004) der det sies følgende:

"Ombudsmannsnemnda er av den oppfatning at det har klare fordeler, ikke minst for dem som har fått psykiske senskader at Forsvaret samler sine ressurser på dette felt i en nasjonal poliklinikk som også kan gi råd innen juridiske spørsmål og i trygdespørsmål […] Nemnda er opptatt av at det ikke settes noen absolutt tidsavgrensning for Forsvarets ansvar. Det bør derfor, etter nemndas mening, gis mulighet for krav overfor Forsvaret uten noen spesiell tidsavgrensing."

Komiteen mener at personellets mestringsevne i forhold til egne helseproblemer vil bli svekket ved manglende oppfølging, og ber Regjeringen vurdere hvordan Ombudsmannsnemdas forslag best kan følges opp.

Komiteenvil videre vise til at deltakelse i internasjonale operasjoner er en del av vår utenrikspolitikk, der Norge legger vekt på å fremme de verdiene vårt eget samfunn er tuftet på: demokrati, velferd, likestilling, menneskerettigheter og folkelig deltakelse.

Komiteen er opptatt av å se på sammenhengen mellom fattigdom, kriger og konflikter og at norsk deltakelse i stabiliseringsstyrker kombineres med tiltak for utvikling, institusjonsbygging og bistand. Komiteen vil i den forbindelse vise til at Afghanistan er blitt et samarbeidsland for norsk bistand, som i tillegg til å bidra til demokrati, institusjonsbygging og lov og orden, særlig må rettes inn mot å styrke kvinnenes situasjon.

Komiteen er opptatt av at Norge har et ansvar for å sikre at Sikkerhetsrådsresolusjon 1 325 om kvinner, fred og sikkerhet, blir overholdt ved gjenoppbygging etter konflikter, når freden skal vinnes. Resolusjon 1 325 påbyr medlemslandene å inkludere kvinner i all institusjonsbygging og alle fredsforhandlinger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at deltakelse i internasjonale operasjoner også har en forsvarspolitisk dimensjon. Forsvarspolitikken dreier seg i dag primært om å sikre norske borgere og norske interesser mye mer enn å sikre landets grenser. Kampen mot terror må skje både hjemme og ute. Flertalleter enig med departementet når det i proposisjonen sies at:

"Fraværet av én enkelt dimensjonerende trussel gjør at Forsvaret i fremtiden må ivareta flere ulike sikkerhetspolitiske roller. Ivaretakelse av disse rollene påvirker hvilke kapasiteter og hvilken kompetanse Forsvaret må ha, samt hvilke oppgaver det må være i stand til å løse."

Komiteen vil vise til at en statisk og endimensjonal trussel er erstattet av et sikkerhetsbilde som preges av uforutsigbarhet, ustabilitet og usikkerhet. Det er derfor ikke mulig å forutsi eksakt hvilke konkrete sikkerhetsutfordringer Norge vil kunne bli stilt overfor i fremtiden. Derfor vil Forsvaret ha behov for høy fleksibilitet, tilgjengelighet og tilpasningsevne. Komiteen vil derfor understreke behovet for militær transformasjon for å ligge i forkant av utviklingen og ikke stivne i etablerte tankemønstre. Komiteen vil også vise til, slik proposisjonen understreker, at norsk sikkerhet bare kan ivaretas i fellesskap med andre.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil i den forbindelse peke på Nordsjøstrategien, samarbeidet med Danmark og Nederland, NATOs Prague Capabilities Commitment og samarbeidsorganer som Arctic Council, Barentsrådet og NATO-Russia Council.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at selv om Forsvaret ikke lenger preges av en enkelt trussel som bør være dimensjonerende for Forsvarets virksomhet, så er det sider ved vår forsvarspolitiske situasjon som ikke er endret. Det faktum at Norge ligger ved et strategisk viktig havområde, at vi er en randstat til en stormakt og at den politiske oppmerksomheten omkring nordområdene øker, må få konsekvenser for vår trusselvurdering og våre forsvarspolitiske prioriteringer. Disse medlemmerviser til at dette sammen med de brede sikkerhetspolitiske vurderingene tilsier at Forsvaret kan og bør gi viktige bidrag i forhold til stabilitet i egen region og at dette må reflekteres i framtidig forsvarsplanlegging og tilstedeværelse av Forsvarets enheter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil advare mot å tro at våre nære allierte uten videre vil ha sammenfallende sikkerhetspolitiske interesser med Norge. Norge må derfor til enhver tid være forberedt på at våre interesser som kyststat må ivaretas av eget forsvar. Dette krever en permanent eller regelmessig tilstedeværelse i viktige eller strategisk utsatte områder. Disse medlemmervil også understreke at et godt "fredstidsforsvar" innebærer at vi har et ansvar overfor våre naboland for å føre en politikk som bidrar til å styrke stabilitet og fred lokalt og regionalt. Dette er en krevende oppgave som vanskelig lar seg forene med store ambisjoner i form av stridsevne, utvikling av krevende nisjekapasiteter og produksjon av innsatsstyrker som på kort varsel skal rykke ut til internasjonale oppdrag.

Komiteen vil også peke på sivilt samarbeid mellom folk og stater som en viktig strategi som må være en del av norsk sikkerhetspolitikk og norsk utenrikspolitikk. Komiteen vil understreke betydningen av en helhetlig sikkerhetspolitisk tenkning. Et totalkonsept må styrke samarbeid mellom sivil og militær beredskap, og de samlede ressurser skal sikre at samfunnet er rustet til å møte utfordringene som det nye trusselbildet og moderne terrorisme representerer. Forsvaret er et sentralt sikkerhetspolitisk virkemiddel. Innenfor rammen av totalforsvarskonseptet skal Forsvaret, som en av sine oppgaver, bidra til samfunnssikkerhet. Et helhetlig og moderne konsept for totalforsvaret vil dermed bestå av gjensidig støtte mellom Forsvaret og det sivile samfunn i hele krisespekteret.

Komiteen vil bemerke at situasjonen i dag, hvor militærmakt er aktuelt i begrensede kriser med tiknytning til norsk territorium, samt i norske bidrag til internasjonale operasjoner, stiller nye krav både til samarbeidet mellom militær og politisk ledelse og til evnen til å bringe retningslinjene nedover i den militære kommandokjeden. Politiske myndigheter må legge klare føringer på og styring av bruk av militærmakt. Dette er enda viktigere i dag enn under den kalde krigen.